Kjære dagbok,
Du altså, Eirik, for en skrue du er! Hadde aldri trodd dette skulle komme fra deg! sa Ingrid høyt, uten å bry seg om folkeskikk, og tørket nesen med ermene på blusen.
Den fine blusen hadde mamma sydd til henne. Hun hadde rotet fram et gammelt stykke silke hun hadde spart på i årevis, sukkende litt over at hun aldri selv fikk bære slik skjønnhet, men allikevel satte hun seg ved symaskinen og sydde til jenta si.
Jenta vokste jo opp. Nå trengtes det penklær. Hvem skulle vel snu seg etter henne hvis hun bare gikk i det mest alminnelige?
«Kanskje det hadde vært bedre om mamma ikke gjorde seg så mye umak… Hjelper jo ikke uansett,» tenkte Ingrid, der hun så etter sin første store kjærlighet.
Den kjærligheten marsjerte raskt og bestemt vekk fra henne, nesten som en soldat, uten å se seg tilbake en eneste gang.
Det var så uendelig sårt!
Et nytt hikst brøt fram fra Ingrid, men hun kom straks på at hun faktisk hadde maskara på tross mammas forbud og nå kunne hun slett ikke gå og gråte.
Eirik. Eirik, min elskede…
Bare et halvt år hadde de fått sammen. Ingrid talte. Nøyaktig et halvt år var gått siden de møttes.
Bare et halvt år, men så mye hadde skjedd…
Eirik snudde seg faktisk, men Ingrid lot som hun ikke la merke til det.
For hun var forbanna! Hun kom til ham med denne nyheten, og han bare snudde ryggen til? La gå! Sjømann vil bare til havet! Se til han! Trenger rom og frihet, gjør han. Greit nok. Jag han av gårde! Hun var da ikke noe barn! Skal nok føde og oppdra selv, uten å be om lov først! Det er ære nok i det!
Ingrid var sint, men langt inne gnagde det likevel, en tynn sårhet som ikke ville slippe.
Hvordan kunne han? Han hadde jo sagt han elsket henne, lovt henne alt det hjertet begjærte! Gift skulle de bli, hadde han sagt… Men så? Stakk han bare av da hun fortalte at hun ventet barn?
Vel, hun fortalte vel ikke rett ut…
Hun sa vel mer at hun hadde håpet på noe mer, mer enn helgebesøk, hvorpå han svarte at havet ventet. Han hadde ingen planer om å endre livet sitt for hennes skyld. Ville hun være med, måtte hun reise sammen med ham.
Men hvor sku hun reise fra mamma? Dessuten gravid? Til den andre siden av Norge, hvor hun ikke kjente noen, hadde ikke slekt eller venner?
Ikke snakk om! Aldri i livet!
Ingrid reiste seg fra benken, rettet skjørtet og fikset på frisyren. Hun hadde ikke mange hårstrå, men permanente gjorde underverker. Mamma hadde rett utseendet betyr mer enn man tror. Se på Eirik ikke akkurat pen, men alle jentene var gale etter ham. Fordi han var smart, morsom, og kunne snakke alvorlig når det trengtes. Til tross for ikke annet enn ungdomsskolen og litt til! Likevel, det hjalp tydeligvis lite…
Selv hun, Ingrid, hadde ikke noe universitetsdiplom. Fagskolen fikk holde. Hun nektet å fortsette selv om mamma tryglet. De kranglet og snakket ikke sammen på nesten en måned! Når hadde det skjedd sist?
Men Ingrid visste hun klarte seg. Hvorfor skulle hun drive med noe annet utdannelse, når hun uansett tjente godt nok på byggeplassen allerede? Hun sendte penger hjem til mamma og klarte seg selv.
Mamma ble roligere igjen etterhvert, tok henne inn under vingene og ga henne omsorg. Sånn er det å være mor. Hva sier hun når hun finner ut at hun skal bli bestemor? Blir det stort oppstyr?
Det kunne Ingrid bare glemme oppstyr ville det bli.
Mamma ropte så høyt at nabokjerringene kom for å høre. De fikk høre at Ingrid hadde problemer på jobben, og ble fort jaget hjem. Familie har sine egne ting, trenger ikke hjelp eller ører utenfra.
Hvordan kunne dette skje, jenta mi? Jeg har da sagt du skal vente til du er gift! Hvem skal ha deg nå? Åh, Eirik! Hadde aldri trodd han kunne gjøre slikt! Så snill som han virket! Slange! Nå får han danse etter min pipe! Da hun fortalte om barnet, stakk han altså?
Ingrid grublet. Skulle hun fortelle mamma alt? Det ville hun ikke slippe lett fra. Hvis ikke, blir det nysgjerrighet, og Eirik er allerede borte.
Ja, mamma. Akkurat sånn var det.
Å, kjære deg… Hva skal vi gjøre nå?
Alt går bra, mamma! Vi er da voksne, eller? Vi klarer oss, bare du ikke forlater meg. Hjelper du meg litt i starten, klarer jeg å få barn.
Du vet jeg aldri kunne forlate deg, jenta mi! Hva er det du sier? Ingen mor forlater sitt barn om det trenger henne!
Ingrid lukket øynene og pustet lettet ut.
Slik, Eirik. Vi skal klare dette uten deg! Dra til havs, om friheten er viktigere for deg enn ditt eget barn!
Etter hvert glemte Ingrid selv detaljene fra samtalen med Eirik. Hun overbeviste seg om at hun hadde fortalt ham om barnet, og at han hadde gitt henne fingeren for det. Sinne og sårhet slo rot i henne flettet sammen som tynne, harde slanger og innimellom skrek de til henne:
Ja, ja! Se bare, dattera di er akkurat som faren sin! Samme lille djevel! Snurrer alt til, utfordrer deg! Fortell det gjerne, men hun kommer til å dra sin vei, slik faren hennes gjorde! For noen lærer seg aldri å sette pris på kjærlighet!
Kanskje var det derfor at Alvhild, datteren til Ingrid, vokste opp med tryggheten om at det bare var bestemor som egentlig var glad i henne og det heller ikke alltid. Bestemoren koste og trøstet, men hvis naboene fniste, dyttet hun fort Alvhild vekk:
Gå til moren din, jenta mi! La henne trøste deg, vår lille prøvelse… Hva har vi gjort for å fortjene en slik straff, Herre Gud?!
Alvhild var nesten tre år før hun skjønte at “prøvelse” og “straff” ikke var hennes navn. Det var bare i de sjeldne rolige stundene at mamma kalte henne Alvhild, når hun fikk en klem og kosesus.
Kom hit, vesla! Skal fikse flettene dine. Du har så fine fletter… Ikke som mine tynne tjafser, du har pappas tykke, svarte hår! Og blå øyne som havet han rømte til… Akkurat som ham… Men lykke får du aldri, verken fra ham eller meg!
Hvorfor? Alvhild begynte å gråte.
Fordi!
Mammas stemme brast, og Alvhild skjønte at hun ikke burde spørre mer. Det var tryggest å gå til bestemor, grave nesen inn i forkleet som luktet kjøttkaker og grønnsakssuppe, og gråte for seg, for mamma, og til sist litt for bestemor også. For mamma hadde gjort noe galt, så bar bestemor byrden.
Hva var denne skammen egentlig, og hvorfor måtte noen bære på det? Alvhild fant ikke ut før hun var nesten ti. Da blomstret plutselig mamma opp, dro til Oslo for å starte på nytt selv.
Alvhild ble igjen med bestemor.
Hun savnet egentlig ikke mamma så voldsomt. Mamma reiste jo stadig for å tjene penger, og sa at noen måtte brødfø «uekte barn». Etter slike turer kom hun alltid hjem med gaver og klær, koste Alvhild og sukket over hvor tynn hun var, før hun småkranglet med bestemor:
Mamma, hvorfor er hun så tynn? Folk tror vel vi ikke gir henne mat.
Hun spiser jo ingenting! Om du hadde vært her oftere, hadde hun kanskje spist mer! Men jeg har dyr og fjøs, og unge å ta vare på! Ikke klag heller bli her og pass ungen.
Hvorfor skal jeg nusse henne, mamma? Hun er da blitt stor. Jaja, her er noen gaver…
Hva skal vi med gaver? Å, jenta mi, du skulle vært her oftere! Hjertet verker! Jeg savner deg…
Mamma ble mørk i blikket, og Alvhild krøp forskremt sammen og ventet på at et nytt rabalder skulle bryte ut.
Savner du oss? Jeg har det ikke noe bedre! Unge kvinne, men bor alene som en uteligger! Hva hjelper det å leve sånn? Mamma, kan ikke du i det minste forstå meg! Jeg har bare pådratt meg ei bør jeg ikke kan kvitte meg med… Hadde jeg visst at det skulle bli sånn, hadde jeg aldri sluppet ham til!
Den som har gjort det, får bare tåle det, jenta mi.
Mamma!
Ja? Har du skaffet deg barn, får du også ta vare på det. Hvis ikke, skriv til faren! Kanskje han vil ta til seg jenta?
Skulle jeg gitt fra meg Alvhild til ham? Ikke tale om! Han ville jo ikke vite noen ting om henne! Og nå skal han plutselig få alt servert på fat! Nei, har jobbet på byggeplass i alle år for henne, ikke for at han skal hente henne når det passer!
Ja vel, ikke klag da! Unge hører alt! Tror du ikke det er vondt for henne å høre at faren er en slyngel, mens mora sliter seg ut?
La henne bare vite det! Livet er ikke bare sukkertøy! Noen ganger får man virkelig erfare det! Tema over! Og du, ikke skriv til Eirik, jeg vet du har lyst!
Bestemor holdt tett, i alle fall en stund.
Da Alvhild sluttet på barneskolen, kom meldingen fra byen. Mamma hadde fått en gutt, men døde selv kun en uke etterpå. Hun fikk aldri sagt farvel, aldri forklart.
Denne hemmeligheten kunne blitt Alvhilds evige gåte, hadde hun ikke vært så egenrådig.
Da bestemor tok til byen, etterlot hun Alvhild alene med beskjed om å passe hus og hjem.
Vi har ikke tid til tårer, vesla, sa bestemor og knyttet sjalet strammere rundt haken. Hvordan skal vi klare oss nå? Med hva kan vi leve av?
Jeg finner meg jobb, bestemor!
Vent litt med det. Vi må ordne opp for den lille først. Faren til babyen vil ikke ha ansvaret. Jeg vet ikke om jeg klarer mer…
Hvilke alternativer har vi? Jeg vokste jo også opp uten mamma, skal lillebror havne på barnehjem? Nei, det går ikke!
Jeg vet det… Men jeg er redd, Alvhild. Vet ikke hvor lenge jeg holder ut…
Etter bestemor reiste, gikk Alvhild gjennom hele huset. Nå kunne ingen forby henne lenger. Hun måtte finne faren. De ville aldri klare seg alene…
Hun visste hva hun måtte gjøre. Hun hadde visst det siden hun som liten tegnet brev til faren, skjulte dem for mamma og bestemor. Hun tegnet historier om katten de fikk, om hvordan bestemor lærte henne å lage kjøttkaker. Bestemor fant til slutt skissebøkene under sengen, men sa ingenting. Hun prøvde å snakke med mamma, men ga opp, hun innså hvor såret mamma var av han som forlot dem.
Da hun lærte å skrive, begynte Alvhild på ordentlige brev til faren. Hun skrev dagbok, gjemte den og fylte den med tanker og håp.
Nå var tiden kommet for å skrive det viktigste brevet. Det hun faktisk skulle sende.
Hun fant adressen. En gammel konvolutt mamma hadde gjemt godt hadde ikke Alvhild mistet et bilde fra veggen, hadde hun aldri funnet det. Da hun løftet mammaens bilde, falt glasset ut og en hvit, slitt konvolutt stakk fram fra kanten. Hun fikk tårer i øynene da hun trakk ut brevet.
Mamma! Hvorfor gjorde du sånn mot meg? Hvem har jeg gjort noe vondt mot?
Sittende på gulvet, snakket hun ut til mamma, ba om unnskyldning hun ikke engang skjønte helt selv.
Det hjalp ikke mye.
Unnskyld, mamma, men denne gangen lytter jeg ikke til deg. Du ville ikke at jeg skulle snakke med faren min… Men jeg trenger ham! Bestemor sier at hun ikke er evig. Det er vondt å høre, men jeg skjønner jo at det kan være sant. Vi kan ikke klare alt alene. Om han virkelig er så ille som du sa, trenger jeg å vite det selv så kan jeg i det minste slutte å håpe. Om ikke, så… Jeg tror kanskje ikke helt på deg, mamma. Du sa han var slem, men hvorfor fikk du da meg? Hvorfor elsket du meg aldri? Hva var vitsen? Ja, kanskje jeg er utakknemlig. Kanskje. Men du vet ikke hvordan det er å vokse opp uten å bli elsket, å høre at man ligner på noen man aldri har møtt. Jeg vil vite hvem han er. Ikke vær sint! Jeg må prøve. Jeg vil høre ham fortelle selv.
Hun hadde aldri tenkt at mannen som sendte brevet kanskje hadde flyttet.
Hun tenkte ikke mer. Hun handlet.
Etter en natt over ufattelig mange gjennomstrøkne ord fikk hun til slutt skrevet tre linjer til ham. Alt hennes sinne, sorg, håp og bønn vendt til ham.
Hun postet brevet på vei til skolen.
Da hun kom hjem, hadde bestemor kommet tilbake med en liten, urolig baby i armene.
Her, Alvhild… Dette er Lille-Emil, broren din, sa bestemor, med kvelende gråt.
Hvorfor er han så liten, bestemor?
Du var enda mindre, faktisk.
Sier du det?
Joda, så vokste du til. Han blir også stor, skal du se.
Men pappaen hans…
Sa han skulle hjelpe, men skulle ikke ha gutten. Har ikke tid.
Alt hjelper, svarte Alvhild og herma bestemor så mye at de måtte le.
Åh, Alvhild… Klarer vi dette?
Hvordan da? Joda, ba, vi klarer oss! Kikk på Kjersti, hun har ni unger og holder ut. Hun skal gi oss klær og babyutstyr. Hun rekker jo ikke å bruke alt på alle de små ungene vokser jo så fort! Ikke sant, bestemor?
Ja, jenta mi. Barn vokser fort. Det føles som i går jeg holdt moren din i armene…
Ikke gråt, bestemor. Da begynner jeg også, og denne lille også. Hva skal jeg gjøre om han gråter? Er han våt?
Eller sulten. Jeg får gi ham mat!
Bestemor ga henne lillebror i armene.
Hold ham litt! Ikke vær redd du klarer det! Du har alltid vært nevenyttig, jenta mi, la oss håpe gutten blir lik!
Alvhild sto der med broren i armene plutselig forsto hun at hun ikke lenger var alene. I så mange år hadde hun drømt om noen som hun skulle være like viktig for som de var for henne. Bestemor og mamma talte egentlig ikke de hadde egne tanker om hvem som trengte hvem.
Når du gifter deg, glem oss! Tror du virkelig du trenger oss? pleide mamma å svare, hvis Alvhild spurte om framtida.
Men Alvhild ville bare ha familie. En sånn som hos Kjersti hvor det var kaos og varme og latter, barn som løp rundt, og tre generasjoner var samlet under et tak.
Kjersti bodde jo hos både foreldre og svigerforeldre, styrte alt hjemme, barna var alltid glade og lot seg oppdra i fellesskapet, mannen hjalp så godt han kunne, og det var alltid harmoni etter kranglene:
Ro dere ned, familie er viktigst!
Alvhild hørte henne si det en gang, og bestemte seg for at slik ville hun også ha det. Familie først uansett!
Men hun hadde jo bare bestemor og nå en lillebror.
Men nå, nå skjedde det
Selv om lillebroren bare var noen uker gammel, forsto hun at dette var for alltid. Han trengte henne. Og hun ham. Hvor voksen han enn ble, for henne ville han alltid være denne lille varme bylten i armene hennes.
Alvhild lærte fort å klare lillebroren. Kjersti kom løpende en gang, viste henne hvordan hun skiftet på ham og badet ham.
Ikke vær redd! Alle damer får det til, og du også, smilte Kjersti. Før i tiden hadde du hatt to barn nå! Så dette går fint!
Alvhild fulgte nøye med. Men langt inne var hun redd. Kunne hun i det hele tatt bli mor selv en gang? Å mate og skifte er én ting… men kjærligheten hvordan får man til det?
Emil lærte henne det. Nå hastet hun aldri hjem fra skolen, hun løp! Smilet til Emil, selv uten tenner, var hennes gave og det første ordet var ikke «mamma», men «Avi». Slik sa han navnet hennes og løp over tunet når hun kom.
Avi! ropte han og strakte armene mot henne.
Da smeltet hun hver gang, kysset de lubne kinnene.
Hvorfor er du så møkkete? Kom, vi må vaske deg!
Emil fant seg i alt fra henne selv såpe og skrubb. Bestemor lo av dem.
En luring, det der! Duft ham fast, Alvhild, eller han slår nesa si.
Alt det hektiske fikk Alvhild til å glemme brevet til faren. Det kom aldri noe svar, og hun tok stillheten som svar han vil ikke ha noe med henne å gjøre.
Sårheten stakk litt, men hun hadde for mye å gjøre til å dvele ved det. Alt dreide seg om Emil.
Bestemor snakket stadig om å søke universitet, men Alvhild ville ikke høre:
Bestemor, du vet det ikke går! Om jeg flytter til Oslo hvem skal ta seg av dere? Ikke snakk om det!
Bestemor ga seg ikke, men Alvhild ble sint. Hun trengte da ikke mer utdanning? Arbeid fikk hun nok her hjemme. På gården, eller i butikken til Kjersti og mannen hennes.
Men bestemor lyttet ikke.
Alvhild! Moren din kastet bort livet, nå gjør du det samme! Jeg vil deg bare vel!
Jeg skjønner det, bestemor, men noen ting er viktigere enn utdanning!
Og akkurat da, midt i en slik krangel, skjedde det umulige.
Hun var på vei hjem med Emil. Han var trøtt og lei etter å lekt med Kjerstis tvillinger, og trengte bare å bli båret siste stykket.
Avi! sa han og dro henne i skjørtet.
Hun løftet ham, smilte, og gikk mot huset. På verandaen var det en ukjent mann. Han sto på en stol og fiklet med den gamle pæra som aldri virket.
Endelig, mumlet mannen fornøyd da det kom lys, og hoppet ned.
Først nå så han Alvhild og Emil.
Jenta mi…
Eirik tok noen steg og klemte dem begge, Alvhild og Emil.
Kjære deg…
Alvhild så overrasket tårene i øynene hans.
Tilgi meg, jenta mi! Jeg visste jo ingenting om deg! Er det din, denne lille? spurte han og nikket mot Emil som stirret mot denne pappaen fra intet.
Ikke min! Altså… Det er mammas. Emil er min bror…
Jaha! sa Eirik og holdt rundt Emil, som slo armene om halsen hans og la seg inntil kinnet.
Stikkete, fniste Emil.
Skal barbere meg! Ikke stress. Jenta mi, la oss gå inn. Myggen eter meg opp her ute.
Elva er like ved, pappa…
Jeg husker…
Bestemor møtte dem med et blikk som fortalte alt de voksne var forsonet. Hun hadde ingenting å frykte.
Det spilte liten rolle hvordan mamma og pappa hadde hatt det før hun ble født. Det viktigste var at familien vokste. Denne gaven måtte hun si takk for.
Hun så Emil løpe rundt føttene til faren, og forsto at nå var det endelig kommet en mann inn i huset. Og det var godt.
Først senere forsto Alvhild at brevet faktisk nådde frem. Far bodde der ikke lenger, men den nye beboeren brukte tid og krefter på å finne Eirik og gi ham brevet først etter flere måneder. Da han leste hennes ord, kom han straks.
Da jeg leste brevet ditt, jenta mi, visste jeg at jeg måtte finne deg! Jeg trodde du ikke fantes, at jeg var helt alene i verden. Jeg har skrevet til moren din, ba henne om å komme tilbake. Jeg ville ha en familie.
Og hun?
Hun svarte én gang. Skrev hun hadde giftet seg, bad meg la henne være. Så jeg forsvant. Hadde jeg bare visst! Jeg ville svømt tilbake til dere! Herregud, for en lykke jeg har fått! Ufortjent! Vil du bli med meg til Tromsø? Jeg har stor leilighet. Utsikt mot fjorden, så vakkert at du bare vil gråte.
Pappa, jeg kan ikke…
Hvorfor?
Jeg drar ikke fra Emil og bestemor! Nei!
Hvem sa noe om det? Leiligheten er stor, plass til alle. Du kan begynne å studere! Bestemor tar seg av Emil. Alt ordner seg.
Og hva med penger? Vi har nesten ikke klart oss! Emils pappa betaler ingenting, selv om han sa han skulle. Vi har ikke sett han på over et år. Han kom én gang var her ti minutter og så dro han. Regnet vel alt var i orden og forsvant.
Mener du å fornærme meg, jenta mi? Eirik hevet øyenbrynene akkurat som Emil gjorde når han var sint, og Alvhild måtte nesten le.
Tror du ikke jeg kan forsørge to jenter og en liten gutt? Nå får vi pakke! Bestemor er lur hun har sagt ja til å flytte. Vi ventet bare på deg. Er du med?
Jeg er med, pappa…
Og hun klemte ham, takknemlig for den dagen hun våget å sende brevet. Det bar avsted mot lyset ved fjorden til et hav som langt fra var stille, tross navnet.
Så fikk ikke livet til Alvhild mye stillhet heller men storm og medvind i rikelig monn. Men én ting visste hun: Hun hadde et havn, uansett hvor hun var.
Og på det stedet var det alltid trygt og varmt. Der ventet de som var glade i henne og duften av bestemors kålruletter, som hun aldri selv fikk til, hvor mye hun enn prøvde.
Og der ventet alltid en rufsete gutt, storebroren hennes, som ropte med dyp stemme fra trappa:
Hei! Pappa sa du skulle komme! Alvhild, jeg har savnet deg!
Jeg har savnet deg og, lillebror. Jeg og Skal vi spise nå? ropte bestemor fra kjøkkenet, stemmen trygg og viss, slik bare bestemødre får til når de vet at alt, tross alt, har falt på plass.
Alvhild satte fra seg veska i gangen. Hun strøk Emil over håret og kjente hvor uviktig alt hadde vært ventetiden, frykten, alle gamle skammer. Nå var de borte i lyden av bestemorens latter og lukten av middag. Emil kastet seg rundt halsen hennes, og Alvhild lo, og lyden fylte huset og spratt ut på tunet ut i verden, der fortiden ikke lenger hadde første ord.
Ute glitret fjorden mellom fjellene, og verden bar på både bølger og flatt hav, men Alvhild visste noe hun før bare hadde håpet: Uansett hvor mye vinden skiftet, hadde hun lært hvem hun ville være for andre.
Hun løftet Emil på armen, svaiet ham tett inntil seg. Hun så pappaen sin smile fra døråpningen, trygg og sliten, med rynker rundt øynene, og hun kjente seg ikke lenger som en prøvelse, men som en gave.
Kom, alle sammen! ropte hun, og bestemor lo bak grytene.
Familie er å være flere enn én, tenkte Alvhild. Noen ganger er det nok. Noen ganger er det alt.
De samlet seg rundt bordet, hender som grep hender, små og store, og lo til kålrulettene, til fremtiden, til alt som endelig kunne begynne.
Og et sted der inne, mellom latter og en liten gutts seiersrop over sausen, kjente Alvhild at hun endelig hadde landet. Hjertet var hjemme og det ville det alltid være.
