I fem år trodde hun at hun bodde sammen med sin ektemann, men egentlig ville hun leve med ham slik hun levde med moren sin.
Maria vokste opp i en liten bygd på Vestlandet. Det var der kjærligheten traff henne som lyn fra klar himmel. Hun forelsket seg hodestups i Espen, og det var heldigvis gjensidig. Sammen bestemte de seg for å dra fra barndomsbygda. Til familien sa de rett ut at de skulle reise til Oslo for å tjene penger til bryllupet sitt. De reiste faktisk for å jobbe og spare, men plutselig fant de ut at det var bortkastet å blåse alle sparepengene på et digert bryllup.
De gjorde det som er litt populært her nået enkelt rådhusbryllup i joggesko og dongeri, og ønsket seg kun pengegaver. Etter vielsen hadde de buffet i stedet for tradisjonelt bryllupsbord, og brukte pengene til å betale ned på boliglånet de kjøpte sammen i Oslo.
Men da de kom hjem til familien på bygda, slo mødrene deres til med et lite, koselig selskap allikevel.
Nå har det gått fem år siden de giftet seg. De har valgt å vente med barn, for lånet sluker fortsatt budsjettet deres, ingen penger til overs for barnerom og alt det der.
Moren til Maria har alltid vært en sterke kvinne, oppdro datteren alene og sa ved hvert eneste telefonsamtale at hun var klar for å bli bestemor. Maria følte seg likevel langt ifra klar. Alt til sin tid, tenkte hun, og Espen var enigdet var ingen hast med barn.
Såhelt plutseligbegynte Maria å klage over ting hun egentlig har irritert seg over i flere år, men nå klarte hun ikke å holde det inne lenger. En kveld ringte hun meg:
Han kan snakke timesvis i telefonen med kameratene sine, men med meg er det bare «hei» og «ha det» og så er det slutt…
Men når han kommer hjem fra jobb da, har dere ikke tid til å prate sammen da?
Når han kommer hjem vil jeg se på romantisk film, han setter bare på skrekkfilmer!
Hvor mange TV-er har dere? Eller, det er jo bare å ta på seg hodetelefoner og se på PC-en nå for tida… Men er det egentlig familieliv hvis man sitter sammen, men ser på hver sin skjerm i hver sin verden?
Ja, akkurat det tenker jeg også! Jeg føler ikke at Espen ser meg!
Det er jo litt artig sagt, da…
Nå ler du!
Nei da, skal ikke le. Men, Maria, når har dere det egentlig ordentlig hyggelig?
Jo, det er når vi enten er på ferie eller har venner på besøk… Da er han så utrolig omsorgsfull…
Vi satt i telefonen nesten en time. Maria begynte å fortelle om den første tiden da de traff hverandre, hvordan alle jentene misunte henne i bygda. Da det gikk tid, skjønte jeg at mye handler om et behov for å vise fram idyllen til andre, å ha noe å skryte av foran vennene. Det var det ene, men så…
Maria, hvordan ser du for deg det perfekte ekteskap?
Med barn, selvsagt!
Ja, det er standard å si det, men så mange ekteskap krakelerer etter barna kommer, vet du…
Men jeg tenker at mannen min må bry seg om hvordan jeg har det på jobbenspørre hvordan jeg har det, kommentere antrekket mitt, skryte av maten jeg lager…
Gjør ikke Espen det?
Jo, han sier at det var godt, men det holder ikke for meg, det føles bare så… lite.
Fortell meg da hvordan det går til hjemme, da Du serverer middag, for eksempel potetmos og kjøttkaker, og han…
Han begynner å gni seg i hendene og smile.
Men det er jo et slags kompliment, det også! Ville du heller at han satte fra seg tallerkenen og nektet å spise?
Maria ble stille, det var som om hun ikke helt skjønte poenget med det hun klager på. Men misfornøyde var hun uansett. Jeg lurte lenge på hva akkurat det var hun følte manglet. For å sjekke magefølelsen min, så spurte jeg litt forsiktig om forholdet til moren hennes.
Da fikk jeg høre at moren var veldig følsom: Hun maste på datteren med spørsmål og meninger, men hun var alltid der som støtte hvis det gikk galt og forsikret Maria om at alt kom til å gå bra til slutt.
Det sies jo at man gifter seg med en som ligner på foreldrene sine, eller i hvert fall med noen som gir deg samme typen kjærlighet. Siden Maria vokste opp uten far, visste hun egentlig ikke at ikke alle folk er like flinke til å vise følelser som hennes mor var.
Så jeg sa til Maria: «Vet du, i fem år har du egentlig vært gift med moren din. Du forventer at Espen skal agere akkurat sånn som henne!» Hun ble litt satt ut, men da hun fikk tenkt seg om, nikket hun.
Men hvordan skiller jeg meg fra «mor» da?
Det er ganske enkelt, egentlig. Neste gang du blir irritert, så lukk øynene og tenk at det egentlig er mamma som sitter der, ikke Espen. For han kan aldri konkurrere med henne!
Det der gir skikkelig mening!
Og vips, så kjenner du at irritasjonen forsvinner litt etter litt.
Sånn er det. Man tror man vil ha en kjæreste, men kanskje man egentlig savner mamma.
