Petter vokste opp i en stor familie. Faren, som dessverre fant trøst i flaska, gikk stadig fra den ene jobben til den andre, mens moren slet på postkontoret og tok seg av alt husarbeidet hjemme for å gi mat til de tre barna.
Petter var eldst, og derfor hjalp han moren så godt han kunne; han passet på de yngre søstrene sine, hentet vann og bar ved. Etter hvert som jentene vokste til, ble også de til gode hjelpere hjemme. Men innen den tid hadde de mistet faren han døde etter å ha fått i seg noe skadelig sammen med kameratene sine.
Det gjorde ikke livet lettere for familien. Moren sukket tidvis over sin avdøde mann:
Han var kanskje dranker, men han lagde aldri bråk. Og selv om det var smått med penger, så kom han da hjem med noe… Å, du, Vasja, hva skulle det bli til? På hvem har du latt oss bli igjen…
For å slippe unna morens klage, forsøkte Petter å bli ferdig med gjøremålene sine tidlig og forsvant ut av huset. Han søkte seg til guttene og jentene i bygda for kveldens skravlestunder. Barna samlet seg alltid ved det gamle huset ytterst i bygda det hadde stått tomt i årevis, og trappa med de solide brede trinnene fungerte utmerket som benk for store og små.
De satte seg som spurver og delte historier med hverandre, påhengte både sanne og fantasi. De fleste tygget på solsikkefrø eller lignende godsaker, men slike små gleder var ukjent luksus for Petter. Hjemme var det aldri råd til sånt, moren tenkte på hver krone.
Heldigvis hadde han Ingvild, bestevenninnen og nabojenta. Hun hadde alltid med en pose solsikkefrø, nøtter eller annet snacks, og hun delte alltid raust, men diskret, med Petter gjerne ved å dytte litt i lomma hans, eller helle over i hånden hans når ingen så.
Hver gang han fikk av henne, takket han lavmælt og nøt godsakene sammen med de andre. Etter hvert innså Petter at Ingvild likte å sitte nær ham kanskje nettopp for å kunne dele. Først var det litt flaut, men det gikk over. Det ble en selvfølge å sette seg sammen med den snille, sjenerøse jenta.
Men Petter hadde stor omtanke; han syntes ikke det var riktig å ta imot uten å gi noe igjen. Derfor begynte han å stikke innom Ingvild etter middag når hun jobbet i hagen. Hver gang, etter å ha hilst, spurte han:
Er foreldrene dine på jobb?
Ja, de er alltid ute på denne tiden, svarte hun fast.
Petter satte seg straks ved bedene og tok fatt på lukingen. Samtidig kunne de prate fritt om alt mulig og tøyse sammen i solskinnet.
Ingvild satte pris på hjelpen, og etterpå stelte hun i stand te i haven med småkaker og boller. Petter takket visstnok nei, men hun lot ham aldri slippe unna før han hadde drukket te og smakt litt på godsakene.
Godteri, hjemme hos Petter, forekom bare til jul og påske om de var så heldige. Det gjorde ham ekstra takknemlig for omsorgen fra Ingvild.
På skolen la han seg i selen for å ikke havne bakpå det gikk ikke alltid like lett faglig, men i idrett var han virkelig god. Det var også derfor han senere tok utdanning som idrettspedagog, og etter gymnaset dro han til høgskolen for fysisk fostring.
Ingvild, derimot, utdannet seg til sykepleier. De så hverandre sjeldnere da arbeidslivet etter hvert krevde sitt, og kun ved høytider, når begge besøkte bygda.
Petter hadde forandret seg mye; den tynne gutten fra barndommen var blitt en kraftig og sportstrent mann. Ingvild beholdt sitt smil og sine strålende blå øyne slank, yndig, alltid vennlig og hjelpsom.
Hun giftet seg tidlig etter å ha mistet begge foreldrene i en bilulykke. Lengselen etter trygghet og familie ble for stor etter tapet. Derfor takket hun ja til Paul, en pratsom og livlig gutt fra deres egen bygd. Petter skjønte ikke matchen, syntes de var dårlige for hverandre, men barna kom, og hverdager fylte tiden.
Petter tok seg ikke særlig råd til egne romantiske eventyr moren var overrasket over hvor dyktig han hadde blitt til å organisere jobben sin ved idrettsskolen; etter kort tid ble han faktisk leder for det lokale idrettsanlegget i byen.
Søstrene hadde også giftet seg og flyttet inn til større steder. Men Ingvilds ekteskap skar seg fort.
Du skal høre det siste, sa moren til Petter en dag. Mannen til Ingvild, han er jo nettopp som din far var! Han drikker og driver rundt uten mål og mening… Verken kona eller barnet betyr noe for ham. Det er trist, jeg kjenner det så altfor godt!
Petter slo hånden i bordet:
For en tosk, hvorfor i all verden gikk hun med på det? Før hadde hun det jo trygt og godt. Nå opplever hun bare vondt. Jeg husker min fars elendighet… Det var bare sorg.
Ja, han drar til og med ut ting hjemmefra for å få råd til spriten! Fortsetter moren. Elektronikk, klær, glasspakken som Ingvild arvet, ja endatil håndklær har han stjålet! Og det finnes faktisk folk som kjøper det alle vet hva pengene går til; de tar det likevel…
Kommer hun hit og ber om lån, da? Spør Petter rett ut.
Nei, ikke det. Men hun sliter voldsomt med økonomien. Lønna rekker knapt til.
Petter reiste seg og gikk litt rastløst rundt i stua, tankefull. Moren skjønte at hun kanskje hadde sagt for mye.
Ikke bland deg for mye, Petter. Det er deres liv. Andres familie er som en sekk med hull du vet aldri alt. Så lenge hun blir hos ham, elsker hun ham vel, sa moren.
Da satte Petter seg ved bordet og fortalte hvordan Ingvild alltid delte sine skatter fra barndommen med ham, og at han kjente på uro over hvordan hun nå satt igjen, ensom med et lite barn og så mye bekymring.
Hva tenker du å gjøre, Petter? Ikke finn på å rote med ektemannen hennes! ropte moren. Han er ikke verdt det, og du risikerer bare bråk med politiet. Heller hjelp henne på annen måte hvis du må.
Petter nikket stille og dro tilbake til byen, men bare noen dager etter kom han tilbake med bilen full av poser: to sekker, flere kasser og esker med matvarer og klær.
Hva skjer, Petter? Skal du flytte inn til meg nå? spurte moren spøkefullt. Da får jeg da være sammen med én unge!
Nei, mamma, jeg har alt jeg trenger i byen. Denne gangen har jeg bare med mat til deg og litt ekstra. Jeg tenker du vet hvem som skal få solsikkefrøene Ingvild kan tolke signalet bedre enn jeg kan levere dem selv. Fordel dem som du synes best, bruk gjerne litt selv også.
Men Petter, hva med søstrene dine? spurte hun, Kanskje de også trenger?
De har fått sitt faste beløp til høytidene, og går det bra med dem. De har begge gode ektemenn, vi trenger ikke bekymre oss.
Ja, Gudskjelov, svarte moren stille.
Jeg drar tilbake til byen snart. Vær raus, hjelp Ingvild når du kan. Del ut litt etter litt, så det ikke blir for synlig for nysgjerrige naboer. Det skal ikke mangle på mat her så lenge jeg kan.
Petter ga moren et kjærlig kyss før han dro. Hun gikk straks ut i bua for å se. Sekkene inneholdt de flotteste solsikkefrøene hun hadde sett, og hun gned seg i hendene:
Dette skal bli herlig! Jeg kan steke dem i ovnen, det blir snacks til kaffen, jublet hun nærmest som et barn.
I eskene lå hermetikk, mel, pasta og poser med godteri. Alt ble plassert i skapet inne i stua, og moren ble rørt over sønnens omsorg.
Han hadde tidvis kommet hjem med godsaker før også fersk fisk fra byen og konfektesker men så rause mengder hadde hun ikke fått før.
Du er hjertegod, min sønn, men hvor har lykken din blitt av? Hvisket hun for seg selv.
Moren gjorde som sønnen ba, og begynte å besøke Ingvild på kveldstid én gang i uken. Med velsmakende mat og små overraskelser pakket under jakken gikk hun over.
I starten avslo Ingvild, men da hun fikk overrekt en hel bøtte solsikkefrø, tok følelsene overhånd. Tårene trillet mens hun løftet i frøene med hendene, lot det renne mellom fingrene.
Hils Petter og si takk det er utrolig at han husker. Tiden har gått, men han glemmer ikke oss. Jeg takker ham av hele hjertet, men si også at han ikke behøver bekymre seg mer. Jeg har sendt inn skilsmissepapirer snart er marerittet over. Det håper jeg i hvert fall, sa hun stille.
Moren nikket, småforvirret snart var Ingvild fri kvinne, mens sønnen fortsatt var ugift…
Jaja, undret moren, blir det dem to en dag?
Årene gikk, og moren fortsatte som trofast bringer av smågaver. Ingvild takket alltid med litt dårlig samvittighet, lovte å gjøre opp for seg.
Ikke for din skyld, men for sønnen din skal du ta imot. Ikke nekte gutten mat og glede husk, Gud hjelper gjennom andre, sa moren trøstende.
Ingvild bodde etter hvert alene med sønnen på tredje året. Hjemmet fikk nye gardiner, gutten startet i barnehage, og lignet sin mor til forveksling. Moren passet ham ofte, og han kalte henne “bestemor.” Hver gang Petter var hjemme, hadde han med en ny leke til gutten, og familien samledes alltid til en hyggelig kopp kaffe der de mimret men ingen snakket om fortidas vonde ekteskap.
Petter kom stadig hyppigere hjem. Nå spurte han alltid:
Har Ingvild vært her? Har du hatt lille Sindre på besøk i dag?
Du kunne kanskje spurt om helsa mi først…, lo moren.
Unnskyld mamma, hvordan har du det? spurte Petter, før han skottet mot vinduet.
Nå får du gå, hun er hjemme og venter sikkert. Det er på tide dere slutter å leke katt og mus alle ser jo hvor dette bærer.
Sånn har det alltid vært her, flirte Petter, folk skravler mer enn de vet.
Han klemte moren plutselig.
Hva er det, gutten min? undret hun.
Takk for at du alltid forstår og hjelper oss alle, visket han mykt.
Moren lagde korsets tegn. Petter løp ut, gikk tilbake et øyeblikk, tok opp en bukett hvite krysantemum fra posen. Uten å bry seg om hvem som så, satte han kursen mot Ingvilds lille hus.
Bygda hadde ventet, Ingvild hadde ventet og selv gjennom blondegardinene så hun ham komme med blomster. Hjerte dunket, et nytt kapittel i livet sto foran henne…
Den kvelden skrev jeg i dagboka: Det er i barndommens små vennskap og uselviske gjerninger at roten til all virkelig kjærlighet vokser. Hva du gir, får du alltid tilbake på sitt vis, en dag.
