Denne hendelsen skjer i 1995. Jeg går da på Krigsskolen i Oslo da jeg midt i skoletiden blir kalt ut av klasserommet og får beskjed om å møte hos rektoren. På rektors kontor sitter en kvinne. Hun ser svært nedbrutt ut, tårene renner stille nedover kinnene og hun tørker dem stadig med et lommetørkle.
Rektoren vår er en barsk general, en krigsveteran som har vært med i tøffe internasjonale operasjoner. Han er streng, men rettferdig, og vi har både respekt for og litt ærefrykt for ham. Slik som jeg ser ham i dag, har jeg aldri sett ham før. Han kommer bort til meg og sier i et oppgitt tonefall:
Gutten min, jeg snakker til deg som en venn nå, ikke som en overordnet. Jeg trenger din hjelp.
Jeg er klar, svarer jeg straks, uten å nøle. Hva vil du jeg skal gjøre?
Nevøen min holder på å dø, fortsetter generalen. For ett år siden gikk han ut herfra, du må ha truffet ham. Nå studerer han ved Det Medisinske Fakultet på Universitetet i Oslo, og så skjedde det noe fryktelig. Vårt siste håp er din bestefar. Hjelp oss. Kanskje han vil undersøke gutten og finne ut hva som skjer?
Jeg nøler ikke med å si ja. Vi ringer bestefar med en gang, og allerede etter et kvarter er vi på vei mot ham i generalens svarte Volvo. Heldigvis har bestefar akkurat første feriedag, og vi rekker ham like før han skal dra på hytta.
“Pasienten” sitter med oss. Selv om jeg kjenner gutten, kjenner jeg ham knapt igjen nå. Øynene er tomme og stirrende, blikket sløvt. Han virker helt fraværende. Jeg husker jeg ble litt skremt.
Vi kommer oss raskt opp i leiligheten. Bestefar tar imot oss og lytter til kvinnens gråtende fortelling.
For syv måneder siden begynte sønnen hennes på medisin. Plutselig, midt under en forelesning, fikk han et slags anfall. Han ble lagt inn på Rikshospitalet, undersøkt fra topp til tå, men legene fant ingenting galt. Før han rakk å skrives ut, skjedde det igjen. Anfallene kom om og om igjen. Ingen forstod noe som helst. Alle håp var nå hos min bestefar, som var kjent som en av landets fremste spesialister på hjerne og psykiatri.
Så begynner det virkelig interessante. Bestefar tar med gutten inn på et av rommene. Etter et kvarter kommer han ut alene.
Nå kan dere dra hjem igjen, sier bestefar rolig og bestemt til moren og generalen.
Men hva med sønnen min? Han må jo få behandling! utbryter kvinnen engstelig.
Dra dere hjem, vi drar ut på hytta mi. Jeg trenger å hugge litt ved, og med en så kraftig kar i huset er det synd om kreftene hans sløses bort, svarer bestefar.
Etter litt om og men får han oss ut døra, mens han selv reiser videre med gutten til hytta ved Tyrifjorden.
En måned senere blir jeg igjen kalt inn på rektors kontor. Moren sitter der igjen men nå stråler hun av glede. Ved siden hennes står gutten selv. Han er en helt annen person; sykdommen har ingen spor etterlatt. Han tar meg i hånden og takker. Det samme gjør generalen. Gutten som ingen kunne hjelpe, er frisk på mindre enn en måned. Familien hans kaller det et mirakel. De skjønner ikke hvor mange slike under bestefar egentlig har stått for.
Senere spør jeg bestefar hva som virkelig feilte gutten. Det viser seg at han rett og slett hadde blitt knekt av det voldsomme mentale presset fra medisinstudiene. Hjernen hans var så overlastet av informasjon at den bare slo seg av og nektet å ta mer til seg. Bestefar skjønte det straks og ga han ikke en eneste tablett. I stedet tok han med gutten på hytta, ga ham enorme mengder hardt fysisk arbeid med vedhogging og fjernet all mental belastning.
Gutten sto opp klokken åtte hver morgen, dusjet i iskaldt vann, spiste frokost og så bar det ut for å kappe og kløyve ved. Dette holdt han på med nesten hele dagen, med pauser til lunsj og middag. Bestefar slitet ham ut så mye at han omtrent stupte i seng om kvelden og sov som en stein til neste dag. Etter en stund var hodet hans fullstendig uthvilt, og begynte å fungere bedre enn noen gang.
Gjennom hele behandlingen fikk gutten aldri så mye som én tablett bare hardt kroppsarbeid.
Sånn går det altså. Nok en utrolig historie fra livet til bestefar.
