Du, du aner ikke hva jeg har opplevd i det siste jeg trodde aldri jeg skulle fortelle denne historien, men nå må jeg bare. Jeg er 62 år gammel, undervist i norsk og litteratur på videregående i snart fire tiår. Livet mitt er temmelig forutsigbart egentlig: vandringer i korridorene, Ibsen og Hamsun, lunken kaffe, og stabel på stabel med stilbunker.
Hver desember gir jeg elevene mine en oppgave: «Intervju med en eldre person om deres sterkeste juleminne». Vanligvis er det ingen som blir spesielt begeistret heller et øyeblikk med himlende øyne.
Men i år, etter at det ringte ut, kom ei stille jente Ingrid bort til pulten min med oppgaven i hånda. «Frøken Solveig, kan jeg intervjue deg?», spurte hun spent. Jeg lo litt og sa: «Åh, kjære deg, mine minner er kjedelige! Spør bestemoren din eller en nabo som har gjort noe mer spennende enn å bake pepperkaker.» Men hun gav seg ikke: «Jeg vil faktisk gjerne høre dine minner.» Hun så meg rett inn i øynene, så jeg sa ja.
«Jaja, i morgen etter skoletid. Men hvis du spør om den tørre fruktkaken til tante Gerd, lover jeg å snakke nedsettende om den!» Hun gliste: «Avtale!»
Neste dag satt hun i klasserommet, notatblokk på fanget, svingte på stolen. Hun spurte: «Hvordan var jul hjemme hos dere, da du var barn?» Jeg fortalte selvfølgelig den faste historien om fruktkaken som aldri falt i smak, om pappa som alltid satte på Alf Prøysen på platen, og om året da juletreet vårt lente seg som om det ikke orket mer jul.
Så kommer hun, Ingrid, med det store spørsmålet: «Kan jeg stille et litt mer personlig spørsmål?»
Hun lurte på om jeg noensinne hadde hatt romantiske følelser rundt juletid. Vet du, det stakk litt i hjertet, for selv etter alle disse årene hadde jeg ikke helt glemt han. «Ja, det var en gutt som het Morten», sa jeg bare. Vi var unge, tullete, så for oss en fremtid vi ikke skjønte noenting av.
Noen dager senere kom Ingrid tilbake. Jeg hadde fått beskjed om å vente, og så vifter hun med mobilen: «Frøken Solveig, jeg tror jeg har funnet ham!» Jeg bare: «Hvem da?» Hun kunne ikke skjule smilet. Hun viste meg en annonse: «Leter etter jenta jeg elsket for 40 år siden.» Hjertet mitt slår plutselig fortere.
Der var bildet av meg! 17 år, mørkeblå kåpe, det skeive smilet mitt. «Skal jeg skrive til ham?», spurte hun forsiktig. Jeg ble nesten litt stum. At hun i det hele tatt hadde klart å grave dette frem!
Hun sendte meldingen. Og vet du hva? Han svarte! Vi utvekslet meldinger og bestemte oss for å møtes på en kafé i sentrum av Lillehammer. Jeg brukte litt ekstra tid på å finne et antrekk som føltes som meg.
Jeg var spent. Da jeg så ham, kjente jeg ham igjen langs den snødekte gata håret var grått, men øynene var de samme: vennlige, varme. «Solveig», sa han, og i det øyeblikket føltes det som om de fire tiårene ikke hadde rukket å stå mellom oss.
Vi satt i timevis og mimret, lo over kaffekopper, snakket om livene vi hadde levd, og hvor rart det var å finne hverandre igjen. «Du har alltid vært spesiell for meg», sa Morten etter hvert. Da måtte jeg svelge en liten klump i halsen.
Dette møtet ga meg et så inderlig håp livet er jammen aldri helt ferdig med oss selv om vi er 62. Kanskje fikk ikke vi sjansen vår da vi var unge og dumme, men jammen har vi en sjanse til nå.
Jeg vet ikke helt hvor dette fører, men jeg er spent for første gang på lenge. Kanskje det er det som er selve poenget med livet at det alltid finnes et nytt kapittel å skrive, selv når du tror boka egentlig er over. Jeg gleder meg til å finne ut av det, sammen med Morten.
