Svigerinnen min overrasket meg på jubileet mitt med anti-rynke-krem og badevekt. Men denne gangen kom «overraskelsen» et helt annet sted… Hun ante ikke hvor den skulle vente på henne… Det var bare å forlate stedet med én gang.
Jubileet mitt skulle egentlig bli en aften med triumf. Jeg hadde nettopp fått opprykk på jobben, mannen min og jeg hadde endelig betalt ned boliglånet, og jeg følte meg som en konge på haugen. Jeg ventet bare varme taler og gode smil i stua vår i Oslo. Men akkurat idet det ringte på døra, kom min «andre mor» inn Astrid Nordahl.
Hun har alltid hatt dette talentet for å gi komplimenter som får det til å klø under huden. «Å, for en kjole, veldig modig til lårene dine å være» eller: «Du har gått ned mye sikkert sliten på jobben da?» Den såkalte omsorgen hennes har alltid hatt en bismak av malurt. Men denne gangen gikk hun inn for full applaus.
«Du ser helt perfekt sliten ut»
Gjester var samlet rundt bordet. Det var latter, kaker, og stemningen surret som det skal i et drømmende selskap. Så kom det øyeblikket vi alle vet om overrekkelsen av gaver. Litt kleint, men også forventningsfullt. Astrid reiste seg, ba om alles oppmerksomhet og startet en lang tale pompøs og filosofisk, som om hun talte på vegne av evigheten.
Hun snakket om tid som renner ut, hvordan kvinnelig skjønnhet er som en villblomst, at den må pleies for ikke å visne, og at en mann trenger en livlig og stilig kone. Med ett forstod jeg at det nå kom noe «spesielt».
Jeg fikk en pose. Jeg åpner papiret, og inni er det to esker. Den første en digital badevekt. Den andre et sett med ansiktspleie for voksne, stor, blank etikett: «45+. Ekstra revitaliserende for moden hud. Bekjemper dype rynker».
Stillheten hang tung som snø over Hardangervidda. Mannen min, Even, ble rødere enn en solnedgang over fjorden. Gjester flakket med blikket, smilte stivt, visste ikke hvor de skulle gjøre av hendene. Astrid strålte som nordlys:
Dette er forebygging, kjære deg! Vekten Du sa selv at buksene gnager litt etter jul. Jeg passer på, jeg er jo mor.
Jeg tvang frem et smil, klarte å klemme ut et «takk», og dyttet eskene under bordet. Men inni meg brast noe. Jeg prøvde å holde masken, men kjente gryten av ydmykelse, bitterhet og sinne koke under skjorta.
Den kalde retten jeg kokte i et halvt år
Jeg lagde ingen scene; jeg kastet ikke vekta selv om det fristet å sende den flygende ut av et drømmende vindu over byens tak. Kremen fikk stå fremme i badet, mest for å være høflig, men jeg brukte den aldri.
Hver gang Astrid var innom etterpå, kastet hun fornøyde blikk på «gavene» sine og spurte:
Har du tatt den i bruk?
Jeg sparer til en spesiell anledning, svarte jeg jevnt.
Og mens jeg svarte, ventet jeg på hennes bursdag. Hun skulle fylle femtifem en betydelig dag, perfekt for å minne om at ikke alle må svelge andres omsorg uten å hoste.
Jeg grublet lenge. Å gjøre det samme tilbake gi blodtrykksmåler og krem for aldersflekker føltes for åpenbart. Hun skulle ikke tro at hun hadde truffet en nerve. Jeg måtte være mer elegant. Mer presis. Mykere, men med brodd.
Og plutselig visste jeg akkurat hvor jeg skulle stikke. Astrids svake punkt er ikke alder, kropp eller helse. Det er tunga hennes. Lysten til å belære, kritisere, kommentere alt fra vinduskarmer til hvordan jeg kutter gulrot i suppa.
Jeg gikk inn i den rareste bokhandelen jeg fant, og midt i et skinnende heng svevde selve perlen: En gavebok i hard perm med perfekt tittel: «Kunsten å tie stille slik bevarer du familieharmonien.» Under, på gyllen trykk, sto det: «En praktisk veileder for ivrige rådgivere.»
For å komplettere det hele plukket jeg med meg en staselig gammeldags lupe i ekte sølvlook. Akkurat som i eventyrene.
«Denne er til deg for kremen og vekten»
Hun feiret bursdag på en av byens merkeligste restauranter. Full sal av slekt, venner, kolleger Astrid badet i oppmerksomhet som en seljefløyte i vårvinden.
Da turen kom til oss, talte Even diplomatisk og overrakte gavekort til spa fra oss begge. Man skal jo holde masken.
Så smilte jeg og la frem min gave.
Astrid, denne er fra meg. Litt ekstra til sjel og egenutvikling.
Hun åpnet posen sakte, nesten i saktefilm. Først kom lupen.
Åh, så flott Antikk? Men har da ikke problemer med å se?
Jeg smilte mykt.
Denne er til å se de gode sidene til folk, ikke bare feilene.
Latteren trillet drømmende rundt bordet gjestene forstod ikke spøken ennå. Astrid spente kjeven, men pakket videre og fant boken.
Hun leste tittelen stille, så leppene rørte seg i vantro:
«Kunsten å tie stille »
Blikket hennes møtte mitt.
Er er det en bok? stemmens vibrato lød gjennom det hele.
Ja, Astrid, sa jeg klart. Du var så raus med skjulte råd på min dag. Jeg tenkte: Nå er femtifem den perfekte alder for å finne balanse og harmoni i familien. Den er nyttig for deg akkurat som rynkekremen var for meg.
Hun fikk farger i kinnene som årets første moreller. Hun kunne ikke lage scene da ville boken vært beviset på problemet. Hun svarte tørt:
Takk. Veldig unikt.
Og la gaven fra seg som om den stakk litt.
«Har du fått lest i kapitlet om takt?»
Nei, vi sluttet ikke å snakke sammen. Hun lagde ingen scene etterpå. Mye merkeligere skjedde: Regler i drømmen endret seg.
Den kvelden forstod hun én ting det var to spillere nå. For hver sylskarp kommentar fant jeg alltid et svar. Et svar som sved litt mer.
De første ukene ringte hun bare til Even. Mot meg var hun kjølig, formell som en byråkrat i luftspeil. Men så begynte nesten et lite under: Færre gode råd.
Hun snakket aldri om vekten min eller kostet ikke på med spydigheter om mat. Og når hun nærmet seg med blikket som skulle slippe løs en kommentar, så jeg bare fast på henne og spurte:
Astrid, hvordan går det med boken? Er du kommet til kapitlet om takt?
Da stoppet hun.
Nå står vekten og støver ned på loftet, mens kremen ja, jeg brukte den én dag på føttene. Huden ble faktisk mykere, så takk for det, liksom. Og boken… Den så jeg hjemme hos henne på nattbordet en gang. Med bokmerke. Nær midten.
Så det virker.
