Min lillebror bestemte seg for å flytte inn hos svigermoren sin, og vi skjønner fortsatt ikke helt hvorfor han gjorde det
Lillebroren min giftet seg veldig ung, bare 18 år gammel. Det føltes som om han hadde det travelt med å bevise at han kunne stå på egne ben.
Fra dagen han ble født, var det jeg som tok meg av ham egentlig ble barndommen min slutt den dagen han kom hjem fra sykehuset. Da han begynte å bli voksen, giftet seg og flyttet ut, forandret livet hans seg betydelig, men dessverre ikke til det bedre.
Kona hans, som også giftet seg ungt, hadde en sterk og ganske vanskelig personlighet. Allerede første gang jeg møtte henne, skjønte jeg at vi ikke kom til å gå særlig godt overens. Hun manglet både takt og høflighet, og utseendet hennes gjorde heller ikke inntrykk på oss. Jeg forstod aldri helt hva broren min så i henne. De flyttet inn i en leilighet i nærheten av oss, hos svigermoren hans. Svigerfaren hans var taus og litt sær; han sa ikke stort, men nikket som oftest bare med hodet som svar. Svigermoren elsket å ha kontroll, hun ga stadig kommandoer som alle følte de måtte følge. Hun kritiserte og klandret konstant min bror, og kona hans så heller aldri ut til å være fornøyd med ham.
Måten de behandlet broren min på gjorde meg ordentlig sint. Jeg prøvde å snakke med ham om det, men han insisterte alltid på at alt var bra, at kona hans elsket ham og at de var lykkelige sammen. Likevel la jeg merke til at han forandret seg over tid. Han ble mer og mer som svigerfaren sa nesten aldri noe og svarte bare med et nikk. Men til slutt fikk han nok; han orket ikke mer. En dag pakket han tingene sine og dro uten å si et ord.
Det var et syn jeg aldri hadde sett broren min i en slik tilstand Han angret virkelig på at han giftet seg så ung.
Alle har en grense for hvor mye de kan tåle, og når man når den, kan det hende man bare forlater en uutholdelig situasjon stille og rolig.
