Jeg vil leve, Pål!
Sigurd, Sigurd, hva skjer med deg?
Sykepleieren Ingrid grep kirurgen Sigurd i ermet. Hun klarte likevel ikke holde ham tilbake. Han lente seg mot veggen, bøyde hodet lavt inn mot skulderen og ble stående stille.
Ingrid tenkte med et snev av stolthet på hvor mye helsepersonell gir av seg selv, jobber til de stuper av utmattelse! Men ingen bryr seg. Pasienten Sigurd akkurat hadde operert, kommer aldri til å merke dette.
Sigurd, jeg henter straks noen …
Ikke nødvendig, sa Sigurd og strevde seg bort fra veggen og inn på legekontoret. Han snudde seg i døren og forsøkte å forsikre den skremte sykepleieren: Det går bra, vær ikke bekymret.
Sigurd sank ned i den svarte skinnsofaen. Men gikk det virkelig bra? Dette var ikke første gangen han fikk slike anfall av svimmelhet. Overarbeid, sannsynligvis.
En gang i tiden hadde han fridager ekte helger hvor han slappet av etter ei hektisk uke, gikk på besøk med kona og barna, syklet turer i Frognerparken.
Men nå Alle legene jobber jo på tvers av flere avdelinger, og fritid ble et fjernt minne. Sigurd var i sitt andre ekteskap, kona var yngre, to skolebarn, hele husholdningen å forsørge. Og han drømte om en nyere bil.
Men selv det var ikke viktigst for ham. Viktigst var at han alltid hadde vært ettertraktet ville være best, vinne kollegers respekt, og kjenne suget etter å mestre. Det hadde han klart i tjue år. Pasientene strømmet til, kollegene satte pris på ham, han ble invitert på konferanser, det var anerkjennelse og lønn.
Pål, Sigurd ringte anestesilegen, Er Kari på jobb i dag?
Heisann, jo, hun har vakt.
Senere samme dag lå Sigurd allerede inne i MR-maskinen hos Kari og lyttet til ulydene han knapt klarte å overdøve med musikken på ørene.
Plutselig banket frykten på. Tankene svirret for å slippe ut av den trange røret ville han kanskje slå hardt på nødknappen? Han forsøkte å dytte vekk angsten, tenke på noe godt. Men hva? Hva hadde han egentlig igjen?
Minnene førte ham trinn for trinn bakover. Andre ekteskap han var allerede kirurg, far, hun hans datters unge lærerinne.
Lydene fra MR-maskinen overdøvet ethvert forsøk på å finne gode minner fra disse årene. Bare jobb, hjem, jobb. Første ekteskap var verre bruddet grusomt, de minnene rørte han aldri ved.
Studietiden? Ja! De første årene, kanskje.
Tankene hans ble dratt tilbake, forbi alt det moderne, til studieårene i Oslo. Kolonien om sommeren, gutta, og Marthe fra kantina, som alle beundret.
Sigurd, Viktor og Pål tre medisinstudenter som var blitt venner allerede under opptaket. For alle var Oslo en fremmed by, de bodde på samme studenthjem.
Pål brillegutt fra en liten bygd i Gudbrandsdalen, rolig og litt naiv, men med en uvanlig karisma. Det var godt å bare være i nærheten, høre hans stille, kloke ord, se inn i de blå, dype øynene bak brillene.
Pål hadde en nesten ubegripelig hukommelse, kunne alle eksamenstemaer på rams, svarte presist på alt.
Viktor den rake motsetningen. En storvokst kar fra innerste Telemark. Høylytt, ukomplisert, alltid pratsom og impulsiv, lett oppjaget før eksamen, hadde allerede fått halve etasjen til venner, skrev jukselapper i stedet for å lese bøker.
Sigurd lå også våken av eksamensnerver. Han følte han ikke ville komme inn på studiet. Ble imponert over Påls kunnskap, over Viktors muntlige ferdigheter. Men bare Mikkel, den fjerde på rommet, kom ikke inn. De tre forble venner.
Første året fikk de ikke hybel, så Påls ivrige og omsorgsfulle mor, Ragnhild, kom og fant dem en rimelig leilighet sammen.
Gud velsigne dere, gutter! Lev i fred, sa hun, da hun hadde bodd med dem noen dager, gav råd, lagde mat og fylte fryseren for en måned.
Oi, Ragnhild slår til! Hva jobber mora di med, Pål?
I kirkebutikken, svarte Pål med mat i munnen.
I hvilken butikk?
I kirken. Selger lys, og litt av hvert annet.
Så hun er troende?
Selvsagt. Jeg også, sa Pål.
De så bort på ikonene i vinduskarmen.
Dine? Tenkte Ragnhild glemte dem.
Nei, hun la dem der med vilje. Det er til meg, hvisket han, og blikket gikk ned mot gulvet.
Viktor sa alltid det han tenkte:
Gutter, er dere dumme? Hvorfor studere medisin og tro på slikt? Skal Gud hjelpe til her også?
Legen helbreder kroppen, Gud tar seg av sjelen, svarte Pål rolig. De andre trakk bare på skuldrene.
Men troen ble sjelden diskutert. De så Pål gjøre korsets tegn innimellom, men det var tyst og uten å vise seg frem. Han var en flink student, kunne roe ned Viktor og Sigurd når det oppstod krangler.
Han bekymret seg lite for småting. Hvis Viktor og Sigurd kjeftet for at han ikke vasket, begynte Pål bare å vaske gulvet selv.
Er dette virkelig verdt å krangle for? spurte han.
Og de andre ble pinlig berørt, og hjalp til.
Kanskje Gud hjalp Pål, kanskje var han bare rett og slett begavet. Han var den beste på første eksamen. Kunne latin som om han var født i Roma, og bandt vennegjengen sammen.
Merkelig nok var det han som først ble forelsket. Han satt i studentrådet, og der møtte han sin skjebne Guro. Liten, mørkhåret, energisk, og jovial. Allerede fra andre året gikk de hånd i hånd.
Viktor, bondegutten, var i praksis allerede på vinteren andre året, jobb på legevakt i byen, ofte nevnt som en av de beste studentene, fikk ansvar for kompliserte prosedyrer.
Sigurd studerte jevnt, uten å utmerke seg, men han var målbevisst ville bli en god lege.
***
Endelig kom han ut av MR-maskinen. Sigurd så ut mot Oslofjorden og trakk inn frisk luft. Hvor kom det plutselige anstrøket av klaustrofobi fra?
Kari kom inn og fjernet utstyret fra hodet hans.
Så, doktorn skriver vel fort beskrivelse. Kom innom senere, sier fra når det er klart, sa hun, men klarte ikke å møte blikket hans. Kanskje hun bare var sliten?
Jeg henter det i morgen. Jeg vil bare hjem.
Han rakk ikke ut døren før Kari hadde ringt hun kom løpende med bildene.
Sigurd, du er lege, du forstår. Men dette haster. Gå til professor Aune la ham se på det.
Sigurd så bare kort på beskrivelsen, stappet CD-platen inn i PC-en, bladde gjennom bildene mekanisk. Det gikk liksom ikke helt opp for ham at det han kjente igjen på skjermen var hans egen hjerne, hans egne, tydelige markører.
Det føltes som om han så på en pasient ikke seg selv. Han nektet å akseptere det, nektet å tro det var mulig at det hendte ham.
***
Professor Aune var landets fremste nevrokirurg.
Jeg kunne pakket det inn, men du vet jo selv hva det er, Sigurd. Du er kanskje en bedre kirurg enn meg. Hva skal jeg skjule? Du ser det jo selv…
Dette er slutten, er det ikke?
Hør nå, Sigurd. Det er kun et spørsmål for de paniske pasientene. Du vet som jeg at alt avhenger av kirurgen og, kanskje, av Gud selv.
Jeg kan knapt fatte det Jeg skulle til Bergen på Legeforeningens seminar. Invitert hele familien! Men nå Hva ville du gjort hvis det var deg?
Jeg hadde dratt til Bergen, men til Håkon Røed. Flinke folk, god statistikk, men det er venteliste på over ett år. Å komme inn krever hele nettverket.
Så forsøkte Sigurd å finne veier inn til professor Røed. Aune hadde rett det virket umulig.
Nå måtte han fortelle det til kona, som straks gikk i gang med å planlegge tur til Bergen.
Inger, jeg må faktisk reise alene.
Hva? Hva mener du? hun så opp fra en genser hun hadde brettet sammen, så på ham med skuffelse i ansiktet. Er du gal? Hva med barna?
Jeg skal ikke på konferanse. Jeg skal på sykehus. Jeg har en hjernesvulst, sa han sakte. Først da fikk han det ut. Sa det. Det var som å åpne slusene.
Inger stirret på ham, tårer samlet seg i øynene hennes.
Kjære Gud, Sigurd … Hvordan kunne dette skje? Du … jeg må bli med deg.
Nei, Inger, det blir kanskje ikke operasjon med det første. Jeg drar dit, for å kunne være tilgjengelig. Men kanskje det tar lang tid.
Er det virkelig så alvorlig? hun satte seg ved siden av, Fortell alt…
Sigurd, plutselig liten gutt, snufset og fortalte i rykk og napp om alle mistankene, undersøkelsen, resultatene Og han snakket, kanskje mer enn noen gang, om tanker, fortid, håp …
Inger holdt genseren og hørte på ham, med alvorlig, rynket panne. Han var takknemlig for den tilliten de delte. Det ville vært umulig med hans første kone.
***
Jehovas vitner nekter blodoverføring, siterer Bibelen: “Men kjøtt med sin sjel, det vil si blodet, skal dere ikke spise.”
Det var fjerde året på studiet, de satt på forelesning.
Prester går imot organdonasjon selv om dette er regulert ved lov. Kirken motarbeider også alle reagensmetoder for barnefødsel, fordømmer surrogati og donasjon. Slike syn står i veien for medisinen!
Det der stemmer ikke, sa plutselig noen fra salen.
Hva? Hvem sa det? spurte den slitne, tynne foreleseren.
Jeg, sa Pål og reiste seg. Kirken og legekunsten gjør begge sitt for mennesket.
Du vil diskutere?
Nei, det bare er sånn.
Nå må du forklare! Kom opp hit, om du er så sikker, sa foreleseren forfengelig, glad for en utfordring.
Pål motstrebende frem, rolig. Foreleseren startet en verbal duell. Pål svarte rolig, med verdighet.
Kirken tenker på menneskesjelen. Kan ikke få barn? Kanskje er deres kall å adoptere. Kirken tillater kunstig befruktning mellom ektefeller, men ikke med tredjepart det bryter ekteskapet, og gjør farskapet usikkert.
Hvorfor er kirken imot surrogati, da? Faren og morens celler!
Man må også tenke på surrogatmoren. Og på barnet
Tull! Du motsier deg selv! Kirken gir folk lidelse! Sa foreleseren opprømt. Jeg så en familie nekte å donere sønnens hjerte, og et annet barn døde. Hvordan kan det være rett?
Jeg forstår dem. De klarte ikke gi bort hjertet.
Her ser vi hvor farlig troen kan være! Kirken er redd for at mennesker skal bli som Gud! Men det er hjernen, menneskets verk, som er det største!
Foreleseren hevet stemmen. Pål sto stille, tidvis blikket opp. Han var ikke sint, han svarte tydelig, siterte Bibelen. Han forsvarte sin mor, sin lille kirke, alle troende og sitt eget hjerte.
Salen fulgte intenst. Foreleseren forsøkte alt, men innså etter hvert han tapte. Pål vant mot hans arroganse.
Derfra startet problemene for Pål. Han ble innkalt til dekanen, kom tilbake stille, snakket kun med Guro. Hun sa ikke noe til noen.
På femte året kom aldri Pål tilbake. De fikk et brev han takket for vennskapet, men gikk sin egen vei.
Sigurd og Viktor var lamslåtte. Gjennomførte nesten alt, og så gir han seg? De dro hjem til ham i helgen. Moren Ragnhild tok varmt imot dem, fortalte fornøyd at sønnen skulle på Teologisk fakultet.
De dro hjem med maten Ragnhild hadde sendt med, men klarte aldri helt forstå.
Skulle han bare dra sånn? Viktor slo i setet på toget hjem.
Han er blitt for gudelig, svarte Sigurd.
***
Hvilken lysestake? Andre, jeg skal jo til en venn. Permen er hentet allerede.
De satt på legekontoret, snakket med professor. Om tre dager skulle Sigurd til Bergen. Han hadde valgt toget, ikke bilen svimmelheten kunne komme når som helst. Han håpet fortsatt på operasjon der.
Hvem venn?
En studiekamerat. Mer enn tjue år siden sist. Han sluttet på medisinstudiet for å bli prest. Like ved, kjører i morgen.
Jeg ville ikke tatt sjansen, sa Aune.
Men Sigurd dro. Bygda ved Mjøsa var ganske grå, men kirkespirene raget overalt.
Han gikk mot Mariaklosteret. Rart nok, ingen svimmelhet på hele veien. Kanskje det var noe i det, tenkte han At veien til Gud fører mot heling.
Der lå de, hvitkalkede kirkegårder, blomsterbed og gullkupler i solen.
Liturgi, sa en guide. Presten er opptatt, du må vente.
Rett bak kirken et lite gravfelt, bratt sti ned til elva, og der nede folk i kø ved en brønn, noen klatret opp og ned bakken flere ganger. Over elva hang ei bru, og flere klostre der også.
Hva gjør jeg her? tenkte Sigurd. Jeg burde tenkt på operasjon, ikke rusle rundt i en bygdeby.
Skal du ikke hente hellig vann? spurte en eldre kvinne.
Hellig vann? Jeg, egentlig
Her, bruk en tomflaske. Gå tre ganger ned trappen og opp skråningen.
Hvorfor?
Du vet vel selv hvorfor du er her.
Sigurd tok flaska, samlet vann. Det var tøffere å klatre enn det så ut, men han gjorde det tre ganger. Drakk. Vannet var iskaldt, søtlig og klart som tårer.
Plutselig var han lett til sinns. Kanskje det var dette han trengte møte gamle kjente. Han smilte og lurte på hva Pål ville sagt til denne tanken.
Liturgien var ferdig. Folk samlet seg. En prest kom ut ruvende, mektig skjegg, varm røst. Først tenkte Sigurd: Det kan ikke være Pål! Han var mindre, tynnere, hadde briller.
Men de blå, dype øynene møtte hans, og han visste umiddelbart: Det var ham.
Han listet seg inn bak.
Hei, Pål.
Straks kom en bedehuskone “Si ‘Velsign oss, far’!”
Men Pål så og smilte.
Sigurd! Kjære venn!
De klemte. Folk måtte videre, Sigurd og Pål ruslet bortover.
For en glede å se deg! Guro kommer til å bli så glad.
Guro, er hun fortsatt ?
Hun er kona mi, lege på helsesenteret. Fem barn har vi nå. Eldstemann voksen. Yngstemann, Magnus, er ti.
Det ante jeg ikke. Jeg har tre selv en fra første ekteskap og to fra nåværende. Men dere trives?
Vi trives her veldig godt. Har bodd flere steder, men det er vakkert og godt her. Det trengs mange, i klosteret også.
Har du vokst?
Ja, jeg vokste etter jeg fylte tjue.
Hva med synet? Brillene?
Operert for lengst. Går fint, har linser i reserve.
Så du forkaster visst ikke medisinen?
De lo.
Husker du da vi prøvde å snike ut en bok fra Nasjonalbiblioteket? Du distraherte bibliotekaren mens Viktor og jeg klønet det til.
Og da dere mista boka med dunder og brak? Ja, flaut!
Jeg tenker ofte på moren din, Ragnhild. Hvordan går det med henne?
Hun har blitt nonne. På et kloster i nærheten.
Det må vel være karriere for dere?
Så absolutt, lo Pål.
Så kom det en jente og hvisket noe til presten.
Unnskyld, kjære venn. Mange venter. Du får bli med hjem, Guro tar imot deg.
Jeg blir en dag eller to, nikket Sigurd. Pål velsignet ham.
På tur hjem, fulgte han etter Påls svarte bil. Eneboligen var flott, hage og eget kapell.
Guro tok varmt imot ham, laget mat. Hjemmet var lyst, fullt av planter og ikoner. Markus, yngstemann, kom hjem, det var latter og varme, Sigurd kjente han kunne blitt der lenge.
***
Du vet sikkert historien?
Selvsagt. Jeg holdt kontakt med Viktor, særlig de første årene. Men etter hvert forsvant det. Nytt nummer, og så stoppet det bare.
Fordømmer du meg?
Nei. Gud er den som dømmer. Fortell heller hva bærer du på, Sigurd?
Hjernesvulst. Ondartet.
Pål sukket stille.
Alvorlig. Du blir med i morgen på messe, så tar vi en samtale etterpå. Bønn og tilgivelse, Sigurd.
Du snakker som om du gravlegger meg.
Alt er i dine hender. Bare du kan hjelpe deg selv. Presten peker bare retning.
Sigurd åpnet allerede om det han gruet seg til: at han tok kjæresten fra Viktor, at han slet med sjalusi og misunnelse.
Det gikk slik: Under praksis møtte Viktor Oslo-jenta Elise en toppstilling i helsevesenet, datter av en byråkrat. Snart var de sammen. Elise åpnet alle Oslo-muligheter for Viktor.
Det føltes urettferdig, sa Sigurd lavt. Viktor var bare en bondegutt, men alt gikk hans vei. Jeg sladret på ham til Elise, påsto han var utro det stemte ikke. Jeg angrer.
På et bryllup, mens Viktor underholdt, gikk Sigurd ut på verandaen med Elise. Kyssene de delte ble sett av Viktor han bare forsvant, og brøt alt vennskap.
Etterpå flyttet Viktor ut. Sigurd og Elise ble sammen, men livet i Oslo under svigermors kontroll ble etter hvert uutholdelig. Ekteskapet gikk i oppløsning, og Sigurd angrer på det meste.
Og har ikke kirurg-feilene mine kostet liv? Jo, jeg har også vært utro. Flere ganger. Og fikk en kollega sparket. Alt for min egen skyld.
Han ble stille. Kan du tilgi, Pål?
Gud tilgir, ikke presten. Det viktigste er at du angrer oppriktig, Sigurd.
Sigurd nikket. Tårene presset seg frem, han falt nesten på kne.
Fortell Gud at jeg angrer, Pål. Jeg vil leve vil elske Inger, oppdra barna mine, arbeide videre. Jeg kan jobbe hvor som helst, bare la meg. Be for meg
Må Herren i sin nåde tilgi deg, ba presten.
Så så de hverandre i øynene.
En siste ting, Sigurd. Finn Viktor, be om unnskyldning.
Hvor skal jeg finne ham? Jeg drar til Bergen overmorgen.
Viktor jobber i Trondheim, nevroklinikken der. Du bør ikke til Bergen, du skal til Trondheim.
Kom igjen, Pål, det er ikke samme klasse, det vet du.
Han har doktorgrad i nevrokirurgi og pendler til Oslo. Dere bør møtes.
Kanskje. Men jeg må til Bergen først.
Finn også henne du fikk sparket
Det kan jeg klare, sa Sigurd. Be for meg, Pål. Jeg vil først og fremst at kirurgen i Bergen finner plass til meg, ellers ender jeg kanskje i Trondheim.
Før han reiste, klatret Sigurd femten ganger opp den bratte bakken ved elva og drakk hellig vann etter hver tredje tur
Folk så på ham, gjorde korsets tegn og hvisket: Må Gud hjelpe deg.
