Samboeren min stilte et ultimatum: «Jeg orker ikke mer!», ropte han idet han fikk øye på meg. «Nå har jeg fått nok av den gamle katten din!» og jeg viste ham døra jeg hadde valgt feil fyr.
Det blir stummende stille i gangen. Han har gått, og smeller igjen døra bak seg. Jakka hans henger ikke lenger på knaggen, den sterke duften av parfymen hans er borte, og det tomme feltet på skohylla ser ut som et synlig sår etter at en bit av noens liv har blitt revet ut.
Jeg puster dypt ut og senker blikket. Helt inntil føttene mine sitter Sigurd, med ører som ligger flatt bakover og den ene baklabben dratt litt etter seg femten år gammel og seks kilo med ren, urokkelig lojalitet.
Sånn, gamle venn, hvisker jeg, setter meg på huk og lar fingrene skli gjennom den tette pelsen som ikke er like blank lenger. Vi kom oss gjennom dette også, ser det ut til.
Sigurd svarer med et kort, overbevisende «mjau».
Katten med en fortid og den falske følelsen av kompromiss
Erik flyttet inn til meg for et halvt år siden. Vi fant tonen uten problemer, og plutselig var det bare naturlig å bo sammen. Sigurd var ingen overraskelse; jeg snakket ofte om ham på date, og Erik bare smilte og nikket. «Jeg liker dyr», forsikret han.
Sigurd han er en katt med historie. Jeg fant ham som bittelite kattunge under et øsende regnvær. Vi har opplevd alt mulig sammen glede, tap, vendepunkter. Han har vært den stille tilskueren i livet mitt, og beskytteren av mine hemmeligheter. Nå er han femten, med dårlig nyrer, spesiell diett og faste dryppinger som en del av hverdagen vår.
Men etter at Erik flyttet inn, forsvant dyrekjærligheten hans som dogg for sola.
Først virket det uskyldig. «Hvorfor sover han i senga di? Det er lite hygienisk». «Må vi virkelig bruke så mye penger på veterinær? Det er bare en katt, vi kan jo skaffe oss en ny hvis det er.»
Jeg prøvde å få det til å fungere: skiftet sengetøy oftere, kjøpte dyre kattesand, ga medisiner når Erik ikke var hjemme. Gav etter, og overbeviste meg selv om at det var sånn et forhold skulle være.
Valgets Øyeblikk
På tirsdag blir jeg sittende sent på jobb, mens Erik er tidlig hjemme. Da jeg åpner døra, merker jeg straks lukten av klor, og så hører jeg roping.
Sigurd har kastet opp på det nye teppet ved senga det som Erik nettopp har kjøpt. Ja, det er ekkelt. Men det kan fikses.
Erik står midt på soverommet, rød i ansiktet av sinne, og peker anklagende mot katten som skjelver under senga.
Jeg orker ikke mer! roper han idet han ser meg. Jeg er lei av denne katten!
I taushet henger jeg fra meg kåpen, og forklarer rolig det opplagte.
Han er jo et levende vesen. Han er femten år gammel. Han er syk, sier jeg og tar frem vaskemiddelet.
Det er ikke mitt problem! Jeg vil bo rent og behagelig. Velg enten jeg, eller denne slitte katten. Bestem deg før kvelden avliv ham eller gi ham bort, ellers drar jeg.
Jeg retter meg opp, tørker hendene på kluten. Erik forventer tårer, bønner, men jeg velger annerledes.
Du trenger ikke vente til i kveld, sier jeg. Kofferten din står på loftet. Du har et kvarter.
Er du seriøs? Kaster du meg ut på grunn av en katt? Skjønner du ikke at du kommer til å sitte alene i førtiårene dine med den…
Tida går, avbryter jeg.
Han stapper klær i kofferten mens han slenger fornærmelser rundt seg. Jeg sier ingenting hvert ord forsterker bare avgjørelsen min. Sigurd sitter helt stille under kjøkkenstolen. Ikke en eneste mjau.
Når han har smelt igjen kofferten, kommer han bort til meg.
Karianne, vær så snill. Jeg overreagerte. Kan vi ta en prat? Kanskje vi kan la Sigurd bo hos mammaen din? Altså, lukta her…
Nei, sier jeg kort. Det handler ikke om lukta, Erik. Det handler om at du tvinger meg til å velge.
Når jeg hører låsen vris igjen, går jeg ut på kjøkkenet og henter meg et glass vann. Sigurd kommer sakte frem fra plassen sin, dytter snuten mot ankelen min og sier et kort, bestemt «mjau».
