Petter vokste opp i en stor familie langt ute på bygda i Trøndelag. Faren, som ofte tok seg en dram, flakket fra den ene jobben til den andre, mens moren slet både på posten og hjemme i huset for å brødfø tre barn. Petter var eldst, og det var han som bar vann, passet småsøstrene og hjalp moren med alt som måtte gjøres. Da jentene vokste til, ble også de hjelpere hjemme. Men før den tid, var faren borte han døde av å ha drukket noe grums han fikk i seg sammen med kameratene sine etter arbeidstid. Livet ble ikke lettere etter det.
Moren satt ofte ved kjøkkenbordet og sukket:
Han var riktignok full ofte, men bråket aldri. Han brakte da med seg noen kroner hjem Åh, Vasily, du skulle tatt bedre vare på oss, du.
For å slippe å høre morens klaging, gjorde Petter alltid ferdig sine oppgaver fort, og forsvant. Han gikk til kompisgjengen på kvelden. Barna samlet seg ved det gamle huset lengst utpå bygdeveien, et hus ingen hadde bodd i på flere år. Trappa var romslig med solide trinn perfekt som benk for barna.
De satte seg tett i tett og begynte å knaske solsikkefrø og fortelle historier noen sanne, noen påfunn. Petter hadde aldri penger til solsikkefrø, og hjemme kjøpte moren aldri slikt, hun måtte spare til alt mulig. Men venninnen og nabojenta, Ingrid, delte alltid med Petter. Hun gjorde det nesten i skjul smøg noen frø i lommen hans eller hældte dem lydløst i hånda hans.
Petter mumlet stille takk og spiste dem ekstra langsomt, og var alltid sikker på at Ingrid satte seg litt nærmere ham for å få mulighet til å dele. Først var han litt sjenert, men så ble det naturlig, og han plasserte seg alltid ved siden av den gode og rause jenta.
Men samvittigheten lot ham ikke ta ting gratis. Etter skolen, når Ingrid drog for å luke og stelle i kjøkkenhagen, kom Petter på besøk. Han spurte alltid:
Foreldrene dine er på jobb nå, ikke sant?
Jada, de jobber alltid på denne tiden, svarte hun.
Stille slo Petter seg ned og hjalp med å rense ugress, mens praten gikk lett mellom dem. Ingrid satte pris på hjelpen og på samtalene. Etterpå bød hun på varm te i hagen og serverte boller og smågodt. Petter lot som om han ikke ville ha men Ingrid lot ham ikke gå før han smakte. Hjemme var søtsaker en sjelden luksus, kun til høytidene. Innerst inne var han evig takknemlig for alt hun delte.
Petter jobbet hardt på skolen også, ville ikke være dårligere enn de andre. Men boklig lærdom kom ikke så lett, det var i idrett han virkelig skinte, og derfor søkte han sportslinjen på folkehøgskolen etter ungdomsskolen. Ingrid utdannet seg til sykepleier.
Da de ble voksne, så de hverandre sjeldnere, bare i ferier. Petter var nærmest ikke til å kjenne igjen; fra skral bygutgutt til kraftig kar. Ingrid var fortsatt like blid, med sine klare blå øyne, slank og med alltid et smil på lur.
Ingrid giftet seg tidlig etter at foreldrene døde i en bilulykke. Hun trengte trøst og håp, ønsket å skape en ny familie og komme seg videre. Da Petter fikk vite at hun hadde giftet seg med Lars en bråkete og selvsikker gutt fra bygda ble han forbløffet. Han syntes ikke de passet sammen, men de startet et liv, og snart fikk de en sønn.
Petter tok seg god tid med eget liv. Mot morens overraskelse viste han seg å være en ekte organisator på idrettsskolen, og ble etter noen år ansatt som leder for idrettshallen i Trondheim.
Søstrene hans hadde allerede etablert seg i byene, og Ingrid slet mer og mer hjemme. Moren til Petter fortalte:
Vet du, Lars mannen til Ingrid er som din far. Han drikker, driver omkring, bryr seg ikke om kona eller ungen. Det er trist. Jeg kan så inderlig kjenne meg igjen
Petter slo neven i bordet.
Det skulle hun aldri funnet seg i Hun hadde det da så greit før. Nå blir det bare sorg og bekymring, akkurat som det var hjemme hos oss.
Ja, det er ille. Han selger alt hun eier for å få penger til drikk. Han har til og med solgt både familiens krystall og klær, til og med håndklærne. Og det finnes jo folk som kjøper også alle vet jo hvor pengene går
Kommer hun til deg for å låne penger, mamma? spurte Petter.
Nei, hun gjør ikke det. Men hun har dårlig råd. Lønnen hennes er liten, og Lars bidrar ikke. Det er trist, veldig trist
Petter reiste seg og gikk rundt i stua, tydelig opptatt av et eller annet, mens moren, som skjønte at hun kanskje hadde sagt for mye, ba:
Ikke bland deg opp i det, Petter. Det er ikke vårt anliggende. Andres ekteskap skal man holde seg unna. Om hun blir, så elsker hun ham vel fortsatt.
Da satte Petter seg ned og fortalte moren alt om barndommen, om hvordan Ingrid alltid delte med ham, ga ham frø, boller, te og godteri. Nå kunne han ikke leve med tanken på at hun led, alene med barnet sitt.
Hva tenker du å gjøre, Petter? spurte moren engstelig. Lov meg én ting: Ikke lag bråk med mannen hennes. Slikt ender sjelden godt. Prøv heller å hjelpe på annen måte.
Petter nikket og dro tilbake til byen, men to dager etter kom han hjem med bilen full; to sekker, flere kasser, poser med matvarer, og klær.
Hva er dette for noe? Flytter du hjem nå, Petter? spurte moren med glimt i øyet.
Nei da, mamma. Jeg har jobb og bolig i byen. Dette er mat og du må se bort fra de to sekkene med solsikkefrø. Ingrid forstår. Det er lettere at du gir henne litt og litt nå og da, og at du også tar til deg. Jeg vil ikke gi det selv, folk kan legge sammen to og to.
Men hva med søstrene dine? De trenger vel også
Mamma, du vet jeg sender dem penger til hver høytid, de har det godt og begge har gode menn. Gudskjelov.
Ja, Gudskjelov, svarte moren stille.
Nå drar jeg tilbake til byen. Ikke vær gjerrig, men hjelper henne diskret, så ingen snakker. Blir det tomt, kommer jeg med mer. Dere skal ikke mangle noen ting.
Han klemte og kysset moren før han dro. Hun gikk til kottet. De to sekkene var fulle av store, rene solsikkefrø.
Herlighet… Så mye snacks. Dette skal jeg steke og kose meg med, jublet hun, nesten som et barn.
I kassene var det hermetikk, ris, pasta, mel og i en pose godteri til både moren og Ingrid. Alt ble plassert i kjøkkenskapet. Hun beundret sønnens gavmildhet.
Petter hadde tidligere brakt med seg matvarer og godterier fra byen, og nå følte hun seg rikt velsignet.
Petter min, for en god gutt du er. Men hvor er lykken din blitt av?
Hun gjorde som han hadde bedt, gikk til Ingrid hver uke og hadde alltid med seg en liten pakke, gjemt under jakken. Først ville ikke Ingrid ta imot, men da hun fikk en bøtte med solsikkefrø, forsto hun straks hvem som sto bak.
Hun brast i gråt. Hun stakk hendene ned i frøene, kjente på dem, lot tankene vandre. Så sa hun til Petters mor:
Hils Petter og si takk. Tenk at han husker… Etter så mange år. Si at jeg er ham evig takknemlig, men at han ikke skal bekymre seg. Jeg søkte faktisk om skilsmisse for to uker siden. Snart er elendigheten over, håper jeg.
Petters mor nikket og gikk hjem, tankefull. Ingrid ville nå snart være fri… Og hennes egen sønn var fortsatt ugift.
Ja, hva nå, da? mumlet hun. Kan det bli dem to til slutt?
Tiden gikk. Petters mor fortsatte å overrekke små gaver og inviterte Ingrid på te hver gang. Ingrid takket alltid, litt beskjemmet, og lovet å betale tilbake når hun kunne. Men Petters mor svarte:
Det er ikke til deg, men til gutten din. Om du ikke vil ha, så ta det for barnet. Gud hjelper gjennom andre mennesker. Det må være meningen.
Ingrid gikk gjennom skilsmissen og hadde vært alene et år. Hun strålte mer nå, det var nye gardiner i vinduene og sønnen, Henrik, begynte i barnehagen. Kristin, Petters mor, passet ham innimellom, og han kalte henne bestemor. Petter kom ofte hjem og tok alltid med noe nytt til Henrik. Han traff Ingrid hjemme hos moren, de drakk te, lo og mimret men aldri sa de et ord om de tunge årene hennes. Som om de aldri hadde skjedd.
Petter begynte så smått å dra til bygda oftere, og spurte alltid:
Har Ingrid vært innom? Har du Henrik i dag?
Sønnen min! Kunne du ikke spurt hvordan JEG har det først? lo moren.
Sorry, mamma. Hvordan er det? Er du i form? svarte han, alltid med blikket mot vinduet.
Slutt nå gå heller bort til henne. Hun er hjemme, har nok ventet. Mener du alvor, så slutt å spille katt og mus. Hele nabolaget vet hva som skjer! Gå, da!
Alltid samme prosedyre, lo Petter. Folk vet før vi vet det selv.
Han klemte plutselig moren.
Hva nå? undret hun.
Takk for at du forstår, mamma. Takk for at du alltid er så raus og tar ting som de kommer.
Hun gjorde korsets tegn over ham, før hun satte seg rolig foran ikonbildet sitt. Petter løp ut på trammen, men kom snart tilbake inn for å hente en bukett hvite krysantemum.
Uten å skjule blomsterbuketten gikk han mot Ingrids hus. Folk prater Ja, la dem snakke. De vet vel hvordan det er tenkte han.
Han ruslet opp mot krakken de pleide å sitte på som barn og inne i det halvmørke rommet stod Ingrid, pustet stille og så på ham bak blondegardinene. Hjertet banket, både hos ham og henneHan stoppet et sekund utenfor døren, summet av sommerfugler og minner, før han banket lett på. Ingrid åpnet, og med et smil som fikk den gamle gangen til å lyse opp, trakk hun ham inn.
Henrik satt på gulvet og bygget med klosser. Han så opp, så på buketten, og utbrøt fornøyd: Blomster til oss, mamma!
Petter rakte blomstene frem.
Jeg fant ut at det er altfor få blomster her på bygda. Da jeg var liten, trodde jeg bare solsikkefrø var nok, men nå tenker jeg at noen ganger må man være litt mer modig.
Ingrid så på ham, og i blikket hennes lå alt barnets vennskap, voksenlivets smerte, det forsiktige håpet, nå blandet med latteren hun alltid hadde hatt klar.
Modig, ja. Jeg var kanskje aldri modig nok før, sa hun mykt.
Kanskje ikke jeg heller, men vi lever jo fremdeles, gjorde vi ikke?
Henrik stabbet bort og løftet en hånd opp mot Petter, som bøyde seg ned og løftet ham. Det kjentes rart, men riktig som om han alltid hadde passet på både dem.
Ingrid la forsiktig hånden sin på skulderen hans. I det øyeblikket falt stillheten over dem, varm og trygg. Det var ingen store ord, bare alt som hadde blitt delt solsikkefrø i en lomme, et stykke hjemmebakst, en bukett i motvind. Hun nikket.
Nå er det vår tur å dele, Petter. Ingen flere hemmeligheter, ingen flere tomme skuffer. Bare dagene slik de er.
Slik, i et hjem fylt av lyden av barnelek og duften av blomster, fikk hvert tap, hver sult, hver brustne drøm sin mening. Gamle sorger løste seg opp, rundt et bord hvor teen ventet, og noen la enda flere solsikkefrø i skålen. For en god barndom varer kanskje ikke evig men en god venn gjør.
