Det er barnet til Eirik …
Denne historien skjedde nylig i Oslo, i en pent møblert leilighet i fjerde etasje i en ni-etasjers boligblokk. Der bodde en aktiv, pensjonert kvinne helt alene, og hun het Ingrid.
Hennes liv var rolig og ganske forutsigbart: pensjon, deltidsjobb, venninner, hytteturer til barnebarna, og besøk hos den aldrende moren som bodde alene i nærheten.
Denne dagen, som alle andre dager.
Om morgenen ringte Ingrid til moren og hørte hvordan det sto til.
Ja, bare en dag som alle andre. Fridag, akkurat som det pleide. Hun jobbet deltid etter hun pensjonerte seg hadde vakt på et privat legekontor, tok telefoner fra pasienter og førte opp avtaler.
Og i dag … Hva så? Jo, lage mat hjemme og så gå til mor det daglige ritualet, selv om det iblant føltes en smule slitsomt og utmattende. Hun sukket og rullet med øynene: to gårdsplasser å gå, ikke noen stor sak. Lage litt mat? Ikke det heller. Mamma hadde jo fortsatt gårsdagens lapskaus og noen boller. Problemet var femte etasje, og ingen heis …
Enda tyngre var å høre på mors klager. Hun kunne fortelle i timesvis om ulike vondter, hvor det kjentes, hvor stort det var. Ingrid følte seg maktesløs. Mamma trengte ikke råd, for diagnosene hadde hun selv analysert, omformulert etter innsikt fra både venninner og skråsikre helseprogrammer på TV.
Råd fra datteren ble avvist. Til tross for at Ingrid hadde jobbet som operasjonssykepleier i nesten førti år, mente moren at datteren manglet peiling på det som virkelig telte.
Hva vet du om dette? Hvilken pinsett skal du plukke frem, da?
Jaja … dagen var nå bare som den var.
Og så måtte hun i butikken. På vei til mor skulle hun stikke innom. Søppelposen stod allerede i gangen. Hun nærmet seg speilet for å sminke seg litt. Blant kvinner over seksti så hun ung ut: noen få smilerynker ved øynene, ellers et vennlig ansikt med kort, askeblond frisyre og store øreringer. Kun litt slappe kinn, men ikke noe særlig.
«Rugbrød og smør til mor,» tenkte hun, mens hun la på leppestift, da det plutselig ringte på.
De hadde porttelefon i oppgangen. Hvem kunne det være? Kanskje nabodamen, tante Signe? Ingrid hadde ofte invitert henne på te.
Hun gikk mot døren med leppestiften i hånden og åpnet.
Utenfor stod ei ung, lyshåret jente med hestehale, stripete genser, lang mørk jakke, jeans og ryggsekk. Slik mintes Ingrid henne senere der og da festet hun blikket på jentas ansikt og en liten baby svøpt inn i et brunt pledd i armene hennes.
Blikket var sammenklemt, kjeven anspent, hun trådte nær og skjøv bylten til Ingrid:
Denne er til deg!
Ingrid tok instinktivt imot barnet fortsatt med leppestift i hånden. Hun kjente tyngden, så ned … Herregud, det var jo et spedbarn!
Da hun så opp igjen, var jenta allerede på vei ned trappen.
Det er barnet til Eirik, jeg må studere … , lød det, mens hun løp nedover.
Døren i første ble lukket med et smell.
Så ble det stille.
Ingrid ble stående på trappen og ventet. Kanskje jenta angret, kanskje hun snart kom tilbake og hentet barnet, ba om unnskyldning … Hun gikk inn i leiligheten, kikket på posen og tenkte: «Ikke glem søpla når du skal til mor.»
I gangen hadde jenta også satt fra seg en pose. Ingrid hadde ikke merket når det hadde skjedd.
Og deretter … Sannheten gikk omsider opp for henne.
Å kjære Gud! Dette … Et levende barn! Hva med det hun sa? Barnet til Eirik?
Hun mente vel Eirik?
Ingrid, med babyen på armen, gikk inn i stuen og satte seg på sofaen. Jenta hadde altså sagt: Eirik.
Men hennes sønn het Lars. En skikkelig familiemann, gift, to barnebarn hadde hun, og de bodde i Bergen. Ingrid selv var blitt boende i Oslo etter ektemannen Eivind gikk bort for fem år siden.
Ingenting stemte. Plutselig rørte babyen på seg.
Hun la forsiktig barnet fra seg på sofaen og brettet ut pleddet: en beige strømpebukse, en skrekkelig liten baby med smokk formet som en frosk. Ikke mer enn en måned gammel, tenkte Ingrid.
Så, så … Lilla venn! hun strøk barnet, som smattet fornøyd og sovnet igjen.
Kanskje ledetråden fantes i posen jenta hadde igjen? To tåteflasker, en boks morsmelkerstatning, en pakke bleier og litt babyklær. Alt til en liten baby.
Fortsatt ventet hun. Snart ville det ringe på, jenta ville hente barnet, unnskylde seg, og alt ville bli som vanlig: butikken, søppelposen, mamma …
Ingrid sminket seg ferdig, kikket ut av vinduet etter jenta.
Hvor ble det av henne? For et oppstyr!
Etter en stund våknet babyen og ga lyd fra seg. Ingrid sto rådvill. Hadde hun egentlig rett til å stelle og mate dette barnet? Hun visste jo ikke om det var hennes anliggende, men til slutt måtte hun uansett kle av den lille.
Under strømpebuksen en drakt, en body.
Ei jente.
Først da begynte frykten for ansvaret å sige inn. Plutselig gikk det opp for henne: noen hadde forlatt en liten jente hos henne!
Eirik … Eirik …
Kunne det være …?
Lars likte å more seg i ungdommen, hadde Ingrid ofte skjelt ham ut for å sjonglere mellom jenter. Noen tok han med hjem et kapittel for seg. Men det var før han giftet seg. Nå virket han lykkelig. Litt sliten av jobb og familien, men hvem er ikke det? Nylig hadde de nedbetalt boliglånet, kjøpt ny bil, barna hadde vokst …
Du er så god, så god Ikke gråt, skal bare bytte bleien.
Herre min hatt! Kan det være at denne lille blitt forlatt av sin egen mor?
Hun forsto det ikke. Men hendene visste hva de skulle gjøre hun skiftet bleie, trakk i strømpebuksen, tok den pipende lille jenten opp i armene og gikk inn på kjøkkenet for å lage mat.
Da ringte telefonen. Ingrid vred seg for å ta imot.
Hva tar du så lang tid for? Det var moren.
Nei da, mamma. Hva vil du?
Har du vært i butikken?
Ikke ennå.
Jeg ønsker meg pærer. Ikke de siste, men de før der.
Ok, mamma.
Husker du hvilke?
Jeg kommer på det.
De har tynne stilker og en mørkerød side, husker du? Husk, de skal være myke, ikke harde. Ikke de siste, de var dårlige. De …
Jenten på armen vred seg og pep.
Greit, mamma … Jeg har forstått.
Hva er det der hos deg?
TV-en.
TV? Jeg sitter her og venter, og du ser på TV Slå av og kom deg avgårde! De tar alt brødet!
Ingrid la på og bysset jenten, leste på esken hvordan hun skulle lage maten.
Nei, noe måtte gjøres.
Lars!
Nå er det slutten av mai. Det betyr … Ingrid regnet etter månedene.
Ja visst! I august var han på jobbreise i Trondheim. Kalte han seg Eirik? Kunne han ha gått så langt?
Det kunne jo være en kort flørt, typisk nok. Hun så jo en vellykket voksen mann, men hvem vet alt?
Hun testet melken, for varm, kjølte straks under kaldt vann.
Venstrearmen var allerede sliten av å bære den lille. Det var lenge siden hun holdt nogen barn. Tidligere løftet hun jo kilo på kilo.
Hva burde hun gjøre? Ringte hun nødnummer? Hun ble stående i tvil.
Men … hvis dette var Lars barn? Hun så nøye på den lille jenta. Jo, kanskje lignet hun barnebarnet Stine litt.
Hva da? En skandale, svigerdattera ville aldri tilgi ham. Hva med barna?
Det var en skrekkelig tanke.
Her, vennen min, spis … flink …
Lillejenta smattet fornøyd mens hun lukket øynene, og Ingrid la sitt ukjente morshjerte i det.
Da babyen sov, la Ingrid henne forsiktig tilbake på sofaen, gikk inn på kjøkkenet og ringte sønnen. Telefonen hans var ikke tilgjengelig.
For en ubeleilig situasjon …
Hun besluttet å vente. Ville ikke skape trøbbel for sønnen. Hun håpet fremdeles jenta skulle komme tilbake. Hun så slettes ikke ut som en umoralsk, sulten sjel. Bare ei forsiktig studentjente.
Bare … Moren måtte ikke få vite. Da kom det bare bekymrede sukk og redselsfulle advarsler.
Hun ringte eldste barnebarnet, Sigurd, og fikk vite at pappaen hadde reist med jobben til et område uten dekning og kom først hjem overmorgen. Men han ringte hjem om kveldene, og alt sto bra til.
Hm, Sigurd, det hadde vært greit å vite! småkjeklet Ingrid.
Men hun visste jo at sønnen var opptatt med jobben og ikke rapporterte alt. Men akkurat nå trengte hun å snakke med ham, og det ergret henne.
Så hun ringte svigerdatteren, Silje, og ba henne si fra at Lars måtte ringe moren sin.
Har det skjedd noe? Skal jeg gi beskjed? undret Silje.
Nei, bare si at jeg håper han ringer meg. Vær så snill. Silje …
Silje lovet å si fra.
Mor, jeg har forstuet ankelen, jeg kommer ikke innom i dag, løy Ingrid til sin egen mor på telefonen, Men du har lapskaus, og brød har du jo nok …
Moren sukket og spurte, truet med selv å komme ned (bare den fordømte femte etasje), ble urolig og ringte opp igjen fem ganger etterpå.
Ingrid pustet lettet ut, dro av de hvite buksene, tok på seg hjemme-kjole, satte seg ved siden av jenta og funderte.
Nei, sikkert skrudde tankene hennes seg av da hun sa ja til denne jenta. Men barn blir etterlatt på trappen, det skjer hver dag.
Hva hindret henne nå i å ringe politiet og overlate ansvaret?
For det første: frykten for at det faktisk var hennes sønns barn, selv om han heter Lars, ikke Eirik. Kanskje løy han? Kanskje lurte han jenta? For det andre: hun orket ikke å forklare seg i detalj til myndighetene. Og for det tredje: jentas ansikt hadde gjort inntrykk et blikk fylt av fortvilelse, sinne og en slags rettferdighet.
Men noen burde hun rådføre seg med. Og hvem ellers enn hennes gode venninne?
Vibeke, skrekkens dag! Jeg har fått et barn slengt på døren
Vibeke gikk ikke i baklås, men resonnementene kom straks som en Sherlock Holmes. Hun lovte å komme etter jobb.
Ingen grunn til panikk, Ingrid, vi finner ut av det her! Bare ikke ta forhastede avgjørelser.
Du mener jeg ikke skal ringe politiet?
Vent litt. Vi må finne Eirik først.
Å, kjære Vibeke, hvilken Eirik?
Barnets far. Har dere ingen Eirik i oppgangen?
Hos oss? Hvordan skal jeg vite det? Det er over femti leiligheter her, ni etasjer. Tror du hun bare tok feil leilighet?
Mulig, men Lars kan jo også ha tråkket feil. Kontakt ham straks.
Hele ettermiddagen gikk med til å ta vare på jenta. Ingrid søkte opp matingstider på nettet og fant ut en masse om barnestell. Hun masserte babyen, bader, smurte inn, sang for henne.
Hvordan er ankelen? Kommer du ikke i morgen heller? moren ringte igjen og igjen.
Men Ingrid håpet saken ville løse seg før morgendagen og lovet å komme da.
Vibeke kom etter jobb og satte straks i gang en “etterforskning”. Hun gjennomsøkte babyens klær, spurte naboene om det fantes noen Eirik, uten å nevne barnet.
Ha! sa hun glad idet hun kom inn døren.
Stille! Den lille sover!
Åh, så små sover alltid, hvisket Vibeke men babyen våknet og gråt Jeg fant det! hvisket hun plutselig.
Det viste seg at i sjette etasje, i samme oppgang, bodde en ung Eirik på alle måter en som passet til å være en mulig far.
Det er klart hun bare tok feil etasje, sa Vibeke begeistret. Kom, så finner vi ut av det!
Hva da? Skal vi bare gå rett opp?
Ja, selvfølgelig! Vi skal snakke med denne Eirik.
Hva om han avviser alt?
Da legger vi press, da blir han nødt til å forklare.
Men Vibeke, dette er ganske rart. Tenk om han bare ler oss ut?
Kom igjen, Ingrid. Du vil jo vite sannheten?
Ingrid ville. De bysset jenten, tok trappen. Da de ringte på, svarte en gammel dame:
Hvem er det?
Vi skal snakke med Eirik, svarte Vibeke.
Den gamle damen åpnet litt, bad dem komme inn og ropte:
Eirik! Det er noen til deg igjen …
En litt rufsete, kortvokst mann i skjegget kom ut.
Hei, gjelder det den nettbrettet?
Nei, ikke nettbrettet. Noe annet. Forstår du, Ingrid fikk tilfeldigvis ditt barn i armene sine.
Han stirret vekselvis på dem.
Barn? han måpte. Ikke mitt!
Hvem sin da? Du er eneste Eirik i oppgangen, Vibeke la press.
Jeg har da ingen barn, han gikk forvirret.
Det må bevises, da. Kanskje var det feil leilighet, vi tror det.
Nå får du pause, Vibeke, Ingrid tok ordet. Jeg bor i fjerde, og i dag morges kom en jente, stakk av og etterlot denne lille jenta. Hun sa: “Det er Eiriks barn,” og sprang. Jeg har ingen Eirik i familien.
Hva har det med meg å gjøre? spurte han.
Vil du ikke erkjenne barnet? Vibeke mistenksom.
Barn? Hvilket barn? han sto der og forsto ikke.
Vil du bli med og se? Vibeke spurte.
Har du hatt noen forhold i fjor sommer? spurte Ingrid mildt.
Forhold? Nei, ikke på den måten. Jeg har internettforhold nok. Dere tar feil, altså. Hva het jenta?
Jeg vet ikke. Hun presenterte seg ikke, Ingrid ble lei seg. Beklager, vi tok visst feil.
De gikk.
Har jeg noen mulighet til å hjelpe? Jeg er blogger og IT-nerd, sa han plutselig, vi kan publisere etterlysning! Bilde av barnet, alder …
Nei takk, Ingrid nektet. Hun stolte ikke helt. Og loven foreskrev at hun burde ringe 112, ikke sette igang folkekampanje.
Synd. Men spør hvis det trengs. Jeg jobber hjemme.
For en type! lo Vibeke. Tror han ikke lyver.
Nei, ser ikke ut som en rundbrenner.
Ingen kontakt med sønnen, så hun ringte Silje.
Å, jeg glemte det, mamma! Alt er kaos her. Og Lars ringte akkurat hjem. For en dag!
Hadde bare svigerdatteren visst hvilken dag!
“Ingrid besluttet i morgen ringer jeg politiet.”
Men da hun la seg, tenkte hun hele tiden på jenta: desperasjonen, håpet, skrekken i øynene hennes. Hva ville vente denne jentungen om hun varslet myndighetene?
Natten ble lang. Ingrid våknet hver gang babyen sukket i søvne, gikk rundt med henne og matet henne. Først i grålysningen sovnet de begge.
Telefonen vekket henne.
Hvordan går det med ankelen? Kommer du?
Hun kikket ut, så på barnet:
Jeg kommer.
Og kjøp pærer, og …
Barn trenger frisk luft. Hun lagde seg en bæresele av skjerfet, kledde pent på jenten, og sammen gikk de til butikken. Det var ganske fint å trille rundt med den lille ikke være alene. Men så var det jo… femte etasje.
Hva i all verden? moren sperret opp øynene.
Nei, ikke hva, men hvem. Her, ta varene, Ingrid ga moren posene, gikk i stuen og la ned babyen.
Hvor fra?
Naboen Nadine ba meg passe barnebarnet mens hun var hos frisør. Bare en time.
Hva med ankelen?
Bedre!
Begge beundret den lille. Nå var det ikke snakk om smerter og plager denne gangen.
Se så søt og sterk! Hva heter hun da?
Spurte ikke. Det er bare en time…
Hm! Hvordan kan du ta imot barn uten å kjenne navnet? snakket moren hennes.
På vei hjem begynte Ingrid å tenke på navn til jenta. Det føltes meningsløst, men hun lengtet likevel etter å vite hva moren hennes hadde valgt.
Hjemme fikk hun SMS Lars var tilgjengelig!
Hun satte seg og ringte straks.
Hva er dette, mamma? Jeg er jo gift, han var sjokkert etter hennes forvirrede fortelling.
Men jenta sa “barnet til Eirik” … kanskje det er deg?
Mamma, jeg heter Lars! Du har selv sagt det. Bare ring politiet. Vil du at jeg skal ringe for deg?
Nei, jeg gjør det selv … Hun er sulten, vi har akkurat vært ute, jeg henter bare mer mat.
Mamma! Du må ringe politiet! Jeg blir urolig for deg …
Slapp av, det er bare mine tanker. Jenta er så søt at du aner ikke.
Du burde ha tatt inn Petters sønn i stedet, mamma … jeg blir ikke klok på deg.
Sludder! Skal ordne opp i dag, Lars. Ikke vær redd. Vibeke er her.
Ikke i dag. Nå! Ring, mamma!
Men Ingrid gjorde det ikke. Jenta var sulten igjen, og trengte ny bleie. Så mange oppgaver! Når hun var ferdig, skulle hun ringe Vibeke og …
Åh! Til slutt måtte hun overlate jenta, men hvor? Barneavdeling, kanskje? Men, basert på sin erfaring som sykepleier, visste Ingrid at best hadde jenta det hos henne.
Men… Hun hadde vakt neste dag, og dette var alvorlig her holdt hun et fremmed barn uten å melde fra …
Sønnen hadde rett.
Hun sukket, ga babyen mat. Hun var utslitt, men dagene føltes rike og meningsfylte.
Sammen sovnet de, den lille i armkroken, Ingrids hånd som hodepute.
De ble vekket av intens ringing.
Ingrid dro hånden varsomt vekk, kikket i dørøyet og stivnet. Hun åpnet.
Hvor er hun? Hvor leverte du henne? Hvorfor sa du ikke ifra med en gang?
På dørstokken, klamrende til karmen, stod jenta som hadde levert barnet fra seg. Hun var forvirret, svett, i bare singlet og shorts selv om kvelden var kjølig. Hun pustet tungt, håret i vill uorden over skuldrene.
Hvorfor ikke si fra? Ingrid var ikke helt våken.
Fordi det ikke var deg … utbrøt jenta.
Kanskje fordi det er meg, Ingrid hevet et øyenbryn, men du var lynrask til å forsvinne.
Ok. Du vet hvor hun er, sant? Vet du? øynene fulle av bønn.
Hun ba Ingrid om å vite, om å forstå, om å hjelpe.
Ingrid trådte til siden.
Kom inn.
Jenta gikk håpefullt etter, så hun kunne få adressen og løpe videre til datteren sin. Hun så desperat på Ingrid, ventet.
Datteren din er her, sa Ingrid.
Hvor? Vær konkret. Hvor er hun?
Nøyaktig hvor? I senga. Sover.
Ingrid vinket, førte henne inn på soverommet, jenta skjønte ikke helt hvorfor.
Da hun så datteren, ble hun helt stiv, sank ned på teppet og brast i gråt. Hun hikstet ukontrollert, måtte løftes, gis vann, beroligende dråper og til slutt te.
Spis litt, det er sjokolade her, ellers svimer du av, Ingrid visste råd som gammel sykepleier.
Mellom tårene forklarte jenta hun hadde ikke meldt ifra.
Jeg trodde jeg hadde mistet retten til å være mor … Tusentakk … Jeg tok feil …
Etter mat og te klarte hun å fortelle. Jenta het Gro, og babyen het Elin.
Historien var klassisk og bittersøt. Gro var student ved helsepersonellskolen samme som Ingrid hadde gått på i sin tid. Gro kom fra en landsby i Nord-Norge.
En sommer forelsket hun seg i Eirik, student i Oslo. En gang besøkte hun ham i den leiligheten nummer 21. Da hun ble gravid, lovte Eirik å gifte seg. Han forsikret henne om at moren hans kom til å støtte opp.
Så, etter nyttår, forsvant plutselig Eirik. Nummeret var stengt.
Gro fant ut at han hadde flyttet til Trondheim, og fikk ikke kontakt. Hjemme i nord kalte faren henne for alt mulig, kastet henne ut. Kun tanten hjalp med noen kroner.
Gro gikk høygravid i fellesrom på studentinternatet. Hun fortsatte å studere, drømte om en fremtid i helsevesenet.
Hun fødte Elin i Oslo. Fikk bo to uker hos en venninne, men måtte ut da pengene og vennskapet tok slutt. Hun ville så gjerne ta eksamen, men hadde ingen barnevakt.
Så la hun merke til at Eirik på bildene hun hadde sett, bodde i akkurat slike blokker som Ingrid. I fortvilelsen fant hun frem til adresse 21, la Elin i Ingrids armer og løp ut. Hun gråt hele veien, prøvde å lese til eksamen og skrev til Eirik på nettet, hun skulle hente barnet etter siste prøve.
Da svarte Eirik at han aldri hadde hørt om noe barn fra moren en misforståelse. Hun skjønte hun hadde satt igjen Elin hos feil person og løp rett tilbake.
Hun hadde sett bilde av Eiriks mor mente hun lignet Ingrid, med samme sveis …
Jeg trodde det, alt stemte. Åh, hva har jeg gjort … hun dekket ansiktet med hendene.
Vet du hva, Gro? Det sies at det største dårskap er å skape kunst, så gi fra deg signaturen. Jeg tenkte på det mens jeg så på Elin: Hvilken mor gir fra seg en slik liten perle? Så godt du kom tilbake! Hva nå? Skal du til Eirik og hans mor?
Nei, nei! Gro ristet på hodet. Jeg er nærmest gått fra forstanden på én dag. Jeg orker ikke mer. Tilbake til internatet. Beklager at du ble dratt inn i dette. Det var ikke meningen.
Jaja, jeg fryktet for sønnen min. Nå må vi dessuten si unnskyld til Eirik i sjette. Å kjære tid! Ingrid lo.
Hun fortalte om besøket hos Eirik, og Gro måtte smile.
Stakkars mann. Kanskje jeg bør gå opp selv og beklage.
Ikke i dag, Gro. Du ser jo helt ødelagt ut. Og forresten bli hos meg i natt. Jeg bor jo alene. Sønnen min har mast om å leie ut et rom det står tomt uansett.
Til deg? Jeg har ingen penger.
Du skal være her, i alle fall ut denne måneden. Når er eksamen?
Om to dager, men …
Da er det avgjort. I dag henter du klærne, i morgen bor du her. Jeg har kjøpt mer babymat, og Elin kan være her. Det er bare å amme henne.
Ingrid så på Gro, men hun sovnet på stolen. Elin lå strålende fornøyd i sengen.
Hei, Vibeke. Ikke Lars barn, nei. Og ikke naboens heller! Hør nå, hun sover her. Kom tilbake. Ikke rop da dette føltes riktig. Så godt jeg ikke ringte politiet!
***
Melken forsvant ikke. Eksamen gikk både bra og utmerket. Nå var det Gro som gikk til Ingrids mor hver dag, de vandret i femte etasje …
Svigersyntes nå at Gro var kjempeflink, rådene hennes ble fulgt slavisk!
Etter eksamen fikk hun turnus på ambulansen, alt gjennom Ingrids kontakter. Gro rådførte seg ofte med Ingrid, for hun drømte virkelig om å jobbe som helsearbeider.
Naboen Eirik skjønte raskt at bestemoren hans trengte pleie, og Gro tok oppdraget.
Høsten kom, og Gro og Elin flyttet to etasjer opp for å pleie gamle damer, men også for å lege sitt eget sårede hjerte og sakte skrive et nytt livskapittel denne gangen med sitt eget navn på.
***
Livet gir oss noen ganger vanskelige valg og overraskelser. Men hver eneste dag minner oss om at omsorg og åpenhet skaper nye muligheter og gir oss nye nettverk av varme og håp selv der hvor alt synes håpløst.
