Hvordan Ingrid ble mamma takket være sin godhet
Ingrid kom inn i oppgangen og fikk øye på en pappeske ved døren til leiligheten sin. Hun stirret overrasket på den. Inne i esken, sammenrullet, lå en liten hund og en katt. De tittet skremt på Ingrid og skalv av uro.
Hva er dette? Hvem er dere da? spurte Ingrid, selv om hun skjønte godt at ingen av dem kunne svare.
Akkurat da åpnet døren til naboleiligheten seg. Det var naboen, gamle fru Ragnhild.
Å, Ingrid, god kveld. Tenk at det skulle ende slik! Aase fra andre etasje gikk jo bort, og ingen i familien hennes har tatt ansvar for dyrene hennesde ble bare satt igjen her.
Hun spurte alle, ingen ville ha dem. Jeg har jo min egen katt som ikke tåler andre, og noen har allergi Kanskje du og Erik kunne ta dem? Dere har jo ingen barn, er unge og har god økonomi, sa Ragnhild.
Vi har egentlig ikke hatt planer om å ha dyr, og i hvert fall ikke to på en gang sa Ingrid forvirret.
Det er ikke lurt å skille dem. De er så glade i hverandre. De har sovet sammen bestandig. Aase luftet bikkja, og katten løp inn og ut selv. Det blir ikke mye styr med dem.
Kanskje du tar dem? forsøkte Ragnhild med et bedende blikk.
Og hvis vi ikke gjør det? Hva skjer med dem da? spurte Ingrid.
Jeg har hørt de skal til avliving. Esken er gjort klar. Leiligheten er nesten solgt, og de nye vil selvsagt ikke ha noen dyr sukket fru Ragnhild.
Akkurat da kom en mann inn i oppgangen og så bort på Ingrid. Han nikket mot esken:
Har dere ikke lyst til å ta dem? De er rolige, spiser lite. Allerede gamle, så det er ikke mange år igjen. Det er ingen som vil ha dem men det er så fælt. Tanten deres elsket dem høyt.
Ja vel, la gå, sier Ingrid med tungt hjerte. Jeg klarer ikke tanken på at dere skal sende dem bort. Hva heter de? Vi har bare bodd her i to år, kjenner ikke så mange
Mannen lyste opp og bar esken inn i gangen hos Ingrid.
Hunden heter Frikk og katten heter Sverre. Tusen takk han la en femhundrelapp og et bånd på skoskapet, her, til å starte med. Igjen tusen takk
Ingrid lukket døra og hang fra seg ytterjakka. Så satte hun seg ned på huk og snakket rolig med de uventede gjestene.
Nå gutter, nå blir det litt annerledes for oss alle her. Erik skal få seg en overraskelse! Håper han ikke jager oss alle på dør Men han er snill, det ordner seg sikkert
Ikke vær redde, små venner, ingen skal skade dere. Avliving, for et grusomt påfunn
Katten så ut til å skjønne hva som foregikk og listet seg forsiktig ut av esken for å utforske leiligheten. Hunden satt fortsatt ganske fast, men fulgte nøye med på Ingrid og kattens bevegelser.
Ingrid gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Katte- og hundemat hadde hun naturligvis ikke, men hun kokte opp havregrøt og la i noen biter kjøtt, og tenkte at dette får duge for begge.
Til hennes glede kom Sverre, etter å ha inspisert leiligheten, inn på kjøkkenet. Han viste tydelig interesse for grøten i den dype bollen. Ingrid ropte på Frikk også.
Han nølte lenge, men da han så at katten skjøv i seg maten med lyst, kom han også bort og så spørrende på sin nye eier.
Senere kom Erik hjem fra jobben. Han ble temmelig overrasket, men de ble enige om at de for sikkerhets skyld skulle høre litt rundt om noen med større plassgjerne med huskunne tenke seg å overta dyrene.
Ingrid og Erik hadde vært gift i fire år. For to år siden kjøpte de denne leiligheten. De trivdes sammen, levde i fred, uten store krangler. Men savnet etter barn la likevel en skygge over lykken deres.
Du er jo så ordentlig, du ville jo aldri ha dyr? undret Erik.
Jeg hadde jo håpet på barn. Men så var de her. Skulle avlives. Jeg klarte ikke tanken Unnskyld meg sa Ingrid med tårer i øynene.
Jeg liker jo dyr jeg og. Vi får ta oss av dem. Jeg spør på jobben i morgen, kanskje noen der vil ha dem, svarte Erik og la armen rundt henne.
Fra den dagen endret livet seg litt hjemme hos dem. Katten og hunden fant seg raskt til rette. Faktisk lå jo deres gamle leilighet rett over deres, med samme planløsning, samme bakgård.
Flinke, mine kjære, sa Ingrid. Det er jo som om dere alltid har bodd her hos oss
Hun luftet Frikk tre ganger om dagen, og Sverre hoppet ut gjennom vinduet og tok sine egne turer, alltid tilbake i tide, noe som passet Ingrid perfekt.
Fru Ragnhild var glad for at Ingrid hadde tatt til seg dyrene, og bidro med både kraftbein til Frikk og middagsrester til Sverre.
På kveldstid lo Erik og Ingrid hjerterått når de så katten leke med nye leker, og hunden som sov søtt i sin nye kurv.
De lo sammen, og dyrene sov alltid tett sammen. De trivdes så godt, og paret skjønte at det aldri ville vært riktig å skille dem fra hverandre.
Etter noen måneder sluttet Ingrid og Erik å lete etter nye eiere. De hadde blitt for glad i både Frikk og Sverre, og tanken på å skilles fra dem ble helt uaktuell.
Ingrids mor, som bodde i nærheten, kom på besøk i helgene. Hun hadde først vært skeptisk til «familieforøkelsen», men smeltet sakte for Snute og pus.
Skulle gjerne tatt Sverre selv, men jeg bor jo i tredje, og han er jo vant til å gå ut på egenhånd, sa hun til Ingrid.
Men Ingrid insisterte:
Nei, mamma, du kan komme og hjelpe til når vi reiser på ferie. Da kan du stelle både blomster og dyrene for oss. Det er hjelpen vi trenger.
Så kom sommeren, og de reiste til Sørlandet. Ingrid ringte moren nesten daglig for å spørre etter dem.
Alt er fint. De spiser, sover sammen, og vi går tur hver dag. Bare slapp av, sa mamma.
Da Ingrid kom hjem, ble hun rørt over hvor glad Frikk og Sverre var for å se henne igjen. Frikk logret, hoppet og pep.
Og Sverre smøg seg straks bort til Erik og malte så det hørtes i hele stua.
Du, vi er sannelig elsket av våre firbeinte, lo Erik. Ingrid klappet Frikk og gikk straks i gang med å mate begge to.
Nå sto hun alltid opp tidlig for å rekke morgenturen med Frikk og mette begge sine små venner.
Noen måneder senere røpte Ingrid, rødmende og glad, at hun ventet barn. Det ble en begivenhet de begge hadde lengtet etter, og jubelen stod i taket i begge familier.
Ingrids mor sa:
Ikke rart de sendte deg Frikk og Sverre. Det var nok en prøve på din godhet, jenta mi. Nå har du fått lønn for omtanken din og kan forberede deg på å bli mor.
Jeg tror deg, mamma. Selv om jeg ikke tror på sånne ting egentlig Men jeg har fått god trening med de firbeinte, svarte Ingrid.
Ja, du har jo lært deg både stell og rutiner, og kjærlighet … De er som små barn.
Skal jeg kanskje ta over dyrene litt når babyen kommer, så du får det lettere? foreslo moren.
Nei, mamma. Vi ordner oss. Alt går fint. Kom heller og tril barnevogn sammen når den lille skal sove. Eller hjelpe til hjemme.
De klemte hverandre.
Svangerskapet gikk fint. Til tiden kom en liten gutt til verden. Erik var fra seg av glede, det samme var Ingrid og hele familien.
Frikk, gammel og sindig, ga aldri lyd fra seg. Sverre var heller aldri til bry, og om sommeren var han som regel å se i bakgården eller oppi den gamle eika. Familien var endelig komplett.
De gamle damene i borettslaget, ledet an av fru Ragnhild, fortalte nå gjerne historien om hvordan Ingrid ble mor takket være sitt gode hjerte over hele gaten.
Hun lot det gjerne fremføres som et virkelig eventyr og et bevis på at godhet blir belønnet
Hva synes dere? Hadde Ragnhild rett? Legg gjerne igjen en kommentar og trykk liker hvis dere er enig!
