Kjære dagbok.
Herregud, Øystein! Du er virkelig en vanskelig mann! Kan du aldri bare gjøre det jeg ber deg om? Må alt være så kronglete med deg?
Jeg satt og hørte på stemmens harde tone bak meg. Elise, min kone, var vakker på en måte som gjør at selv den mest verdensvante nordmann må stoppe opp. Lange bein, mørkeblå øyne som nordsjøen på gråværsdager og en kropp så harmonisk at mannfolk snudde hodet i parken nedenfor Grand Hotel, bare hun krysset alléen.
Meg? Nei, jeg er ingen staselig kar. Nok en gang blikket oppover ryggen hennes og innså at jeg nesten var et hode lavere. Skulle noen tegnet meg, var det med for korte bein, lange armer og lite hår på toppen. Det eneste folk kunne sagt var vakkert, var øynene mine. Våkenhet, kløkt, et glimt av å forstå så mye mer enn jeg kunne si. At jeg i det hele tatt hadde fått kloa i Elise, forble et mysterium for de fleste.
Vi var som Hefaistos og Afrodite, bare at jeg, istedenfor en smedhammer, bar Anna på armen så å si hele tiden. Anna jenta mi var alt annet enn lik moren utseendemessig. Hun var min rake motsetning, bare rødt hår og disige, maritime øyne hadde hun arvet etter Elise.
Elise, vil du virkelig så gjerne på den utflukten, får du gjøre det. Jeg synes Anna er litt for liten, det er langt å reise og det er varmt, du vet hun blir så gretten og gråter. Da blir jo alt ødelagt, også for deg.
Elise så på meg med himmelen i ansiktet, hevet stemmen sin og plantet makten i stuen foran oss:
Hva skal jeg med deg, Øystein? Jeg kom hit med ektemannen min, men merker knapt at du er til stede! Er du fullstendig likegyldig? Bryr du deg ikke?
Elise kunne kunsten å iscenesette et drama. Jeg løftet bare skuldrene likegyldig og lot henne styre videre mot hotellbassenget. Jeg hadde blitt vant med dette etter hvert det var sånn de fleste par i omgangskretsen levde. Han velstående, travelt opptatt, kanskje litt keitete. Hun vakker, autonom, og vant til å bli beundret.
Hvordan jeg havnet i denne kategorien “in”, forstår jeg ennå ikke. Damer har aldri vært min sterke side, i forretning alikevel gikk det alltid på skinner. Men privat? Bare kaos, nerver, visketumper og ord som aldri fant sin vei ut.
Mamma, Ingrid, så dette tidlig:
Øystein! Du kommer aldri til å finne noen slipper deg inn. Nå får vi finne en ekte matchmaker!
Den dagen hun nevnte dette, satt vi ute på verandaen i huset hennes på Bygdøy og spiste hjemmelaget bringebærsyltetøy til teen.
Du har ødelagt pen jakke, men du skal vite en ting, Øystein, sa hun og så meg inn i øynene, du er oppdragen, smart og en ekte arbeider, men ingen får glede av det slik som jeg gjør. Og jeg ønsker så sårt å kjenne en barnehånd i min igjen, slik jeg kjente din.
Mamma insisterte. Og det ble portrettblad, beskrivelse på beskrivelse: Hvilken kvinne jeg ville ha. Til slutt satt det på papiret, og jeg måtte trekke på smilebåndet.
Sånne finnes ikke, sa jeg.
Vi får se, sa hun.
Og så kom Elise inn i livet nett som jeg hadde tegnet henne for meg selv. Det jeg ikke hadde sett på papiret, det lå skjult. Og måtte oppdages på vondt og på godt.
Vi inngikk nesten et slags partnerskap. Elise hadde ingen planer om å sitte hjemme og koke kjøttkaker, og fra første dag hadde vi hver vår fløy i huset på Frogner. Jeg vet ikke en gang om jeg faktisk snorker, men hun insisterte på at det var umulig å sove under mitt tak.
Å få barn var ikke naturlig for Elise. Hun ba om utsettelse. Hun ville se verden første, sa hun, og jeg gikk med på det. Vi reiste, festet, traff venner. Vi levde sammen, parallelle liv.
Da Anna kom, forandret noe seg. Ikke for Elise, men for meg. Jeg var den lykkeligste far. Anna var alt, og jeg ville hjem hver kveld bare for å høre latteren hennes. Elise på sin side var moderat mor. Amming? Ikke tale om, hun skulle ikke ødelegge fasongen, og mente morsmelkerstatning i glass var mer enn godt nok. Det hadde gått fint med meg, og jeg var tross alt oppdratt med prim og brunost.
Anna var fornøyd, hun suttet på flasken sin og klamret seg fast til bamsen. Men Elise orket ikke dagene alene hjemme. Det endte med at svigermor, Eva, flyttet inn for å ta seg av Anna. Dette ble det første store oppgjøret mellom meg og Elise, men etter hvert aksepterte hun det var bedre å ha friheten tilbake.
Sånn gikk årene. Anna vokste. Hun gikk i ballett, i barnehage hun ble vant til fly, hotell, overnatting på fjellet med pappa og mormor. Elise spaserte innom i ny og ne. Men det var alltid pappa eller mormor som Anna lente seg mot når hun trengte trygghet.
Denne reisen endret raskt karakter Anna fikk plutselig feber.
Hele ferien ødelagt! utbrøt Elise da vi ventet på legen jeg hadde kalt inn på hotellrommet.
Anna er syk, Elise.
Det er bare en barnesykdom! Hvorfor måtte hun absolutt få is? Du gir henne alltid viljen!
Legen sa til slutt at det var utmattelse, vent og se det går over. Men jeg stolte ikke på magefølelsen min, og vi bestilte umiddelbart hjemreise til Oslo.
Etter mange turer til Ullevål og Rikshospitalet viste det seg at Anna var alvorlig syk. Hun måtte gjennom operasjon, rehabilitering og år med oppfølging. Jeg satt ved sykesengen, dag og natt. Elise prøvde å være der, men det var ikke henne legene spurte det var meg.
Elise ble rastløsere. Så da jeg måtte selge huset for å betale utenlandsk behandling, spurte hun:
Hvorfor, Øystein? Er du blakk?
Ja, svarte jeg bare, for alt skulle jo til Anna. Jeg sa til Elise at om hun ville ha sin frihet kunne hun få det, men hun måtte besøke Anna et par ganger i uken og bli med til utlandet når tiden var inne. For uansett hun var moren.
For en gangs skyld lot jeg masken falle, ropte til og med, om at jeg var livredd. At alt jeg hadde og som betydde noe, var den vesle jenta på sykerommet.
Til slutt gjorde Elise seg klar, la sminken på og gikk ut i korridoren jeg fikk være igjen med håpet og frykten.
Da Anna omsider ble frisk, hadde to år gått. Mamma, Eva, og jeg holdt familien sammen. Elise ble værende i Hamburg, vendte bare sporadisk tilbake.
Så kom dagen Anna fylte femten. Dagslys over storstua, Anna med lange, røde krøller og like klare blå øyne som moren. Elise kom inn, fortsatt vakker, rørte ved mors kinn og vinket tilfeldig til meg over gjestene.
Anna! sa hun.
Datteren min smilte, reiste seg og hvisket:
Mamma.
Elise snakket i vei, forklarte og unnskyldte alt mulig til Anna, men hun avbrøt:
Ikke nå, mamma. Vi tar det siden.
Og da de var alene på kontoret mitt, satt Anna på vindusposten, så ut og sa rolig:
Du vet, du har aldri sagt et vondt ord om mamma, pappa. Ikke én gang. Du har aldri tatt inn en ny kvinne for å ikke såre meg, selv om du og hun teknisk sett ikke har vært sammen på mange år. Du har lært meg å tilgi. Men vet du jeg er ikke sikker på om jeg får det til. Jeg husker nesten ikke hvordan det er å ha en mamma. Jeg har hatt alt jeg trenger: deg, mormor, farmor. Kanskje du betyr litt mer enn jeg tror. Så for pappas skyld skal du få prøve.
Prøve å bli et menneske, mamma. Ikke bare en pen fasade.
Elise gråt, men Anna var bestemt.
Skal du få være moren min, må du vise at det betyr noe. Inntil da, velkommen tilbake, men ikke forvent for mye.
Og mens Elise ble stående igjen, stilte Anna det spørsmålet jeg tror hun alltid hadde ventet på:
Synes du jeg er vanskelig, mamma?
Elise svarte ikke. Hun var redd for å ødelegge det bitte lille håpet som hadde tent seg.
Er jeg vanskelig, er jeg lik pappa, og det er noe av det fineste du kunne si om meg.
Når jeg ser tilbake på alt dette, dagbok, tenker jeg at det viktigste livet har lært meg er dette: Kjærlighet er egentlig ganske enkel. Men det å leve sammen, det er vanskelig. Du må tørre å stå i stormen, gi slipp når det trengs og alltid, alltid velge barnet ditt, koste hva det koste vil. Dét er eneste veien til fred inne i seg selv.
