Kjære dagbok,
Noen ganger føles det som om livet mitt har roet seg i takt med byens rolige tempo. Jeg, Ragnhild Thorvaldsdatter, har vært enke i fem år nå. Savnet etter min kjære Arne har det blitt lettere å bære, såret har grodd, og barna sønnen min Jonas og datteren min Liv bor nå med sine egne familier. Seksti år passerte jeg for litt siden, og tidene forandrer seg men jeg har funnet roen i min lille toroms-leilighet på Majorstuen. Alenetilværelsen føltes ikke tung: jeg har begynt å svømme fast hver uke, går på kunstutstillinger og har til og med lært å bake franske makroner, som jeg tidligere bare drømte om når jeg sto utenfor konditoriet på hjørnet.
Men som vi sier her i Norge mennesker er til for hverandre. Jeg kjente etterhvert at det ville være fint å ha noen å dele tankene mine med, klage over regnværet, eller bare sitte sammen i sofaen, stille, med en serie på TV og en følelse av nærvær.
Slik kom Einar, sekstisyv år gammel, inn i livet mitt, omtrent som en av de gamle heltene fra norsk film. Vi møttes på et dansekurs for godt voksne han spurte om jeg ville danse vals, og som et lite mirakel tråkket han ikke på tærne mine én eneste gang. Den kvelden sa han så mange hyggelige ord om hvor sjarmerende og spesiell jeg var, at jeg rødmet, selv om det var lenge siden sist noen hadde gitt meg så varm oppmerksomhet.
Einar var høyreist, gråhåret og ordentlig, kledd i en nypresset skjorte. Han fortalte at han hadde vært ingeniør hele livet, også enkemann, og at han bodde sammen med datteren sin og hennes familie.
«Du, Ragnhild,» sa han idet han fulgte meg til døren, «du er ei fantastisk kvinne. De lager ikke slike kvinner lenger.»
Romanser utviklet seg stille og rolig: spaserturer rundt Sognsvann, kafébesøk, is og lange telefonsamtaler. Einar var alltid hensynsfull, aldri noen syting over helsa eller forespørsler om å låne noen kroner noe som var et godt tegn for meg.
Så, etter en måneds tid, kom det øyeblikket jeg hadde ventet på med litt sommerfugler i magen. Einar inviterte meg over på middag hjemme hos seg, hvor jeg skulle bli kjent med datteren hans.
«Datteren min, Sigrun, gleder seg veldig til å møte deg,» sa han mykt. «Jeg har snakket så mye om deg. Kom, så kan vi spise middag sammen som en familie.»
Jeg forberedte meg som en tenåring før ball fikk satt opp håret, tok på min fineste kjole.
Leiligheten til Einar var en romslig treroms i et gammelt bygg på Frogner, med høyt under taket, gamle bøker og den der helt spesielle blandingen av hjemmekos og en viss spenning i lufta.
Det var Sigrun som åpnet døren. Hun var rundt tretti, men så eldre ut. Solid bygd, bestemte trekk og et blikk som straks vurderte meg som om jeg var en gjenstand som skulle kvalitetssikres.
«God kveld,» sa hun nøytralt, uten å smile. «Kom inn. Pappa er inne på tredje timen med å velge slips.»
Jeg rakte henne et hjemmebakt bringebærterte jeg hadde brukt hele formiddagen på. Hun tok den imot som om det var en død mus, og forsvant ut i stuen.
Bordet var pent dekket, med krystallglass, salater, varm mat man så at det var lagt mye arbeid i det. Einar strålte da han kom ut av soverommet og bød meg hjertelig velkommen.
«Ragnhild, du kan sitte her. Sigrun, vær så snill og server litt salat.»
Middagen startet høflig. Vi snakket om været, matpriser, byens nyheter. Sigrun sa nesten ingenting, tygde kjøttet langsomt og hadde blikket plantet i meg.
Uroen bare vokste. Jeg følte meg som et salgsobjekt på utstilling.
Da vi hadde spist hovedretten og Einar helte opp kaffe, la Sigrun fra seg gaffelen, tørket munnen og stirret meg rett inn i øynene.
«Ragnhild Thorvaldsdatter, hva slags leilighet har du?»
Jeg satte teen nesten i halsen, så overraskende og påtrengende var spørsmålet.
«Unnskyld?»
«Leiligheten din,» gjentok hun ufortrødent. «Eier du? Hvor stor? Hvilket område? Hvilken etasje?»
Einar krympet seg nesten på stolen, stirret ned i kaffekoppen, som om det skjulte seg et eventyr der.
«Jo… eeh, toroms på Majorstuen,» fikk jeg stotret frem. «Hvorfor spør du om det? Har det noe med middagen å gjøre…?»
Sigrun lente seg bakover, krysset armene over brystet.
«Det har alt med saken å gjøre. Vi er voksne mennesker; jeg har rett til å vite forholdene.»
«Hvilke forhold?» Jeg så vekselsvis på datteren og så på Einar, men han var fortsatt forsvunnet inn i duken.
«Forholdene for omsorg,» svarte hun kort. «Jeg lar pappaen min flytte til deg. Jeg vil være sikker på at han får det bra der, at noen tar vare på han, at det er rolig område og kort vei til lege. Han trenger ro og sunn mat.»
Jeg satte koppen ned på asjetten. Det klirret i porselenet, som et gammelt skipsklokkespill.
«I hvilken forstand lar flytte til meg? Har noen sagt at jeg ønsker jeg skal ta ham til meg?»
Sigrun så virkelig overrasket ut, hevet til og med øyenbrynene.
«Hva mener du? Du er jo her på middag. Pappa snakker om deg hele tiden… Hvis dere er kjærester, er det jo naturlig at dere bor sammen, er det ikke?»
«Muligens,» svarte jeg forsiktig, «men én måned er ikke så lenge, og hvorfor skulle pappaen din bo hos meg?»
«Selvsagt! Vi bor trangt nok, jeg har mann og to tenåringer hjemme. Pappa har vanskelig for all støyen. Han trenger ro. Hjemme hos deg er det jo bare deg, det passer perfekt.»
Hun beskrev det nærmest som å ordne pass av en katt for noen uker.
«Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare blir glad for dette,» fortsatte Sigrun da jeg ikke svarte. «Du får jo en mann i huset, noen som kan hjelpe til litt. Jeg slipper å måtte lage middag til fem, vaske klær for mange, hjelpe med leksene…»
«…og så får du pappa på kjøpet med blodtrykket hans og små særheter. Det gagner deg også: jeg skal ikke røpe deg for pensjonen hans. Han er nøysom, så det blir nok mer til overs for deg.»
Jeg vendte meg mot Einar.
«Einar, sier du virkelig ingenting selv? Mener du at du kan leveres til meg, så Sigrun kan få litt bedre plass hjemme?»
Einar så opp da, med et sørgmodig, litt oppgitt blikk.
«Ragnhild… Sigrun bare bekymrer seg. Det er trangt hjemme, gutta bråker, og du har det stille og rolig…»
Det kokte inni meg. Jeg trodde det var kjærlighet, interesse, varme. Men egentlig var det en audition til rollen som ubetalt pleier med bolig inkludert.
«Vel,» jeg reiste meg. «Takk for maten. Salaten var god.»
«Hvor skal du?» Sigrun stirret undrende. «Vi er ikke ferdige. Når kan pappa flytte inn? Han har ikke så mange eiendeler, men favorittstolen må være med.»
Jeg så på denne sterke, praktiske kvinnen som hadde organisert farens fremtid som et gammelt møbel.
«Sigrun,» sa jeg, med en stemme jeg knapt kjente igjen, «jeg ønsker meg en mann for glede, ikke for å løse dine familieproblemer. Jeg er ikke et eldrehjem.»
Og til Einar:
«Og du, Einar, hvis du lar datteren din bestemme slik over deg da trenger jeg deg ikke.»
«Men Ragnhild…» begynte han, men Sigrun la hånden på skulderen hans og trykket han ned.
«Bare sitt, pappa!» sa hun bestemt. «Skal det være sånn, så får vi heller spørre tante Åse i tredje etasje, hun har sett på deg lenge!»
Jeg tok på meg kåpen i gangen, hendene skalv, og knappene nektet nesten å kneppes. Fra stua hørte jeg Sigruns monotone stemme:
«…jeg sa jo det, de er alle like. Bare ute etter kos og penger. Ingen forpliktelser. Pappa, vi får heller høre med tante Åse.»
Jeg gikk mot T-banen og tenkte: Gudskjelov at dette ble klart nå, i kveld, og ikke om et halvt år når jeg hadde rukket å bli glad i ham.
Boligspørsmålet, som vi sier her, ødelegger faktisk folk. Barna vil ha sitt, og skyver foreldrene videre til «passende damer» så de får fred. Det er behagelig, praktisk og trist.
Og dessverre er det altfor mange som takker ja fordi vi er redde for å bli alene, og føler at «noe er bedre enn ingenting». Det er sårt.
Hva ville du gjort? Synes du jeg gjorde rett i å gå? Eller burde jeg ha tatt vare på Einar, stakkar, selv om datteren hans var som hun var?
