Mamma viste seg å være overflødig
Hva med leiligheten? Den i fjerde etasje, altså?
Jeg er overflødig! erklærte Synnøve Nilsen, og ble dypt flau.
Da kjører du til meg! foreslo bratsjklassen fra videregående plutselig.
Lill, Fisker, er det deg? ropte en ukjent fyr på Synnøve.
Ja, jeg er Fisker! svarte kvinnen, selv om hun nå het Fosse etter skilsmissen. Hvordan visste han navnet?
Jeg heter Aleksander Løveng. jublet den fremmede. Gjenkjente du meg? Jeg så deg med en gang: du har ikke endret deg i det hele tatt!
Lars Klevstrand forlot kona etter at de fikk sitt andre barn. Det ble tydelig at hun ikke hadde skapt rom for hans videre utvikling.
Det var de ville 1990årene. Ingen snakket om personlig vekst, ingen internett, ingen coacher. Alle kjempet for å holde seg i live. Men mannen dro: Synnøve ble igjen med to små, den ene fortsatt ammede.
Det første tanken var å kutte alle bånd, men fornuften fikk overtaket.
Pappa kom til unnsetning: fabrikken der han jobbet gikk konkurs, og han ble avskjediget ingen ingeniør mer, men en barnepike.
Livene var harde, nesten på randen av sult: kun en mor i husstanden. Lars betalte barnebidrag, men de var så små at de knapt fylte en krone. Alt ble dyrere, prisene steg som en berg- og dalbane.
Da lillebroren ble ett år, begynte Synnøve å selge brukte frakker fra utlandet, og økonomien lettet litt.
Sammen klarte de å løfte barna og ikke bare det, de klarte også å få en gratis utdanning!
Barna fikk egne familier. Første datter, Lena, fikk beskjed: «Jeg er gravid, mamma! Du blir bestemor snart!»
Alt virket som en skikkelig fest, som de sier.
Men så kom svigersønnen inn i den lille to-romsleiligheten Synnøve hadde fått av faren på 1970tallet, da fabrikken var i full blomst. Foreldrene var lenge borte, og en slik leilighet ble sett på som en hule på den tiden. Den hadde både bod og balkong.
Nå måtte Synnøve sove i samme rom som sønnen. Snart kom også Sergej med sin kjæreste, og de søkte om å flytte inn.
Alt foregikk med høytidelighet og stil, men hverdagslivets realiteter tok over: Synnøve hadde ingen seng!
Når kjæresten overnattet på sofaen, var det tolerabelt: en sammenleggbar seng passet både på kjøkkenet og i boden ja, i boden!
Synnøve nektet å sove på kjøkkenet; det var for nedverdigende. Bod ble den eneste muligheten.
Ikke lukk døren, så får du det til å gå greit! rådet sønnen og datteren med et ærlig blikk.
Etter femti år var boden mer enn akseptabel.
Noen dager gikk det rolig; hun holdt døren åpen. Så oppdaget hun at boden nå var fylt med klær som hadde blitt kastet fra skapet, småting og ting hun aldri hadde sett før. Hun ble endelig flyttet dit for godt.
Samtidig hadde Sergej giftet seg: «Du må forstå, mamma! Vi har ikke råd til å leie et eget sted, så beklager»
Synnøve prøvde å være til nytte: hun lagde mat og ryddet. De behandlet henne som en gammel hund i boden.
Utsiktene til evig å bo mellom krukker og esker var ikke særlig tiltalende, og skamfylte. Hun hadde oppdratt en sønn og en datter ingen grunn til å skamme seg!
Det var ingen vei å gå: pengene var knappe, hun jobbet som engelsklærer på en ungdomsskole, og til og med ekstraundervisning ga ikke nok til en anstendig leilighet. Den gratis boden hun allerede hadde, var det eneste hun kunne bruke.
En dag, med en liten veske som inneholdt pass og lønnskort, gikk Synnøve ut på trapperommet og satte seg på en benk ved inngangen, i håp om at en konstruktiv idé skulle dukke opp.
Neste dag hadde hun ingen timer, så hun kunne sitte og drømme så lenge hun ville.
Lill, Fisker, er det deg? ropte den samme ukjente fyren igjen.
Ja, jeg er Fisker! svarte hun, nå med etternavnet Fosse.
Jeg heter Aleksander Løveng! jublet han. Gjenkjente du meg ikke? Du har ikke forandret deg!
«Det er sant, jeg har ikke endret meg! Men jeg har likevel endret meg!», tenkte Synnøve, nå så langt hun hadde blitt til Synnøve Nilsen.
Tiden er både god lege og dårlig kosmetiker. Bekreftelsen på dette var den første gutten i klassen som ble en skallet, rund, gammel mann. Sannsynligvis er hun ikke bedre.
Hvor mange år har de ikke sett hverandre? En dusin? Da på et treff kunne man fortsatt kjenne igjen alle.
Hun hadde nemlig forelsket seg i ham på skolen, og på avgangsmiddagen hadde hun invitert ham til en «hvit vals».
Han giftet seg senere med en stygg datter av en partifunksjonær, en karrierejeger med ubegrenset makt.
Hvorfor sitter du her? Det er kaldt! Ikke fryse deg! lo Alexander, og hun lo med ham.
Skolevennen traff den syke: på den tiden satt bare noen på benken.
Hva gjør du i dette nabolaget? spurte Synnøve. Du har jo flyttet?
Jeg besøker barnebarna: de bor i min gamle leilighet! Nå drar jeg hjem! Hvor er du? Bor du også i den gamle leiligheten? Jeg husker til og med etasjen fjerde!
Og så dro de sammen: «La oss huske skolen, Fisker! Og vår «vals» på avgangen!»
Husker du ham? spurte den eldre kvinnen.
Ja, men du forsvant etter skolen!
Forsvant? protesterte Synnøve. Det er du som begynte å gå med den der apen! Jeg trakk meg selv!
Ikke bland årsaksanvendelser, Fisker: du trakk deg først, så begynte jeg å gå med apen! rettet Aleksander. Så hvor skal du?
Synnøve svarte ærlig: «Ingen vei!» og begynte å gråte.
Ingen vei? Har du ikke et hjem? spurte den unge mannen.
Det ser sånn ut, ja.
Hva med leiligheten? Den i fjerde etasje?
Jeg er overflødig! innrømte Synnøve, rød i ansiktet.
Da kjører du til meg! foreslo den tidligere klassekameraten.
Hva med apen? Hvor er konen? spurte Synnøve, mens mannen truet med å dra med seg en ukjent dame hjem.
Vi er skilt fra apen for lenge siden! Ta din femte leilighet! Jeg vil ikke plage deg, jeg lover!
Og mitt vesen er også over! Så du kan sove trygt!
Mannen rakte henne hånden og hjalp henne opp fra benken: «Hva sier du, skal vi ta en tur? Jeg har en bil i hjørnet!»
De «tok en tur».
Leiligheten til den tidligere klassekameraten viste seg å være overraskende koselig. Aleksander holdt ordet: han plaget henne ikke.
Kun de første to månedene gikk bra, men så spurte han om hun ville gifte seg med ham.
De var begge 53 år, men alder er bare et tall. Han hadde alltid likt den morsomme, latterlige Lill. Og deres «vals» ble et minne for livet.
Lill ga sin tillatelse til den kjekke megleren: hvem ville takke nei?
I løpet av all denne tiden hadde barna aldri ringt moren. Først ventet hun ivrig, så bare ventet, så begynte hun å forberede seg på bryllup og familieliv.
De holdt barndommens bryllup hemmelig; ingen stor feiring, bare en kopp kaffe med fire vitner. Så fraværet av slektninger var i hvert fall forståelig.
Til slutt slettet Synnøve telefonnumrene til datteren og sønnen.
Hvis man ikke husker en ting etter så lang tid, er den tydeligvis ikke så viktig så sier de smarte coachene om å rydde opp i livet.
Det samme gjelder mennesker: mammaen ble en unødvendig gjenstand i barnas liv.
Dermed trengte de henne ikke heller. Brutalt? Ja. Rettferdig? Også ja.
Det har gått åtte måneder siden kvinnen dro. Julen nærmet seg, og Synnøve og mannen kjørte til supermarkedet for å handle.
Plutselig hørtes et høyt rop: «Mamma!», og datteren kastet seg rundt halsen på Synnøve, mens broren hennes løp rundt med et stort smil.
De klemte, og Synnøve spurte:
Hva gjør dere i dette merkelige selskapet?
Fordi bror og søster aldri pleide å handle sammen enten alene eller med partneren sin.
Vi er nå alltid i dette merkelige selskapet! svarte den flau Sergej.
Det viste seg at begge var skilt!
Umiddelbart? undret moren. Så kjapt! Hvorfor?
Fordi det er sånn livet er! svarte de.
Moren la merke til ordet «kjapt» og skjønte at de hadde kommet på et tidspunkt da de ville overraske. De kom på et upassende tidspunkt, og ble tatt på fersk gjerning av Lena og Sergejs kone, som liksom hadde vært forelsket i hverandre lenge.
Når kommer du tilbake, mamma? spurte den smilende sønnen, som trodde alt skulle bli bra nå.
Hvor har du blitt? Vi har savnet deg!
Hva fikk dere til å tenke på meg så tidlig? spurte en ukjent fyr med en litt forsonnet mor. Dere skulle ha blitt sammen i flere år, så jeg ikke ville bli gjenkjent!
Hva er det dere vil? hevet Sergej stemmen. Du roter med Lill!
Når kommer du tilbake? ropte datteren, mens hun klaget over at Sergej ikke ville gjøre noe husarbeid.
Du har oppdratt en god sønn! prøvde hun å spøke.
Ingen lo. En annen fyr sa rolig:
Vis dine pedagogiske evner og prøv å omvende den lille geiten, ellers blir vi alle kritikere!
Hvem er dere egentlig? spurte datteren irritert.
Jeg er bare en mann i en stripete frakk! svarte han.
Han hadde en stripete frakk, og Synnøve hadde på seg noe nytt: tidligere gikk alle penger til deres klær.
Hvilken mann? spurte barna i kor.
Den vanlige: ektemann vulgaris! ropte den frekke fyren. Så kommer ikke mamma tilbake! Hun har sitt eget liv nå!
Vil du ikke være bestemor? spurte Lena håpefullt.
Lill vil heller være kone det er mye hyggeligere! Hvorfor skulle jeg sove med bestemor? svarte mannen med en kjent vits, og la til: Det var hyggelig å møte dere! Nå drar vi!
Og vi? spurte Sergej stille.
Dere drar sikkert også, la morens ektemann til med en liten ironisk tone.
Moren smilte bare svakt, uten å prøve å snakke.
Mannen tok Synnøve i armen og spurte:
Hva sier du, skal vi fly?
Og de «flyttet». Barna stod igjen og så forvirret på.
Da Synnøve og Aleksander hadde handlet ferdig og var på vei hjem, spurte mannen:
Hvordan sitter romdrakten? Er det nok luft? Kveles du?
De visste begge hva han mente. Navnet Alexander betyr forsvarer, og han var akkurat den slags beskytter.
Kan man kveles av kjærlighet? Ingen hadde elsket henne så.
Synnøve tenkte at hun endelig hadde fått romdrakten i riktig størrelse: klar til å reise ut i kosmos. Det er aldri for sent!
Hva sier du, skal vi fly?
Og de «flyttet» igjen.
