Svigermor ga meg til bursdagen min en rynkekrem og en badevekt. Men denne gangen kom overraskelsen ikke på selve festen… hun kunne aldri ane hvor gaven ventet henne… Det måtte skje akkurat der og da.
Det var som om Oslo var teppet for min aften med endelig seier. Jeg hadde akkurat fått forfremmelse på jobben, mannen min og jeg hadde endelig betalt ned boliglånet, og jeg følte at alt skulle fylles av gode ord og varme klemmer. Men akkurat idet dørklokken lød og lyset i gangen danset flimrende, entret min andre mor Ragnhild Skaug.
Hun hadde alltid hatt den egenskapen at komplimentene hennes føltes som små isflak under huden. Oi, for en kjole dristig med tanke på dine hofter, Så slank du har blitt… ikke lett å være i arbeidslivet i dine år? Den slags hjertelighet har alltid en smak av kald pepperkake og gift. Men denne gangen hadde hun lagt lista høyere enn før.
Så vakkert sliten du ser ut i kveld
Gjester satt allerede rundt bordet, latteren var lavmælt, og et bugnende langbord full av kjøttpålegg og rakfisk luktet høytid. Hjertelige taler, nikk, og malmfulle blikk så var det tid for gaver. Man føler seg litt utilpass, men også glad. Ragnhild reiste seg, ba om alles oppmerksomhet og begynte på sin lange, høytidelige, og mistenkelig filosofiske tale.
Hun undret seg over hvordan tiden løp, hvordan kvinnelig skjønnhet er som en vinterrose i vinden, noe som må pleies for å blomstre videre, og hvor viktig det var for hennes sønn å ha en sprek og velstelt kone. Jeg visste nå kommer det noe særlig.
Så håndterte hun over en gavepose. Inni var det to esker. I den ene en splitter ny badevekt. I den andre et sett med anti-age krem stor merkelapp: 45+. Dyp reparasjon for aldrende hud. Kjemper mot dype rynker. Akkurat som om det ikke var hudpleie, men mørk magi.
En tung stillhet bredte seg over bordet. Mannen min, Eivind, rødmet så mye at han nesten hang med duken. Gjester så på hverandre med forlegne smil, hendene knuget glassene. Ragnhild strålte fortsatt, brede skuldre helt oppe ved ørene:
Dette er for framtida, min venn! Bedre å forebygge enn å reparere. Og vekta… du sa jo selv etter jul at buksene knep litt. Jeg bare passer på, vet du.
Jeg presset frem et smil, mumlet takk og skubbet eskene under bordet. Men inni meg knakk noe, brått og iskaldt. Jeg prøvde å føre samtalen videre, men følte en sviende blanding av ydmykelse, sinne og sorg.
En kald rett jeg hadde kokt i halve året
Jeg lagde ikke noe scene, propagandaen fikk ligge. Vekten kastet jeg ikke selv om det fristet å sende den flygende ned fra verandaen. Kremen satte jeg på badet, innerst i skapet, hvor den kunne pryde rommet, men helt uten tanke på å bruke den.
Hver gang Ragnhild siden kom på besøk, lot hun blikket gli over gavehyllen og spurte fornøyd:
Bruker du det?
Jeg sparer til spesielle anledninger, svarte jeg med den flateste stemmen jeg eide.
Og i mellomtiden ventet jeg på hennes bursdag. Hun skulle bli femtifem et rundt, rungende tall, med en anledning for å minne henne om at ikke alle uten videre må svelge andres omsorg i stillhet.
Jeg tenkte lenge. Å gi blodtrykkapparat og krem mot pigmentflekker tilbake hadde vært for åpenbart, for likt hun ville vite at jeg hadde blitt såret. Jeg ville at det skulle være smartere. Vakrere. Mer sviende, men uten å lage bråk.
Og jeg skjønte fort hvor jeg skulle stikke. For Ragnhilds største svakhet var verken alder, figur eller helse. Det var tunga. Hun kunne ikke dy seg for å kommentere, kritisere, mene noe om alt fra hvordan jeg stryker gardinene til hvordan jeg skjærer opp gulroten til suppa.
Jeg tok trikken ned til bokhandelen og fant et skinnende eksemplar med tittel som lyste: Kunsten å tie. Hvordan holde på hemmeligheter og bevare forholdene til dine nærmeste. På forsiden en undertekst som fikk det til å spille en seierstoner inne i hodet mitt: En veileder for dem som elsker å gi ubedte råd.
Så, som prikken over i-en, kjøpte jeg et forstørrelsesglass med nydelig sølvhåndtak, som noe ut av en Agatha Christie-film fra NRK.
Denne er for rynkekremen og vekten
Hennes femtifemårsdag ble feiret på et restaurant med alle; familie, kolleger, slekt. Ragnhild badet i beundring, midtpunktet, midt i det nordiske lys og kaffe. Hun trengte det som oksygen.
Så kom turen til meg og Eivind. Han, evig diplomat, holdt en varm, korrekt tale og ga henne et gavekort til spa fra oss begge. Helt passende. Men jeg bare smilte og tok frem min gave.
Ragnhild, denne er spesielt fra meg. En slags tilleggsbonus. Til sjelen og selvutviklingen.
Hun åpnet pakken langsomt, med et smil spillende om munnen. Først fikk hun øye på forstørrelsesglasset.
For en skjønnhet Et antikvariat? Men hva skal jeg med dette? Synet mitt er da fortsatt utmerket.
Det er for at du skal se dine nærmestes styrker ikke bare feilene, svarte jeg blidt.
Gjestene humret høflig, uten helt å forstå. Ragnhild stivnet litt, men fortsatte og dro opp boka.
Hun leste tittelen for seg selv, så med sakte munn, høyt:
Kunsten å tie
Blikket traff mitt.
Er dette en bok? klarte hun til slutt, stemmen dirret.
Ja, Ragnhild, sa jeg høyt og rolig. Siden du var så omsorgsfull på min bursdag og hintet om utseendet mitt, tenkte jeg at i en alder av femtifem er det passende å vende blikket innover. Jobbe med sinnsro og familieharmoni. Dette vil gjøre deg like godt som rynkekremen gjorde meg.
Et slør av røde flekker la seg i ansiktet hennes. Men å lage scene turte hun ikke da ville boka blitt liggende på bordet som bevis. Hun sa bare tørt:
Takk. Svært… originalt.
Hun la gaven fra seg som om den hadde vært en levende liten lemen.
Har du kommet til delen om takt?
Nei, vi sluttet ikke å snakke sammen. Ingen scener, ingen tårer. Det ble egentlig mer interessant: Spillereglene endret seg.
Hun forsto den kvelden at dette nå var et spill for to. Og for hver uskyldig bemerkning, ville jeg ha et svar såpass poengtert at det ble vanskelig å le.
De første ukene ringte hun bare Eivind. Til meg var hun stiv og korrekt. Men etter hvert skjedde nesten et mirakel: de ubedte rådene ble færre.
Hun sluttet å snakke om vekten min og dytte til maten min. Og hver gang hun var på nippet til å åpne munnen og servere noe velment, så jeg bare på henne og spurte rolig:
Ragnhild, hvordan går det med boka? Har du lest kapitlet om takt?
Da tiet hun.
Nå samler vekta støv på loftet. Rynkekremen har jeg faktisk brukt på hælene, og de ble faktisk mykere, så takk for det. Og boken? En dag så jeg den på nattbordet hennes. Med et bokmerke omtrent midt i.
Så, det virker visst.
