En eldre dame i en liten bygd i Telemark har skaffet seg en valp av rasen norsk elghund. Den vesle hunden vokser opp og vokter både hus og hage som en ekte vokterhund. Hun sluker en hel bolle med mat på bare et øyeblikk, klør ryggen mot gjerdet så det blir helt skeivt, og hun har til og med prøvd å dra med seg gamlemor med et eneste rykk når hun går forbi. En slik valp må jo aktiviseres med noe innimellom.
Men så dør den gamle dama. Ikke på grunn av hunden hun rakk bare ikke å fylle 90. Nå kommer barna og barnebarna kjørende til huset hvor bestemor bodde. Og der, i kjettingen, sitter hunden og stirrer. Det er lett å se hva hun tenker om gjestene: Her er det ikke hver dag flokken plutselig dukker opp, fulle av vitaminer og nye smaker. De begynner naturligvis å fundere på hva de skal gjøre med bikkja. Avlive? Det føles hjerteløst. Bo der sammen med henne? Det tør de knapt tenke på. Sette henne fri? Verden er ikke så ugudelig at man gjør noe slikt mot den. Hunden skal heller overleveres til noen med et godt og raust hjerte. Skulle det være behov, så betaler de gjerne noen tusen kroner ekstra. For den som tar på seg denne lodne utfordringen, er det ingenting de vil spare på.
De finner til slutt en kar fra nabobygda, Per, som alltid har drømt om å mate hunder med store boller og klø bak øret med hageredskap. Folk har jo så ulike psykologiske behov. De ringer til veterinæren.
Veterinæren får forklart planen: Gi hunden litt beroligende og få henne raskt med til sitt nye hjem, helst med et lite korsets tegn over den nye eieren og et par stearinlys tent for hell og lykke eller kanskje for evig ro, man vet aldri.
På avtalt tidspunkt kommer veterinæren kjørende med geværet sitt. Alle veterinærer er fryktløse. Bedøvelsespila sitter, og på et blunk sover bikkja som Tornerose. De løsner henne fra kjettingen, legger henne på en presenning og drar henne til bilen.
Hunden blir lastet inn i bagasjerommet, som er sammenkoblet med kupeen. Veterinæren setter seg foran det er tross alt fagfolk som skal ha det komfortabelt. Ny eier, Per, sitter bak rattet. Bak i bilen sitter hele bestemorens slekt. Praten går. Helt til hunden begynner å våkne til.
Hun løfter hodet og ser nysgjerrig rundt seg. Folk overalt. Sitter stille og stirrer forundret tilbake.
Veterinæren har øyne som tinntallerkner. Det har også nye eier. Han snur ikke blikket mot veien et sekund, selv om han kjører.
Dette var interessant, tenker hunden.
Finnes det virkelig et paradis? undrer slekta.
Med ett begynner hunden å forflytte seg innover i kupeen, nærmere folkene. Hvorfor vente? Imens prøver Per å åpne døra i fart for å hoppe ut hvem bryr seg om han kjører bilen? Hunden slikker like godt hele slekta, fra topp til tå. For de er faktisk ikke fremmede. Og Per får også en omgang. Han er jo tross alt blitt en sjelevenn nå. Selv veterinæren, selv om han skjøt henne med pil han er også grei.
Så fikk alle endelig skjønne at dette ikke var noe menneskeetende villdyr likevel. Hele veien sitter de klissvåte, fra topp til tå. Ovenfra, fordi hundesikkel drypper i ren kjærlighet. Nedenfra, fordi alle kjente følelsene strømme over da hunden våknet til liv.
Min kjære og kjære hytte med tomtDa de endelig stanser bilen, har alle et bredt, ufrivillig smil om munnen, og ingen aner helt hvordan de skal forklare miraklet de har vært vitne til. Sola glitrer mellom bjørkestammene ved det nye huset til Per, og i det øyeblikket hunden trår ut på gårdsplassen, stanser hun, snuser lenge i lufta og vender seg om, som for å telle menneskene én ekstra gang. Bestemors slekt flakker litt med blikket. Men ingen tør gå først.
Så springer hunden et jubelsprang, tar en seiersrunde rundtom alle som har fulgt med, og Per slipper på et sukk alt han bar på av nervøsitet og gamle drømmer. Familien vinker farvel, men på et underlig vis kjennes det ikke som et tap. Det føles mer som å legge fra seg en skinnende stein på en trygg sti så andre kan finne den.
For i lyset, mellom fremmede og gamle minner, oppdager alle at de har fått noe med seg videre: Historien om en elghund som elsket like hardt som bestemor gjorde. Og Per, chefen for det nye eventyret, vet at han ikke bare har fått en hund han har fått en ny familie, våt av glede og bunden av noe evig, varmt og urokkelig.
Og akkurat slik, på en helt vanlig dag i Telemark, begynner noe nytt for både tobeinte og firbeinte.
