9. mars
Jeg er snart 66 år, en alder som nok først og fremst gir meg ro og styrke, for ikke å snakke om friheten til å leve for meg selv. Jeg har vært enkemann i fem år nå, og barna sønnen min, Eirik, og datteren min, Maren har for lengst flyttet ut og etablert sine egne liv med hver sin familie. Selv bor jeg alene i en sjarmerende og velholdt toromsleilighet på Ullevål. Jeg har aldri egentlig følt meg ensom dagene mine går med til svømming på Frognerbadet, besøk på Nasjonalmuseet og jevnlige forsøk på å bake luftige kransekaker, som jeg så bilder av i bakeriet på hjørnet.
Likevel må jeg innrømme at det er noe eget med å ha noen å prate om nyhetene med, å klage litt over været til, eller bare å se på en serie sammen uten å si et ord, bare kjenne at noen er der.
Det var på en slik dag jeg møtte Henrik. Henrik Emilsen. Vi traff hverandre en tidlig kveld på dansegulvet for seniorer på Dælenenga samfunnshus. Han spurte om jeg ville danse vals, og jeg må si mannen har virkelig flotte sko, for han tråkket ikke én eneste gang på tåa mi! Hele kvelden sendte han meg varme blikk og små, sjarmerende komplimenter som fikk meg til å rødme der jeg satt, uvant som jeg er med slik oppmerksomhet.
Henrik er 67 år, høyreist og med et tynt slør av sølvgrått hår. Alltid i nystøket skjorte og fortsatt rak i ryggen, som et ekte eksemplar av den gamle, distingverte typen. Han fortalte meg at han hadde jobbet som maskiningeniør hele livet, har vært enkemann en stund, og nå bor sammen med datteren sin, Ingrid, og hennes familie på Majorstua.
Du er noe for deg selv, Signe, sa han og fulgte meg til trikken. Kvinner som deg finnes det ikke mange av.
Det ble en vår med fine turer langs Akerselva, kafébesøk, is på Aker Brygge, og lange telefonsamtaler. Henrik var gjennomført hyggelig, klaget aldri på helsa, og han nevnte heller ikke penger, noe jeg merket meg og satte pris på.
Etter en måneds tid kom det som jeg nesten hadde begynt å se frem til, med en slags nysgjerrig uro i magen: Henrik inviterte meg hjem til seg på middag for å møte datteren.
Ingrid, hun spør stadig etter deg, sa han forsiktig. Jeg har fortalt så mye om deg. Kom, dette blir koselig og litt som en familiekveld.
Forventningsfull brukte jeg hele lørdags formiddag på å fikse håret, valgte ut min fineste, mørkeblå kjole, og bakte en hjemmebakt eplekake, som jeg vet mange setter pris på.
Henriks leilighet var romslig, en klassisk tre-roms i en av de gamle bygårdene med høyt under taket på Majorstua, full av bokhyller og den litt tunge duften av gamle bøker. Men det hang et snev av spenning i luften.
Ingrid selv åpnet ytterdøren. Rundt tretti, men hun så eldre ut, solid bygd, med bestemt blikk og en holdning som minnet om en butikksjef som gransker en ny leveranse med poteter.
God kveld, sa hun, uten å hilse med et smil. Bare kom inn. Pappa leter etter slips igjen tredje gangen på en time.
Jeg rakte henne eplekaken, men hun nikket bare avmålt og gikk rett inn i stua.
Bordet var dekket med alt man kunne ønske seg: krystallglass, flere salater, stek og alt mulig annet. Det var tydelig de hadde lagt arbeid i det. Henrik kom storfornøyd ut fra soverommet, og passet på at jeg satt komfortabelt.
Signe, sett deg her. Ingrid, gi henne litt Waldorfsalat.
Vi snakket først om været, priser på mat og litt småprat om byen, mens Ingrid tygde kjøttet langsomt og stirret på meg ikke uvennlig, men så gjennomtrengende at jeg følte meg som en vare til vurdering.
Da vi var ferdige med hovedretten og Henrik skjenket kaffe, la Ingrid plutselig ned gaffelen, tørket munnen og så meg rett inn i øynene:
Signe Olsen, forresten hvilken leilighet har du egentlig?
Jeg hostet nesten i teen, helt tatt på sengen av spørsmålet, som om noen hadde spurt meg om noe utrolig privat.
Beklager hva mener du? spurte jeg, usikker på om hun virkelig mente det.
Leiligheten, ja, presiserte Ingrid. Eier du? Hvor stor? I hvilket strøk? Hvilken etasje er den i?
Henrik krympet seg i stolen, stirret i kaffekoppen som om han lette etter svar på livets store mysterier.
Vel to rom, på Ullevål, svarte jeg nølende. Hvorfor spør du om dette? Har det noe med middagen å gjøre?
Ingrid lente seg bakover med armene i kors:
Saken er ganske enkel, Signe. Vi er voksne, og kan spare oss for romantiske illusjoner. Jeg vil vite forholdene, hvis du skjønner.
Hvilke forhold? sa jeg og så vekselsvis på henne og så på Henrik, som fortsatt gransket duken nøye.
Forholdene for omsorg, sa hun direkte. Jeg overlater pappa til deg nå. Jeg må kunne stole på at han får det bra, at noen ser til ham, at området er rolig nok, at det er lege i nærheten, og at det serveres sunn mat. Pappa trenger ro og diett.
Jeg satte fra meg koppen, porselenet klirret i stillheten.
Hva mener du egentlig med å «overlate» ham til meg? spurte jeg langsomt. Hvem har sagt at jeg har tenkt til å ta ham imot?
Ingrid så overrasket ut, løftet til og med øyenbrynene:
Hva mener du? Du er jo her på middag. Pappa snakker bare om deg Er man kjærester, er det jo bare rimelig å flytte sammen, ikke sant?
Kanskje, sa jeg forsiktig. Men én måned er litt tidlig for å bo sammen. Dessuten hvorfor tror du at faren din skal bo hos meg?
Hva ellers? svarte hun og begynte å telle opp på fingrene. Joda, vi har tre rom, men jeg bor her med mannen min og to ungdommer. Pappa orker ikke alt bråket. Han trenger stillhet. Du har jo leilighet for deg selv perfekt løsning.
Hun snakket som om det gjaldt å få passet hunden sin for helgen.
Jeg trodde du ville bli glad, la hun til. En mann i huset. Litt hjelp til småting. Og for min del, jeg får mindre å gjøre, middager for fem, klesvask, lekser
Ja, og pappa med blodtrykket sitt og alle sine små særheter. Du taper ikke på det: Jeg rører ikke pensjonen hans. Han er nøysom, så det blir rikelig til deg også.
Jeg så bort på Henrik:
Og hva sier du, Henrik? sa jeg stille. Synes du også jeg skal få deg overlevert som en pakke så Ingrid får det enklere?
Henrik løftet øynene, det lyste både lengsel og resignasjon i blikket hans.
Signe Ingrid er bare bekymret. Det blir litt trangt her, guttene er bråkete det er rolig hos deg.
Jeg ble sint innerst inne. Alt jeg trodde var spirende romantikk, viste seg bare å være en audition til rollen som gratis omsorgsperson med overnatting.
Nå tror jeg at jeg går, sa jeg mens jeg reiste meg. Takk for maten. Salaten var god.
Hvor skal du? sa Ingrid kaldt. Vi er da ikke ferdige med å diskutere detaljene. Når er flyttedagen? Det er ikke mye å ta med, men godstolen må jo bli med.
Jeg så på henne denne sterke, pragmatiske kvinnen som bare bestemte over farens skjebne som om det gjaldt en gammel sofa:
Ingrid, sa jeg, stemmen min var hard som stål. Jeg leter etter en mann å dele gleder med, ikke for å avlaste deg for husarbeid. Jeg er da ikke et eldrehjem på deltid.
Jeg vendte meg mot Henrik:
Og deg, Henrik, har jeg ingenting mer å si. En mann som lar datteren bestemme alt for seg, er ikke mannen for meg.
Signe, prøvde han, men Ingrid dyttet ham tilbake på stolen.
Sitt i ro, pappa! smalt det fra henne. Jaja, dumt for deg. Pappa er gull verdt, og pensjonen er god. Det står kø av enslige damer på dørstokken hans.
Jeg gikk ut i gangen med skjelvende hender. Knapper på kåpen ville ikke kneppes. Fra stua nådde Ingrids monotone stemme:
de er alltid sånn. Bare ute etter hyggelige stunder, aldri ansvar. Slapp av, pappa. Vi får spørre tante Randi i oppgangen ved siden av, hun har sett på deg lenge.
Jeg gikk til Majorstua stasjon og tenkte: Gudskjelov alt kom frem nå, ved middagsbordet ikke etter et halvt år, når jeg kanskje hadde blitt glad i Henrik.
Boligspørsmålet, som man sa før, skaper problemer i folk. Barn vil tenke på seg og sitt, og flytter gjerne pappa videre til en «flott dame» på eldre dager. Praktisk, bekvemt, og egennyttig.
Trist nok sier mange ja man blir redd for å være alene, tenker «bedre enn ingenting.» Men jeg? Jeg valgte min egen vei.
Det lærte meg en ting: Det er bedre å være alene enn å være noens praktiske løsning. Jeg fortjener mer, og det gjør du også.
