Plass på kjøkkenet
Synøve, har du sovnet der inne? Gjestene sitter jo ved bordet og venter!
Svigerinnens stemme skar gjennom kjøkkenstøyen som en kniv gjennom smør. Synøve Halvorsen Dalen rykket ikke til. Hun var vant til den stemmen. Til den tonen. Til det alltid “vel, forresten”.
Kommer straks, Berit.
Straks? Det har gått førti minutter allerede!
Synøve snudde lydløst karbonadene i pannen. Det freset, duftet stekt løk og hvitløk. Hun la på lokk, skrudde ned varmen og så på klokken. Akkurat åtte minutter igjen til hovedretten skulle på bordet. Alt planlagt på forhånd. Som alltid.
Bak veggen summet stemmer. I dag var det en spesiell dag: 35-års bryllupsdag for Berit og Kåre Dalen. Begge sønnene var kommet hjem, svigerdøtre, fire barnebarn, naboene Astrid og Odd. Synøve hadde stått på kjøkkenet siden klokken fem. Først lammefrikassé, så hjemmelaget potetsalat, Waldorfsalat, røkelaks, spekemat. Så horn med ost og skinke Kåre likte ikke annet. Kjøttsuppe etter tradisjon, så husmannskarbonader de med løk og loff smakt til i melk. Kake. Kaken bakte hun i går kveld, napoleonskake med tolv lag, det var Berits favoritt hele livet.
Synøve tok av seg forkleet, hang det på knaggen, glattede håret. Tok fatet med karbonader og gikk inn i stua.
Å, ENDELIG! utbrøt Berit, men talte ikke direkte til henne, mer i retning av bordet.
Gjestene humret bifallende. Astrid strakte seg mot fatet.
Synøve, hvor er potetene? spurte ektemannen Eirik uten å se opp fra mobilen.
Jeg henter dem nå.
Hun gikk ut på kjøkkenet igjen. Fylte en stor bolle med nypoteter, smør, rømme og dill. Alt slik de liker det. Slik svigerfar liker det. Slik Eirik liker det.
Da hun kom inn igjen, lo folk av en vits. Noens vits, aldri hennes.
Synøve var femtito.
Syvogtyve av dem hadde hun levd i denne familien. Først leide hun og Eirik en leilighet, så flyttet de inn i den store Dalen-leiligheten på Parkgata da Marius kom. Det skulle være enklere, sa de, foreldrene skulle hjelpe til. Men hjelpen fra svigerfamilien så ikke Synøve mye til. Selv tilbød hun seg hver dag, hver høytid, hver søndag.
Synøve, hent litt mer brød, da, sa Berit.
Hun hentet brød.
Og ikke glem sennep.
Hun hentet sennep.
Hun spiste stående ved kjøkkenbenken. Hennes plass var innerst ved hjørnet av bordet, men det var enklest å ikke sette seg hun måtte jo straks opp igjen.
Så kom kaken.
Berit skar den selv, høytidelig, med Kåres hånd over sin. Alle tok bilder. Gjestene sa oi over kakelagene.
Er den fra bakeriet? spurte Astrid.
Hva tror du? sa Berit stolt. Den er hjemmelaget. Vår egen.
“Vår.” Synøve løftet tekoppen. Tok en slurk. Sa ingenting.
Kåre reiste glasset for en skål. Snakket om familie, om troskap, om rikdommen i barn. Sa Berit var hjemmets grunnvoll, husets mor. Berit smilte beskjedent. Applaus.
Synøve klappet også.
Etterpå ryddet hun. Vasket opp. Fordelte rester i bokser. Tørket av bordet. Vasket komfyren. Bar ut søpla. En helt vanlig avslutning på en fest.
Eirik kom ut på kjøkkenet i ellevetiden, da huset var stille.
Går det bra?
Ja, helt greit.
Er du sliten?
Litt.
Han nikket. Tappet vann. Gikk for å se på TV.
En vanlig kveld. Ingenting hadde skjedd. Allikevel hadde noe skjedd. Noe som en usynlig sprekk i glasset. Umerkelig, til noe faller sammen.
Synøve skrudde av lyset. Sto litt i mørket. Duften av karbonade hang fortsatt i luften. Løk. Hennes dag.
Så gikk hun og la seg.
De neste tre ukene forløp som alltid. Hun lagde frokost, lunsj, middag. Vasket klær. Handlet på markedet. Planla ukemeny. Eirik ville ikke ha byggryn. Svigerfar ville ikke ha fisk på hverdager. Svigermor var på diett, bare når det passet henne. Synøve hadde alt i hodet. Uten notater. Bestandig.
Hun jobbet på regnskapskontor, tre dager i uken. Resten brukte hun hjemme.
Alt startet med en bagatell en fredag.
Middagen ble kylling i rømme. Trygg oppskrift, alle spiste alltid opp. Men Berit kom innom, som så ofte, plutselig, med en pose epler fra hytta.
Å, kylling i rømme igjen? Eirik får halsbrann av rømme. Visste du det ikke?
Visste, Berit. Den er mager, femten prosent. Han ba selv om denne retten.
Javel, javel. Jeg ville laget den uten.
Da vet jeg det, Berit.
Berit satte seg, tok opp mobilen.
Forresten, sa hun mens hun scrollet, jeg snakket med Karen på Håkons gate i går. Datteren hennes jobber som kokk. Karen får alltid god, fersk mat. Ferdig laget.
Synøve ventet.
Så jeg tenkte, kanskje du også kunne fått deg noe mer ordentlig jobb. Ikke bare tre dager her og der. Får du inn noe, da?
Synøve snudde kyllingen i gryta. Så på svigermor.
Jeg tjener penger, Berit.
Ja, ja. Jeg bare sier det.
Berit bare sa det. Alltid slik ikke sint, ikke høylytt, bare “i forbifarten”.
Synøve lot lokket falle på plass. Skrudde ned varmen. Kjente at noe strammet seg i brystet. Ikke første gang. Men denne gangen var det sterkere.
Dagen etter ringte hun venninna, Ragnhild Jacobsen, barndomsvenn fra Holmestrand, nå bibliotekar, lenge skilt erklært lykkelig sånn.
Ragni, hvordan går det?
Helt greit. Du da? Noe er det, jeg hører det.
Det går bra.
Synøve?
Stillhet.
Jeg er bare så sliten, Ragni. Tom.
Ingen formaninger. Bare:
Kommer du på besøk?
En gang snart.
Kom snart. Jeg har kaffe. Jeg har tid til prating.
Synøve smilte. For første gang på dager.
Så kom kvelden. Den kvelden.
Det var lørdag. Eirik hadde invitert broren sin, Harald, med kona Grete. Impulsivt, slik han alltid gjorde.
Vil du at Harald og Grete skal komme på middag i morgen?
Når da?
Rundt sju, kanskje.
Ok.
Ikke noe mer. Klokken åtte lørdag morgen sto Synøve på torget. Kjøpte kjøtt, grønnsaker, poteter, auberginer. Hun planla: lammestek i ovn, gresk salat, gulrotsuppe, pannekaker til kaffen. En normal lørdag.
Klokka ett var alt i gang. Stek i ovnen, suppe på platen, pannekakerøre hviler i kjøleskapet.
Klokken tre kom Berit. Uanmeldt, som vanlig.
Så dere har lystig lag, men sier ikke fra til meg?
Harald og Grete kommer på middag, sa Eirik.
Ja vel, Berit stakk nesa inn i ovnen. Har du brukt krydder?
Ja.
Hvilke?
Rosmarin, timian, hvitløk.
Kåre liker ikke rosmarin, vet du.
Kåre er ikke invitert i dag.
Stille. Kort pustepause.
Hva sa du nå?
Synøve snudde seg, møtte blikket hennes.
Dagens middag er for Harald og Grete. Kåre liker ikke rosmarin, men han er ikke med i dag. Steken blir bedre sånn.
Berits blikk var nytt, nesten fremmed. Så knep hun leppene sammen.
Javel. Og gikk.
Så hørte Synøve henne mumle med Eirik. Lavt, men ikke lavt nok. Eirik svarte, litt forsiktig. Så kom han ut på kjøkkenet.
Synøve, må du være sånn?
Hva da? Jeg sa ingenting galt.
Hun ble lei seg.
Og hvorfor det?
Intet svar. For det var jo ikke noe svar. Men han så likevel strengt på henne, som om noen alltid må være skyldig, og at hun som alltid var den enkleste.
Harald og Grete kom klokken sju. Glade, med italiensk vin og sjokolade fra gourmetbutikken “Lysaker”. Et godt måltid. Lammesteken ble saftig, suppen fyldig, pannekakene lune.
Synøve, du kan virkelig det med mat, sa Grete og lente seg bakover.
Takk.
Jeg kunne aldri ha fått til sånn, innrømte hun.
Man kan alltid lære, sa Synøve.
Nei, det får noen andre ta seg av, lo Grete. Vi spiser takeaway, vi!
Flott liv, sa Harald.
Og takk til deg, Synøve, Grete så utover bordet. Så vakkert.
Flid. Synøve ryddet inn tallerkener, kom tilbake med pannekaker og satte på tekjelen.
Nå må du sette deg ned, Synøve! Ikke alltid stående, sa Grete.
Synøve satte seg, helte te, tok én pannekake.
Så sa Harald brått:
Husker du, mor snakket om å pusse opp kjøkkenet her? Synøve, er det sant?
Vi har diskutert det, sa Synøve forsiktig.
Mor mente du ville totalrenovere, men at hun helst ville ha det som nå.
Berit bor i sitt hjem, vi i vårt. Ulike kjøkken.
Helt logisk, sa Harald.
Nei, mumlet Eirik. Dette er jo foreldrehjemmet. De har jo bygget alt.
Synøve så opp.
Hvem sitt hjem, Eirik?
Vel, foreldrehjemmet. De har gitt alt.
Vi har bodd her i tjue år.
Jaja.
Stille som et pledd over bordet. Grete så ned i koppen. Harald forsyner seg med en pannekake.
Gode pannekaker, sa han.
Ingen returnerte til saken.
Natten igjennom lå Synøve og stirret i taket. Eirik sov tungt ved siden, pusten jevn. Hun hørte, tenkte på alt han sa ved middagen. “Deres hjem.” Ikke deres, ikke hennes. Bare deres. Fremmed.
Tjue år med koking, vasking, steking, stryking. Dette huset luktet av henne. Men det var ikke hennes likevel.
Neste morgen sto hun som alltid opp, kokte kaffe, satte grøt.
To nye uker gikk.
Så var det årsdagen. 35 års bryllup.
Synøve forberedte seg to dager i forveien. Berit skulle ha alt lammefrikassé, varme retter, to salater, horn, kake. Berit ramsa opp. Hvor mange? Fjorten, kanskje femten, hun skulle høre nærmere.
Fredag kveld fikk hun sms: sytten.
Synøve regnet om mengden, dro til markedet igjen. Supplerte.
Lørdag, opp fire. Koking av kraft til frikasséen natten i forveien ti på kvelden. Suppa stivnet, stod på balkongen, hun fikk smak klar, blank kraft.
Så gjærbakst. Hun likte arbeidsroen; mykt og lunt i hendene, deig som svarer når den eltes. Hun mintes moren, hvordan hun lærte henne: “kjenn på deigen; den forteller selv når den er klar”.
Mor var borte i åtte år.
Synøve kjevlet deig og tenkte på henne. Hvordan moren sang lavt på kjøkkenet, mel på albuene, en hjemmestrikket kjole. Gamle norske sanger, slike ingen husker.
Klokka ti: horn ferdig. Tolv: salater. To: varmretten i ovnen. Hun lå foran planen.
Gjestene kom klokken tre.
Hun tok imot, tok jakker, tilbød plasser, satte fram snacks, sjekket ovnen. Slo på kaffetrakteren. Svarte gjestene og rørte saus samtidig.
Synøve, hornene er klare? spurte hun seg selv lavt ingen andre spurte, alle satt ved bordet.
Bar ut horn. Smil og glede fra forsamlingen.
Å, hjemmelaget! sa Astrid.
Ja, Synøve har laget, sa Harald.
Flink jente, smilte Astrid, rettet seg så mot Berit. Berit, du har fått deg en arbeidsom svigerdatter.
Joa, hun greier seg, svarte Berit.
Synøve gikk tilbake til kjøkkenet.
Klokken fire bar hun ut hovedretten. Et stort og tungt fat. Hun brukte skulderen mot døren.
Endelig! ropte Berit høyt. Vi trodde nesten du glemte oss!
Folk lo, vennlig, tilsynelatende uskyldig.
Synøve satte fra seg, rettet ryggen.
Vakkert, sa Kåre, du er flink.
Synøve, er poteten for seg eller sammen med det andre? spurte Eirik.
Kommer straks med poteter.
Da hun gikk ut, hørte hun det.
Astrid spurte Berit lavt. Et navn, en anerkjennelse. Men i døråpningen, der det i et hvileskjær var blitt stille, hørtes ordene tydelig.
Hva jobber hun egentlig som, Synøve?
Regnskapsfører. Tre dager i uka et sted. Ellers, plassen er kjøkkenet. Den veien og ikke lenger.
“Plassen er kjøkkenet. Den veien og ikke lenger.”
Synøve stoppet i døråpningen. Ryggen mot stua, ansiktet mot komfyren.
Astrid lo kort.
Noen må vel kokkelere.
Akkurat, sa Berit.
Synøve ventet noen sekunder. Tok poteter. Gikk inn til bordet.
Takk, Synøve, sa noen.
Hun nikket. Satte seg i hjørnet. Helte vann i glasset. Ikke vin. Vann.
Hun spiste stille. Svarte når noen spurte. Smilte på kommando. Ryddet og hentet nytt. Skar opp kake.
“Plassen hennes er kjøkkenet. Den veien og ikke lenger.”
Den natten sov hun ikke.
Hun lå og vrei på ordene i tankene. Uten sinne. Vendet dem mot lyset, snudde og så fra alle kanter. Plassen på kjøkkenet. Syvogtyve år på kjøkkenet. Skitne hender i deig, varm oppvask, tungt fat til sytten personer. Hender ingen ser. Bare maten.
Hvorhen går veien. Den, hun allerde har gått syvogtyve år.
Eirik sov. Hun så på ham i mørket. Kjente det gamle ansiktet. Visste at høyre skulder verkte etter gammelt fall, at han led varmen dårlig, at han egentlig var snill men aldri hadde sett henne, ikke egentlig.
Hun sto lydløst opp. Tok på morgenkåpen. Listet seg på kjøkkenet.
Slo på lyset. Satte vann på kok.
Kjøkkenet var rent. Alt på plass hennes arbeid, i dag som alltid.
Hun helte te, tok frem mobilen. Fant samtalen med Ragni.
Skrev: “Sover du?”
Fem minutter etter: “Nei. Leser bok. Hva skjer?”
Hun så på skjermen. Skrev: “Ingenting. Jeg vil komme på besøk. Kan jeg i morgen?”
Ragni svarte umiddelbart: “Selvsagt. Kom!”
Neste morgen: kaffe, eggerøre, ristet brød, tomater. Hun dekket på. Eirik, trøtt, kom tuslende ut.
God morgen.
God morgen, svarte hun.
Hun helte kaffe. Satt seg.
Eirik, jeg må snakke med deg.
Mhm. Han tok opp gaffelen.
Jeg drar bort noen dager.
Hvor hen?
Til Ragni. Trenger pause.
Han så på henne overrasket.
Hvorfor det?
Jeg er bare sliten.
Han trakk på skuldrene.
Ja vel. Hva med oss?
Det finnes karbonader i kjøleskapet. Suppen er fra i går. Frosne kjøttboller i fryseren.
Og senere?
Dere klarer nok det.
Hun dro søndag ettermiddag. En koffert. Ikke stor.
Ragni tok imot i gangen. Så på kofferten. Så på Synøve. Spurte ingenting. Bare en klem.
Kom, vi lager te.
De satt på Ragnis kjøkken til langt på natt. Liten kjøkkenkrok med rød geranium og gammelt skjermbrett. Ragni laget te med sitronmelisse. Fant fram havrekjeks. Samtalene fløt. Synøve snakket lenge, hakkende, noen ganger tyst.
Du vet, sa hun til slutt, jeg er ikke sint. Bare sliten av å være usynlig.
Jeg skjønner det, sa Ragni stille.
Hva nå?
Ikke gå tilbake med en gang.
Hun nikket. Holdt koppen. Varmen mot hendene, ekte.
Tre dager senere ringte Eirik.
Synøve, når kommer du hjem?
Vet ikke.
Hva mener du? Det er tomt i kjøleskapet.
Gå til butikken.
Stillhet.
Jeg kan jo ikke lage mat.
Kan du steke egg?
Egg klarer jeg.
Da lager du egg.
Hun la på. Ble stående. Så begynte hun å le, for første gang på lenge.
Den fjerde dagen sa Ragni:
Forresten, en bekjent av meg jobber på en kulinarisk skole. De trenger en lærer på hjemmebakst og norske retter. Vil du prøve?
Synøve så på henne.
Jeg har aldri undervist.
Du baker bedre enn noen av dem! Prøv i det minste.
De krever sikkert papirer.
Snakk først. Si nei etterpå hvis du må.
To dager senere satt Synøve på kontoret til rektor på “Smakens ABC”, Line Nygaard, energisk og bestemt.
Ragni sier du er dyktig, sa Line. Hva kan du?
Synøve tenkte litt.
Norsk husmannskost. Bakst, gjærdeig og butterdeig. Kjøttretter. Sylt og suppe, noe pasta, litt europeisk.
Gjærdeig fra bunnen av?
Alltid.
Line smilte kort.
Greit. Prøvetime på fredag. Liker gruppa deg, tar vi videre.
Fredagen kom. Tema: surdeigsbrød.
Synøve sov dårlig natten før. Tenkte det var dumt. At hun aldri hadde undervist. Hva ville Eirik si. Hva ville Berit si.
Så stoppet hun tanken hvorfor skulle det egentlig spille noen rolle?
Fredag kom. Åtte deltakere. Alder og former blant blanda drops. De så på henne med nysgjerrighet.
Synøve hilste, tok fram bakebollen.
Vi begynner enkelt, sa hun. Godt brød begynner ikke med oppskriften. Det begynner med at dere kjenner deigen med hendene. Her. Hun viste. Når deigen slipper bollen og blir blank og smidig, det er øyeblikket. Ingen kjøkkenmaskin slår hendene deres.
Hun pratet, eltet, forklarte. Demonstrerte brette-teknikk, konsistens, betydningen av vannets temperatur, tålmodighet under heving.
En ung kvinne spurte:
Hva om jeg feiler?
Da lager du nytt. Tredje gangen så går det. Deigen blir ikke fornærmet.
Det lo gruppen godt av.
Line sto i døra og lyttet.
Etterpå nikket hun:
Du har det. Lærerøye. Vil du starte her?
Synøve skrev under mandag.
Tre leksjoner i uken. God timebetaling. Bedre enn regnskapsjobben.
Hun tok permisjon fra kontoret.
Ringte Eirik:
Jeg har fått ny jobb. Lærer på matkurs.
Hæ? Hva da? Når kommer du hjem?
Vet ikke.
Er du seriøs?
Ja.
Stillheten var lang.
Mor sier du er fornærmet.
Jeg er ikke fornærmet. Bare utslitt.
Sliten av hva?
Hun lette etter ordene.
Av å ikke bli sett, Eirik. Syvogtyve år har jeg vært usynlig. Det er rene skjorter, mat på bordet men aldri meg.
Taushet.
Synøve
Jeg beskylder deg ikke. Jeg sier det som det er.
Han svarte ikke.
Jeg ringer tilbake, sa han.
Ok.
To uker gikk. Synøve bodde hos Ragni. De lagde mat sammen. Ragni forventet ingenting, men Synøve tilbød seg for hun likte det. Og Ragni takket, alltid ekte.
En dag sa Ragni:
Du er forandret.
Hvordan da?
Mer rolig. Ikke så på sprang.
Synøve tenkte.
Kanskje du har rett.
På matkurset ventet de på henne. Gruppene ble fulle, manglet plasser. Line fortalte at flere hadde meldt seg bare for hennes kurs.
Du har noe, sa Line. Folk kjenner det.
Synøve gav det hun kunne.
Nå ble det lagt merke til.
Eirik besøkte henne etter den andre uka. Ringte på forhånd. Ragni holdt seg i bakgrunnen. De satt på det lille kjøkkenet.
Synøve, vær så snill, bli med hjem.
Hvorfor?
Hjem, familie. Jeg er alene der.
Du har vært alene i tre uker. Jeg var alene i syvogtyve år.
Han senket blikket.
Jeg skjønte det ikke.
Nei.
Er alt slutt da? Skilles vi?
Vet ikke. Kanskje ikke. Men jeg går ikke tilbake til gamle livet. Jeg har jobb nå. Og hjemme blir jeg ikke mer hushjelp, for noen.
Mor mente det ikke vondt.
Hør godt etter jeg snakker ikke om fornærmelser. Men om at hun sa, “plassen er kjøkkenet, den veien og ikke lenger”. Forstår du?
Han nikket.
Du hørte det.
Ja. Og mer også.
Stille.
Mor tok feil, sa han lavt. Og jeg også.
Mhm.
Han så på henne, som den gutten hun forelsket seg i. Rådvill, oppriktig.
Hva gjør jeg nå? spurte han.
Begynn med noe lite. Lær deg å koke en suppe.
Han trakk på smilebåndet.
Seriøst?
Det er ikke vanskelig. Løk, gulrot, potet. Jeg forklarer jeg er jo lærer nå.
Han så lenge på henne.
Kommer du tilbake?
Synøve lot spørsmålet hvile lenge. På Parkgata, morgenlukten av smør, Eirik hun hadde delt halve livet med. På at livet er livet, aldri perfekt, aldri bortkastet.
Femtito. Ikke atten, ikke nitti.
Kanskje, svarte hun. Men ikke enda. Jeg trenger litt mer tid.
Hvor lenge?
Så lenge som trengs.
Han reiste. Hun ble sittende ved vinduet. Geranien blomstret, rosa mot glasset. Utenfor var oktober. Løv i vinden.
Så reiste hun seg. Tok ut mel, smør, egg. Begynte på en deig. Bare fordi hun ville. For seg selv.
Deigen var lun, smidig, villig i hendene.
Hun eltet og lot tankene fare.
En måned senere tilbød Line henne fast stilling.
Vi trenger deg. Ikke midlertidig, men fast. Tre kurs i uken, én workshop i måneden. Her er kontrakten.
Synøve leste. Lønna var reel ingen rikdom, men frihet.
Jeg sier ja, takket hun.
Signerte. Gikk ut på trappa. Pustet høstluft.
Ringte Ragni.
Jeg har fast jobb!
Synøve! Så utrolig flott! Skal vi feire?
Klart det. Jeg baker.
Selvfølgelig!
Synøve smilte.
Samtalene med Eirik gikk rolig, ingen krangel. Han ringte ofte. Sa hva han lagde. Først egg. Så ba han om oppskrift på lapskaus. Synøve forklarte. Han ringte med spørsmål: hvor mye kjøtt, når salte, hvorfor ble det tørt.
Tørt fordi du har for lite buljong, kanskje.
Jeg tok tre skjeer, du sa jo det.
Spiseskje eller teskje?
Pause.
Å, det er jo forskjellig?
Hun lo. Han lo også.
I slutten av oktober kom han igjen. Med blomster. Krysantemum, høststerke. De hun likte. Før hadde han aldri tatt dem med hun kom jo alltid tilbake uansett. Nå hadde han skjønt.
Fine, sa hun.
Jeg visste du ville like dem.
De drakk te, snakket lenge. Om alt. Om barnebarn, om Harald og Grete som kanskje ville flytte, om at Kåre hadde vært syk men var bedre.
Til slutt sa han:
Mor vil gjerne snakke med deg.
Synøve så stillt ned.
Jeg vet det.
Nei, altså, hun mener alvor. Noe forandret seg da du dro.
Hva da?
Hun lagde maten selv. Første gangen på årevis. Baket kake. Den ble ikke bra, men hun gjorde det.
Synøve så i koppen.
Flott.
Og hun sa, hun tenkte hun var for hard mot deg. Da, foran hele familien. Skjønte det i ettertid.
Godt hun skjønner det.
Snakker du med henne?
Synøve løftet blikket.
Når jeg er klar. Ikke ennå.
Jeg forstår.
Han presset ikke. Det var nytt. Han pleide alltid presse ville ordne opp straks, implodere uroen bort. Nå virket det som han ventet. Eller lærte seg å vente.
Før han gikk, stanset han i gangen.
Synøve.
Ja?
Du hadde rett. Hele veien. Jeg så det ikke. Det var feil av meg.
Hun møtte blikket.
Jeg vet.
Jeg er lei meg.
Hun nikket. Sa ikke at alt var ok. For det var det ikke. Men kanskje kunne noe bli det, etterhvert.
Ring meg i morgen, ba hun. Fortell hvordan lapskausen blir.
Det gjør jeg.
Han gikk.
Synøve sto lenge i gangen. Gikk så på kjøkkenet, satte vann over. Så ut mot kveldens by. Gatelys skinte gult.
Hun tenkte på kurset hun skulle ha. Nytt emne: mørdeig. Den må lages med kalde fingre. Smørret må ikke smelte. En liten detalj mange ikke forstår de maser, presser deigen, og så forsvinner smuldringen, lettheten.
Hun ville forklare. Det kunne hun tydeligvis.
Vannet kokte. Hun laget te. Satte seg.
Et sted der ute levde livet hennes, gammelt og nytt om hverandre. Hun visste ikke hvor det førte. Om hun ville tilbake til Parkgata. Eller bli. Eller finne noe helt annet.
Men akkurat denne kvelden satt hun ved Ragnis vindu, tjente egne penger, lærte folk å kjenne på deigen. Og det var ekte.
Det var nok, nå.
Dagen etter ringte Eirik rundt lunsj.
Lapskausen, sa han.
Hvordan ble det?
Ganske bra. Til og med litt farge.
Så du ikke kokte vekk alt så.
Nei. Tok gulrøttene i til slutt, som du sa.
Flink.
Pause.
Synøve. Hvordan går det med deg?
Det går bra, sa hun. Og det var sant.
