Kjærlighetskontrakt
Synnøve satt bøyd over det store stuebordet, omgitt av stabler med glitrende bryllupsmagasiner fra Narvesen. Side etter side blafret forbi hun bladde ivrig og undersøkte hvert foto med kritisk blikk. Øynene hennes glitret hver gang hun fikk øye på små kunstferdige detaljer: blondeapplikasjoner, vakre broderier, vektløse slør. Hun ble sittende lenge og drømme seg bort i bildene av hvite kjoler og så for seg at hun selv svinset ned kirkegulvet i en slik, mens alle snudde seg etter henne og familien hikstet av stolthet og nervøsitet.
Herregud, så nydelig mumlet hun lavt, uten å ta blikket fra et særdeles overdådig antrekk med smal utringning og struttende skjørt. Kjolen så ut som noe selv Askeladdens kjærest skulle falt for luftig, eventyrlig, sateng som glinset i studiolys.
Men smilet sluknet fort. Synnøve la magasinet fra seg, reiste seg sakte og gikk bort til det store speilet i gangen, dette med utskjæringer i rammen, og gransket seg selv fra alle kanter. Hun snudde seg litt til siden, tiltet hodet og forsøkte å betrakte seg selv med andres øyne. Tankene surret en slik drømmekjole ville aldri sett ut på henne som i bladet. Hun måtte innrømme det:
Nei, sånt sitter ikke på meg. Kroppen min er liksom ikke lagd for den typen kjoler, sa hun fast, som om hun måtte forsone seg med det høyst ordinære. Må kanskje ta det litt ned.
Hun snurret igjen foran speilet, forestilte seg selv i stiv tyll med stor hoftevidde. Volanger! Korsett! Lag på lag! Hun bet seg i leppa og fnøs litt.
Nei, vet du hva, Synnøve, du får være glad du slipper å gå rundt som en forsinket bløtkake, resonnerte hun halvhøyt, som om hun førte samtale med Mari i hodet. Dropper sånne brudekjoler, jeg hadde gått ut som en bunadsspekket ku. Men kjedelig vil jeg heller ikke ha det er da ikke hver dag man gifter seg!
Hun strøk hånden gjennom håret, kjente panikken krype i kroppen. Så mange muligheter! Ingen var perfekte. Hun stirret fortvilet mot stabelen med blader og tenkte kanskje neste side ville åpenbare det store svaret. Istedenfor ble hun bare matt og små-nummen.
Jeg må finne noen å rådføre meg med, mumlet hun, og falt tungt ned på kjøkkenstolen. Før jeg klikker og drukner i brudeplaner.
Idyllen sprakk da ytterdøra smalt, og Synnøve spratt opp. Hjertet slo et hopp. Hvem i all verden? Den døren hadde bare pappa eller Eirik nøkkel til og begge skulle være opptatt: far på forretningsmiddag, Eirik på et viktig møte. Ja, han hadde snakket om det helt siden frokost!
Synnøve stod bom stille, lyttet intenst, katastrofetankene satte i gang. Hva hvis noen prøvde å bryte seg inn? Vanligvis var det tomt i leiligheten på denne tida. En skjelving fór ned ryggen hennes.
Forsiktig listet hun seg ned trappa og snek seg inn bak hjørnet i stua. Herfra så hun rett mot gangen. Synnøve smøg seg helt inn til veggen og gløttet forsiktig fram.
Og da hun oppdaget hvem som stod i døren, løste spenningen det var bare Eirik. Han slengte av seg skoene med en eplekjekk fotbevegelse og nynnet på en Halvdan Sivertsen-låt.
Eirik? hvisket hun forbauset. Hva gjorde han hjemme nå?
Synnøve stirret mens hun prøvde å skjønne. Hadde han tenkt å overraske? Eller Hvem i all verden snakket han til?
Jorid, vent litt, stemmen lød usedvanlig myk, faktisk nærmest sippete. Synnøve stivnet. Slik hadde han aldri snakket til henne. Det er ikke lenge igjen nå. Avtalen skal holdes, så er vi sammen snart.
Hun kjente hvordan det snørte seg i magen. Fingrene strammet seg, hun bet seg selv i håndflaten for å ikke rope ut. Avtale? Hvem i alle dager var denne “Jorid”?
Hvor lenge skal jeg vente? Seks måneder nøyaktig, fortsatte Eirik, nå med kjølig, nærmest regnskapsmessig tone. Ja, snart er det bryllup, så noen måneder med “lykkelig” ekteskap nå virket han kvalm, stemmen vibrerte av avsky som han tygde på råtten rakfisk.
Synnøve lukket øynene, prøvde å sortere tankene. Bryllupet deres var bare en del av en eller annen avtale?
Hva så når Pål Henningsen er ferdig med sitt? Ikke mitt problem, Eirik snakket nå med stadig større selvtillit, som om han ristet av seg bursdagskake og dårlig samvittighet. Jeg pakker sakene og drar straks siste honorar er inne på konto.
De siste ordene traff Synnøve som et spark i magen. Hun vaklet og grep tak i dørkarmen. Kun én tanke: “Han løy. Alt sammen var bare løgn!”
Hun snek seg lydløst unna, tankerekker i kaos, men ett spor begynte å danne seg: faren hennes var innblandet. Avtale. Honorar. Halvårsplan. Setningene struttet som et mareritt, hun ville rope, men stemmen gikk i vranglås.
Hun bestemte seg for å høre ferdig samtalen. Kanskje hun fikk vite alt.
Eirik hadde deiset ned i stresslessen, slengt beina opp, totalt uvitende om at Synnøve stod rett bak veggen og hørte hvert ord. Han antok at hun ikke var hjemme og ga blaffen i formuleringene.
Du må ikke ta det så tungt, sa han og ristet på hodet. Du vet jo at jeg bare vil være med deg! Hele greia er kun for deg. Vil du ikke ha stor leilighet sentralt i Oslo? Shoppe, gå i Holzweiler-kjoler, få alt du kan ønske deg? Han lot det henge i lufta, humret ironisk: Nettopp! Og hvor mye ville jeg tjent på det uten denne sjansen? Seks måneder, så er vi sammen. Jeg lover.
Nei, dere blir sammen langt før det, sa Synnøve høyt, mens hun kjempet seg ned trappen med tunge bein og et ansikt stivt av stormende følelser.
Eirik spratt opp og snudde seg lynraskt på lyden av stemmen hennes. Han ble kritthvit, munnen stivnet i et forsteinet forsøk på smil. Telefonen deiset i gulvet.
Synnøva? hikstet han. I stemmen hans lå det frykt, panikk og desperasjon i skjønn forening. Hva mener du, kjære deg?
Han tok et usikkert skritt mot henne, rakte ut hånden i et famlende forsøk på å klappe henne beroligende som han hadde gjort hundrevis av ganger før. Men Synnøve trakk seg unna og hevet haken. Blikket iset ikke et snev av tillit eller følelse, bare kald, bitter klarhet.
“Synnøva” nesten som en hvisken, men det lå et lass med gammel smerte i det navnet hun brukte mot ham. Mener du virkelig at jeg er døv og blind og ikke forstår noenting?
De stod rett overfor hverandre, Synnøve så ham rett inn i øynene på jakt etter et snev av anger. Hun fant bare panikk og klam fantasi på ny unnskyldning.
Jorid? Har aldri hørt om, Eirik prøvde desperat å myste seg bort. Hvem Jorid? Vet ikke hva du snakker om engang.
Nytt steg frem, men Synnøve viftet ham vekk. Nå var det nok.
Slapp av, Eirik, ironien freste gjennom de knyttede tennene. Jeg hørte alt. Du pratet babyprat med hun du egentlig er sammen med. Jeg skulle likt å si jeg var overrasket, men det er jeg ikke.
Stemmebåndene vibrerte av en indre krampe, men Synnøve skulle ikke knekke foran ham. Alle drømmer, alle planer, alle varme øyeblikk var åpnet og avslørt som et billig teaterstykke hvor hun hadde vært klovn.
Eirik stod stiv, snakket ikke han visste selv at alt var avslørt og at han selv hadde skyld i det hele. Han prøvde allikevel å samle seg og late som ingenting.
Som du sikkert skjønner, blir det ikke noe bryllup sa Synnøve klart, og i stemmen banket det en slutning som fikk Eiriks rygg til å kaldsvette. Men før jeg hiver deg ut, vil jeg høre sannheten. Hele og fulle.
Hendene ble lagt i kors foran brystet, kroppen spent som etter en kalddusj. Ikke tårer, bare beinhard nysgjerrighet på hvor langt foreldrene hadde strukket dette falskspillet.
Sannheten? Eirik svarte med en slags kynisk latter, som om det nå var like greit å gi blaffen. Du vil ha sannheten? Greit. Jeg hadde aldri brydd meg om deg, hvis ikke faren din hadde tilbudt meg en avtale. Jeg skulle spille rollen som drømmefyr, gå med deg på date, si pene ting. Til gjengjeld fikk jeg en kjempejobb og et hyggelig honorar, kan du si. To inntekter på én gang.
Han rakk henne ordene som om han diskuterte pris på kaffe eller ukesmeny på Rema. Hver setning skar hull i Synnøves hjerte, slaktet alle illusjoner.
Alt for penger? hvisket hun, og det var nærmest is i stemmen.
Trodde du kanskje at noen faller pladask for den kroppen der? lo Eirik, uten å forsøke å skjule avsmaken. Når så du på deg selv sist, egentlig?
Hun svelget vekk klumpen, tvang nevene sammen så neglene skar inn. Hun skulle ikke vise ham hvor vondt det gjorde. Alt de hadde hatt latterkramper, turer, hemmelige små blikk alt var skuespill, og hun hadde vært publikum i sitt eget liv.
Kom deg ut! ropte Synnøve hardt og brutalt. Jeg sender tinga dine på dørmatta. Vekk!
Eirik sendte henne et sist, iskaldt overblikk. Ikke anger, bare tilfredshet over å slippe å spille mer. Han tok jakka, dro den på seg med den største ro, låste døra nøye og forlot en stue som nå dirret av taushet.
Idet døren knallet igjen, slo det Synnøve at Eirik sikkert nå bare tenkte på en ting: å forklare dette for Pål Henningsen. Det var far hennes og han var like kjent for sitt trange smil som for å få viljen sin. Nå skulle Eirik prøve å snylte ut av knipen så godt han evnet, men heldigvis hadde han allerede fått overført noen solide kroner til sin egen konto. Lite kunne vel trøste slik som litt gode, norske sparepenger.
Det var da ikke forgjeves, sa han halvhøyt til seg selv idet han forsvant ned mot Tøyen torg. Håper ikke de pengene må betales tilbake. Brukt opp er de ihvertfall!
Inne i leiligheten hun en stund hadde delt med Eirik, stod Synnøve nå igjen og tastet febrilsk inn farens nummer. Tårene presset på, men fingrene glapp på skjermen opptil flere ganger før hun traff blink.
Pappa! skrek hun nesten idet han svarte. Hvordan kunne du! Hvordan kunne du gjøre noe sånt mot meg!?
Hun ventet ikke på hans spørsmål, hun raste i vei, ordene rant ut som smeltet freia etter påskesol:
Du planla alt! Du fant ham, betalte ham, fikk ham til å spille min forlovede! Du gadd ikke engang å spørre om hva jeg selv ville! Du bestemte for meg!
Synnøve hikstet, men ga seg ikke:
Jeg stolte på deg! Jeg trodde han elsket meg! Men alt var bare et spill. Du brukte livet mitt som scene!
Hun ga faren halve sin oppsamlede frustrasjon fra årevis. Han prøvde å svare, men hun hørte ikke etter.
Aldri, aldri mer skal du blande deg inn i mitt privatliv! Forstår du? ALDRI!
Hun trykket rødt, slengte mobilen fra seg, og nå kom tårene store, salte dråper som la seg i hendene mens kroppen ristet. Der og da følte Synnøve seg som et barn sveket, utlevert, helt alene med sorgen.
Det var ikke bare Eirik hun gråt for. Årevis med usikkerhet, selvkritikk og sårbarhet røsket opp. Synnøve hadde aldri vært trygg på seg selv, hun fant alltid feil da hun så i speilet. “Om jeg bare hadde smalere midje eller proporsjonene til bloggerne i Elle” slike tanker svirret hele veien fra VGS til voksenliv. Hun drømte til tider om plastisk kirurgi, men bremset hver gang hun så på mammaen sin.
Mor, eller Ingebjørg, som insisterte på at hun skulle kalles, selv når det var snakk om nister og nisseluer. Ingebjørg elsket det navnet som sin egen lille opera et ekko av hvem hun ønsket å være: elegant, hemmelighetsfull, uimotståelig. I unge år var hun virkelig vakker symmetriske trekk, tykt hår og latter som fikk festdeltakere til å ta på seg ekstra leppestift.
Men alt endret seg den dagen Ingebjørg satset på en fantastisk ekspert og ville pusse litt på nesen. Den overlegne kirurgen var dessverre alt annet enn det, resultatet ble katastrofalt. Ansiktet endret seg dramatisk, og aldri til det bedre. Hun prøvde alt, dro til alt fra Lillestrøm til Paris, brukte halve arven på forsøk. Men hun fikk aldri tilbake glansen.
Gleden forsvant. Først selvtilliten. Så ønsket om å ses ute blant folk. Mørke skjermer, brede hatter og deprimerte ettermiddager overtok. Til slutt var det bare en lapp til faren: Jeg klarer ikke mer. Unnskyld. Ingen videre kontakt. Synnøve ble igjen med bare pappa.
Hun vokste opp med gamle bilder av den vakre Ingebjørg varmen i øynene, et spor av latter. Men alt føltes så uendelig langt unna det hun husket selv fra de siste årene hjemme.
Sammenligningene begynte tidlig: Mor hadde så fine kinnbein, jeg har bare bollekinn, undret hun foran baderomsspeilet. Hennes hår falt tungt og glinsende, mitt står bare ut som en halvstekt vafler. Hun fant feil i alt: nese, lepper, figur. Folk sa hun var søt, men Synnøve trodde aldri på det. Hun forble bare en skygge av mammaen alle beundret.
Usikkerheten krøp inn overalt. På skolen holdt hun seg unna rampelyset. Universitetet handlet mer om å lure seg unna presentasjoner enn å tørre å briljere. I privatlivet ingen tok henne på alvor, og hvis noen gjorde det, forsvant de fort. Synnøve skyldte alltid på utseendet.
Hvis jeg bare hadde vært penere, ville alt vært annerledes, messet hun for seg selv, uten å forstå at selvsikkerheten i seg selv var det som holdt folk på avstand.
Så dukket Eirik opp som en rund sol på regnfull dag. Han så henne, sendte henne blikk som om hun var den eneste på Barcode. Han komplimenterte henne spesifikt lo av vitsene hennes, la merke til hvordan hun tok på seg votter, husket at hun likte lakris. Han inviterte på kafeer langs Akerselva, kom med blomster, husket små detaljer.
Med ham følte Synnøve seg for første gang på årevis nær vakker. Ikke supermodellvakker, men tilstrekkelig, ekte. Hun begynte å tro på lykke på at hun fortjente det hun hadde våget å drømme om. Hver dag med Eirik sementerte følelsen av at dette var ekte.
Helt til nå. Da hun hørte ordene hans alt raste. Eirik hadde aldri elsket. Han hadde latt seg kjøpe for penger fra faren, spilt rollen hele veien. Og svakest var det at pappaen hennes sto bak det hele. Han hun stolte mest på.
**************************
Synnøve stod foran speilet i prøverommet på Bryllupshuset i Oslo sentrum. Inni henne eksisterte en uvant, dempet ro ikke forventning, men nesten en målbevisst forretningssans. Kjolen la seg pent over skuldrene, og snittet vippet elegant ut fra hoftene. Blondene på ermene fanget lyset og ga et glimt av noe mykt og ekte.
Hun så lenge på sin egen refleksjon. Nå lette hun ikke etter feil, gransket ikke hver detalj. Alt var annerledes. Hun aksepterte seg selv.
En time senere gikk hun sakte opp kirkegulvet. Hake opp, rak rygg, rolige skritt. I øynene: ingen drømmefylt tåke, men et klart, rolig uttrykk. Blikkene fra gjestene slo mot henne noen smilte imponert, andre nikket overrasket. Dette var ikke en brud som hikstet lykkelig, men en som visste hva hun gjorde.
Hun nikket til lykkeønskningene, lot blikket gli rundt og mintes samtalen med faren noen måneder tidligere.
Pappa, jeg har bestemt meg. Jeg sier ja til Oddbjørn sin frieri, sa hun stumt.
Pappa stivnet midt i kaffedrikkingen, nesten sjokkert over besluttsomheten.
Er du sikker, jenta mi? Dette er stort
Ja, jeg er sikker, svarte hun jeg gidder ikke vente på kjærligheten som kanskje aldri kommer. Jeg vil ha stabilitet, respekt, en skikkelig familie. Det kan Oddbjørn gi.
Men kjærligheten, prøvde faren seg, men Synnøve styrte unna:
Kjærlighet er flott, men jeg er ferdig med å vente på mirakler. Nå vil jeg styre mitt liv.
Nå, på vei mot alteret, gjentok hun dette for seg selv. Oddbjørn ventet, mildt nervøs, men ærlig. Ikke lidenskapens slave, men oppriktig glad og vennlig, og det var mer enn nok nå. Han ville henne vel, hun så det.
Da presten begynte sermonien, tenkte Synnøve: hun angret ikke. Dette var ikke et eventyr, ikke stormforelskelse. Men det var hennes valg gjennomtenkt og voksent.
Oddbjørn kommer kanskje aldri til å forgude meg, men han vil respektere meg. Og hvem vet kanskje vi blir glade i hverandre underveis.
Med det tankesettet smilte hun til ham. Ikke tvungent foran kamera, men oppriktig, fordi hun visste dette var det rette for nå. Kjærlighet kommer på mange måter. Innimellom med to ben godt plantet i norsk fjellgrunn og blikket rettet frem. Kanskje var det starten på noe nytt og ekte uten sprut av konfetti, men med trygg grunn å bygge livet på.
