Etter fire måneder med meldinger sa jeg omsider ja til å møte Even, denne 52 år gamle frieren og han åpnet daten med fem klager.
Det sies at forventningen til en fest gjerne er søtere enn selve festen. For min del ble dette ventetiden på nesten fire måneder som en lang daglig episode av en slags nettserie.
I løpet av denne tiden lærte jeg Evens smak ned til minste detalj, husket navnene på barndomsvennene hans, og sluttet snart å undre meg over at han bestandig avsluttet hvert eneste «god morgen» med tre prikker
Jeg er altså førtifem nå den alderen da du beveger deg ut på date ikke med nervøse knær, men med en slags vittig nysgjerrighet. «La oss se hvilket eksemplar jeg får møte denne gangen,» tenkte jeg mens jeg gjorde meg klar.
Jeg er en av de damene som kan få en enkel kasjmirgenser til å virke som en festkåpe, og har dessuten en selvironi som kan gjøre enhver klein situasjon harmløs.
Even, som nettopp hadde fylt femtito, fremsto i meldinger som en grundig, seriøs og litt ironisk mann, og noe som tiltrakk meg spesielt han virket pålitelig.
«I vår alder, Ingrid,» pleide han å skrive sent om kvelden, «leter man ikke lenger etter fyrverkeri, men etter varme. Man vil ha noen som forstår uten mange ord.»
«Uten mange ord er helt fint,» smilte jeg for meg selv mens jeg la på litt maskara. Det viktigste er at de ordene som faktisk blir sagt, ikke får en til å løpe på dør.
Vi avtalte å møtes på et lite, koselig kafé som luktet av kanel og hadde dempet belysning. Jeg var presis sammensatt, trygg, innstilt på en hyggelig kveld. Alt satt.
Even dukket opp fem minutter etterpå. I virkeligheten var han en del lavere enn på bildene, og han så på meg med det blikket jeg kjenner igjen fra revisorer som har funnet en feil i regnskapet.
Han satte seg rett overfor, nikket knapt til en hilsen. Ingen kompliment, ikke et varmt «så hyggelig å endelig møtes».
Han betraktet meg nøye, som om jeg var under kvalitetskontroll. Så foreslo han kaffe og dessert noe vi ble enige om.
Ingrid, begynte han, i en tone som en inspektør før lærerråd, jeg har gått nøye gjennom samtalene våre. Nesten fire måneder har vi skrevet. Nå som jeg ser deg, mener jeg det er viktig å ta opp noen punkter. Jeg har fem innvendinger.
Noe slo sprekker inni meg, slik man mister stemningen på et blunk. Jeg lente hodet på hånden og nikket.
Fem innvendinger? Spennende, kjør på.
Even fanget ikke ironien, og bøyde opp første finger.
Første innvending: bildene
På et av bildene, det hvor du har blå kjole, ser kroppen ut på en annen måte. Nå ser jeg at du … har mer former. Dette kan forvirre en mann. I vår alder bør man være ærlig.
Jeg lo litt inni meg. «Mer former er vel ikke det verste å høre takk for at du ikke gikk for monumental.»
Andre innvending: svartid
Noen ganger svarer du veldig sent. For tre uker siden skrev jeg kl 14:15, og du svarte ikke før 16:40. Menn liker ikke å vente. Det oppfatter jeg som respektløst.
Jeg var nok på møte da, prøvde jeg, men han gikk rett videre og bøyde neste finger.
Tredje innvending: valg av sted
Hvorfor er vi her? Dette stedet er for fancy. Jeg foreslo noe enklere. Sånne valg viser at du liker å overdrive forbruket ditt.
Jeg så på latten og tok meg i å tenke at å helle den over hodet hans kunne vært fristende. Men nysgjerrigheten vant.
Fjerde innvending: utseende
Hvorfor denne kjolen? Vi skulle bare ta en kaffe. Den er for prangende midt på dagen. Smykkene også. En kvinne bør tiltrekke med dybde, ikke glitter. I min alder ser jeg etter innhold, ikke utstilling.
Femte innvending: selvstendighet
Du valgte restaurant selv, du sier ofte at du ordner ting selv. Du gir ingen rom for at mannen kan få føle seg som mann. Jeg vil ha en kvinne som spør om råd, ikke bare viser hvor uavhengig hun er. Om vi skal være sammen må du endre det.
Han ble stille, la armene i kors, og ventet tydelig på at jeg skulle være enten takknemlig eller si unnskyld for «ærligheten» hans.
Jeg så på ham og plutselig gikk det opp for meg: fire måneders skriving hadde bare vært en maske for en detaljstyrt kontrollant. Han lette etter en som kunne bygge hans ego, ikke etter varme.
Vet du, Even, sa jeg rolig, nesten vennlig, jeg har faktisk gjort min egen analyse. Fem minutter her var nok.
Og hva er konklusjonen? Han myste.
Du er et sjeldent eksemplar, Even. Du har reist tvers over byen bare for å levere regnskap for smak, utseende og retten til å være seg selv til en dame du aldri har møtt. Det står det respekt av.
Even rynket brynene.
Jeg sier bare sannheten.
Nei, ristet jeg på hodet, Du er ikke ærlig. Du er bare ulykkelig, og prøver å måle verden med et skjevt målebånd. Er bildene mine ikke bra nok? Gå på museum der forandrer ingenting seg. Svarer jeg for sent? Skaff deg en tamagotchi. Liker du ikke kjolen? Jeg har den på for min egen del, ikke for deg.
Jeg reiste meg, tok vesken og så vennlig på ham.
Og én ting til: Hvis egoet ditt sprekker av ordet «selv», bør du heller søke hjelp, ikke kjærlighet. I en alder av 45 har jeg ikke tid til folk som starter med revisjon av mine «mangler».
Hvor skal du? Og kaffen? mumlet Even.
Du får drikke kaffen selv. Det sparer deg for ressurser. Og et siste tips: vil du ha noen som titter deg i munnen, bestill time hos tannlegen.
Hjemme var det første jeg gjorde å blokkere Even på alt av meldingsapper. I min alder er trygghet ikke bare strikketeppe og ro men også en telefon fri for folk som prøver å tvinge deg inn i et skjevt mønster.
Hva tror du var dette bare dårlig flørting, eller et velforberedt lite teater? Skal man egentlig fortsette samtalen når noen åpner med å gjøre opp status for hvem du er?
