Konjunktiv
Frieri? Han fridde til deg? Ingrid, har du blitt gal! Hva er det å gruble over?!
Ragnhild, det er mer komplisert enn du tror
Hva er så vanskelig? Ragnhild kastet jakka sin fra seg og sank ned ved bordet. Puh! Jeg løp så jeg ble helt svett! Jeg har en halvtime! Så må jeg kjøre Mari til dans og Leif-Erik på fotballtrening.
Ragnhild, gutten din fyller jo snart seks. Skal du fortsette å kalle ham Leif-Erik i evigheter?
Han skal bare være glad for at det er det jeg kaller ham! Kan du tro det, han kom hjem fra barnehagen i går og fortalte at han hadde blitt forelsket! I Anne-Lise fra naboblokka! Og han planlegger å gifte seg, sier han. Hva sier du til det?
Helt normalt for arvingene dine. Husker du selv hvordan du var!
Ikke nevn det! Husker du hvordan mamma ble da jeg fortalte at jeg ville gifte meg? Ragnhild begynte å le. Hvor gammel var jeg? Femten?
Fjorten, om jeg ikke tar helt feil! Og du holdt jo på å gi mamma hjerteinfarkt! «Mamma, jeg har bestemt meg!» Du brydde deg ikke om at Pål ikke ga den peneste jenta, Ragnhild, så mye som et blikk den gangen.
Og se hvem som er gift med ham nå, og hvem som må stå til ansvar for ungdommens galskap. Mamma burde egentlig straffet meg hardere. Ett år med å vaske opp for hele familien Skulle heller nektes å gå ut!
Det kan du si! Og mamma visste jo at du aldri fant på så veldig mye dumt, alt det dramatiske endte stort sett med ingenting! Du tenkte jo alltid.
Spesielt når det gjaldt deg, Ingrid! Husker du hvor mye vi kranglet som barn? Jeg kunne ikke fordra deg! Ingrid snill og pen, og så hadde du meg uromomentet!
Mamma sa aldri noe stygt om deg.
Nei, men bestemor tok igjen for det! Skrøt alltid av at jeg kom til å lage skandale i framtiden. Hva skjedde?
Jeg skal ikke påberope meg masse fornuft på det området heller
Jeg skjøv kaffekoppen min vekk og sukket.
Ingrid Ragnhild lente seg frem og tok hånden min. Hva er det egentlig?
Ragnhild, jeg er redd
Herregud, hvorfor?! Du har endelig funnet en ordentlig mann, så blir du en pingle? Hva er det nå?
Jeg tror ikke at han vil akseptere Martin
Ragnhild rynket pannen.
Hvorfor tror du det?
Det er enkelt, Ragnhild. I går, etter roser og ringen, ba han meg om å sende sønnen min til mamma for en stund Mens vi skal gifte oss.
Jeg så ut vinduet, mens jeg vred ringen på fingeren.
Ringen var vakker og alt annet enn billig.
Selvfølgelig, noe annet var ikke å vente av Morten, min kjæreste. Han er en vellykket forretningsmann, sportslig og musikkinteressert, alltid omringet av kvinner. Plutselig bestemte han seg for at jeg var den eneste. Han var aldri gjerrig, godt forankret med rådene fra sin mor:
Gutten min, en kvinne kan klare seg under vanskelige forhold og støtte mannen sin gjennom alt. Men hun vil dobbeltsjekke om hun skal bli ved hans side hvis han har mulighet, men ikke vilje. Det forteller mye om hans karakter!
Morten tok alltid morens ord på alvor. Han hadde jo sett hvor sterk moren var. Hun reiste ham alene etter at faren forlot dem før Morten rakk å bli kjent med ham ordentlig. Hun sto på bar bakke med en liten gutt og ingen hjelp i verden.
Mor hans, Karen Halvorsen, hadde ingen steder å gå. Hennes foreldre bodde i en småbydypt inne i Hedmark, men tilbake dit ville hun aldri. For Karen var den grå bygda uten fremtid; hun hadde flyttet til Oslo for å slippe alt. Hun jobbet seg igjennom studier ved UiO, bodde på brakkerom, tok hver jobb hun kom over. Uten å måtte, klarte hun seg og lærte sønnen hva stolthet er.
Karen giftet seg ikke av kjærlighet, men det gravde hun aldri opp for noen. Hvorfor gå bakover? Hun sørget bare for at Morten visste at noen kan bygge et annet liv, på andre premisser.
Kanskje derfor lot hun seg ikke knekke, men søkte raskt løsninger da mannen kastet henne ut. Venner hjalp henne finne arbeid, og snart hadde hun jobb som hushjelp hos en eldre professor – Jon Pedersen, enkemann og livstrett.
Jon, du trenger å spise! sa hun og satte suppen foran ham.
Senere, Karen, senere
Nei! Nå!
Sier du det?
Jeg vet det!
Hva om jeg ikke har lyst?
Du høres ut som du er fem! Kom igjen, for pappa, for mamma
Det var bestemor som holdt på sånn
Ja, se på meg som bestemor. Du har hode, men skjønner ingenting vanligvis! Mat må man ha, ellers blir det bråk. Din avdøde kone hadde ikke tilgitt meg om jeg lot deg rotne bort.
Du høres virkelig ut som bestemor nå! Men slike ting sa hun aldri før slutten
Men gjorde hun det etter hvert? Alt har sin plass noe varer, noe forsvinner.
Du er en tenker, Karen!
Jeg har ikke tid til å tenke! Ferdig med suppa?
Ja, Karen, takk. Jeg skal passe på Morten nå
Bra, gutter må spise skikkelig.
Jon hadde ingen barn selv, og han knyttet seg raskt til Morten. Til slutt våget han noe så uvanlig som å fri til hushjelpen sin: Han tilbød henne og sønnen alt han hadde og arven sin.
Karen, dere har ingenting jeg kan gi dere alt jeg har. Hjertet mitt tilhører en annen, du vet hvem, men jeg kan sørge for at Morten får et mye bedre utgangspunkt, og jeg har ingen arvinger.
Karen takket til slutt ja, av hensyn til sønnen. De giftet seg med lite oppstyr noen måneder senere, og Morten fikk endelig en far som ikke bare sto på papiret.
Et år etter ekteskapet begynte Karen på universitetet som deltidsstudent.
Riktig, Karen, barn kopierer deg. Ta utdanning for hans skyld!
Hun nikket av slike kommentarer, men tenkte sitt hun var ikke født vaskehjelp, hun hadde høyere mål.
Etter noen år startet hun et lite rengjøringsbyrå, med engasjement for servering til selskaper. Det gikk bra, det var gøy, og hun kastet seg ut i arbeidslivet. Hun visste at Morten var i trygge hender hos Jon mens hun jobbet og studerte.
Morten hørte aldri noe fra sin biologiske far. Den mannen sa en gang:
Har du funnet en ny? Snakk ikke stygt om meg til gutten. Det er best han aldri vet hvem jeg er.
Karen holdt ord. Morten fikk vite sannheten da Jon døde, nitten år gammel. Karen forklarte ham alt:
Han elsket deg, Morten, kanskje ikke alle får slik kjærlighet en gang fra sine egne foreldre. Blodsforbindelse betyr ingenting hvis ikke hjertet er med.
Hun var aldri bitter hun takket nesten skjebnen for at det gikk som det gikk.
Da Morten ble voksen, flyttet Karen på hytta og lot ham overta leiligheten i Oslo. Hun drømte om barnebarn, men ingen kom han fant aldri “den rette”.
Hva spekulerer du så fælt for, Morten? Karen stilte ham til veggs. Så mange fine jenter
De var fine alle sammen, men ingen var “min”. Utrivelig leilighet, karrierejag, ingen ønsker om barn, null varme noen var for kalde, andre for perfekte. Det blir for stramt for meg, sa han.
Og hva med hun siste?
Hun var pen og grei på alle måter, men jeg elsket henne ikke. Det holder vel?
Karen aksepterte det. Gleden var stor da jeg dukket opp i Mortens liv, selv om jeg hadde barn.
Morten, er du sikker på at du klarer et slikt ansvar? spurte hun.
Mamma, du vet hvem som oppdro meg. Jeg fikser det, men tenk hvis gutten ikke godtar meg
Da må du jobbe for det! Vil du ha kvinnen, må du vinne barnet! Enhver mor setter barnet høyere enn alle menn.
Å kjære vene, mamma
Det er ikke tiden for pyntelige ord, Morten! Spill ikke med andres liv ikke med barnets! Vil du gifte deg med en mor, må du vise at du er klar for alt.
Morten tok det på alvor, og fikk snart min hånd mens jeg satt med Ragnhild på kafé, var det hele rotet mitt nå.
Kjærlighet, ja, men et liv der sønnen min ikke godtas, kommer ikke på tale.
Ragnhild vred seg på stolen.
Hva sa han, egentlig?
Hvem? Jeg reiste meg fra tankene.
Klart Morten! Hvorfor ville han ha gutten til moren din den uken?
Han forklarte det ikke. Ba bare om en avtale om at Martin kunne være hos foreldre etter bryllupet.
Jeg kastet skjeen på bordet, litt uvanlig for meg. Lyden fikk kelneren til å se bort, men Ragnhild viftet ham bort.
Du er jo håpløs! sukket hun lattermildt. Kom hit, din stabeis.
Helt ærlig Skal det bli kul i panna nå?
Med min erfaring? Du husker vel jeg var best til å slå og trøste!
Vi er da voksne, Ragnhild!
Blev vi voksne da? Var det da du skjønte du var gravid, kanskje tidligere?
Tidlig, ja
Akkurat, “unge og dumme” som bestemor sa? Her ser du resultatet livet lærer deg ikke bestandig alt!
Hva mener du? Jeg la skjeen mot panna som ispose.
Vi smører over! Men si meg, hva hadde skjedd om du sa mer til Niklas den gangen? Om du snakket, til meg, til noen?
Det kan vi aldri vite Men gjort er gjort.
Likevel, jeg tenker på det: Hvor mye skal du tie før du skjønner hvor viktig kommunikasjon er?
Jeg sukket, la vekk skjeen. Ragnhild hadde rett hun visste at jeg holdt for mye for meg selv.
Sønnen min Martin kom ikke til verden takket være, men til tross for alt og det visste Ragnhild. Hans pappa, Niklas, gikk i min klasse og jeg var betatt. Han så på meg sjelden, men kretsløpet mitt gikk likevel alltid gjennom gangen hvor speilet hang. Jeg drømte om å høre et enkelt “hei” og da han først la merke til meg på skoleballet, lot jeg være med ham uten å tenke klart.
Senere skulle det vise seg at han bare ville ha det ene, men jeg håpet og tviholdt en stund.
Jeg utsatte å fortelle foreldrene, til det ikke lenger gikk. Da hjalp Ragnhild meg og da mamma fikk vite det, gråt hun rundt meg i armene sine sammen med Ragnhild, til pappa kom og sa:
Slutt å gråte! Nå blir vi besteforeldre. Om det blir gutt eller jente spiller ingen rolle. Det viktige er at alt går bra!
Følelsen av lettelse og takknemlighet var enorm.
Takket være foreldrene og Ragnhild kom Martin til en familie med glede, om enn annerledes og jeg fikset utdannelsen, fikk orden på livet vårt, og kjente meg trygg. Men nå, med Morten tør jeg risikere sønnens fremtid for min egen lykke?
Jeg hadde gjort feil før. Uten foreldrene og søsteren min som hjalp mens hun også skulle ut i den store verden hvor hadde vi vært?
Tankene sto skrevet i panna mi, og Ragnhild lo, ropte på kelneren:
Kan vi få en skje? Og mer dessert nerver må roes!
Hun skjøv favoritt-evige eclairer bort til meg.
Ingrid, du må våge å snakke med dem du elsker. Og ikke minst med Morten. Spør ham! Hvorfor ville han sende Martin til besteforeldrene etter bryllupet? Hvor vanskelig kan det være?
Kanskje det ikke er så vanskelig Bare å spørre?
Ja! Nå, med en gang!
Hun grep mobilen min, ristet den foran meg.
Ring!
Men han er på styremøte!
Da får du svar på hvor viktig du er!
Ragnhild, det går ikke!
Jo. Skriv en melding om du må!
Hva vil han tro om meg?
Spiller det noen rolle? Du har hans ring på fingeren, har du sagt ja eller ikke?
Jeg vurderer
Om du ikke har sagt nei, er det ja. Hvordan kan du bygge noe viktig, hvis du ikke tør stille spørsmål? Han kan ikke lese tankene dine. Si hva du ønsker, Ingrid! Slutt å leve i “hva om”!
Hadde jeg bare visst hva jeg selv vil Jeg var nær tårene, men tok mobilen fra henne. Bare spørre?
Bare spør! sukket hun og lente hodet i hendene.
Svaret kom med det samme, mobilen plinget og skjermen lyste opp. Smilet mitt bredte seg.
Nå vet du? Ragnhild smilte, så på klokken. Oi, jeg må løpe! Noen skal på ferie, andre skal sjonglere hverdagen. Ikke vær trist, søster! Han tenker helt riktig! En uke bare dere to, en uke alle sammen. Du er mer enn bare mor, du er kvinne også. Litt misunnelig blir jeg nesten! Min Pål hadde aldri funnet på noe sånt. Snakk med sønnen din jeg tror han ikke har noe imot å kalle Morten for pappa.
Mener du det?
Jeg vet det! Men du har det ikke fra meg.
Hun trakk på seg jakken og var i ferd med å løpe ut, snudde seg, rakte tunge og pekte mot hodet. Tenke, altså!
Og jeg tenkte.
Resultatet ble at, tre år senere, tok en stolt Martin imot sin nyfødte lillesøster fra Mortens hender og nikket til han han nå i flere år ville kalle pappa.
Martin, forsiktig! sa jeg spent, men Morten la armen rundt meg, stoppet meg fra å gripe inn, og lot dem få sitt første møte.
Slapp av! Alt går bra! Ikke sant, sønn?
Pappa! Gi deg! Martin løftet forsiktig opp sløyfen på det hvite teppet vi sammen hadde valgt, og smilte. Mamma Hun er nydeligJeg kjente en ro jeg aldri før hadde kjent, kanskje et snev av stolthet over å ha våget å spørre, våget å være både mor og kvinne og fått alt, fordi jeg våget å snakke. Martin smilte til den lille bylten i armene sine, og da møtte han blikket mitt, var det voksne i ansiktet hans, noe stort og trygt jeg gjenkjente fra min egen far.
Hun sover, mamma, hvisket han, og la forsiktig teppet til rette over den lille nesetippen.
Morten klemte hånden min. Jeg så på ham, og i øynene hans var det verken tvil eller uro, bare den varme vissheten om at dét vi hadde bygd sammen kunne romme oss alle alle feilene, alle drømmene, og alt det uprøvde.
Vi klarte det, Ingrid, sa han lavt.
Ragnhild kom brasende inn døra, litt andpusten og med jakken på halv tolv, akkurat i tide til å se Martin komme gående mot henne med den nyfødte. Hun smilte bredt, tørket en tåre bort fra kinnet, som om livet var akkurat sånn: fullt av overraskelser du innerst inne alltid har håpet på.
Søster, dette fortjente du, hvisket hun og klemte meg hardt.
Jeg trakk pusten dypt, og kjente den gamle frykten slippe taket. For første gang på lenge var det ikke lenger konjunktiv bak følelsene mine bare virkelighet, og alt jeg hadde valgt, som sto støtt foran meg. Her, i dette øyeblikket, visste jeg at vi var hele, akkurat som vi burde være.
Og da Martin smilende hvisket til babyen sin:
Jeg skal lære deg alt jeg kan om å tørre å snakke,
visste jeg at han, vi, skulle klare seg. Ikke bare nå, men for alltid.
