For snart to år siden sa min ektemann noe til meg som jeg aldri vil klare å glemme. Han sa: «Du lever så forutsigbart at jeg er blitt lei av deg.» Selv om Hans mente at livet vårt var kjedelig, følte jeg at alt var akkurat som det skulle. Hver morgen stod jeg opp før sola, spiste knekkebrød med brunost, tok noen treningsøvelser og kledde på meg til jobben. Det første jeg gjorde var å sørge for at Hans hadde kaffe og nistepakke før han dro avgårde grytidlig. Deretter gjorde jeg meg klar og pakket min egen matpakke.
Alle måltider lagde vi hjemme; ofte smurte jeg matpakker til oss begge i små plastbokser. Hver ettermiddag stoppet jeg innom Coop for å handle, før jeg lagde middag, ryddet og satte i gang med klesvasken. Følelsen av renhet i stua, senga redd opp med friske laken. Før leggetid så vi en film, så slukket vi lyset og sovnet.
Jeg trodde jeg hadde orden på alt. Hans var mett og velstelt, huset skinte av orden og vi hadde det lunt og koselig. Hva mer kunne vi ønske oss? Hver lørdag tok jeg storvasken, bakte kanelboller og kokte fårikål. Om kvelden inviterte vi venner over, eller dro ut til sentrum og satt på et utested med kaffe og vafler. Søndager besøkte vi foreldrene våre. Første halvdel var vi hos mine foreldre, resten hos hans. Vi hjalp dem i hagen, skrudde på sykler og skravlet i timesvis med slekta.
Søndag kveld lå vi hjemme i sofaen og hvilte oss. Det har aldri vært høylytt kjefting eller skrik, kun stillhet og harmoni. Men så En dag sa Hans at han var blitt lei av meg. Den ettermiddagen satt han flere timer og forklarte hvor misfornøyd han var. Han trakk frem sine kompiser, som levde vilt og fritt, festet og nøt livet i motsetning til oss. «Vi krangler jo ikke engang,» sukket han. Så dro han bare ut.
Jeg syntes jo livet vårt var trygt og godt. Likevel, for Hans’ skyld, var jeg beredt til å forandre meg helt. Først byttet jeg ut hele garderoben. Jeg tok pengene vi hadde spart til hytte ved fjorden og brukte dem på klær jeg aldri før ville tenkt å bruke. Jeg klippet håret kort og tonet det rødt. Plutselig hadde jeg en fasade som ingen kunne kalle kjedelig lenger. Samtidig sa jeg opp jobben på kontoret og fikk meg jobb som arrangør for festivaler og konserter. Den nye jobben introduserte meg for en verden av rare og ville opplevelser.
En uke senere kom Hans tilbake, og ble paff da han så hvem jeg hadde blitt. Jeg lovet ham da at nå skulle alt bli annerledes. Og det ble det: nesten aldri var vi hjemme. Vi løp mellom utestedene på Grünerløkka, restauranter og festlige lag. En kveld på jazzklubb, neste dag på quiz tredje dag på hagefest hos venner. Kanskje tok vi toget til Bergen for helgen, kanskje lånte vi telt og padlet i marka.
Etter noen måneder med dette nye, fartsfylte livet, begynte Hans å fortelle at han savnet roen. Han lengtet etter hjemmelaget mat og duften av nybakte horn. Nå hadde jeg ikke tid til kjøkken eller bakeboller. Jeg var blitt så annerledes at Hans sluttet å lengte etter min nærhet.
En uke senere sa han at dette livet orket han ikke mer. Han ville tilbake til de gamle, gode tidene, med ro, med stearinlys i stua og helgebesøk hos foreldre hjemmelagde kjøttkaker og ikke ferdigmat fra Foodora.
Men nå oppdaget jeg at det ikke interesserte meg lenger. Jeg hadde brukt alt og alle krefter på å tilpasse meg voksenlivets rutiner, nå klarte jeg ikke gå tilbake. Dette livet passet meg plutselig bedre enn jeg noen gang hadde trodd. Jeg var også glad i den gamle tilværelsen, men ville ikke gi opp det jeg hadde funnet nå.
Da Hans denne gangen forsøkte å overbevise meg om å gjenoppta alt det gamle, eksploderte huset. Tallerkener knuste og naboene banket på døra, politiet ble ringt. Hans pakket bagen og dro hjem til sin mor. Han tror kanskje han kan komme tilbake og finne meg slik jeg en gang var. Men det skjer ikke vi er ikke filmfigurer som kan skifte maske og gjenoppstå etter et mareritt. Når Hans en dag kommer hjem, vil han finne papirene til skilsmisse på kjøkkenbenken sammen med en lapp hvor det står: Nå er det jeg som er lei av deg, Hans. Jeg bor ikke her mer.
