Mamma, vil du ikke flytte inn til oss? Hvorfor skal du alltid være alene? Hos oss har du det bedre, det blir lettere for deg og så er det alltid noen som ser etter deg! maste min datter Anniken hver kveld på telefonen, alltid like engstelig for om alt stod bra til med meg.
Lenge sa jeg nei. Jeg er tross alt syttifem år og vant til mitt eget tempo, til hverdagsvanene mine.
Jeg liker å stå opp tidlig, lage meg kaffe i den samme, litt skårne koppen, og sitte ved vinduet og se ut på bjørkene foran blokka. Ingen luksus, men det er mitt hjem. Min ro. Min verden.
Men ensomheten kom snikende, oftere enn før. Siden den lojale hunden min, Bella, døde for to år siden, føltes stillheten noen ganger for påtrengende. TV-en orket jeg ikke, bøkene la jeg vekk etter noen sider, og naboene prioriterte barn og barnebarn istedenfor en kopp te hos meg. Jeg begynte å tenke at Anniken kanskje hadde rett.
En kveld ringte hun igjen:
Mamma, flytt til oss. Vi lager i stand et rom til deg, alt blir så mye lettere
Ja vel svarte jeg, overrasket over å høre ordene fra min egen munn. Hvis dere virkelig vil, så flytter jeg.
Akkurat da ante jeg ikke at den beslutningen ville snu opp ned på alt. Først til det bedre. Og så ikke fullt så bra.
Anniken ble fra seg av glede.
Du aner ikke hvor glad jeg er, mamma! sa hun om og om igjen, som om hun var redd jeg skulle trekke meg. Lars henter deg i helgen. Vi har kjøpt nytt sengetøy, gardiner og nattbordslampe. Det blir så fint for deg!
Jeg forsøkte å tro på at dette ville bli en rolig, ny tid i livet mitt. At jeg endelig skulle være nær familien. At jeg slapp å sovne alene, kun med tikkingen fra klokka som selskap. Den kvelden pakket jeg noen klær, gamle fotografier og et par bøker jeg likte. Resten fikk vente; jeg orket ikke gjøre alt for endelig. Jeg lurte meg selv til å tro at det bare var et forsøk.
Lørdag morgen kom Lars presis. Smilende, hjelpsom, litt for energisk for meg, men hyggelig. Da jeg satte nøkkelen i døra til leiligheten min for siste gang, løp det et vemodig gufs nedover ryggen. Som om en del av meg sa adjø.
Leiligheten til Anniken var stor, lys og åpen. Man merket at her bodde en barnefamilie: leker overalt i stua, fargestifter på spisebordet, klesvask i kurven. Rommet mitt var virkelig pyntet for meg; nytt sengetøy, varmt lys fra lampen, en frisk plante i vinduet. Kanskje kom dette til å føles riktig, tenkte jeg.
De første dagene var nydelige. Anniken laget ekte, god kaffe til meg, barnebarnet mitt, Sindre, fortalte ivrig om barnehagen, og Lars fleipet under middagen. Jeg gikk på turer med Anniken i Frognerparken, lagde kjøttsuppe til dem, Sindre slukte pannekakene mine med inchtyltetøy. Jeg følte meg viktig, sett. Verdsatt.
Så, på den fjerde dagen, begynte noe å skurre.
Det var først støyen. Lars løp rundt i leiligheten i skoene, Anniken hadde evige videomøter fra hjemmekontoret, og Sindre lekte med elektriske biler med sirener og motorlyd som aldri tok slutt. Jeg følte hodet skulle sprenges.
Da jeg nevnte for Anniken at det var litt mye bråk, bare smilte hun:
Mamma, sånn er det å bo med småbarn. Du må bare venne deg til det.
Men selv om jeg virkelig prøvde, var det som om hele kroppen min skrek etter ro. Etter femten år alene føltes dette som en evig storm.
Så kom det neste: Middagene. Lars tok seg et glass vin, så et til. Ikke så farlig, men etter tredje og fjerde ble stemningen høylytt. Jeg har aldri likt hevede stemmer det trigger gamle minner jeg helst vil fortrenge.
Sindre ble sur, Anniken sliten, Lars irritert over “at ingen kan slappe av i dette huset”. Jeg satt ytterst ved bordet, knep hendene i fanget, og lurte på hvor det familiære samholdet jeg drømte om, egentlig ble av.
Dagene gikk med små sår.
På dårlige dager sa Anniken:
Kan du forsøke å ikke forstyrre? Jeg har mye å gjøre.
Lars lot oppvasken stå mens han gliste:
Mamma var alltid så god til å rydde, husker du?
Sindre kom sjelden inn på rommet mitt. Jeg forlot det etter hvert like sjelden.
Tilbudte jeg å lage middag, svarte Anniken:
Du trenger ikke, mamma. Slapp heller av.
Ville jeg gå tur, svarte de:
Ikke tid nå. Kanskje i morgen.
Men i morgen kom aldri.
En natt, rett før midnatt, våknet jeg av skriking. Lars og Anniken kranglet, som om hele Oslo skulle høre. Rop, beskyldninger, nerver i spenn. Jeg sto opp, ville gripe inn, roe dem, men Anniken så på meg med et blikk så kaldt at jeg stoppet.
Dette er ikke din sak, mamma. Gå og legg deg.
Jeg adlød. Lukket døren, satte meg på sengen og kjente at jeg knakk innvendig.
Senere på natten steg blodtrykket mitt. De ringte legevakta. Jeg forsikret legen om at jeg ikke stod på medisiner, selv om “de fleste på min alder gjør det”. “Kanskje på tide,” mumlet han.
For første gang på lenge savnet jeg leiligheten min så sterkt at det nesten verket i brystet. Kjøkkenet med den lille blomstrete duken, godstolen ved vinduet, bøkene. Stillheten. Friheten.
Den tanken vokste for hver dag. En ettermiddag satt jeg i døråpningen til Sindres rom, så han forsvinne inn i et dataspill, så opptatt at han ikke en gang merket meg. Det var da jeg forstod:
Her er jeg fremmed.
Jeg er en gjest. Og ikke en etterlengtet en.
Mer en man tåler.
Om kvelden tok jeg mot til meg:
Jeg flytter hjem igjen.
Anniken la fra seg gaffelen og så stivt på meg, litt fornærmet.
Mamma, du har jo alt her. Hvorfor gå tilbake til ensomheten?
Skatten min, ensomhet er ikke det samme som mangel på fred. Det skjønner du når du blir på min alder.
Hun forsøkte å overtale meg, men hjertet mitt var besluttet.
Dagen etter pakket jeg sakene, ba Lars kjøre meg hjem.
Da jeg åpnet døren og gikk inn i min egen lille ettromsleilighet på St. Hanshaugen, var det som å få puste ut etter å ha holdt pusten i ukevis. Jeg vasket gulvet, selv om det var rent. Satte blomster i vasen. Lagde te i favorittkoppen. Satte meg ved vinduet, kjente byen pulsere der ute.
Stillheten var tilbake. Ikke truende. Bare min. Første gang på lenge virkelig smilte jeg.
Jeg begynte å tenke på en kattunge. En rød, med grønne øyne. En liten venn som snart kunne fylle hjemmet mitt med varm maling.
I morgen drar jeg til dyrebeskyttelsen.
For det er aldri for sent å starte på nytt.
Så lenge det er et sted som virkelig føles som mitt.
