Fem-seks uker på vei, sa legen, slang instrumentet i brettet og tok av seg gummihanskene.
Skal du beholde barnet?
Ingrid svarte ikke.
Førtito år gammel, hennes fjerde barn, og dette var virkelig noe hun ikke hadde ønsket seg. Penger var det lite av de slet seg fra lønn til lønn.
De eldste barna gikk fortsatt på videregående, den yngste skulle så vidt begynne på skolen til høsten. Da trengtes ny sekk, ny kjole, pen hvit bluse og alt det andre, for ikke å snakke om skrivebøker og skolebøker Og nå dette!
«Jeg får snakke med Per,» bestemte hun seg. «Se hva han mener.»
Jeg var hos legen, sa Ingrid til middagen.
Ja, det er bekreftet. Seks uker på vei.
Per stoppet opp i tyggebevegelsen, la fra seg gaffelen.
Ja, det er vel bare å ta imot det som kommer. Da får vi to gutter og to jenter. Full pott, liksom!
Full pott! Men hvordan skal vi klare oss da?
Hun la ut om de eldste barna, om den yngste som trengte alt mulig nytt. Alt tydet på at det bare var galskap å få et barn til i hennes alder og med deres økonomi.
Jeg får vel starte med prøver for abort, sa hun lavt.
Etter hvert som prøvene var levert og dagene gikk, merket Ingrid at hun ble trist. Hun syntes fryktelig synd på det lille mennesket som lå inni magen. Kanskje var det en jente lys, søt og full av spillopper.
Trikken til helsestasjonen var stappfull den morgenen. Da Ingrid skulle av, falt hun nesten ut døra i trengselen. Plutselig kjente hun noe slippe taket over skulderen en rem. Først skjønte hun ikke hvor den kom fra, men ropte så hardt: Reima var fra veska hennes.
Noen hadde skåret den av og rappet både veske, alle pengene og prøvesvarene.
Ingrid hadde ikke annet valg enn å dra hjem. Noen prøver måtte hun ta om igjen, noen fikk hun skaffet kopier av.
Neste gang falt hun da hun steg av bussen, vrikket foten og haltet hjem.
Går jeg en tredje gang, brekker jeg vel nakken, tenkte hun, overtroisk og sliten. Da bestemte hun seg: Barnet skulle få leve. Plutselig ble alt roligere inni henne.
Svangerskapet forløp fint, og Ingrid fikk vite at det var en datter under hjertet. Men så, under andre ultralyd, kom sjokket: Legen mistenkte Downs syndrom.
Vi kan ta fostervannsprøve amniocentese, sa hun og fylte ut et nytt skjema.
Men jeg må advare: Prøven er risikabel for barnet og kan føre til spontanabort eller infeksjon.
Ingrid tenkte seg om, men gikk med på det.
På avtalt dag reiste hun og Per til helsestasjonen. Han ble igjen i gangen, mens Ingrid gikk inn, svimmel og nervøs.
Jordmoren lyttet etter fosterets hjerte, men pulsen var for høy.
Vi avventer litt, bestemte hun.
Vi gir deg magnesium, ser om det hjelper.
Da Ingrid kom ut i gangen, banket hjertet vilt. Hun ventet.
Etter en stund ble hun kalt inn igjen. Hjertet til babyen hadde roet seg, men nå lå hun med ryggen til. Da kunne ikke prøven tas.
Vi venter, kanskje jenta vår snur seg, sa jordmoren, håpefull.
Tredje gang gikk alt som det skulle: babyen vendte ansiktet, rytmen var rolig.
Magen ble gjort klar med sprit og bandasjer.
Det var blitt hett ute, og vinduet sto vidåpent for å få trekk. Jordmoren hentet instrumentene, akkurat idet en due føk inn. Fuglen flakset fortvilet rundt, suste gjennom rommet og skremte vettet av alle. Jordmoren mistet brettet alt suste i gulvet.
Ingrid ble sendt ut på gangen igjen. De måtte skylle og sterilisere nye instrumenter og få jaget ut dua.
Hva skjer der inne? spurte Per, nervøs.
Ei due lagde full baluba.
Ingrid, dette er et tegn. Nå går vi hjem.
Og det gjorde de.
Ved termin kom ei lita jente til verden.
Hun er ti år nå.
Lys, blid og rampete.
Gravid fem–seks uker, sa legen, kastet instrumentet i brettet og dro av seg gummihanskene… ⚘
