Jeg var fem eller seks år gammel, ennå ikke begynt på skolen, tidlig på nittitallet, da to pensjonister fra byen flyttet inn i bygda vår gamle Liv og onkel Sjur. De kjøpte huset rett overfor oss lavt, med to vinduer ut mot veien, men med en svær hage bak, som de selv ikke orket å stelle med alderen i ryggen. Hver dag gikk de en tur, enten inn i skogen, ned til elva eller, en sjelden gang, tok de bussen til tettstedet for å handle. De levde stille og trekt seg litt unna folk. De kom heller ikke på besøk til oss, men to ganger i uka kom de innom for å kjøpe melk. Vi hadde stort småbruk, men det var aldri mye penger å rutte med, og gamle Liv pleide å snike meg små gaver en sjokolade, en skrivebok eller til og med et par kroner. De gamle hadde ingen egne barn.
Etter kanskje tre år i bygda vår, en sein vinternatt, akkurat da vi hadde skrudd av TV-en og lagt oss, banket det forsiktig på ruta. Det var gamle Liv, stille i stemmen: Sjur er død.
Vi hjalp henne etter beste evne med begravelsen.
Liv slet tungt med sorgen, ble syk og sluttet å gå ut. Vi begynte å besøke henne nesten daglig, og hver gang fortalte hun om livet sitt med Sjur, at de hadde vært gift i over femti år, jobbet sammen på fabrikk, og da de ble pensjonister, overlot de leiligheten til niesa og flyttet ut hit for å bo nær naturen.
Da våren kom, hadde Liv begynt å venne seg litt til ensomheten. En dag kalte hun meg inn i huset sitt og viste meg en grå, liten valp i en eske. Jeg hadde aldri vært noen hundevenn, men den roligheten og svakheten hos den vesle krabaten fikk hjertet mitt til å slå ekstra fort. Jeg falt pladask for valpen.
Jeg husker enda hvordan jeg satt på gulvet og strøk den med én finger, mens Liv satt i godstolen og fulgte oss med blikket, og for første gang på lenge smilte hun, sjenert og tannløst.
Vi har aldri hatt hund eller katt, Sjur og jeg, og heller ikke barn. Du skjønner, det er veldig ensomt nå. Jeg fant denne grå på markedet i tettstedet, stakkaren. Hvordan kunne jeg la ham ligge igjen der?
Jeg turte knapt å puste i valpens retning.
Får han mat? Han er sikkert sulten? nesten gråt jeg.
Jeg varmet opp melk, men han klarer ikke å drikke fra skål, han trenger tåteflaske, men jeg har ikke noe sånt hjemme, men i morgen skal jeg kjøpe, svarte Liv lavt, nesten hviskende.
Jeg løp sporenstreks hjem og nappet tåteflaska rett ut av munnen til lillesøsteren min som sov.
Det viste seg at valpen var bare noen dager gammel. Jeg pushet flasken i munnen på ham og var redd for at han ikke skulle klare seg.
I over ei uke klarte ikke Liv eller jeg å bestemme navn. Hun lo og ville kalle ham for Rusk fordi han hadde så rare ører, men jeg mente han fortjente å hete Stille, fordi han var så rolig, pep omtrent ikke og alltid satt musestille når vi var hos ham. Så da ble han hetende Stille, Stillemann, eller Stillis, og navnet satt som et skudd.
Vi pleiet Stille nærmest til sommeren. Varmet melk til ham og lagde mat, og så fort det ble varmt nok ute, fikk han være ute. Stille var liten og veik, sikkert fordi noen hadde kastet ham fra seg som nyfødt. Men vi gjorde alt vi kunne for ham. Hver dag etter skolen løp jeg rett til Liv for å sjekke Stille, og så gjorde jeg lekser og hjalp mamma hjemme, men hele kvelden tilbrakte jeg hos Liv. Jeg lekte med Stille som om han var en kattunge, og hun satt på sofaen og gløttet smilende på oss.
Sommeren gikk, Stille vokste, men ble aldri særlig stor, kanskje tretti centimeter høy. Om morgenen fulgte han meg når jeg skulle på butikken, eller dro med kua ut på jordet, og var jeg opptatt, trådde han Liv i hælene. Med Stille i huset forandret Liv seg veldig, hun ble freshere, omsorgsfull og fikk også litt mer krefter. Hun stelte Stille som om han var et barn lagde egen mat, børstet ham og lånte bøker om hundehold på biblioteket.
Årene gikk, to, tre, fem. Hele denne tiden bodde Stille hos Liv, men hver morgen kom han over til trappa mi, ventet på meg, og fulgte meg hele de tre kilometerne til skolen. Presis klokka to var han ved skoleporten for å følge meg hjem igjen. Om det var slapseføre eller bitende kulde, han sviktet aldri. Slik var det i ni år.
Skolen i nabobygda gikk til niende klasse, og skulle en videre måtte en inn til byen på videregående, eller flytte til tettstedet og bo på internatet. Familien avsluttet med at jeg skulle til byen.
Dagen jeg reiste, satt jeg lenge på Livs trapp med Stille i fanget og grein.
Ta ham med deg da, om du ikke klarer å dra fra ham, sa Liv gråtkvalt.
Hvor skulle jeg gjøre av ham, Stille er jo din. Ta vare på deg selv. Mamma kommer innom til deg hver dag, og jeg skal ringe.
Da hurtigbåten “Fjordkongen” la fra kai, stod jeg på dekk og grein. Stille, med tunga ut, sprang langs brygga og fulgte meg med øya, sikkert uten å skjønne hvorfor jeg forlot ham.
I Trondheim, på landbrukskolen, gikk dagene i ett med veterinær- og økonomistudier. Jeg fikk aldri noen nære kamerater, bortsett fra en fra nabobygda som jeg stakk innom innimellom.
Like før juleferien, da jeg var på vei hjem, ringte mamma og fortalte at Liv var blitt veldig dårlig, ikke stått opp av senga på ei uke, og Stille forlot henne aldri, de måtte flytte matskåla til senga.
Så jeg dro hjem noen dager tidligere. Stille satt på stolen ved senga, fulgte henne med blikket og pep nesten lydløst. Liv, utslitt og tynn, prøvde å klappe Stille på hodet og røre ved snuta hans. Begge var fryktelig avmagret. Det gjorde vondt å se den gamle, barnløse kvinnen og hennes trofaste hund.
Da jeg etter jul reiste tilbake til byen, skjønte jeg at dette var siste gang jeg så Liv i live. Nå fulgte Stille meg bare til trappa, han ville ikke forlate henne mer enn et sekund. Jeg følte sorg i hele kroppen for denne vesle hundens tapre kjærlighet til sin «matmor».
I februar døde gamle Liv.
For en sekstenåring, hvorfor skulle jeg sørge sånn over en gammel dame og hennes hund? Det kan folk spørre seg om. Men ikke alle forstår hva det betyr å miste sin eneste sjelefrende og hvordan en hund, som overlever deg, kanskje kjenner sorgen aller sterkest.
Først etter eksamen kom jeg hjem, sent i mai. Ingen visste hvor Stille var blitt av. Mamma fortalte at han under begravelsen sprang rundt grava og ville hoppe ned, men graveren jagde ham vekk. Etterpå prøvde pappa å lage kasse til ham hos oss, men Stille nektet å flytte inn og holdt seg i Livs gamle hus til langt utpå våren. Så forsvant han. Han ventet vel på at Liv skulle komme tilbake, men hun kom aldri.
Jeg lette halve sommeren, spurte etter Stille i nabo-bygdene og viste fram bilder. Gikk alle gårdene i tettstedet, men ingen hadde sett ham. Kanskje trodde han at Liv en dag skulle stå opp av jorda, og ventet forgjeves hjemme. Nå gikk han og lette etter henne.
August kom.
En dag dro hele familien til kirkegården i Lyselund, femti kilometer unna bygda. Aldri falt det meg inn å lete etter Stille så langt borte.
Idet vi nærmet oss kapellet, fikk jeg øye på en grå, tynn skikkelse som i fullt firsprang kom løpende med halsen ut og tunga hengende. Det var Stille.
Jeg kastet meg på kne og hulket:
Stille, Stillemann! Endelig fant jeg deg, jeg har lett og lett etter deg hele sommeren, din luring!
Han stod på bakbena og slikket tårene av ansiktet mitt, like rørt som meg. Da jeg reiste meg, hoppet han helt opp til skuldrene mine og logret for full pard.
Stille var mager og skitten. Jeg las hele matpakken fra bilen ut på bakken; brødskiver, kjøttkaker, kaker. Han satt i seg alt mens han aldri slapp meg med blikket.
Er det din hund? spurte en kirkegjenger.
Ja, det er Stille, svarte mamma og tørket tårene.
Jeg jobber her i kirken, har lagt merke til ham siden tidlig på sommeren. Han har gravd og gravd på én grav, nesten så korset faller. Jeg har måttet fylle igjen mange ganger, men så graver han opp igjen.
Alle forstod at det var graven til Liv.
Vi gikk bort til slektens gravsteder, og Stille forlot meg ikke et sekund bare gikk og stirret opp på meg.
Hele graven til Liv og Sjur var oppgravd av Stilles poter, særlig der Liv hvilte. Pappa rettet på korset, mamma la ned blomster, og jeg ble sittende på huk og klemte Stille inntil meg. Han stirret vekselvis på meg og på graven og slikket meg i ansiktet.
Du må ikke tvinge ham til å reise nå, sa pappa og satte seg ved siden av. La ham velge selv.
Jeg vil ikke etterlate ham her Snart kommer høsten og vinteren. Han vil ikke klare seg han er snart ti år gammel, svarte jeg, men visste at ville Stille gå, så kom han til å gå de fem milene uansett.
Da vi pakket oss i bilen, sprang Stille først bort til graven, så mot oss. Til slutt hoppet han inn i bilen rett i fanget mitt.
Stille, min kjære venn, jeg skal aldri forlate deg igjen, svarte jeg gråtende.
