Den gang det ble kjent at Ole skulle komme hjem, visste hele bygda om det for lengst. Jentene stelte seg, flettet håret og ordnet seg som best de kunne. Men Ingrid, som var foreldreløs, tenkte at slike jentefinter ikke var noe for henne. Hun var som hun var. Likevel var det nettopp hun Ole falt for med én gang.
Mange i bygda misunte Ingrid da hun kapret en sånn kar. Da Ole først viste seg på torget, falt mange for han. Høyreist og bredskuldret var han, pen attpåtil, bykar og skolert. Utdanning fra utlandet hadde han også. Familien hans var ellers velstående.
Bestefaren, Anders, hadde en gang vært ordfører. Han hadde fått alle barna sine godt på vei i livet. Nå gikk han og gruet seg til de første barnebarna, helst ville han skryte av dem på butikken.
Nyheten om Oles hjemkomst spredde seg forlengst. Jentene pyntet seg og skapte liv og røre, mens Ingrid var seg selv. Slik falt han altså for henne.
Det hjalp ikke hvor mye de andre jentene prøvde å gjøre inntrykk det var forgjeves. Etter sommeren tok Ole Ingrid med seg til byen. Bestefar Anders ga et siste råd: «Den jenta har ikke hatt det lett. Du må ta godt vare på henne.» Ole lovet å prøve.
I byen var alt annerledes, så mye mer mas og leven. Ingrid håpet Ole skulle være like blid og varm mot henne som hjemme, men med tiden ble alt snudd på hodet. Mens de planla bryllupet, var det fortsatt litt varme og fellesskap mellom dem.
Men etter bryllupsreisen forandret Ole seg. Plutselig begynte han å skamme seg over kona si. Svigermor, Astrid, talte med bismak og så ned på henne. Ingrid kjente tydelig at hun aldri kom til å være god nok for den flotte sønnen hennes.
Hun laget ikke suppa som han ville ha den, vasket skjorter feil og vasket gulvet på sin egen måte. Ingrid følte seg liten i svigermors kravstore blikk, men hvor skulle hun gå? Jobb fikk hun ikke Ole satte foten ned:
Hva skulle du tjene, med den utdannelsen din? Bli hjemme.
Det gjorde hun da også. Da hun ble gravid, var Ole henrykt. Plutselig roet svigermor seg, ba sønnen behandle kona si pent. Men så skjedde det verste. Ingrid mistet barnet, og alt ble mørkere igjen.
Du duger jo ingenting, hverken vett eller helse har du. Pen er du, ja, men hva har du igjen for det? sukket Astrid. Ole bare smilte overbærende, som om ordene ikke gjaldt hans egen hustru.
Andre graviditeten gledet ikke Ole lenger. Nå var det ikke mer varme, bare irritasjon over utseendet hennes. Svigermor ba Ole være snill, et barn skulle komme til i kjærlighet.
Men Ingrid visste, kjærligheten var utbrent. De sov i hvert sitt rom og Ole skyndte seg på jobb. Kom hjem etter hun hadde lagt seg.
Ingrid gråt i timesvis om nettene. Hun hadde ingen foreldre, ingen å ty til, men ville beskytte sitt barn mot alt. Hun prøvde å redde familien, skjulte sorgen så godt hun kunne.
Ingen var der å følge henne til fødestua, for Ole var borte på sin sjette dag. Hun ringte ambulansen selv, fødte, og visste ikke hvor hun skulle reise etterpå. Utenfor sto en bil med ballonger. Ingrid ble glad, men det var ikke Ole bare svigermoren og bestefar Anders i pene klær med blomster i hendene.
Takk, lille venn, for det største av alt. Det finnes ikke noe vakrere enn mitt oldebarn, jublet Anders. Astrid, reservert, men blikket hennes gled over barnebarnet igjen og igjen. Stadig vanket hun rundt den lille.
Hjemme ventet et bord dekket til fest. Svigermor hadde bakt Ingrids yndlingskake.
Jeg trodde aldri Ole kunne bli så skuffende, sa Astrid brått, han fester heller enn å ta ansvar, lar ei småjente sitte alene med barnet. Men det går vi klarer oss uten ham. Vi får se hvor lenge han holder ut uten oss. Du og barnebarnet er vår familie nå. Jeg skriver han ut av leiligheten, så får han seile sin egen sjø. Kanskje han drar hjem ei ny kone.
Hva skal vi kalle henne? spurte bestefar Anders. Kanskje Kari, som moren din het?
Ingrid brast i gråt, salamodig som hun hadde lenge holdt tilbake. Svigermor strøk håret hennes.
Ikke gråt. Du skal se, du kan bli lykkelig igjen. Du kler morsrollen bedre enn noen. Synd bare at mannen din ikke så det.
Jeg flytter til bygda, der vil vi ha det bedre.
Riktig det, lød det fra bestefar. Da oppdrar vi barnebarnet sammen.
***
To år etter at Ingrid vendte hjem til bygda, fridde Anders, den snille og jordnære bondesønnen. Før Ole ville hun ikke sett to ganger på en slik kar, men nå hadde kravene endret seg: han måtte være snill og trygg, og alltid beskytte henne.
Si ja, hvor skal du finne bedre? Han er godhjertet, du har kjent ham fra du var liten. Og hvis Ole dukker opp igjen?
Ingrid ristet på hodet, Ole kommer ikke tilbake. Jeg elsker han for lengst ikke lenger.
Bra sånn, sa bestefar, nå må vi planlegge bryllup!
***
Astrid kom også til bryllupet.
Hvordan behandler du Ingrid, spurte hun Anders med kritisk røst. Hun gikk hele veien hjem fra jobb i dag, huset er ikke på stell, og Karis strømpebukser er ikke engang strøket!
Hvem er du egentlig? spurte brudgommen strengt.
Svigermor, svarte Astrid.
Tidligere, rettet Anders på henne.
Nå får dere slutte, sa Ingrid med et smil, en svigermor slutter egentlig aldri å være det.
Jeg er bare bekymret, svarte Astrid forsiktig. Jeg håper dere lar meg treffe barnebarnet mitt.
Kom når du vil, sa Anders, men familien vår bygger vi selv, uten innblanding.
Ingrid så på Anders med stolthet. Denne mannen lot ingenting true henne eller barnet, og et varmt smil bredte seg over ansiktet hennes.
