Jeg var kanskje fem, kanskje seks år gammel, langt før skolen, helt i starten av nittitallet, da det til bygda vår kom to pensjonister fra byen bestemor Åse og onkel Einar. De kjøpte huset tvers over veien for oss lavt, to små vinduer ut mot gaten, men med en gedigen kjøkkenhage bak, som de på grunn av alderen lot gro igjen. Hver dag tok de turer enten til skogen eller ned til elva, og bare av og til tok de bussen til nærmeste tettsted for å handle. De levde stille, nesten umerkelig. De kom aldri innom oss for besøk, bare to ganger i uka stakk de innom for melk. Vi hadde mye dyr og fullt fjøs, men vi levde likevel svært nøysomt, og bestemor Åse pleide å lirke små gaver over til meg en sjokoladebit, en skrivebok, til og med småpenger i noen tilfeller. De hadde aldri egne barn.
De ble boende i bygda i tre år, kanskje mer, og en kveld sent på vinteren, akkurat da vi hadde skrudd av TV-en og lagt oss, banket det varsomt på ruta. Det var bestemor Åse, som sto der og hvisket: Einar er gått bort.
Vi hjalp henne alt vi orket med begravelsen.
Bestemor Åse taklet tapet tungt, ble syk og sluttet nesten helt å gå ut. Vi begynte å besøke henne nær sagt hver dag, og hver gang fortalte hun om de 52 årene hun og Einar hadde hatt, om årene de jobbet på fabrikk, og hvordan de, etter lange år i byen, bestemte seg for å gi leiligheten sin til niesen og flyttet ut på landet for å leve nærmere naturen.
Våren kom. Bestemor Åse begynte sakte å venne seg til ensomheten, og en dag ropte hun meg inn og viste meg en pappeske med en liten, grå valp. Jeg var egentlig aldri noe særlig glad i hunder, men da jeg så denne valpen, traff det meg som et lyn, og jeg ble øyeblikkelig betatt.
Enda i dag husker jeg hvordan jeg satt på gulvet og strøk valpen forsiktig med én finger, mens bestemor Åse smilte uten tenner, og så vekselsvis på oss med varm ømhet.
Vi hadde aldri verken katt eller hund, og fikk heller aldri barn. Det er så tungt å være alene, skjønner du. Jeg fant denne grå krabaten bak markedet i tettstedet tidligere i dag. Og se hvor fin han er.
Jeg våget nesten ikke å puste i valpens retning.
Hva spiser han? Han er sikkert sulten? ropte jeg, nesten gråtende.
Jeg har varmet litt melk, men han kan ikke drikke av skålen, må nok ha smokk, men det har jeg ikke. Jeg kjøper i morgen, sa bestemor Åse nesten hviskende.
Fart som vinden spurtet jeg hjem og dro smokken ut av munnen til min fem måneder gamle lillesøster, som sov dypt.
Valpen var bare noen få dager gammel. Jeg dyttet smokken varsomt inn i munnen hans, presset ut lunken melk og var redd han skulle dø fra oss.
En hel uke jobbet vi uten å finne et navn til ham. Bestemor Åse lo og ville døpe ham Rødtopp etter de brune ørene, men jeg insisterte på å kalle ham Stille, fordi han alltid var helt rolig, nesten uhørlig, og vi satt kneisende over ham som to mus. Så ble det navnet Stille Stille, Stilla, Stillen vår.
Gjennom vinteren og våren passet vi på Stille, varmet melk og lagde mat til ham. Da sommeren endelig kom, slapp vi ham ut av esken på tunet. Han var småvokst, sikkert av en liten rase, aldri høyere enn tretti centimeter. Jeg gikk lange turer med ham om morgenen, fisket i elva og førte kyrne til beite, men når jeg var borte, var han i hælene på bestemor Åse. Etter at Stille kom, blomstret bestemor Åse opp, hun viste ny omsorg og helsen ble litt bedre. Hun forberedte mat kun til ham, børstet pelsen og leste alt hun kunne finne om hundehold og stell.
Årene gikk ett, to, tre, fem. Stille bodde alltid hos bestemor Åse, men hver morgen satt han på trappa vår og ventet til jeg kom ut, og fulgte meg de tre kilometerne til skolen. Klokka to løp han til skolen og gikk sammen med meg hjem. Enten det var gjørmeføre om våren eller gnistrende kulde om vinteren, fulgte han meg alltid. Ni år gikk slik.
Etter niende måtte jeg videre, entet til byen eller bli på internat på videregående i tettstedet. Hjemme ble vi enige om at jeg skulle reise til Oslo.
Den dagen jeg tok bussen tidlig om morgenen, satt jeg lenge på trappa hos bestemor Åse, holdt Stille i fanget og gråt.
Ta ham med deg, hvis du ikke vil forlate ham. Bestemor Åse gråt også.
Det går ikke. Han er jo deres. Ta vare på dere selv, mamma kommer hver dag, og jeg skal ringe, prøvde jeg å si.
Da båten la fra brygga, stod jeg ute på dekk og hulket, mens Stille løp med sløyfet tunge over de råtne plankene på brygga og stirret etter meg, uten å forstå hvorfor jeg forlot ham.
Skolelivet i byen tok meg med full kraft. Jeg leste dag og natt om veterinærfag og bygdeøkonomi. Jeg hadde få venner, kun én gammel klassekamerat i nabobygget på internatet, som jeg iblant besøkte.
Rett før juleferien, mens jeg pakket for å dra hjem, ringte mamma og sa at bestemor Åse var blitt svært dårlig, hadde ligget til sengs en uke, og Stille vek ikke fra sengen. Maten hans måtte bæres bort til henne.
Jeg dro hjem tidligere enn planlagt. Stille satt på stolen sin ved siden av sengen til bestemor Åse, så på henne med våte øyne og klynket lavt. Bestemor Åse strøk ham forsiktig på hodet og over den tørre nesen. De var begge blitt tynne døden lå og lurte mellom dem. En gammel kvinne og hennes trofaste venn den eneste glede i et liv uten barn.
Da julen var over og jeg dro til byen igjen, visste jeg at jeg ikke ville se bestemor Åse i live noen gang mer. Stille fulgte meg bare til trappen denne gangen, han kunne ikke forlate henne et øyeblikk. Jeg kjente sorgen til den lille hundesjelen som forsøkte å være den syke mors omsorgsfulle barn.
I februar døde bestemor Åse.
Hva gjør vel dette for en gutt på seksten, vil mange si. Men dette er tapet av det eneste mennesket som føltes som familie, og å vite at den trofaste hunden nå skulle kjenne på tapet.
Jeg kunne først komme hjem etter eksamen i slutten av mai. Stille var borte, ingen visste hvor han hadde tatt veien. Mamma fortalte at i begravelsen hadde han løpt rundt graven og forsøkt å hoppe oppi, men ble jaget bort av graverne. De bar ham hjem og bygde et lunt hundehus, men han nektet å bo der, holdt seg i huset til bestemor Åse til mai, så bare forsvant han. Han ventet aldri på meg.
Hele sommeren vandret jeg fra gård til gård, fra bygd til bygd med foto av Stille. Ingen hadde sett ham. Jeg tenkte han ventet på at bestemor Åse skulle komme hjem, og da hun aldri kom, dro han for å lete. Nå løp han der ute, jaget etter henne.
Så kom august.
En dag dro vi til gravlunden ved fjorden, hele familien. Femti kilometer fra bygda vår, aldri hadde jeg trodd Stille skulle søke så langt.
Men straks vi gikk ut av bilen foran kirken, så jeg Stille komme galopperende mot oss med ørene strittende og tunga ut av munnen.
Jeg falt på kne foran ham og hylgråt.
Stille, Stilla, du gode Gud, jeg har lett etter deg hele sommeren, og så er det her du er.
Stille sto på bakbeina og slikket meg i ansiktet, tårene mine falt på ham. Han hoppet så høyt at han nesten nådde hodet mitt.
Stille var mager og skitten. Jeg tømte alt mat vi hadde med til gravlunden brødskiver, kjøttkaker, småkaker. Han spiste glupsk og så hele tiden opp på meg.
Jeg tørket tårer.
Er det din hund? spurte en dame som kom ut fra kirken.
Han heter Stille, svarte mamma, snufsete.
Jeg jobber her. Og helt siden våren har jeg lagt merke til ham. Han bor der borte på en grav. Den graven har han gravd opp nesten hele veien. Jeg har fylt etter med spade, men han graver bare igjen.
Alle skjønte hvilken grav det var vår bestemor Åses.
Vi gikk til familiegravene våre. Stille viket ikke fra min side. Han så bare opp på meg hele tiden.
Bestemor Åses og onkel Einars grav var gjennomrotet av Stilles poter, særlig der Åse lå. Pappa rettet korset, mamma la på blomster, jeg satt på huk og holdt Stille på fanget. Han så på meg og så på graven, ørene rett til værs, og slikket ansiktet mitt igjen og igjen.
Ikke tving ham til å dra hjem med oss. Han vil kanskje bli igjen her. La han velge selv, hvisket pappa ved siden av meg på huk.
Jeg vil ikke forlate ham her. Snart er det høst, så vinter. Han er ikke noen ung hund lenger, han blir snart ti. Men innerst inne visste jeg at hvis Stille ville bli, ville selv femti kilometer ikke være et hinder.
Da vi gikk fra graven, fór Stille fram og tilbake mellom graven og oss. Men da vi satt oss i bilen, var han plutselig der, hoppet inn på fanget mitt.
Stille, min kjære, nå skal jeg aldri, aldri mer la deg være alene, svarte jeg, kvalt av gråt, mens bilruta dugget av både våre tårer og den fuktige hundepusten.
