Min kjære, den mest dyrebare. En novelle Marina fikk vite at hun hadde vokst opp i en fosterfamilie. Hun hadde fortsatt vanskelig for å tro det. Men det var ingen igjen å snakke med om det. Fosterforeldrene hennes gikk bort, nesten samtidig. Først ga pappa opp. Ble sengeliggende, og reiste seg aldri mer. Så var det mamma sin tur. Den gangen satt Marina ved mammas seng og holdt hennes svake, livløse hånd. Mamma var veldig dårlig. Plutselig så Marina at mamma åpnet øynene litt: – Marinchen, jenta mi, vi klarte aldri å fortelle deg det. Ordene satt fast … vi fant deg nemlig. Ja, vi fant deg, i skogen, du gråt – hadde gått deg bort. Vi trodde noen ville lete etter deg. Vi meldte fra til politiet. Men ingen lette etter deg. Kanskje skjedde det noe, jeg vet ikke. Vi fikk etterhvert lov til å adoptere deg. Hjemme i kommoden, der hvor jeg har dokumentene mine. Der ligger det noen papirer … Korespondanse, du kan lese selv. Og tilgi oss gjerne, jenta mi. Mamma er sliten, og lukket øynene. – Ikke si sånn, mamma, – Marina presset mammas hånd mot kinnet sitt, – mamma, jeg elsker deg, og jeg ønsker så inderlig at du skal bli frisk. Men miraklet uteble. Få dager senere var også mamma borte. Hun skulle ønske mamma aldri hadde fortalt henne dette. Hun sa ingenting til mannen og barna om mammas siste ord. Nesten som om hun glemte det, og sendte den hemmeligheten til bakhodet av hukommelsen. Barna elsket bestemor og bestefar. Marina hadde overhodet ikke lyst til å forstyrre med en sannhet som ikke førte noe godt med seg. Men en dag, drevet av en underlig trang, åpnet hun likevel mappen som mamma hadde snakket om. Avisutklipp, forespørsler, svarbrev. Marina begynte å lese og klarte ikke å stoppe. Kjære foreldre! De fant henne, Marina, halvannet år gammel, i skogen. De var selv over førti. Hadde ikke egne barn. Og plutselig – ei gråtende lita jente som strekker armene mot dem. Lensmannen i bygda kunne ikke hjelpe – ingen hadde meldt fra om et savnet barn. De adopterte Marina. Men mamma fortsatte å lete etter Marinas biologiske familie. Kanskje ikke for å finne dem – men for å være sikker på at ingen ville kreve deres elskede datter tilbake. Marina lukket mappen og la den langt inn i skapet. Hvem trenger vel denne sannheten? En uke senere ble Marina plutselig kalt inn til personalavdelingen: – Her, Marina Paulsdatter, noen fra tidligere arbeidsplass er interessert i deg. Ved siden av personallederen satt en kvinne omtrent på Marinas alder: – Hei, jeg heter Nadja. Jeg trenger virkelig å snakke med deg, – hun så bort på personallederen, – det gjelder henvendelser fra Ljubov Ivanovna Iljina. Det er vel din mor? – De sa det var fra gamlejobben, – protesterte personallederen – slikt må ordnes på fritiden! – Nadja, la oss gå ut og prate, – foreslo Marina. De gikk ut, i de andres nysgjerrige blikk. – Unnskyld meg, det er en merkelig historie, men jeg lovet … – begynte Nadja, nervøs: – For tre år siden traff jeg min første lærer. På barneskolen i en liten bygd, Vaslovka. Hun flyttet senere, var gammel og alene. Hun ba meg inn på te og ba meg hjelpe henne. Datteren ble borte for mange år siden – var bare liten da. Hun hadde brevveksling med moren din. – Beklager, Nadja, mamma er død, og jeg ønsker ikke å grave i dette, – svarte Marina tørt, og vendte seg bort. – Unnskyld, Marina, jeg forstår. Men du vet … hun, Vera Vasiljevna – læreren – er veldig syk, kreftsyk. Hun har ikke lenge igjen. Hun vil veldig gjerne finne datteren sin før hun dør. Hun ga meg til og med en hårlok for å ta DNA-prøve. Du skjønner? Marina ville akkurat avslutte samtalen, men noe stoppet henne: – Du sier hun er alvorlig syk? Nadja nikket. Marina tok imot posen med hårstrået fra Nadja, og de avtalte kontakt. En uke senere dro de sammen til sykehuset hvor Vera Vasiljevna lå. De gikk inn på rommet, og Vera Vasiljevna kikket svakt og nysgjerrig på de besøkende: – Å, Nadja, det er deg! Takk, kjære deg, – hun smilte forsiktig, nesten sjenert, og så spørrende på Marina. – Vera Vasiljevna, jeg har funnet henne. Dette er Marina. Hun ville selv komme. – Nadja rakte Vera en konvolutt. – Hva er det? Jeg klarer kanskje ikke se, selv med briller – øynene hennes så åpent og sårbart på dem. – Det er svaret på DNA-prøven, – Nadja tok ut et ark, – det står at slektskapet er bekreftet. Marina er din datter. Vera Vasiljevnas ansikt forandret seg, det lyste opp. Hun begynte å gråte stille av glede: – Hjertene mine, kjære dere, tusen takk, – hun rakte ut arma mot Marina: – Min kjære, min egen, for en lykke. Jeg har funnet deg. Levende, vakker, lik meg som ung. Min kjære pike. Hver natt våknet jeg, for det føltes som om du gråt, kalte på meg. Det finnes ingen tilgivelse for meg. Men du lever. Nå kan jeg hvile i fred. Etter en stund gikk Nadja og Marina ut fra Vera Vasiljevnas rom. Hun var helt utslitt og sovnet inn. – Takk, Marina, tusen takk. Du ser hvor dårlig hun er. Du har gjort henne lykkelig. Noen dager senere gikk Vera Vasiljevna bort. Marina rev i stykker alle papirene fra mammas mappe. Hun ville ikke at noen skulle vite denne unødvendige sannheten. Det er ikke mer å vite. For Marina har aldri hatt noen annen mamma. Og Vera Vasiljevna? Bare en hellig løgn. Gjorde hun det riktige? Hun føler det var den beste løsningen. Men til sist — hver og en står til ansvar for Gud for alt man noen gang har gjort.

Author Fame LovingViews 7

Min kjæreste. En fortelling

Ingrid fikk vite at hun vokste opp i en fosterfamilie.

Hun hadde fortsatt vanskelig for å tro det. Men det var ikke lenger noen å snakke med om hvordan det hele hang sammen. Fosterforeldrene hennes døde nesten samtidig. Først var det pappa som fikk det, ble sengeliggende og kom seg aldri opp igjen. Kort tid etter fulgte mamma etter.

Ingrid satt da ved mammaens seng, holdt den svake, livløse hånden hennes. Mamma var nesten borte. Plutselig la Ingrid merke til at mammaen løftet øyelokkene litt:

Ingrid, jenta mi, vi klarte aldri å si det til deg. Ordene satt fast Vi fant deg, lille venn. Ja, vi fant deg i skogen, du gråt og hadde gått deg bort. Vi trodde noen skulle lete etter deg. Vi meldte deg inn til politiet. Men ingen så ut til å savne deg. Kanskje hendte det noe. Jeg vet ikke. Så fikk vi lov å adoptere deg.

I kommoden hjemme, der mine papirer ligger. Der ligger noen brev og dokumenter Les igjennom. Tilgi oss, jenta mi. Mamma er sliten, sa hun og lukket øynene.

Men mamma, det er da ikke så nøye , hvisket Ingrid, uten å vite helt hva hun skulle si, og presset mammaens hånd mot kinnet, jeg elsker deg, og jeg ønsker bare at du skal bli frisk.

Men mirakelet kom ikke. Etter noen dager var mamma borte.

Hun skulle ønske mamma ikke hadde fortalt henne dette.

Hun sa ingenting til mannen eller barna om de siste ordene bestemor kom med. Og etter hvert føltes det som om hun hadde glemt det, skyvd det langt bak i minnet.

Barna elsket bestemor og bestefar. Og Ingrid ville ikke uroe noen med denne vonde sannheten som ingen hadde bruk for.

Men en dag, drevet av et underlig innfall, åpnet hun likevel mappa mamma hadde nevnt.

Avisutklipp, forespørsler og svar. Ingrid begynte å lese og klarte ikke å slutte. Kjære, gode foreldre!

De fant henne Ingrid, halvannet år gammel, alene i skogen. De var selv over førti år gamle, uten egne barn. Og plutselig en gråtende lita jente som rakte ut hendene mot dem.

Lensmannen i bygda bare ristet på hodet ingen savnet eller meldte en forsvunnet unge.

De adopterte Ingrid. Men mamma ga aldri opp, hun haltet videre og lette etter hennes ekte slekt.

Det virket som hun ikke lengre lette for å finne. Hun ville bare vite at ingen ville ta fra dem deres elskede datter.

Ingrid klappet sammen mappa og gjemte den innerst i skapet. Hvem trenger denne sannheten?

En uke senere ble Ingrid plutselig kalt inn til personalavdelingen:

Ja, Ingrid Andersen, det er noen fra din gamle jobb som er interessert i deg.

Ved siden av personallederen satt en dame på Ingrids alder:

Hei, jeg heter Elin. Kan jeg få snakke litt med deg? Jeg er her på grunn av brevene fra Karen Olsen det er moren din, ikke sant?

Jeg trodde det var fra forrige arbeidsplass , utbrøt personallederen støtt. Slike private saker får dere ta på fritiden!

Elin, la oss gå ut og prate, sa Ingrid. Og sammen gikk de ut, med personallederens blikk i ryggen.

Beklager, historien er spesiell, men jeg lovte å hjelpe, sa Elin nervøst:

For tre år siden møtte jeg igjen min første lærer. Jeg gikk på småskolen hos henne i Sjøholt. Så flyttet hun gamle, ensomme seg. Hun inviterte meg på kaffe. Og så ba hun meg om en tjeneste. Datteren hennes forsvant for mange år siden, som lita jente. Hun skrev brev med din mor.

Beklager, Elin, mamma er død, og jeg ønsker egentlig ikke å ta stilling til dette, svarte Ingrid tørt, og vendte seg bort.

Unnskyld, Ingrid, jeg skjønner det. Men saken er slik at læreren, Vera Kristiansen, er svært syk. Hun har kreft det er visst ikke lenge igjen. Hun ønsker så intenst å få vite noe om datteren sin. Hun ga meg til og med en hårlokk for å ta test. Tenk det?

Ingrid hadde tenkt å avslutte praten, men noe stoppet henne:

Du sier hun er alvorlig syk?

Elin nikket.

Ingrid tok i mot konvolutten med hårlokken og avtalte å ta kontakt.

En uke senere kjørte de sammen til sykehuset til Vera Kristiansen.

De gikk inn til henne på rommet, og Vera skimtet inntrengende ansiktene deres:

Å, Elin, du kom! Takk, snille deg, sa hun litt sjenert, med takknemlig smil, før hun så spørrende på Ingrid.

Vera, jeg fant henne. Dette er Ingrid, hun ønsket å komme, sa Elin og rakte konvolutten til Vera.

Hva er dette? Jeg ser knapt, selv med brillene , øynene hennes var sårbare og søkte forståelse.

Det er svaret på testen, sa Elin og leste høyt fra brevet, her står det at relasjonen er bekreftet. Ingrid er din datter.

Ansiktet til Vera lyste; hun klarte ikke holde tilbake gledestårene:

Barna mine, så snille dere er. Kjæreste min, endelig funnet. I live, vakker, så lik meg da jeg var ung. Kjære deg, jenta mi. Hele livet har jeg våknet om nettene syntes å høre deg gråte, kalle på meg.

Ingen tilgivelse kan jeg forvente.

Men du lever. Nå er jeg rolig.

Litt etter gikk Elin og Ingrid ut av rommet. Vera var utslitt og sovnet stille.

Takk, Ingrid, virkelig. Ser du, hun er veldig syk. Du gjorde henne lykkelig.

Få dager etter var Vera Kristiansen borte.

Ingrid rev i stykker alle papirene fra mammas mappe. Hun ville ikke at noen skulle vite om denne unødige sannheten.

For hva var det vel å vite? For Ingrid hadde det aldri vært noen annen mamma.

Og Vera Kristiansen? Det var bare en hellig løgn. Var hun i sin rett? Ingrid føler fortsatt at det var riktige valget.

Uansett hver og en svarer til Gud for alt en gjør i livet.