Bare én igjen

Ble eneste igjen
Utenfor vinduet begynte det å bli mørkt, og mamma var fortsatt ikke hjemme. Ingrid, som trillet hjulene på rullestolen sin, nærmet seg bordet, tok opp telefonen og tastet inn mammas nummer.
“Abonnenten er ikke tilgjengelig eller utenfor nettverk,” kom en fremmed stemme.
Jenta stirret forvirret på telefonen, og husket plutselig at det var lite penger igjen på kontantkortet. Hun slo den av.
Mamma hadde gått til butikken, men hadde enda ikke kommet tilbake. Det hadde aldri skjedd før, mamma hadde aldri vært borte så lenge, spesielt ikke fordi datteren var ufør fra barndommen og ikke kunne gå. Rullestolen var hennes bein, og utenom mamma hadde de ingen andre slektninger.
Ingrid var syv år nå, og hun var ikke lenger redd for å være alene hjemme, men mamma pleide alltid å si hvor hun skulle og når hun kom tilbake. Nå skjønte ikke Ingrid hva som kunne ha skjedd:
“I dag gikk mamma til den lange butikken for å handle mat, det er billigere der. Vi gikk alltid dit sammen. Selv om den er litt lenger unna, er det egentlig ikke så langt man rekker frem og tilbake på en time,” hun kastet et blikk på klokken. “Nå har det gått fire timer. Jeg er sulten.”
Hun styrte stolen sin mot kjøkkenet. Varmet opp vann i kjelen, hentet en karbonade fra kjøleskapet. Spiste, og drakk te.
Fortsatt ingen mamma. Hun orket ikke mer, tok igjen opp telefonen og ringte:
“Abonnenten er ikke tilgjengelig eller utenfor nettverk,” gjentok stemningen.
Hun manøvrerte seg over til sengen, la telefonen under puten. Hun lot også lyset stå på det var for skummelt uten mamma.
Hun ble liggende lenge før hun sovnet.
***
Hun våknet da solen sendte stråler inn på rommet. Mammas seng var redd opp.
Mamma! ropte hun ut i gangen.
Bare stillhet svarte. Hun tok telefonen igjen, ringte, men samme metalliske stemme svarte.
Nå ble hun virkelig redd, tårene rant.
***
Kristoffer kom gående hjem fra bakeriet. Hver morgen solgte de fersk gjærbakst der. Hver dag startet likt for ham og moren, hun laget frokost mens han gikk etter rundstykker.
Kristoffer var allerede tretti, men fortsatt ugift. Jenter og damer la knapt merke til ham: blek, tynn, og syk. Sykdommene hadde fulgt ham siden han var liten. Han trengte dyr behandling, men moren hadde alene oppdratt ham. Sist diagnose fikk han i voksen alder: han kunne ikke få barn. Kristoffer hadde for lengst forsonet seg med at han aldri kom til å gifte seg.
I gresset glinset en ødelagt, gammel telefon. Telefoner og datamaskiner var både hobby og arbeid for ham han var programmerer og blogget. Han hadde de beste modellene selv, men den profesjonelle nysgjerrigheten gjorde at han plukket opp denne. Den var knust, som om en bil hadde kjørt over den og kastet den unna.
“Kanskje det har skjedd noe?” tenkte han, puttet den i lomma. “Jeg fikser den hjemme.”
***
Etter frokost tok han ut sim-kortet fra funnet, og satte det inn i en av sine egne. På kontaktlisten var sykehuset, NAV og lignende men øverst sto “datter.”
Han ringte etter en liten stund:
Mamma? lød en glad barnestemme.
Nei, jeg er ikke mamma, sa Kristoffer forvirret.
Hvor er mamma?
Jeg vet ikke. Jeg fant en ødelagt telefon, satte inn sim-kortet og ringte.
Mammaen min er borte, hulket jenta. Hun dro i butikken i går og kom ikke tilbake.
Har du ingen pappa eller bestemor?
Nei, jeg har bare mamma.
Hva heter du? skjønte han at hun trengte hjelp.
Ingrid.
Jeg heter onkel Kristoffer. Kan du gå ut og si fra til naboene?
Jeg kan ikke gå, beina mine virker ikke. Og det bor ingen i leiligheten ved siden av.
Hva mener du med at beina ikke virker? spurte han forbløffet.
Jeg ble født sånn. Mamma sier vi må spare penger, da kan jeg få operasjon.
Hvordan kommer du deg rundt?
Med rullestol.
Ingrid, vet du adressen din?
Ja, Sognsveien 27, leilighet 18.
Jeg kommer nå, så skal vi finne mammaen din.
Han la på.
Kristoffers mor, Anne Grete, kom inn:
Hva har skjedd, Kristoffer?
Mamma, jeg fant en ødelagt telefon med et sim-kort. Jeg ringte til ei lita jente hun er alene hjemme og sitter i rullestol, uten andre pårørende. Fikk vite hvor hun bor. Jeg drar dit.
Vi drar sammen! sa Anne Grete og begynte å kle på seg.
Hun hadde alene oppdratt sin syke sønn og visste akkurat hvordan en enslig mor med et sykt barn hadde det. Nå var hun pensjonist, og sønnen tjente godt.
De bestilte taxi og dro for å hjelpe jenta.
***
De ringte på døren.
Hvem er det? sa en trist barnestemme.
Ingrid, det er Kristoffer.
Kom inn!
De gikk opp, og døren sto allerede på gløtt.
En tynn liten jente i rullestol så bedrøvet på dem:
Finner dere mamma?
Hva heter mammaen din? spurte Kristoffer straks.
Solveig.
Og etternavn?
Simonsen.
Vent litt, sa moren til Kristoffer og snudde seg mot jenta. Ingrid, vil du ha mat?
Ja, men det var bare en karbonade i går, og den spiste jeg.
Kristoffer, skynd deg til butikken kjøp det vi pleier.
Forstår! svarte han og løp ut.
***
Da han kom tilbake, hadde moren allerede laget noe mat. Hun pakket ut, dekket på bordet.
Da de hadde spist, begynte Kristoffer å lete etter moren til jenta.
Han åpnet nettavisen og sjekket gårsdagens hendelser.
“På Ullevålsveien kvinne påkjørt av bil, alvorlig skadet, sendt til Ullevål sykehus.”
Han ringte sykehuset. Tredje gangen svarte de.
Ja, i går kveld fikk vi inn en uidentifisert kvinne fra Ullevålsveien. Alvorlig tilstand. Hun har ikke vært bevisst ennå.
Hva heter hun?
Uten identifikasjon eller mobil. Er du familiemedlem?
Jeg er ikke sikker ennå
Kom hit…
Jeg vet hvor det er, kommer straks.
Han la på, og spurte Ingrid:
Har du bilde av mammaen din?
Ja, sa hun, trillet bort til skuffen og tok frem albumet. Her er vi, vi tok bilde nylig.
Hun er flott, moren din!
Kristoffer tok bilde med telefonen og smilte til Ingrid:
Nå drar jeg for å lete etter mammaen din.
***
Hun åpnet øynene. Hvit tak. Bevisstheten vendte sakte tilbake. Bilde av en bil som kom susende forbi gled forbi i minnet.
Hun prøvde å røre på seg, men det verket i hele kroppen. En sykepleier kom bort:
Våken?
Da utvidet Solveigs øyne seg i forskrekkelse:
Hvor lenge har jeg vært her?
To døgn.
Datteren min er alene hjemme
Ta det med ro! sa sykepleieren, la hånden på brystet hennes. I går var det en ung mann her. Han la igjen nummeret sitt og sa du hadde mistet mobilen.
Jeg må ringe
Ja, ja. Hun trykket på “datter” på displayet og holdt mobilen mot Solveigs øre.
Mamma!
Ingrid, jenta mi, er du ok?
Det går bra! Besta Anne Grete og onkel Kristoffer besøker meg!
Hvilken onkel Kristoffer?
Ikke bli stresset! kom stemmen til legen. Ellers tar jeg mobilen! La meg undersøke deg.
Jenta mi, jeg ringer tilbake senere, ropte Solveig og la på.
Legen undersøkte henne og ba sykepleieren sette drypp.
Da legen hadde gått, puttet sykepleieren mobilen i lomma.
Kan jeg få snakke litt til med datteren min? hvisket Solveig.
Legen sa nei, men hun tastet inn nummeret.
Jenta mi
Dette er Anne Grete. Hør nå: Min sønn fant din knuste mobil, fant datteren din ved sim-kortet og deg ved sykehuset. Jeg er pensjonist og passer Ingrid mens du er på sykehus. Ikke vær redd! Ingrid får telefonen nå.
Mamma, bli frisk snart! lød stemmen til datteren.
Vær snill mot besta, Ingrid! tryglet Solveig.
Nå holder det! sa sykepleieren.
***
Dagen etter ble Solveig flyttet til fellesrom, og på besøkstiden kom det en sykepleier inn:
Simonsen, du har besøk!
En tynn, litt sjenert ung mann entret rommet.
Hei, Solveig! Jeg heter Kristoffer. Jeg kom for å hilse på deg. Håper det er ok at jeg sier du?
Selvfølgelig.
Han satte igjen en stor pose på nattbordet:
Dette samlet mamma til deg.
Kristoffer, jeg vet egentlig ikke hvem du er, sa hun forvirret.
Jeg fant telefonen din i grøfta, sim-kortet virket, så jeg ringte datteren din og etter litt leting ble du funnet.
Hvordan har Ingrid det?
Skal vi se!
Han fant mobilen han hadde lagt igjen, tryllet litt med innstillingene.
Her se!
Solveig så ansiktet til Ingrid på skjermen.
Mamma! Gjør det vondt?
Nei, jenta mi, det går bedre. Hvordan har du det?
Anne Grete besøker meg.
De snakket lenge, Kristoffer ventet tålmodig. Etterpå så Solveig ned:
Nå skylder jeg dere stort.
Det gjør du ikke! smilte han. Bare si du til meg.
Takk, Kristoffer!
Nå skal jeg vise deg hvordan denne mobilen virker.
***
To uker gikk.
Føreren som forårsaket ulykken kom til sykehuset og ga Solveig 200 000 kroner og hadde advokat med.
Neste dag fikk hun reise hjem. Kristoffer hentet henne.
Mamma! ropte datteren av glede.
Det virket som hun nesten ville hoppe ut av rullestolen, så glad var hun. Solveig satte seg ved siden av henne og gråt av lettelse.
Hun vendte seg til den eldre damen:
Anne Grete, tusen takk for alt!
Slapp av! Ingrid er blitt som et barnebarn for meg, smilte Anne Grete.
Jeg fikk oppreisning, sa Solveig og tok frem pengene. Ta dem, det er alt jeg kan gjøre for å takke.
Nei, Solveig, svarte Anne Grete bestemt. Vi har det bra, og du trenger pengene for operasjon til Ingrid. Kristoffer har allerede kontaktet en klinikk.
Mamma! utbrøt Ingrid. Kristoffer sier vi skal til sykehuset og de skal hjelpe beina mine å gå.
***
To uker tilbrakte Solveig og Ingrid på klinikken. Operasjonen gikk greit, men nå ventet flere runder innen tre år spiler ble satt inn, og det var mye gjenstår. Gikk alt bra, lovet legene at Ingrid ville gå selv om tre år.
Inntil videre måtte hun fortsatt bruke rullestolen, og spilene var ubehagelige.
Men skjebnen var ikke ferdig med prøvelsene: Anne Grete fikk akutt hjertesvikt og ble innlagt på sykehuset.
Solveig satt ved sengen hennes tre netter på rad, reiste kun hjem for å lage mat til alle og få litt søvn. Kristoffer passet Ingrid om natten.
Fjerde dagen våknet Anne Grete ordentlig. Hun så lenge på Solveig og sa stille:
Jenta mi, jeg har ikke lenge igjen. Du bør gifte deg med Kristoffer. En trygg mann. Sammen får dere Ingrid på beina.
Anne Grete, vil han virkelig det?
Ja, sa hun, og smilte litt. Helt sikkert.
***
En eldre kvinne holdt hånden til en jente med skolesekk og blomsterbukett. Hadde ikke jenta vært så høy, kunne man tro det var første skoledag.
Men skolestarten var spesiell Ingrid skulle begynne i fjerde klasse, hun hadde fått hjemmeundervisning de tre første årene, og alltid fått gode karakterer. Men nå, for første gang, gikk hun til skolen på egne bein.
Besta, jeg er litt redd.
Du da, Ingrid? Du er jo ti år! Og se, der kommer mamma og pappa også!
Hvorfor er du så alvorlig? spurte Solveig.
Hun er litt redd for skolen, svarte Anne Grete og smilte.
Gi meg hånden! sa Kristoffer og rakte den ut. Kom igjen!
Når jeg holder hånden din, pappa, er jeg ikke redd i det hele tatt, smilte Ingrid.
Og med glad prat fulgte de til skolen og like smilende gikk mamma og bestemor etter dem, like lykkelige.