En dag, som i et virrete drømmelandskap, så jeg min tilfredse søster i en lokal dagligvarebutikk i Oslo, hånd i hånd med en distingvert herre, begge med glitrende gullringer på fingrene.
Ingvild hadde en eneggede tvillingsøster ved navn Synnøve. Fra den første, tåkete barndomsdagen hadde de vært bestevenner, nesten smeltet sammen. De lekte snåle spill, utvekslet hemmeligheter som visnende blomster, og fikk skjenn sammen, selv om ordene fløt som fisk i elven. Når det gjaldt, forsvarte de alltid hverandre. Klærne deres var speil av hverandre, og selv som voksne med egne lommebøker, elsket de å iføre seg samme typer klærstolt over sin tvillingstatus.
Jentene levde sparsommelig sammen med foreldrene på et stille bakgrunnsteppe av norske grantrær. Økonomien var som en liten båt på stormfullt hav, og da Ingvild reiste til Bergen for å studere, bestemte Synnøve seg for å følge, men det var ikke mulig. Skuffelsen drysset over familien som frost på vinduene, men foreldrene bet tennene sammen og betalte semesteravgifter med sine hardt tjente kroner, så begge hadde en mulighet. Synnøve kjente skam som ild i kroppen når pengene ikke strakk til og hun måtte trygle. Uansett hvor hardt hun forsøkte, klappet budsjettet sammen hver måned.
En kveld, mens kjøttkakene kaldnet på tallerken, gikk bestemor på glid med akevitten og slapp ut en mørk hemmelighet under de fillete lampene. Det viste seg at foreldrene hadde vurdert å gi bort yngstejenta da de fikk tvillinger, redde for å ikke klare begge. Den yngste Synnøve kunne vise seg å være den som ikke ble beholdt.
Den avsløringen smøg seg ut som tåkebanker, og Synnøve ble fylt av uro og sinne over at hun muligens var nest minst elsket. Trøsten fant ingen feste. I sitt såre opprør bestemte hun seg for å gjøre foreldrene motvillig: hun gikk til universitetet og hentet papirene til søsteren.
Hun begynte å legge all skyld over på Ingvilduten henne, ville ingen ha vurdert å fjerne Synnøve fra familietræet. Da ville hun vært den dyreste, fineste, eneste. Alt ble snudd på hodet, og etter dette begynte søstrene å holde seg langt unna hverandre.
Ingvild giftet seg etterhvert, fikk en sønn, og tvillingsøstrene så ikke stort til hverandre, bare et enslig møte hjemme hos foreldrene ble det. Da var Synnøve isende kald, frekk og kritisk mot sin søsters utseende, nærmest som en skygge.
En dag, midt i Oslos travle storsenter, krysset skjebnenes tråder seg på nytt. Synnøve vandret målbevisst gjennom folkemengden ved siden av en respektert og velkledd mann, glitrende av status og kroner. Ingvild tenkte det var mannen hennes.
Hun prøvde å gi Synnøve en klem, men Synnøve tok et steg tilbake og lot som hun ikke kjente kvinnen foran seg. Verden svømte i gelé, og Ingvild ble stående tafatt tilbake, mens Synnøve forsvant ut og satte seg bak rattet i en blank, dyr bil.
Noen uker senere måtte de igjen møtes hjemme, sammen med foreldrene. Synnøve lot ordene falle som kalde regndråper: Ingvild så ikke ut, sa hun, hverken representabel eller pen, og det var en skam.
Det var ikke løgn alt som ble sagt. Ingvild trivdes best med sine krusete hår, hun gikk sjelden med sminke og brydde seg ikke om fancy klær. Synnøve derimot, hun slapp sjelden unna daglig sminke, stylet hår med omhu, bar kontaktlinser istedenfor briller og investerte villig i skjønnhetspleie.
Ingvild ble såret, såret dypt. Var hun virkelig mindre verdt? Hun hadde jo sitt eget liv, familie, mann og barn. Uforståelig hvordan søsteren, som engang var så nær at de kunne hviske drømmer i hverandres ører, nå bare var blitt en kjølig sky.
Moren ba bare så mildt hun kunne: Ingvild, ikke bær nag til Synnøve. La henne være lykkelig. Unngå henne, sa hun, for all delikke bland deg og ikke gjør livet vanskelig.
Siden da måtte Ingvild alltid ringe på forhånd før hun fikk komme på besøk, eller vente på invitasjonen, for ikke å krysse stier med søsteren. Slik kunne ett eneste ord, sluppet fri av en gammel munn, forvandle livene i en norsk familie for evig, som i en merkelig, tåkete drøm der alt var på vranga.
