Unnskyld, kan jeg slippe forbi!
Noen dyttet meg i ryggen, og jeg tok et skritt til, grep hardt om håndtakene på rullestolen for ikke å skli på det glatte fortauet. Den åpne jakken, nok en gang, spilte meg et puss de flagrende flikene skjulte hvorfor jeg gikk sakte, og attpåtil midt på fortauet.
Å, unnskyld!
Jenta som hastet forbi meg, snublet nesten da hun oppdaget rullestolen til Sindre. Han satt rolig, med hendene på fanget, og hjalp ikke til. På dette føret ville han bare vært til bry, og svinge hjulene på stolen i slapseføret gjorde ikke saken bedre.
Jeg sukket, nikket vennlig til jenta.
Bare løp videre!
Jeg så etter den hastige skikkelsen, rettet på lua til Sindre og grep igjen om håndtakene.
Skal vi komme oss videre? Vi har litt tid igjen, men som vanlig ikke allverdens.
Pappa, kunne vi ikke noen gang bruke tiden på noe annet enn å dra til legekontoret? Sindre vurderte hvor langt det var til enden av fortauet, og tok etter hvert tak i hjulet på stolen.
Sindre, kan du ikke sitte i ro, vel? Jeg klarer dette sjøl! Det er bare denne glatte biten, lenger framme er det måkt og fint. Ser du? Bare vi krysser gata, så klarer du deg selv.
Greit!
Men vent litt hva var det du ville egentlig? Trenger du tiden til noe spesielt?
Sindre ble stille.
Jo, det var Eirik som sa at de hadde åpnet en ny hobbybutikk oppe ved Storgata. De skal ha den røde malinga jeg mangler.
Vi rekker ikke over dit, Sindre. Det er langt å komme seg slik været er nå. De melder mere snø til kvelden. Og jeg skal ikke slepe deg ned trappene én gang til … Jeg så at han ble lei seg, selv om han sikkert forsto argumentene mine. Hva med at jeg går innom for deg i morgen? Skriv ned akkurat hvilken maling du vil ha, så kjøper jeg den. Du kan være hjemme med bestemor Astrid så lenge.
Med bestemor? Hun sa hun skulle holde på med blomstene sine i dag.
Jaja, men hun skal jo ta hevn! Sist gang slo du henne i sjakk tre ganger på rad og hun krever omkamp. Ingen har noen gang slått henne slik før, hun sier hun nesten skammer seg! Dessuten sa hun at hun skal lære deg poker.
Poker? Det er vel bare et kortspill, pappa!
Å nei, sønnen min. Det er ren filosofi!
Kan du spille da?
Litt. Det var Astrid som lærte meg det også, men jeg har ikke den matematiske hjernen du har. Derfor taper jeg oftest. Man må jo regne så mye og tenke flere trekk foran.
Litt som sjakk da?
Nesten!
Ja vel. Da kan jeg være med henne, men …
Jeg skjønner at du helst ville til butikken selv. Og jeg skal ta deg med dit, jeg lover men la oss vente til våren, ok? Da kan vi gå dit hver dag, om du vil. Og parken er rett ved. Du liker jo endene der … Høres det greit ut?
Ja vel …
Flott! Fortell meg nå hvilken maling du trenger?
Den røde! Men ikke sånn som jeg brukte på husarene, en annen …
Sindre pratet ivrig, forklarte meg om nyansene og glitteret han lette etter, og hendene hans slapp taket om rullestolen. Jeg svarte og nikket og fortsatte vår ferd. Noen annen betegnelse for livet vårt enn et slags korstog, hadde jeg ikke.
Alt delte seg i før og etter for to år siden.
Den dagen fikk jeg litt ekstra lønn, og tenkte glad på hvordan jeg skulle overraske ungene og kona da døra til kontoret gikk opp. Grete kom inn, hvit i ansiktet, knapt gjenkjennelig.
Hans, de har forsøkt å få tak i deg på telefonen …
Hendene mine ble kalde.
Hva har skjedd?
Sindre … Hans, ikke få panikk! Han lever. Han kjøres til Ullevål.
Den som kjørte på Sindre, så jeg aldri før retten. En ung gutt. Han så ikke opp en eneste gang, men det var meg faktisk helt likgyldig. Jeg visste han hadde vært innom sykehuset, prøvd å oppsøke oss, men jeg hadde nok med Sindre. Hva hjalp hans unnskyldning? Kunne det vekke Sindre, åpne dører til intensivavdelingen, skru tiden tilbake?
Hvorfor så hastverk?
Det var det eneste spørsmålet jeg klarte å stille den kvelden til føreren.
Min mor … Hun sa ikke noe om helsa si … Skjulte det … Ringte først for noen dager siden … Jeg rakk ikke fram, ville bare ta farvel. Beklager.
Jeg forstår …
Det hjalp ikke et fnugg. Jeg tenkte bare på Sindre. Skillet mellom den døra med Intensiv i rød skrift, som stengte oss ute, og alt som kom etter. Det gjorde ikke smerten mindre.
Alt er veldig komplisert … Overlegen på avdelingen bladde i papirene, så ikke på meg.
Hva kan en lege si til en pappa som bare vil høre at alt blir bra?
Det blir ikke det …
Jeg skjønte det nesten med en gang. Mens legen maste om rehabilitering og nye metoder, hadde jeg bare én tanke: Sindre kommer aldri til å gå … Aldri … Ingen kan hjelpe.
Ikke med mirakler, ikke med spesialister. Noen ganger mister livet sin plan, den skjebnen som bærer på alle mirakelene mister et, legger det fra seg … og slik ble det for Sindre.
Jeg tenkte ikke på meg selv, eller kona, eller små problemene vi allerede hadde fått i ekteskapet. Vi hang alltid sammen før. Men nå ble konas og mine veier forskjellige. Hun godtok realitetene, jeg ville kjempe.
Skjønner du det ikke?! Vi må bruke alle sjanser! kona mi ropte nesten.
Den sjansen finnes ikke … Forstår du ikke?
Tøv! Om disse legene gir opp, må vi finne andre!
Greit! Let du.
Jeg jobber jo! Når skal jeg få tid til dette også?
Hører du deg selv? Det er jo sønnen din …
Og din!
Jeg lette. Leger, klinikker, alternative veier koste hva det koste vil, om Sindre bare kunne gå. Men noen under skjer aldri.
Det var forferdelig vanskelig. Jobben måtte jeg slutte i, og småkranglingen med kona ble til store krangler, og Sindre hørte dem det stakk meg i hjertet. Jeg forsøkte å holde roen, men det var nyslått is mellom oss. En dag skrek hun:
Hadde du bare hentet ham på skolen, slik alle andre fedre gjør, hadde ikke dette skjedd!
Det klarte jeg aldri tilgi. Hun ba om unnskyldning straks, men jeg merket at kulden hadde kommet for å bli.
Gå vekk …
Og så kom det andre brottet. Hun pakket sakene sine, smalt døra i så hele blokka våknet.
Pappa, hva skjer?
Sov, Sindre. Nå har sorgen dratt sin vei …
Helt borte?
Helt borte. Nå er vi bare oss.
Ble det lettere? Nei, tvert imot. Jeg så hvor hardt det traff Sindre, og prøvde å hjelpe ham så godt jeg kunne.
Det var nettopp da jeg tilfeldig kjøpte esken med små soldatfigurer første gang.
Se, Sindre!
Hva er det?
Soldatfigurer. Men de er ikke ferdige. Du kan male dem akkurat som du vil.
Hvorfor?
For at de skal ligne ekte soldater.
Hvorfor har de så rare klær?
Det er husarer. Sånn gamle ridende soldater.
Å? Fortell mer!
Vi satt sammen, bladde i bøker, googlet oss fram til uniformer og mønstre. Jeg holdt pusten mens jeg så sønnen min så levende igjen. Det hjalp.
Ett år senere hadde Sindre en hel armé, og på kveldene sloss vi om hvor viktig dragonene eller infanteristene var i slagene.
Pappa! Du er Napoleon nå, ikke sant? Du må spille rett!
Ikke sjef her du, vennen du har din egen armé!
Men du forandrer jo historien!
Om jeg bare kunne det, gutten min … og så ga jeg ham seier, lot Gorchakovs tropp marsjere etter hans ønsker over teppet.
Faren hans forsvant fullstendig fra livet til Sindre da han fikk barn med en annen kvinne. Det fortalte bestemor Astrid meg forsiktig en dag.
Hans, du skjønner, det er ikke lett for meg å si, men …
Forsvinn? Dere har jo alltid vært her, Astrid! Du hjelper oss begge kunne ikke klart det uten deg!
De flytter utenlands.
Hva? Jeg holdt på å slippe taket i kaffekanna.
Alt er klart … Bare de og … Jeg skal ikke bli med.
Hva mener du?
Får ikke se barnebarnet. Den nye kona har egen mor. Trenger meg ikke. Jeg har mistet familien min.
Vil du fjerne deg? Er Sindre ikke lenger barnebarnet ditt kanskje? Astrid, ikke snakk slikt du har alltid vært som familie for oss.
Hun svarte ikke, men klemte meg. Vi visste begge at familie ikke alltid er blod. Sindre trengte henne, jeg også.
Etter det var det oss tre mot verden. Selv om Grete, den gamle venninna, til slutt trakk seg unna hun orket ikke se Sindre sånn. Men hun sa aldri noe stygt. Jeg unnet henne lykke, hun fikk det bra til slutt.
Men problemene sluttet ikke. Noen løste jeg selv, noen jeg ikke klarte alene.
Astrid stilte alltid opp. Fordi hun kunne være med Sindre noen timer hver dag, fikk jeg begynne å jobbe litt igjen. Hun kokte, vasket, og hjalp oss etter skoletid.
Å bære rullestolen ned fra fjerde etasje, i en gammel blokk uten heis og uten rampe, var ikke lett. Det gikk enn så lenge Sindre var fortsatt liten og lett, men jeg visste det ville komme en dag da han ikke kunne ut.
Jeg gikk på kommunehuset, ba om rampe, ringte og sendte brev, fikk bare nei. Systemet var sterkere enn meg. Uten rampe ville Sindre bli værende innendørs.
Hans, kanskje vi skal kjøpe hus? Utenfor byen, men der har dere frisk luft, og Sindre kan være ute.
Astrid, hvordan får jeg til skole, behandling, og alt annet ute på landet? Dessuten har vi ikke råd til full bredbåndstilkobling. Han elsker data, trenger internett. Nei, vi må bli i byen. For guttens skyld, ikke min.
Jaja, kjære deg, jeg støtter deg uansett.
Nye blokker hadde heis og rampe, men leilighetsprisene der ville jeg aldri kunne betale, ikke med medisinsk utgifter på toppen. Meglerne bare ristet på hodet ingen ville bytte til vår gamle toroms oppe i høyden.
Dette er ikke moderne lenger. Vi får ikke byttet dette i noe bedre.
Jeg takket og var lei meg. Hvorfor kunne jeg ikke selv bestemme over sønnens skjebne? Hvorfor skulle alt bare motarbeide oss?
Men kanskje er skjebnen ikke en ond bølle. Litt glemsk, kanskje, men ikke slem. En dag, akkurat da jeg fikk en albue i ryggen av en stresset kar på fortauet, dukket Johannes opp.
Skal jeg hjelpe deg?
Stemmen bak meg var gammel, men energisk. Jeg prøvde å si at jeg klarte meg, men han overså protestene mine. Han gikk rundt stolen, tok Sindre i hånden hardt og vennlig.
Jeg heter bestefar Johannes. Hjelper du ikke moren din? Ser du hvor sliten hun er?
Jeg prøvde jo. Hun blir bare sur.
Skjønner! La meg ta over.
Han ga meg posen sin med klementiner, sjekket at jeg holdt godt og så skjøv han stolen min over snøbøyene. Han lo og pratet med Sindre, trakk stolen over veien, løste det på et blunk. Jeg rakk knapt å følge etter dem.
Hvor skal jeg trille dere? Jeg har god tid!
Å nei, vi klarer oss, takk!
Du er fin, men sta som et esel! Johannes delte klementinen i to og ga hver sin bit til meg og Sindre. La gamle folk få litt hyggelig selskap! Eller er du imot det?
Nei … Jeg visste ikke helt hva jeg syntes, men Johannes var sjarmerende.
Vi kom oss på legekontoret.
Neste dag, ved lunsjtid, banket det på døra.
Hallo! Tar dere imot besøk?
Jeg så overrasket på Johannes fra i går. Men Sindre svarte for meg:
Bestefar Johannes! Kommer du til meg? Jippi! Mamma, hilser du ikke engang?
Noen dager senere ante jeg knapt hvordan det skjedde, men Johannes hadde allerede løst nesten hver éneste knute som hadde hopet seg opp hos oss.
Jeg har snakket med naboene dine, Hansen-familien i oppgangen ved siden av. De har tilsvarende leilighet som deg, men på første etasje. De vil gjerne bytte. Jeg anbefaler deg å be om et lite mellomlegg til oppussing din leilighet er jo penere. Si fra så ordner vi alt. Jeg hjelper til med oppussingen, ikke stress med det.
Og hvis de ombestemmer seg?
De har sagt ja, jeg kjenner faren deres redelig kar! Gammel barndomsvenn med mekanikerne på tunet.
Hvordan fikk du dette til?
Man må prate med folk! Johannes smilte bestemt. Du spurte meg heller ikke hvordan jeg fant deg første gang.
Nei, hvordan fant du meg?
Jeg spurte bare etter den pene kvinnen med gutten som ikke kan gå.
Johannes! Jeg vil jo! Men klarer ikke.
Viljen er halve jobben, Sindre! Snart skal du se du kan fly!
Hvordan det?
Vent til sommeren. Ikke mas nå!
Kan du ikke røpe litt?
Nei! Ikke mas sånn du er jo ikke jente!
Greit.
Flink gutt! Gi oss litt plass, skal jeg snakke med faren din. Får vi til dette, kan du snart komme deg ut når du vil!
Hurra!
For et støynivå … Du har sterke armer, Sindre, men det trengs mer. Jeg har funnet en god fysioterapeut, gammel militærlege som også har vært i Tibet og lært han må få se på deg.
Det hjelper ikke, Johannes. Vi har fått beskjed om at det ikke finnes mer å gjøre.
Har du gitt opp, Hans? Johannes ristet på hodet. Gjør man noen gang det? Så lenge det er liv, er det håp! Se på meg et levende eksempel.
Kan du fortelle?
Klart jeg kan! Om å seile på havet, om å nesten drukne, om å lære å fly og om vennene mine som flyr … Men ikke nå. Nå har jeg en date med en sveiser han skal hjelpe meg bygge rampe utenfor blokka di.
Det må man ha tillatelse til, Johannes!
Se her, da! Johannes dro opp papirer fra lomma. Har samlet underskrifter og skaffet tillatelse. Du har gode naboer, Hans folk må bare minnes om det noen ganger!
Vi?
Hei, tror du jeg kunne klart alt dette alene? Nei, Hans. Og bestyrerinnen, og Astrid, og damene her i blokka det er en hel blomstereng av gode folk.
Typisk sjømann, Johannes. Alltid sjarmerende.
Som seg hør og bør! Hadde jeg vært yngre, hadde jeg giftet meg med deg på flekken, kjære! Kvinner som deg vokser ikke på trærne!
Nei nei … Jeg lo sammen med ham.
Nå er jeg her for å passe på dere, så bare venne dere til det. Dere blir ikke kvitt meg! Ingen kvinne skal være alene med guttungen sin!
Johannes holdt alltid løftene sine. Noen uker etter flyttet jeg og Sindre til den nye leiligheten. Jeg vandret rundt i de tomme rommene og måtte nesten felle en tåre, da jeg så den brede døra som nabokarene og Johannes ordnet så Sindre kunne komme seg ut.
Rampen fikk vi opp, til og med da folk kom forbi og unnskyldte jeg meg.
Beklager om vi er til bry! Det er nødvendig …
Men folk smilte bare.
Hans, det går så greit god bedring til barnet ditt!
Jeg, som hadde vendt meg til at blikk alltid glidde unna stolen og Sindre, spurte Johannes.
Hvorfor er alle så greie her? De andre er alltid negative når jeg går på gata med ham.
Folk frykter det ukjente, Hans. De tror slike skjebner smitter. Men noen husker hvor lett det er å hjelpe, og mange vil, de må bare minnes på det.
Hva Johannes fortalte i egne samtaler med alle i blokka fikk jeg ikke vite da. Men han ga oss mer enn gode ord …
Viktigst av alt fysioterapeuten hans nevnte håp.
Du må forstå, Hans det er en mikroskopisk sjanse. Men den finnes! Og vi får ikke la det gå fra oss. Det er en kirurg i Oslo, en kamerat av meg, som kanskje kan hjelpe. Han har sagt ja til å vurdere Sindre.
Vurdere?
Dette blir langvarig og krevende. Krever mye forarbeid, men man vet aldri.
Jeg tror ikke vi har råd
Tenker du på penger skal du slippe det. Astrid grep inn. Jeg selger leiligheten min. Og sønnen min skal være med og hjelpe. Nå har jeg bestemt dette vær så snill, ikke si imot. Det viktigste er Sindre nå.
Jeg nikket bare. Sindre betydde alt. Stolthet kunne ligge, nå var samhold og kamp det viktigste.
Operasjon ble det, et halvt år senere. Sindre gikk ikke på egne bein, men på krykker, ett skritt av gangen. Rampen Johannes bygde, ga vi videre til en annen familie som trengte den.
Går det bra med gutten deres?
Han går nå. Det er bare starten.
Kan du anbefale leger? Tror du det kan gå for oss også?
Ikke gi opp. Jeg tror på engler nå, skjønner du. Jeg har mange rundt meg mine beskyttere.
Engler?
Ja, og de har en leder bestemt, kraftfull, men egentlig veldig god. Han mener at alle folk er gode bare må minnes på det.
Hva heter han?
Johannes Johansen Rønning. Min og Sindre sin personlige engel.
Sindre reiser seg, myser i sola og blunker til jenta på lekeplassen.
Pappa, kan jeg og Ingrid gå og leke litt ved porten? Vi blir rett her.
Jeg tar hånda til moren hennes, som skvetter, men jeg smiler.
Ja, klart … Går bra!
Da gjør vi det! Is på alle!
Og enda en familie får en aldri så liten ro over seg.
Et sted spirer håpet. Liten, men i vekst.
Ikke frykt den. Går du henne i møte og gir henne varme, vokser den fortere enn du tror og plutselig fyller hun hjemmet ditt med latter igjen. Sorg og bekymring viskes bort, og en lyd små lattertoner vokser til klingende klokkespill mens håpet danser videre, følger etter barna som jager over plassen.
Og Sindre, som en dag, om ikke lenge, vil hviske beskjedent:
Skjebne, kan du ikke sende enda en papirflyger? Du hjalp meg jo?
Og skjebnen, denne distré, men vennlige damen, leter i kurven sin, bretter et nytt lite papirfly og sender det av sted mens hun nynner. For kanskje skal nettopp det lille flyet lande hos noen som trenger det i morgen.
