Det sene opprøret

Sen bue

Skjønner du egentlig hva du driver med? sa stemmen til Ingrid, kjølig og jevn, langt skumlere enn hvilket som helst rop. Skjønner du i det hele tatt hva dette betyr for oss?

Astrid stod borte ved vinduet og så ut. Der ute regnet det smått og kaldt, og folk hastet forbi under paraplyer uten å kaste et eneste blikk på hverandre.

Jeg skjønner i hvert fall hva det betyr for meg, sa hun til slutt.

For deg, ja, Ingrid gjentok ordet som om hun veide det i hånda si. Alltid bare deg. Hva med oss andre?

Dere er voksne mennesker.

Mamma, du er enogseksti år.

Jeg vet hvor gammel jeg er.

Ingrid sank sammen i sofaen. Sofaen var gammel, enda fra leiligheten i Gamlebyen fra et annet liv, tenkte Astrid. Hvor mange ganger hadde hun ikke planlagt å hive den, uten å klare det? Av vane, av nostalgi fordi det føltes ut som å kaste et kjæledyr man hadde hatt altfor lenge.

Har du tenkt på hva folk kommer til å si? spurte datteren.

Nei, svarte Astrid. Det har jeg ikke.

Og det var sant.

***

Alt begynte i mars, da Astrid Elise Andreassen, tidligere norsklærer, nå pensjonist med småjobb på barnelitteraturklubben på biblioteket, bestemte seg for å besøke venninnen sin i Røros i helgen.

Venninna, Ragnhild, hadde bodd der i åtte år allerede. Hun hadde flyttet da hun ble enke, kjøpt et lite hus i utkanten av byen, begynt med kjøkkenhage og som hun sa, endelig begynt å puste med magen. Astrid pleide å besøke henne én gang i året, vanligvis om sommeren. Denne gangen sa noe inni henne: Gjør det nå. Ikke vent.

Mars i Røros var sur og stille. Isen lå i kantene, og borte på bakketoppene var jorda synlig. Kirkespirene glinset i det bleke lyset. Astrid gikk i de smale gatene og kjente på en ro hun ikke hadde kjent på lenge. Ikke tomhet men ro. Hun skjønte først forskjellen nå.

Ragnhild møtte henne i døra i ullsokker og arvet boblejakke.

Endelig, sa hun. Jeg har allerede varmet opp kjøttkakene.

De satt på kjøkkenet, drakk te, og Ragnhild fortalte om naboene, kjøkkenhagen, og om at hun kanskje skulle kjøpe seg geit.

Geit? Astrid himlet med øynene.

Ja, og? Da får jeg egen melk, og kan prøve å lage ost. Jeg har lest det er overraskende enkelt.

Ragnhild, du har aldri sett en levende geit på nært hold.

Det er jo halve greia, lo Ragnhild og helte i mer te. Men du da? Du har blitt helt bleik. Sorry altså.

Astrid så ned på hendene sine. Vanlige, gamle hender, blå årer og alt.

Det går greit.

Greit er ikke et svar. Er det noe galt?

Ingenting. Alt er som før.

Der har du problemet, sa Ragnhild. Når alt er som før, da er det på tide å gjøre noe nytt.

Astrid sa ingenting. Ute var det allerede blitt blå skumring, og et enslig gatelys lyste i enden av gata.

Neste dag dro Ragnhild henne med på markedet. Ingen fancy matbutikk, men gamle koner som solgte syltet agurk og ullsokker. Der, mellom posene med tørket sopp, fikk Astrid øye på Knut.

Hun kjente ham ikke igjen med en gang. Det var sikkert trettifem år siden sist. Men måten han stod på, hendene i lomma det var likt. Hun stoppet.

Han stoppet også.

Astrid? sa han usikkert.

Knut.

Det var alt de sa det første minuttet. Så rygget Ragnhild belevent bort til sokkestativet, og de to ble stående tett på markedet, med lukt av sopp og kald våt jord rundt seg.

Bor du her? spurte Astrid.

Andre året nå. Du da?

Bare på besøk.

Ja vel.

Stilhet. Ikke unaturlig, bare… stille. Som om det ikke var noe å haste forbi.

Du har ikke forandret deg, sa han.

Det er ikke sant.

Bare bittelitt da.

Astrid begynte å le. Det hadde hun ikke forutsett.

***

Knut var ingen gammel flørt, bare medstudent. Fem år på lærerhøgskolen sammen så forskjellige veier. Han flyttet til en by, hun ble igjen, gift, barn alt det der. Hun hadde hørt litt i ny og ne om at han var gift og hadde datter. Ikke mer.

Og nå; på markedet i Røros. Står de her.

De avtalte å treffes på et lite kafé på torget om kvelden. Ragnhild nikket bare.

Klart du skal gå. Jeg har uansett TV-serie. Og slapp av, jeg legger ikke lumske planer altså.

Det har jeg aldri trodd.

Joda, det har du. Gå nå.

Caféen var nesten tom, tre polstrede bord, gule lamper og gamle Røros-bilder på veggen. De drakk te og spiste eplekake mens de snakket om gamle klassekamerater, lo av dumheter som føltes så store en gang.

Så sa han:

Kjersti døde for tre år siden.

Unnskyld, svarte Astrid.

Du, det går… ja, man blir vant til tomheten, eller, ikke vant man bare lever videre.

Jeg skjønner.

Og du?

Astrid nølte litt. Mannen hennes, Per, hadde flyttet fra henne for ni år siden til en annen. Uten forvarsel. Han hadde bare kommet hjem en dag og sagt sånn har det blitt. Hun hadde tygd på det lenge, fundert på hva hun gjorde feil, tygd seg gjennom år som bønnekjede. Til slutt ga hun opp og bare… levde. Barn, barnebarn, bokklubb på biblioteket, Ragnhild i Røros.

Av og til går det opp og ned, sa hun.

Han spurte ikke mer. Det gjorde egentlig godt.

***

Hun kom hjem til Kongsberg og trodde det var det. En tilfeldig gjenforening på et marked. Sånt skjer. Ferdig.

Men en uke senere fikk hun melding på Facebook: Hei. Kom du deg hjem greit?

Hun svarte. Sakte, så stadig oftere, ble de brevvenner. Astrid som alltid svarte seint på sms, tok seg selv i å vente utålmodig på hans svar.

Han skrev hverdagslig, lite fiksfakseri: om snekkerjobben, restaurering av kirker, om katter og snøvær. Hun sendte bilde fra bokklubben. Han svarte med bilde av geitebukk på tunet.

Ingrid forstod det etter en måned.

Mamma, du sitter jammen mye med mobilen.

Leser ting.

Du har jo alltid sagt at øynene blir dårlige av skjerm!

Da tar jeg vel feil, da.

Ingrid så rart på henne, men lot det være.

I april ville Knut komme til Kongsberg.

Skal uansett innom en restaureringsjobb. Vil du møtes om det passer?

Den forsiktige formuleringen fikk Astrid til å smile. Han var så alvorlig.

Kom du, svarte hun.

De møttes på Kirketorget der Numedalslågen glinset under kalde vårskyer. Astrid hadde på finfrakken, den hun kjøpte for to år siden men aldri bruker.

Han stod og stirret på elva. Hun gikk bort.

Hei.

Hei.

De ruslet langs elva og prata om alt og ingenting, bokklubben for barn, restaurering, katter. Hun fortalte om gutten på åtte, han som mente bøker er som vinduer, men motsatt, for man ser inn i seg selv. Knut stoppet.

Klok unge, åtte år sier du?

Ja. Fantastisk gutt.

Du har noe med unger. Det merkes.

Har du sett meg med dem, da?

Nei. Men du snakker om det sånn… som det betyr noe.

Astrid så bort. Han sto bare og gransket elva.

Senere drakk de kaffe, og Astrid kjente at hun ikke hadde nytt en prat på kafé sånn på årevis, uten mas, uten travelhet eller forklaringsbehov.

Før de skiltes sa han:

Skulle gjerne kommet tilbake igjen. Om det går an.

Det går an.

***

Ingrid fikk snusen på det i mai. Ikke fordi Astrid sa noe, men fordi hun ikke var hjemme da Ingrid ringte og lett forvirret ringte tilbake.

Hvor har du vært?

Gått tur.

Alene?

Kort pause. Ingrid var ikke dumsnill.

Nei.

Så fulgte diskusjonen, først lavmælt, så mer direkte.

Hvem er han?

En gammel klassekamerat. Jeg fortalte deg at vi møttes i Røros.

Du sa du traff en bekjent.

Nettopp.

Mamma, du…

Jeg vet hvor gammel jeg er, Ingrid.

Stillhet.

Hva er dette, da? Går dere bare tur?

Foreløpig. Ja.

Foreløpig…?

Astrid forklarte ikke videre. Noe lot seg ikke forklare uten at det låt klamt eller latterlig.

Sønnen, Eirik i Oslo, ringte sjeldnere. Da hun fortalte, tilfeldig, at hun hadde truffet en hyggelig fyr, var det eneste han spurte:

Er han okay?

Han er normal.

Greit, sa Eirik, og det var alt.

Astrid tenkte mye på den samtalen etterpå. Hva var best den reaksjonen eller Ingrid sitt drama? Hun fant ikke ut av det.

***

Sommeren gikk i nytt tempo. Knut besøkte Kongsberg, Astrid dro til Røros. De gikk på marked, i museer, på kafé. Hun fikk se verkstedet hans et rom med høye vinduer, duft av linolje og gammelt treverk. Ikoner stod langs veggen, noen helt mørke, noen nesten restaurert.

Er du ikke redd for å tukle med noe så gammelt? spurte hun.

Nei, det gjør meg rolig, egentlig. Kjenne at noe har vært her lenge før meg. Kommer til å være etterpå også.

Tror du på noe?

Han gliste.

Kan ikke forklare det. Føler bare det er viktig. Ikke fordi noen har sagt det.

Astrid så på ikonet han pusset på. Ansiktet trådte fram, mildt og rolig.

Per, mannen min, mente alltid at jeg brukte tiden på tøys, da jeg drev klubb for barna. At det knapt var verdt jobben for så lite lønn.

Og du da?

Jeg… vet ikke. Jeg har tenkt lenge at han sikkert hadde rett.

Knut sa ikke mer. Bare så på henne. Det trengtes ikke flere ord.

Om kvelden satt de på kjøkkenet hans, hun rolig for første gang på lenge. Problemer hadde de jo, men for en gangs skyld kjentes de mindre. Ingrid ringte nesten ikke, barnebarnet Olava på åtte en dag i telefonen: Bestemor, kommer du hjem snart? og i stemmen, skyldfølelse, den gamle greia.

Men der, på det kjøkkenet, minket det stikket.

Har du vurdert å flytte? sa Knut plutselig.

Astrid så opp.

Hvor?

Til hit. Røros. Eller et annet sted. Bare flytte.

Han så bare ned i koppen.

Mener du…?

Jeg foreslår ikke. Jeg bare spør om du har vurdert det.

Astrid svarte ettertenksomt.

Nei, ikke nå. Jo forresten, for lenge siden. Men nå kjennes det bare… utenkelig.

Hvorfor?

Barna. Barnebarna. Leiligheten. Selv klubben min. Alt er jo her.

Barna er voksne.

Ja, men det endrer ingenting.

Han nikket.

Jeg bare lurte.

Det spørsmålet la seg som en stein i magen. Det forlot henne ikke.

***

I august kom Ingrid nedover. Ikke til bursdag, ikke for selskap bare kom, småmutten og med overnattingsbag.

De drakk te, Ingrid så surt ut vinduet. Uventet spurte hun:

Mener du alvor?

Med hva?

Med ham. Alt dette her.

Jeg vet ikke, svarte Astrid ærlig.

Mamma. Synes du ikke… dette er litt rart? I vår alder?

I din eller min alder?

I vår families alder. Pappa lever jo fortsatt, han…

Han har bodd med en annen dame i ni år nå, Ingrid.

Men dere var gift i tretti, det…

Det gjør faktisk en forskjell, svarte Astrid.

Ingrid fjernet koppen.

Har du tenkt over hva Olava får vite? Hvordan hun oppfatter det?

Olava er åtte.

Nettopp. Hun får så klart med seg alt.

Hun får vite det vi forklarer.

Og hva sier vi?

Astrid så på datteren, så lik faren sin trekantete, mørke bryn, den rette munn. Da Astrid var ung, var hun bare stolt av det. Nå var det mer blandet.

At bestemor har møtt noen snill, sa Astrid. Holder ikke det?

Og så?

Så ser vi.

Så ser vi, du sier det alltid når du ikke vil svare.

Nei. Jeg sier det når jeg faktisk ikke vet. Det er det mest ærlige jeg kan svare.

Ingrid sto lenge i vinduet før hun sa, roligere:

Jeg er redd for at du angrer.

Jeg kan angre både på det jeg gjør og det jeg ikke gjør.

Datteren snudde seg.

Filosofi hjelper ikke meg.

Det hjelper ikke alltid meg heller, svarte Astrid. Men det er det jeg har.

Hun dro på kveldstoget. De klemte hverandre godt, ekstra hardt og Astrid kjente både varme og spenning. Som om både hun og datteren var redde for å gjøre noe feil.

***

September kom kaldt og brått. Astrid hadde vært pensjonist i seks år, men litteraturklubben holdt henne gående. Barna kom tirsdag og fredag, de leste, tegnet til bøker, lekte små teaterstykker. Et lite rom, lave bokhyller, gamle sofaputer oppe på gulvet.

Biblioteksjefen, Marit Pettersen, 65 år gammel, visste om Knut. Ikke fordi Astrid hadde sagt noe, men fordi hun merket det. Astrid hadde blitt mer… rolig i seg selv. Mindre opptatt av å plise alle rundt seg.

Det skjer noe, sa Marit en dag, uten egentlig å stille spørsmål.

Det gjør det, sa Astrid.

Er det bra?

Vet ikke helt enda.

Da er det sikkert på tide, lo Marit. Vi er som elver, vi to, flyter og flyter. En dag får vi se hvor.

Astrid lo.

I september inviterte Knut til Kristiansund en liten uke sjelden manuskriptutstilling og sånt. De tok inn på hvert sitt rom på hotell, gikk i museer, ruslet gjennom byen etter mørkets frembrudd. En kveld over middag sa Knut:

Jeg vil bare at du skal vite: jeg stresser ikke. Og hvis du føler du blir presset, så er det virkelig ikke fra meg.

Astrid så ham i øynene.

Jeg vet.

Det er ikke bare frase. Jeg er sekstitre ikke en guttunge med store drømmer. Jeg er bare… glad for at du er her.

Hun svarte ikke med én gang. Utenfor lå mørket over fjorden og byen på den andre siden.

Vanskelig å tro på det, sa hun til slutt.

Hvorfor det?

Jeg har alltid lært at det ligger forventninger bak slike ord. Noe skjult.

Ikke her.

Jeg vet. Det er bare uvant.

Han nikket. De drakk opp, gikk tur i høstkulda. Han gikk ved siden av henne, ikke arm i arm bare like nær. Det føltes riktig.

***

Oktober bød på samtalen Astrid hadde fryktet.

Hun ringte selv. Uten å slippe datteren til, sa hun:

Jeg vil bare at du skal vite det: Knut har spurt om jeg vil flytte til Røros. Jeg tenker på det.

Lang pause.

Du tuller?

Nei.

Dere har kjent hverandre i syv måneder.

Åtte.

Herregud, mamma! Åtte måneder! Skjønner du helt hva du er med på?

Det er åtte måneder, ja.

Og det er null og niks! Du kjenner ham knapt!

Jeg vet det jeg trenger å vite.

Hva vet du at han er hyggelig? Folk forandrer seg, mamma!

Ingrid.

Hva?

Faren din forandra seg. Tretti år.

Stille lenge.

Det er urettferdig, mumlet Ingrid.

Jeg prøver å være ærlig. Mot deg og mot meg selv.

Eirik ringte også. Tydelig at søsteren allerede hadde ringt.

Mamma, du mener alvor, altså?

Jeg vurderer sterkt, ja.

Er det greit hus der? Og han er…

Han har det ryddig og fint. Et eldre, men trivelig hus.

Skal du selge leiligheten?

Nei. Jeg leier ut.

Og hvis du angrer?

Eirik.

Ja, men tenker bare…

Da får jeg komme tilbake. Jeg vil slippe å leve hvis og om. Kan jeg prøve uten det?

Pause.

Ja, sa han. Men ring ofte.

Det lover jeg.

Senere satt Astrid lenge ved vinduet. Det regnet smått, lyset fra gatelyset fløt inn i stua. Hun kjente på at dette var første gangen i livet hun tok et valg som faktisk bare handlet om henne selv. Ikke fordi noen hadde gått sin vei, ikke fordi omstendighetene tvang, men fordi hun ville.

Det var rart. Nesten nytt.

Hun bladde opp meldingen til Knut og skrev: Jeg tenker. Trenger litt mer tid.

Han svarte: Bruk all tid du måtte trenge.

***

Ragnhild ringte jevnlig og holdt seg nøytral. Hun hverken heiet eller ba henne vente. Bare oppdaterte om geita, som hun omsider faktisk hadde kjøpt.

Hva heter den? spurte Astrid.

Borghild.

Tuller du?

Fint navn, da! Hun er jo en Dronning. Så jeg syntes det passet.

Du er umulig, Ragnhild.

Er det dumt?

Nei. Det er bra. Virkelig.

Du, Astrid: hvis du var tretti hadde du vurdert så lenge?

Hva har alder med saken å gjøre?

Vel enten alt eller ingenting. Vi tror visst at vi blir klokere, men egentlig blir vi bare mer forsiktige. Klokskap eller frykt, ikke alltid så lett å skille.

Du er like filosofisk som Marit på biblioteket.

Er det kompliment?

Det er fakta.

Astrid la på, tenkte at Ragnhild kanskje hadde rett. Hva var egentlig frykt og hva var klokskap? Hun hadde vært redd for å gjøre feil så ble hun etter hvert redd for å ikke gjøre noe.

Men denne frykten var ny. Ikke for Knut men for seg selv. For hva hun skulle være, om hun ikke var noens kone, noens mamma, noens lærer.

Bokklubben. Den hadde hun faktisk valgt selv.

Og nå: dette.

***

I slutten av oktober kom det en uventet telefon. Ekssvigermor, Gerd, åttito, bodde fortsatt i Kongsberg. Astrid besøkte henne ennå iblant.

Ingrid ringte, sa Gerd uten mye innledning.

Hva sa hun?

At du kanskje skal flytte til Røros.

Astrid sa ikke noe.

Jeg synes du har fortjent det, svarte Gerd ettertrykkelig. Sønnen min forsto aldri hvor heldig han var. Det har jeg alltid visst, nå sier jeg det.

Gerd…

Ikke avbryt meg. Jeg er gammel nok til å snakke rett ut. Dra om du vil. Barnebarna klarer seg. Ingrid er redd for å miste deg, men det er ikke din oppgave å stå der du ikke synes.

Jeg synes, svarte Astrid.

Som bestemor og mor ja. Men som deg selv?

Astrid visste ikke hva hun skulle svare.

Du skjønner det, du også. Dra, og ring meg av og til.

Etterpå sto Astrid og så ut på trærne i gården. Bare grener, gult løv på bakken, det var blitt vinterstille.

Alle så henne forskjellig. Ingrid så moren, som måtte være tilgjengelig. Eirik så noen som måtte ha stabilitet. Sjefen så en kollega, Ragnhild så henne som venninne. Og Knut? Hva så han?

Noe inni sa: han så henne ikke som rolle, ikke som funksjon, men som menneske. Kanskje det var fordi de var voksne, og ikke trengte noe felles fortid.

***

November kom med snø og overraskende telefon fra Olava.

Barnebarnet ringte selv, sjeldent nok vanligvis fikk hun telefonen helt på slutten etter at Ingrid hadde lagt på.

Mormor, er det du?

Olava? Hvor ringer du fra?

Mammas iPad. Mormor, skal du flytte?

Astrid satte seg ned.

Har du overhørt voksenprat?

Litt. Mamma snakket med Eirik. Skal du dra?

Jeg vet ikke ennå, vennen min.

Kommer du og besøker oss da, hvis du flytter?

Så klart, ofte.

Lover du?

Jeg lover.

Stille. Så spurte Olava:

Er det fint der?

Hvor da?

Der du kanskje skal bo.

Kjempemye snø, hvite kirker, elv.

Som hos oss?

Litt mindre.

Jaha. Pause. Mormor?

Ja?

Mamma sier hun er redd du skal bli syk og at vi ikke rekker fram.

Astrid kjente et stikk.

Fortell mamma at jeg er frisk og har tenkt å forbli det.

Hun vet det nok. Hun bare er redd.

Det er lov å være redd. Jeg er også litt redd.

For hva?

Astrid tenkte.

Mye rart. Det er ikke farlig å være redd.

Men du har jo sagt at de modige også kan være redde, de gjør det bare for det.

Det stemmer, Olava.

Jeg husker ALT. Så, veslevoksent: Jeg må legge på, mamma hører sikkert.

Olava?

Ja?

Jeg er glad i deg.

Jeg i deg og. Hadet.

***

I midten av november reiste Astrid til Røros. Ikke helgetur, men ei uke. Hun tok med klær for en uke, ga beskjed til Marit, bad en venninne passe posten.

Knut møtte henne på stasjonen. Han skravlet om restaureringen av et nytt tårn, mens Astrid satt hele turen og tenkte på hvor annerledes det var enn i mars. Nå var ringen sluttet.

Ei uke ble de sammen i hans lille hus med skjeve gulv og gamle vinduer som klirret i vinden. Hun laget lapskaus, han vasket opp. Om morgenen satt de ved kjøkkenbordet med kaffe og så utover mot snøstormen.

En kveld spurte hun:

Føles det trangt, det å bo to stk sammen igjen?

Hva?

Du har bodd alene i åtte år, var ikke det godt?

Han tenkte seg om.

Det var trangt før, når livet ikke gikk som jeg ville. Etterpå… Nå er det bare… nytt.

Hva mener du?

Jeg jobbet, fordi jeg måtte, museer, bygg pengene måtte inn… Men så en dag begynte jeg på restaurering. Sent nok, jeg nærmet meg førti. Folk lo.

Men du gjorde det.

Ja, og kona mi, Kjersti, støttet alltid. Hun var sånn. Når hun kom inn i et rom, ble det ro.

Savner du henne?

Ja. Veldig. Men det er derfor jeg tør dette også. Skjønner du?

Jeg tror det.

Var det sånn med Per for deg?

Astrid tenkte. Med Per var det ofte uro, ikke ro. Hun savnet ikke ham, men et bilde, en tanke om et samliv som kanskje aldri hadde fantes.

Det er annerledes, men jeg tror jeg forstår.

De satt i stillhet, det var en god, varm stillhet.

***

Torsdag, dag fem, ringte Ingrid.

Astrid gikk ut på trappa. Snøen hadde endelig gitt seg, stjernehimmel over byen.

Er du fortsatt der oppe? spurte Ingrid.

Ja.

Hvor lenge?

Til søndag, tenker jeg.

Stille.

Mamma? Kan jeg spørre ærlig?

Spør.

Gjør du dette for å bevise noe? For deg selv? Eller oss?

Astrid så på stjernene.

Nei. Ikke for å bevise.

Hvorfor da?

For å… leve. På en annen måte.

Har du ikke levd bra?

Jo, men ikke helt slik jeg ønsker bestandig.

Hva manglet du?

Astrid tygde på spørsmålet. Hun manglet jo egentlig lite; tak over hodet, jobben hun likte, barn, venner. Lite ulykke.

Men samtidig noe mer. En følelse av å bo på siden av livet, ikke i det. Å være programforvalter, ikke hovedfigur.

Manglet meg selv, svarte hun.

Deg selv? Hva betyr egentlig det?

Akkurat det.

Ingrid var stille lenge.

Kommer du til å bli lykkelig nå, tror du? spurte hun plutselig, ikke ironisk, bare… oppriktig.

Det vet jeg ikke. Men jeg har lyst til å prøve.

Greit, sa Ingrid. Greit.

Det var ikke en seier, men det var heller ikke en krigserklæring.

***

Søndag, før Astrid skulle reise, spurte Knut:

Har du bestemt deg?

Nesten.

Nesten, er det bra eller dårlig?

Det betyr bare at jeg trenger litt mer tid.

Han nikket.

Er du redd for å gjøre feil?

Ja.

Kan jeg si én ting da?

Kom igjen.

Det finnes to typer feil. De man gjør og ser var feil det gjør vondt, men man vet. Og så de man aldri tør dem gruer jeg meg mer for.

Astrid så på ham.

Du sier akkurat det jeg selv ikke tør si høyt.

Han lo. Det var et godt fjes når han lo.

Ikke planlagt. Bare sånn det ble.

Hun reiste hjem til Kongsberg sent. Leiligheten tok henne imot med sin gamle tause lunhet. Hun pakket ut, laget seg te, satte seg ved bordet.

Der lå boka hun leste før hun dro. Hun åpnet på bokmerket og leste en setning om at man bærer sitt eget savn med seg, men at det ikke er en dom, bare et faktum.

Hun la boka vekk.

Så sendte hun melding til Knut: Jeg kommer til januar. For en god stund så ser vi.

Han svarte: Gleder meg.

***

Desember gikk som i tåke. Dagene var som før; biblioteket, klubben, en tur til gamle Gerd. Alt det vante, bare annerledes inni. Noe var bestemt, noe annet hang igjen.

Ingrid ringte tidlig i desember.

Ikke ombestemt deg?

Nei.

Skal du leie ut leiligheten?

Ja. Megleren ser på det nå.

Ok. Pause. Mamma, hva om det bare føles som om det blir bedre fordi det er nytt… og så…

Ingrid.

Ja?

Jeg er enogseksti. Ikke seksten. Jeg har opplevd nok til at sammenligninger faktisk betyr noe.

Ingen er immune mot å ta feil, altså.

Nei. Men man blir litt flinkere med årene.

Hva om han viser seg å ikke være den du tror?

Det får vi se. Hele livet er vi får se, Ingrid. Du trodde vel ikke du visste alt da du gifta deg med André?

Jeg var tjuesju da, mamma.

Vel…

Stille.

Ok, mamma. Ok, sa Ingrid til slutt.

Hjelper du meg å pakke når det nærmer seg?

Lang pause.

Så klart, svarte Ingrid.

***

Nyttårsaften feiret Astrid hos Ingrid, Olava og svigersønnen André. Eirik med familie hadde kjørt opp fra Oslo. Fullt rundt bordet, unger som slo rundt seg, voksne som snakket i munnen på hverandre.

Olava, oppå fanget, hvisket fortrolig.

Denne salaten lagde mamma faktisk selv. Den der kjøpte vi, men det sier hun ikke.

Skal jeg vite alt dette?

Ja, jo. Jeg sier det bare, sa Olava med alvor.

Rett før midnatt, mens barna nesten sovnet på sofaen og de voksne lot vinen flyte, sa Ingrid brått:

Mamma flytter til Røros nå i januar.

Det var nøytral informasjon.

André nikket. Eirik så på moren.

Hvor lenge, da?

Vi ser. Sa jeg også.

Eirik smilte bittelitt.

Olava åpnet øynene:

Mormor, drar du nå?

Ja, Olava.

Du lovte å besøke oss.

Og jeg holder det.

Bra, svarte hun og luktet sovnet igjen.

Astrid så på henne og tenkte: der var livet. Sovende barnebarn. Voksne barn. Gammel sofa hun aldri fikk slengt ut. Og et annet sted en kar som hadde skrevet gleder meg.

***

Femten januar ringte Astrid til Marit på biblioteket.

Jeg slutter i klubben. Jeg drar i februar.

Stille i røret.

Drar du?

Røros.

Til han?

Til ham. Og til meg selv.

Bra formulert, sa Marit. Vi skal klare oss uten deg. Det blir leit, men vi ordner det.

Takk.

Lykke til, Astrid. Med hele deg.

Siste dagen i klubben fikk hun et stort kort signert av alle barna. Den åtteårige gutten tegnet et vindu med gardiner og under skrev han: Så vi kan se innover.

Astrid la kortet i veska.

***

Tjuetredje januar flyttet hun til Røros. Knut hjalp til med kofferten. De satt den i rommet han hadde gjort klar til henne. I vinduet stod en vakker rød geranium.

Hvor har du fått den?

Kjøpte. Tenkte det trengtes noe grønt.

Godt tenkt.

Hun gikk bort til vinduet. Hagen dekket av snø, nabolaget stille. Gjerde, potetland, noen tak.

Ja? spurte han.

Spør igjen om en måned.

Det skal jeg.

Hun smilte:

Takk for at du ikke maste.

Han smilte tilbake:

Takk for at du kom.

***

Tre måneder gikk, sakte. Røros var liten, og alle kikket nysgjerrig på henne, hun nye. Ragnhild introduserte henne for flere kjerringklubber; en av dem, Lillian, lurte på om Astrid ville hjelpe til i den lokale bokklubben. Ti forventningsfulle, med bøker overalt.

Jeg vet ikke om jeg orker.

Kom og se, sa Lillian. Skravle kan du jo.

Astrid prøvde. Det ble en vane.

Med Ingrid gikk det bedre. Datteren spurte om Knut, om klubben, om bokvalg. Samtalen ble etter hvert mer helt vanlig. Tilvenning, sånn som øynene venner seg til mørket.

Olava skrev ekte brev med frimerke. To kirker og ei elv, Mormor, jeg kommer når det er påskeferie, og PS: Borghild er det geita?

Astrid svarte likt tilbake.

***

En kveld i april kom Ingrid endelig på besøk. Alene, for en gang skyld.

Hun kom inn i gangen, så seg rundt. Astrid så interessert på hvordan datteren så på skranglete gulv, geraniumen i vinduet, kjøkkenbordet.

Knut serverte te før han trakk seg diskré tilbake til garasjen.

De satt alene.

Det er koselig her, sa Ingrid mildt overrasket.

Ja.

Smått, men.

Veldig stille.

Savner du Kongsberg?

Ja. Dere, Marit, elva… Men likevel.

Likevel?

Ingrid rørte i koppen.

Er han snill? Ikke som før, men helt på ordentlig?

Ja.

Er du lykkelig nå, da?

Astrid tenkte seg om.

Jeg vet ikke helt hva lykke betyr, egentlig. Men jeg har det godt. Virkelig godt.

Ingrid nikket.

Ok.

Ok, betyr?

Ok. Hun smilte. Jeg er fortsatt redd. For deg. Kommer nok alltid til å være det.

Jeg vet.

Men jeg prøver. Å forstå.

Det holder.

De drakk te. Ingrid fortalte om Olava, jobben, André som ville bytte bil. Helt vanlige samtaler, uten skjult agenda.

Så pakket hun sammen. Astrid fulgte til porten.

Aprillufta var våt og luktet jord. Trærne hadder lysegrønt slør.

Mamma? ved porten.

Ja?

Jeg skjønner fortsatt ikke helt. Kanskje aldri kommer til å gjøre det.

Jeg vet det.

Men jeg vil at du skal vite noe.

Hva da?

Ingrid tenkte seg om. Så så hun opp de mørke, rette øynene, akkurat som farens.

Du har alltid vært der. Alltid. Jeg er så vant til det, at jeg kan ringe og du svarer.

Jeg svarer alltid.

Ja. Bare… det er litt lenger unna nå. Jeg må venne meg.

Du vender deg til det.

Tror du?

Astrid så på datteren. Kjente, som første gang på barselavdelingen; ung og livredd.

Ja, sa hun. Du er sterk.

Ikke så sterk som deg.

Jo, like sterk.

Ingrid smilte. Så klemte de hverandre lenge.

Hun gikk mot bussen.

Jeg ringer når jeg er fremme!

Jeg venter.

Hun gikk bortover. Astrid så etter henne. Ingrid snudde seg:

Mamma! Du, den geraniumen på vinduet blomstret jo.

Ja, den blomstrer.

Bra, svarte Ingrid.

Og gikk videre.

***

Astrid gikk inn til Knut, som var i gang med suppa. Hun stoppet ved vinduet Ingrid borte så gamle damer med hver sin handlevogn.

Geraniumen sto, badet i rosa blomster.

Gikk det bra? spurte Knut.

Helt fint, svarte hun.

Hun tenkte seg om.

Hun er god. Bare… redd.

Selvsagt. Lett er det ikke.

Nei.

Hun dekket på. Alt var allerede blitt en vane.

Knut?

Ja?

Var det riktig, det jeg gjorde?

Han så på henne.

Hva tror du selv?

Astrid tenkte.

Jeg tror det. For første gang i livet mitt, så er det mitt valg.

Der har du svaret.

De satte seg til bords. Utenfor var aprilsnøen på hell, den første grønne spiren brøt gjennom. Astrid så ut og visste ikke om det var lykken, ikke hvor alt gikk men at dette var godt.

Om det holdt? Hun visste ikke.

Men suppa var varm. Geraniumen blomstret. Et sted i veska et kort fra en åtteåring med et vindu så man kan se innover.

***

Utpå kvelden ringte Olava.

Mormor, mamma sier hun har vært hos deg.

Hun har det.

Gikk det fint?

Vi pratet godt.

Tror du hun gråt etterpå?

Nei. Hvorfor spør du?

For noen ganger gråter hun, selv om hun ikke tror jeg ser. På grunn av deg.

Astrid lukket øynene et øyeblikk.

Olava.

Ja?

Si til mamma at jeg kommer på besøk snart. Veldig snart.

Ok. Mormor?

Ja?

Er det vår hos deg nå?

Snart. Litt snø, ellers bar bakke.

Her er det varmt for lengst. Rart, egentlig, at det er forskjell midt i Norge.

Det er helt normalt.

Savner du oss?

Astrid så ut. Det mørknet, de første stjernene kom frem.

Veldig. Hele tiden.

Bra, svarte Olava. Da vet jeg det betyr at du er glad i oss.

Astrid fikk ikke til å si mer.

Ha det, mormor.

Ha det, Olava.

Hun la fra seg mobilen. På kjøkkenet nynnende Knut mens han vasket. Geraniumen mørk i lyset, kanskje den blomstret mer imorgen.

Et sted i neste gate bjeffet en hund. Det var blitt en del av lydbildet her.

Astrid satt og tenkte at Olava hadde rett. Hvis man savner, så er det på grunn av kjærligheten. Og motsatt.

Kanskje det er alt livet handler om ikke ideell lykke, men valg som til slutt bare blir til egne. Beslutninger, savn, kjærlighet og hverdagsmiddag.

Nå skulle hun hjelpe til med oppvasken.

Rate article
Intigue Life
Det sene opprøret