Tidlig om morgenen fortalte kona mi at vi skulle få vårt fjerde barn. Hun la til med et bestemt uttrykk:
Kjøpe leilighet har vi ikke råd til. Da får vi satse på å få en kommunal bolig. Du duger ikke til å mase på kommunen, så da får jeg heller føde ett barn i året: hvis vi ikke kan imponere med farskap, får vi gjøre det med mengden unger!
Med den beskjeden brennende i bakhodet gikk jeg famlende inn døra der det sto «Instituttledelsen». Rommet var fullt av folk. Rektor Balstad og hans stedfortreder Kåresen ledet møte.
Det står om instituttets ære, sa Balstad. Vi må slå resten av universitetene på alle idrettsgrener… Oi! Her er vårt store håp! Han fikk øye på meg.
Jeg rødmet og hvisket.
Jeg er nok ikke noe stort håp… Jeg kom egentlig for å høre om bolig…
Det nye boligblokken står klar neste uke, erklærte Kåresen høytidelig. Du er først på lista. Bare hopp litt så kan du flytte rett inn!
H-Hvor skal jeg hoppe? spurte jeg tvilende, men med et snev av håp.
Med fallskjerm. Konkurranse i morgen.
Smilebåndene mine stivnet momentant.
Hvorfor skal vi gjøre dette?…
Følger du ikke med på NRK? utbrøt Balstad. Nå er det trend at akademikere setter verdensrekorder: Professor Bystrøm bokset på direkten i går, han nikket mot stakkars Bystrøm på sofaen med bandasjert nese. Førsteamanuensis Kjos deltok i bryting lørdag, og ligger på intensiv nå… Men denne gangen er det din tur. Vi delte ut idrettsgrenene du fikk fallskjerm.
Ordet «fikk» slo beina under meg.
Når… hopper jeg? hvisket jeg.
I morgen. På Fuglenes Dag, annonserte Kåresen.
Jeg vendte meg desperat mot rektoren.
Hva har fuglene igjen for at jeg skal ende som statistikk?
Balstad la hånden på skulderen min og så meg i øynene.
Du får selvsagt familieleilighet, som flerbarnsfar men boligene er litt forskjellige: noen har balkong og utsikt mot Frognerparken… andre ser rett inn på sementfabrikken… Innsatsen teller!
Stillheten dirret. Jeg tygget nervøs på en valium og spurte:
Men hvis jeg ikke… lander? Får familien min utsikt mot parken da?
Kåresen smilte lurt:
Du kjenner jo reglementet: Enker og foreldreløse førsteprioritet! Slapp av, la han til og klappet meg på ryggen. Du hopper ikke alene, du får med deg en erfaren makker! Han pekte på en stakkarslig stipendiat i hjørnet.
Det er Truls, forklarte han, han skal uansett sies opp i nedbemanninga.
Hele livet har jeg hatt høydeskrekk. Jeg ble svimmel bare av å stå på en stol. Om noen sa «fly», fikk jeg sjøsyke. Den kvelden trente jeg hjemme: Jeg hoppet ned fra sovesofaen utallige ganger.
Morgenen etter ble jeg og Truls lastet inn i en lang svart minibuss som lignet et likbil. Balstad kom etter i egen bil. Bak, i trikken, kjørte et støtteapparat: Tredve dosenter, stipendiater og professorer.
På flyplassen møtte Kåresen oss sammen med det blåsende korpset han hadde hyret inn, som umiddelbart spilte Siste reis. Siden det var et begravelseskorps, ble det uvanlig dystert til og med piloten fikk tårer i øynene. Tre musikere ble satt inn i flyet med oss for å spille noe oppmuntrende i det vi skulle hoppe ut.
Instruktøren, en sympatisk sjel, så sørgmodig på oss. Synet av min voksende mage fikk ham til å utstede ekstraskjerm til meg. Jeg fikk et velfylt nytt sekk på ryggen. Hvis Truls liknet en éthumpet kamel, var jeg definitivt dromedar.
I lufta repeterte instruktøren ti ulike grunner til at skjermen kunne svikte, og kysset oss begge farvel. Deretter åpnet han luka, kastet et trist blikk mot meg og hvisket: «Nå.»
Stumenda ga jeg ham konvolutten.
Gi denne til min kone. Hvis det blir en sønn, kall ham meg opp!
Han prøvde roe meg:
Redselen forsvinner straks deretter kjenner du ingenting.
Kjør på, kamikaze! ropte piloten.
Musikerne dundret løs på «Vi gir oss aldri, vårt stolte skip!». Jeg knep øynene sammen og hoppet. Da jeg åpnet dem, var halve kroppen fortsatt inne i flyet beina hang utenfor. Jeg hadde satt meg fast i luka! Truls og instruktøren dyttet fortvilet, men ingenting hjalp.
Han må smøres inn, foreslo Truls.
Instruktøren mistet fatningen:
Rygg unna! Dere blokkerer konkurransen!
Hvordan skal jeg komme løs? ropte jeg desperat.
Slipp pusten ut!
Et langt Uuu… slapp ut, og jeg forsvant i fritt fall. Jeg dro i ringen så tidlig at skjermen hang seg fast i understellet. Jeg dinglet under flyet.
Piloten utførte akrobatiske manøvrer for å slippe meg, men jeg hang fast.
Slutt å tulle! ropte instruktøren. Slipp flyet!
Det var uaktuelt.
Instruktøren lente seg ut for å nappe løs skjermen min. Stipendiaten holdt ham fast i beina. Akkurat da han skulle få tak i stroppen, rykket flyet slik at både instruktøren og Truls falt ut han med beina festa i instruktøren.
Nå gikk det fort i svingene. Vi så ut som et akrobatensemble i sirkus, dansende etter skjebnen. Musikerne spilte “Fly, hvite duer, fly!”
Instruktøren skrek at Truls klemte av blodet, han tapte følelsen i bena!
Jeg tilbød Truls mine ben: de hang jo bare der. Men han foretrakk de smalere, mer hendige instruktørbena.
Flyet kunne selvsagt ikke lande med oss dinglende under. Sirklet over flyplassen, duket og fallt i høyde så vi skulle hoppe av i gresset. Truls måtte slippe først. Lavt fløy maskinen han slepte så vidt i bakken, men slapp ikke taket, og sammen suste vi oppover igjen.
Instruktøren forbannet beina sine og ønsket dem visne for godt.
Musikerne blåste “Himmelen vår, himmelen vårt kjære hjem!”
Bensinen gikk mot slutten. Noen fikk lirka en stang med løkke ut luka. De dro Truls inn, bein først, så instruktøren, og til slutt meg jeg satte meg fast igjen, denne gang opp ned. Men nå var jeg ikke redd; flyet landet. Jeg måtte bare løpe sammen med flyet et halvt kilometer bortover rullebanen.
Ingen døde, og alle var overlykkelige.
Korpset spilte sin kvikkeste begravelsesmarsj.
Men stakkars instruktøren sto som forstenet: Truls slapp aldri beina hans de måtte løsnes med tang!
Da han endelig slapp, innså vi at buksebena til instruktøren hadde blitt uvanlig korte de rakk bare midt på leggen. Men det var ikke buksene, det var beina hans som gjennom belastningen hadde strukket seg, så han liknet en struts.
I morgen er det ny konkurranse, annonserte Kåresen.
Instruktøren ble kritthvit og hinket av gårde på sine nye strutseben til nærmeste telefon. Hvor han ringte vites ikke, men jeg ble kronet som vinner ikke bare i dag, men for alle tiår fremover. I tillegg fikk jeg rekorden i løp: for med flyets fart måtte jo beina mine være lynraske. Men da det bare var underkroppen min som løp, og overkroppen fløy, ble rekorden delt på to.
Og likevel var det rekord!
