Åtte år med småting
Telefonen ringte halv åtte om morgenen, akkurat da Ingvild stod ved komfyren og så vannet begynne å koke i gryta. Komfyren var gammel, gassdrevet, med støpejernsrister der det satt et belegg av andres fett som hun aldri fikk vasket helt bort. Hver morgen minnet det henne om at leiligheten ikke var hennes egen at det hadde vært andre folk her før, med sine egne vaner, sine supper og sine liv.
Hun gløttet på skjermen. Solfrid.
Ingvild tok telefonen.
Du har ikke svart ham igjen, sa datteren før hun rakk å hilse.
God morgen, Solfrid.
Mamma, jeg mener det. Han skrev til meg i går kveld. Sier du overser ham.
Vannet kokte opp. Ingvild slo av plata og slang en tepose i gryta. Den billigste, norsk, av den typen som selges i sekker på femti. Før drakk hun ordentlig løsvektste, Ceylon, som Einar kjøpte i spesialbutikken på Grünerløkka.
La ham si hva han vil, svarte Ingvild.
Mamma, skjønner du hva du driver med egentlig? Du bor i et kjellerhull på Tøyen, sikkert fullt av rotter, du er alene, du nærmer deg seksti…
Jeg er femtiåtte.
Det er nesten seksti! Og du har gått fra en skikkelig kar, fra en leilighet sentralt, fra et ordentlig liv. For hva da?
Ingvild så ut av vinduet. Utenfor var himmelen tung og grå, november, et løvlaust asketre, et hjørne av naboblokka der pussen flagret. Nedenfor kjørte trikken forbi. Skinnene var eldgamle, og det bråkte så fælt i starten at hun ikke fikk sove de første nettene.
Så vendte hun seg til det.
Solfrid, nå må jeg gå, jeg kommer for sent på jobb.
Du vil aldri snakke ordentlig om det!
Jeg vil, men ikke nå, og ikke på denne måten. Kan du komme på lørdag? Jeg koker suppe.
Jeg drar ikke til det hullet der.
Hull. Ordet hadde visst spredd seg til Solfrid nå. Sikkert via Mette.
Greit, svarte Ingvild stille. Da får vi heller ta det senere.
Mamma…
Jeg er glad i deg, Solfrid. Ha det.
Hun la telefonen på bordet. Tok gryta og helte teen over i et gammeldags kjøkkenglass hun hadde funnet i skapet sammen med grytene som ikke var hennes. Typisk norsk faspakket glass, sånt mormor hadde i skapet. Hun hadde ikke sett slike på tretti år. Tok en slurk. Teen var varm, litt besk og ga papirsmak fra posen.
Hun drakk den stående, med blikket mot asketreet utenfor.
Så kledde hun på seg og gikk ut.
***
Oppgangen luktet fukt og katt. Et sted i tredje bodde det en katt hun bare hørte om natten, aldri så. Ingen heis. Fire etasjer ned gjennom trappa, forbi postkassene der flere manglet dør, forbi noen gamle akebrett som sikkert hadde stått der siden forrige vinter.
Ute var det kanskje fem grader, ikke mer. Ingvild kneppet kåpen og gikk mot T-banen. Tøyen kjente hun fortsatt ikke helt etter et halvt år rotet hun seg av og til bort i sidegater. Botanisk, Kampen, Enerhaugen. Gater var annerledes her enn i sentrum. Stille, bredere, flere trær. Folk gikk fort, uten å se hverandre, slik folk gjør i Oslo, men det var ikke den samme stressa stemningen hun aldri hadde likt i sentrum.
Hun handlet et beger kefir og et halvt landbrød på nærbutikken. Kassadama, som så ut som om hun nettopp hadde stått opp, løftet ikke blikket. Ingvild småleste opp veksel, la varene i handlenettet og gikk ut igjen.
I T-banen var det varmt og fullt. Hun stod, holdt fast i en stang og tenkte på prosjektet. I går ble hun og Jarle ferdig med måleoppgaven på bygården; i dag måtte hun se nærmere på kjellerdekket, som tydelig hadde mirakuløst overlevd Oslo fra attenhundretallet.
Bygården lå på Briskeby. Liten, slutten av 1700-tallet, hovedhus og to sidefløyer, pluss et gammelt uthus som var blitt bygd om en drøss ganger og nå var helt forvandlet. Eierne hadde skiftet; kommunen hadde brukt den til lager før den sto tom i tjue år. Nå var det kommet penger og folk som ville lage kultursenter, og prosjektgruppen var etablert. Ingvild var hovedarkitekten for restaurering. Jarle, kollegaen, tok seg av det tekniske.
Det var virkelig arbeid. Ikke småjobber og leilighetsendringer hun gjorde da hun bodde med Einar. Dette var arbeid med historie i veggene.
***
Jarle var allerede på stedet da hun kom. Han stod midt i den gamle ballsalen, i samme grå jakke som alltid, med tommestokken i hånda og speidet mot taket.
God morgen, sa Ingvild.
Se her, sa han i stedet for hei, og viste til et hjørne der pussen hadde løsnet. Jeg tror jeg skjønner hvorfor taket har sunket. Bjelken over er sprukket langs hele lengden. Det er nesten ikke rehabilitering, det er full utskifting.
Sprukket eller slitt ut på årringene?
Bli med, så skal du få se.
De gikk opp til andre, trappen hadde fått noen nye støtter, men knirket skremmende likevel. Ingvild holdt hardt i rekkverket, kjente lukta av gammelt tørt treverk, en søtlig duft blandet med støv og tid. Lukt av gamle liv det sitret i veggene.
Hun hadde alltid likt den lukta.
Jarle viste henne bjelken. Hun satte seg på huk, fant frem lommelykten og lyste langs sprekken.
Det er ikke årringene, sa hun. Ser du hvordan det løper? Noe tungt har stått her.
Maskin, kanskje?
Eller flere maskiner. Dette var gamle lageret.
Jarle satte seg på huk han også. Deres felles blikk mot bjelken. Utenfor blåste vinden inn gjennom et vindu uten glass.
Da må vi bytte ut, sa han.
Ja, men samme metode. Jeg fant en leverandør i Buskerud da jeg jobbet med restaurering på Frogner skal ringe dem i dag.
Jarle nikket og reiste seg. Han var høy, lutet litt, og hadde en måte å høre på som ga deg inntrykk av at han alltid var på vei et annet sted i tankene. Men det var bare en fasade; han lyttet, og svarte alltid presist. Etter fire måneder sammen i prosjektet, hadde Ingvild blitt vant til det og satt pris på det.
Vil du ha te? spurte han. Jeg har med termos.
Gjerne.
De satte seg i gangen der Jarle hadde plassert sekken. Han helte opp te i to plastkopper.
Du virker… han fullførte ikke setningen, men så på henne.
Virker hva da?
Vet ikke. Veldig samlet i dag.
Ingvild dro på smilet.
Betyr sikkert at datteren eller søstra ringte tidlig.
Han spurte ikke mer. Bare ga henne koppen.
Teen smakte langt bedre enn poseteen hjemme.
***
Sist søndag hadde hun besøk av Mette, storesøstra. Hun dukket bare opp, ringte nedenfra: «Slipp meg inn, jeg har med kake.» Ingvild åpnet.
Mette var tre år eldre, bodde på Sinsen med mannen Frode, og jobbet som regnskapsfører i et byggefirma. Hun hadde alltid hatt bestemte meninger. Hun rundet hjørnet i leiligheten, så seg rundt og fikk det blikket Ingvild kjente fra barndommen: et blanding av medlidenhet og triumf.
Herregud, mumlet Mette. Er det bad eller bøttekott?
Bad.
Flisene er jo sprukket.
Du kom med kake, Mette.
Jeg gjorde det, ja. Hun plasserte kaka på bordet, snuste i rommet. Ingvild, forklar meg. Virkelig. Der har du tre roms sentralt, parkett, høye tak og en bra kar. Slo han deg?
Nei.
Var han utro?
Vet ikke, kanskje, men det ble ikke relevant.
Så hvorfor? Har du klikka?
Ingvild fant frem tallerkener.
Ikke nå igjen, Mette.
Ikke hva, da? Jeg er søstra di! Skal jeg late som ingenting? Solfrid ringer og gråter. Han ringer meg og spør om du har det bra. Bra kar, altså.
Han er bra for noen andre. Kutt kaka.
Alltid denne flukten fra samtaler. Alltid rett til kake.
Du har fått forklaringen.
Du har ikke forklart. «Det føltes ikke bra» for noen føles det alltid sånn. Du tror jeg har det så topp med Frode? Jeg løper ikke vekk til en sokkelleilighet.
Dette er ikke sokkelleilighet, jeg er alene her.
Alene, ja! Femtiåtte, alene i dette hullet, arbeider for småpenger, og du mener du har det bra?
Blikket hennes møtte Mette sitt. Søsteren, stor og varm i evigvarende beige ullgenser, hadde et uttrykk av ren fortvilelse og total forvirring. Hun forstod virkelig ikke. Det var umulig å være sint på henne for det.
Mette, hvisket Ingvild. Uten meg går du deg vill, sa Mette halvhøyt.
Ingvild ristet på hodet: Kanskje jeg går meg vill, men da for egen maskin.
Mette stirret.
Hva sa du nå?
Ingenting. Bare tull. Ingvild tok kniven og begynte å skjære kake. Hva slags fyll?
Kål, som alltid. Mette sendte henne et mistenksomt blikk. Går du til psykolog, i det minste?
Ja.
Og de sier?
De sier jeg tar gode valg.
Klart de sier det, du betaler jo.
De drakk te og spiste kålkake. Mette pratet om Frode og ryggen hans, om naboene og den bjeffende hunden deres. Ingvild hørte etter. Det ble mørkt ute, himmelen over aska fikk et hint av lilla.
Før hun gikk, stanset Mette i døra.
Du kunne jo sendt ham en melding, altså. Han bryr seg.
Jeg skal, svarte Ingvild.
Hun visste hun ikke kom til å gjøre det.
***
Hun og Einar hadde vært sammen i åtte år. Aldri giftet seg, han ville ikke ha papirer. Det burde vært et varsel, men hun skjønte det for sent.
De første to årene var annerledes. Det føltes sånn, i alle fall. Han var oppmerksom, tok henne med på restaurant og teater, de dro til Italia og København. Han sa hun hadde stil, var smart. Så endret det seg, sakte, nesten usynlig, som en sprekk i gammel puss.
Det begynte i det små. En gang hadde hun på en grønn kjole hun elsket til hans firmafest. Han så på henne i gangen og sa bare: «Er du sikker?» Ikke mer. Hun skiftet til sort.
Senere kom det kommentarer om maten, vennene hennes, at hun jobbet for mye med for lite resultat. Han sa det i en mild, liksomydmyk tone som fikk det til å virke som om han gjorde henne en tjeneste.
Ingvild, du skjønner vel at restaurering ikke er en karrierevei for de ambisiøse. Det er jo blindvei.
Jeg har ambisjoner.
Joda. Han smilte vennlig. Du er flink på ditt vis. Men det er helt greit å være helt middels.
Hun klarte aldri å svare. Satte seg i rommet ved siden av og stirret i veggen, prøvde å forstå hvorfor det gjorde så vondt når han sa det så snilt.
Han hevet aldri stemmen. Han slo aldri. I stedet overbeviste han henne, sakte, systematisk, om at hun var ingenting uten ham. At vennene var kjedelige, jobben uviktig, smaken hennes småbyaktig. At hun skyldte ham for at han stod ut med henne.
Hun kokte lapskaus og lurte på om den trengte mer salt. Hun ringte venninner og lurte på om hun var for pågående. Hun gikk i møter og lurte på om hun fremstod arrogant. Den indre stemmen som gransket alt den hadde hans klang.
Så var det kvelden som endret alt.
De var hjemme hos et vennepar på Majorstua. Praten kom inn på et nytt boligprosjekt. Ingvild sa noe faglig om fasaden, ganske saklig.
Einar så på henne med det smilet hun etter hvert gjenkjente.
Ingvild er jo vår ekspert, sa han til verten. Men hun har ikke jobbet med noe ordentlig på mange år, mest teori. Du vet hvordan det er.
Det ble stille et øyeblikk. Hun smilte, spiste opp maten, drakk vin, holdt praten gående. Tok taxi hjem. På vei hjem skravlet han videre. Hun så ut av vinduet og tenkte én enkel tanke: nå får det være nok.
Ikke at han var dårlig menneske, ikke at hun var ulykkelig. Bare: nå er det slutt. Som å møte en vegg.
Tre måneder senere flyttet hun ut. Fant denne leiligheten på Tøyen. Flyttet med to små flyttelass. Han var på jobbreise. Hun la igjen nøkkelen og en lapp på kjøkkenbordet. «Unnskyld,» skrev hun.
Etterpå skjønte hun ikke hvorfor det ble akkurat det ordet. Bare ble sånn.
***
November i Tøyen har sin egen sjel. Parken lå der, og på vei hjem fra jobb valgte hun ofte omveien under de gamle trærne. Alt løvet var vekk, stiene glinsende våte, men det var stille mellom trærne, og luften smakte råtten løv og fuktig bark som å puste inn noe hun trengte.
Hjemme var det kalt. Varmen kom og gikk i det gamle bygget. Radiatorene gamle Oslo jern enten brant de eller var steinkalde. Kranen på kjøkkenet dryppet. Hun hadde ringt utleier om rørlegger, men det skjedde aldri.
Ingvild kjøpte pakkning på byggevarehus og fikset det sjøl. Førti minutter, to knekte negler og noen saftige gloser da skiftenøkkelen skled og hun slo armen i røret. Så tørket hun henda og åpnet kranen. Vannet rant jevnt.
Hun kjente seg nesten barnslig stolt. Men det var ekte.
Om kveldene jobbet hun ved kjøkkenbordet. Tegninger utover, skrudde på skrivebordslampen hun hadde flyttet med, den gamle med grønt glasskjerm hun hadde funnet på loppis på 90-tallet. Einar hatet den lampen, mente den ødela interiøret. Der hadde den stått gjemt i boden. Her fikk den stå fremme.
Prosjektet på bygården gikk selvfølgelig sakte, sånn det alltid gjør med gamle hus. Først målinger, så arkivsøk, så analyse, så plantegninger. Ingvild elsket prosessen fordi det ikke fantes snarveier. Enten holdt huset, eller så gjorde det ikke. Mursteinene levde fortsatt, eller ikke. Historien enten stemte eller var oppfunnet.
Hun fant flere dokumenter om bygården i Oslo byarkiv. På 1800-tallet hadde huset tilhørt Bruun-familien, så overtatt av datteren, som drev slags skole der. Så kom kommunen, så lager. Datteren het Ragnhild. På ett gammelt bilde hun fant, stod en dame rundt femti, rak i ryggen, og blikket sa at hun visste noe fotografen aldri ville vite.
Ingvild ble stående lenge og se på bildet.
Så la hun det fra seg, og gikk videre med tegningene.
***
En dag spurte Jarle hvordan hun egentlig endte opp med restaurering.
De satt i bilen hans og ventet på å få varme, før de skulle til byarkivet. Utenfor lave snøfnugg, første for året.
Jeg jobbet med nybygg på 90-tallet, sa Ingvild. Tegnet blokker og kontor, fikk godt betalt, mye å gjøre. Men så havnet jeg tilfeldig på restaurering av et lite kapell utenfor Oslo. Bare ble med venninna mi egentlig. Og da skjønte jeg det.
Skjønte hva?
At det var dette jeg ville.
Han var stille et øyeblikk.
Få folk som skjønner det så klart, sa han.
Skjønte du det samme?
Ikke med én gang. Tok tid. Gjorde masse «riktige» ting, så stoppet jeg opp.
Hun så på ham, han så på frontruta der snøen samlet seg mot viskerne.
Og da?
Da ble det dette, sa han, og nikket ut mot retningen til bygården. Og det er helt greit for meg.
Bilen var varm. Lukta skinn og den lille kaffekoppen hans.
Så kjørte de.
***
Einar dukket opp en onsdag.
Hun ventet ham ikke. Han ringte på døren klokk 20, da hun satt med tegningene og spiste yoghurt rett fra begeret. Gamle ringeklokken dundret som alltid.
Hun tenkte det var utleier eller en nabo.
Einar stod på svalgangen, i dyr frakk og med en liten bukett. Krysantemum. Hun hadde aldri likt de blomstene, og etter åtte år visste han fortsatt ikke det.
Hei, sa han.
Hun svarte ikke på et øyeblikk. Bare så på ham.
Hvordan fant du adressen?
Solfrid.
Greit, tenkte hun, og lagret det for senere grubling.
Hva vil du? spurte hun.
Snakke. Han smilte det smilet hun kjente så altfor godt. Slipper du meg inn?
Hun tenkte seg om, så åpnet hun døra litt.
Han gikk rett inn, så seg rundt i den smale gangen, på slitte tapet, skjeve kleskroker, støvlene hennes.
Så her bor du, sa han. Ikke spørrende, bare konstaterte.
Her bor jeg.
Ingvild… Han prøvde å ta hånda hennes, men hun trakk seg vekk, så la han blomstene fra seg. Du har fått tid nå. Halvt år. Er det ikke nok?
Nok til hva?
Til å være alene. Ha pause. Kall det hva du vil. Han trakk inn på kjøkkenet og så på tegningene som lå på bordet. Jobber du?
Ja.
Med hva?
Restaurering på Briskeby.
Jaja. Han sa det på den nedlatende måten hun kjente så altfor godt. Det er sikkert fint for deg.
Ikke bare for meg. Dette er Oslo-historie.
Han satte blomstene midt på tegningene. Hun flyttet dem.
Ingvild, skjønner du egentlig hva du driver med? Du bor her. Han så seg rundt I dette.
Jeg vet hvor jeg bor.
Jeg vil at du skal flytte tilbake.
Hun så på ham. Einar var fortsatt kjekk, det måtte man innrømme. Sekstifem, men så ikke sånn ut. Frakken satt som støpt.
Hvorfor? spurte hun.
Han trodde tydeligvis ikke det spørsmålet skulle komme.
Hva mener du?
Du vil ha meg tilbake. Men hvorfor?
Jeg… Han ble plutselig usikker. Jeg savner deg.
Hva savner du?
Ingvild, dette er tåpelig.
Nei, det er vanlig prat. Du sier du savner meg. Jeg spør hva. Hva savner du konkret?
Han så på henne med det uttrykket av lett irritasjon hun kjente så altfor godt.
Jeg savner deg. Oss. Vi var sammen åtte år.
Jeg vet.
Så du bare forsvant?
Jeg forsvant ikke plutselig. Ingvild krysset armene, stod i sin eldgamle genser og jeans en annen versjon av seg selv. Jeg var på vei vekk i åtte år. Du merket det bare ikke.
Jeg skjønner fortsatt ikke.
Nei.
Kan du forklare?
Jeg har forklart. Hun overrasket seg selv med hvor rolig stemmen var. For seks måneder siden hadde hun enten grått eller mumlet. Husker du den kvelden hos Erlend og Sissel?
Hvilken?
Da du kalte meg teoretiker foran alle.
Han prøvde å minnes.
Jeg spøkte. Husker ikke nøyaktig.
Kanskje, svarte hun. Men det var én av mange «spøker». Jeg husker dem alle.
Du er så følsom.
Mulig.
Det var ikke ment som en fornærmelse.
Kanskje ikke, men det føltes sånn.
Småting.
Åtte år med småting.
Han tidde, så så seg rundt på glasset ved komfyren, den grønne lampen.
Har du det virkelig fint her? spurte han, litt vantro.
Ingvild tenkte grundig, for sin egen skyld, ikke hans.
Det er variert, svarte hun ærlig. Noen ganger er det tungt, ensomt, radiatorene er dårlige. Men det er bedre for meg enn der.
Jeg synes det er innbilning.
Kanskje. Men det er min.
Han tok frakken på, så på henne med noe sårbart i blikket.
Ingvild, vi har delt så mye. Jeg er ikke en fremmed.
Nei, du er ikke fremmed. Men du er ikke min lenger heller. Einar, gå hjem.
Han sto i et sekund til, så gikk han, tok på seg sko, lukket døra.
Du kommer til å angre, sa han.
Det var ikke truende, bare vemodig.
Kanskje det, svarte hun.
Døra lukket seg. Ingvild ble stående og se på den brune døra med sjalusiluke. Så gikk hun tilbake, satte blomstene i et tomt norgesglass og fylte med vann. Kaste kunne hun ikke. Ble sittende med tegningene igjen.
Utenfor knirket trikken forbi. En, så en til.
Hun merket at hun ikke lenger la merke til lyden som irriterende.
***
Presentasjonen skulle være andre uka i desember. Foreløpig runde, oppdragsgiver ville se overordnet retning: hva som bevares og fornyes, og hvorfor. Ingvild forberedte seg nøye. Jarle arbeidet parallelt. Om kveldene ringte de hverandre og diskuterte detaljer, og noen ganger var de uenige i en halvtime før de fant ut at begge hadde rett fra hver sin vinkel: hun tenkte på uttrykket, han på om det ville holde.
Du er ganske tøff, sa han etter en diskusjon, helt uten negativt fortegn.
I jobben.
Bra det.
Det var alt. Han la ikke på noe sentimentalt.
Hun la på og kom på at hun satt og smilte.
***
Tre dager før presentasjonen ringte Solfrid. For en gangs skyld om kvelden.
Mamma, sa hun, med en annen stemme enn hun hadde brukt på lenge. Kan jeg komme?
Selvfølgelig.
Solfrid dukket opp med en flaske vin og det blikket man får når man har bestemt seg for noe, men ikke helt vet hva. Hun liknet Ingvild selv som ung, de samme kinnbeina, samme hender. Trettito og jobbet som designer. Kjæreste på Grønland.
De satt på kjøkkenet. Ingvild helte vinen i vanlige drikkeglass, for hun hadde bare én vinglass, og Solfrid sa det var like greit.
Ringte han deg etter han var her? spurte Solfrid.
Nei, bare noen meldinger.
Hva slags meldinger?
Litt av hvert. Jeg svarer ikke alltid.
Solfrid rullet glasset mellom hendene.
Mamma, jeg ga ham adressen. Er du sur?
Nei.
Jeg tenkte… jeg vet ikke hva jeg tenkte. Kanskje dere skulle få pratet.
Vi har snakket.
Og?
Og ingenting. Han gikk.
Solfrid tidde. Så sa hun, med blikket ned:
Jeg har støttet ham hele veien. Skjønner du det?
Ja.
Jeg har sagt til meg selv at du… at du burde komme deg tilbake til normalen. Jeg syntes synd på ham. Han virket så forvirret, ensom.
Han er god til å virke sånn.
Ja. Solfrid løftet blikket. Jeg skjønte det for ikke så lenge siden. Han ringte meg etter møtet med deg. Sa du alltid var litt… ute av det, at han hadde holdt ut. At du skulle være takknemlig for de årene.
Ingvild nikket.
Det pleier han å si.
Mamma. Blikket til Solfrid, for første gang på lenge, var rent og uten verken hissighet eller overbærenhet. Hadde du det vondt?
Veldig.
Hvorfor sa du ikke noe?
Ingvild tenkte seg om.
Vanskelig å sette ord på. Når du ikke blir slått, ikke bedratt, ikke kastet ut da er det vanskelig å forklare. Spesielt til en datter som bare ser det beste i ham.
Solfrid reiste seg, gikk rundt bordet og klemte henne. Helt uten forvarsel, impulsivt. Ingvild ble stående der et sekund, så svarte hun på klemmen. Solfrid luktet fortsatt den pæresjampoen hun hadde elsket siden ungdomstida.
Du er ikke dum, hvisket Solfrid mot skulderen hennes. Tanta tar feil.
Ingvild lo lavt.
Det er godt å vite.
De drakk opp vinen. Solfrid spurte om prosjektet og så på tegningene. Ingvild forklarte. Viste bilde av Ragnhild Bruun. Solfrid sa: «Hun likner deg.» Ingvild så på bildet igjen. Kanskje.
Solfrid dro halv tolv. Lovet å komme tilbake neste helg.
Ingvild vasket glassene. Ryddet sammen papirene. Stod litt i vinduet.
Trikken var for lengst ferdig for kvelden. Bakgården var blå i lyset fra gatelampen. Ett vindu lyste i naboens blokk, en skikkelse beveget seg forbi.
Hun tenkte at hun burde ringe Jarle om kjellerdekket. Men sparte det til morgenen.
***
Presentasjonen var i møterommet hos konsulentselskapet. Seriøse folk, prosjektledere, kulturarvrådgiver med krasse, gode spørsmål. Ingvild svarte og Jarle supplerte. På spørsmål om hvor fort de kunne få erstattet bjelkene i annen etasje, svarte hun ærlig: Får vi levert treverket i tide, holder vi planen hvis ikke, blir det tre uker forsinkelse. Rådgiveren hevet bryn. Ingvild la til: «Bedre at dere får sannheten nå enn at vi må bortforklare senere.»
Han nikket. Akkurat det bet de seg merke i.
Etterpå stod hun og Jarle i gangen, han holdt papirene.
Jeg tror de sier ja, sa han.
Tror det jeg også.
Han så på henne. Folk gikk forbi, konsulenter med mapper og druknende i møter.
Skal vi ta en middag? spurte han. Feire litt?
Hun nikket.
De gikk sammen i desemberkvelden i Oslo, førjulslysene tente, snøen lå på gesimser og tak. Jarle gikk med hodet litt på skakke. De snakket ikke om alt mulig viktig: mest om prosjektet, om treverket, om rådgiveren som var grundig på en god måte. At det ble tidlig mørkt i desember.
Kafeen var liten og stille, med tunge gardiner og enkle trebord. De bestilte varm mat og et glass rødvin hver. Praten gikk, ikke bare jobb om Oslo, om hvordan ting har endret seg, om bøker hun aldri hadde hørt om. Hun oppdaget at hun glemte tidspunktet.
Da de gikk, holdt han kåpen hennes for henne mens hun tok den på. En liten gest, uten baktanker. Eller kanskje med, men ingen av dem hastet.
Ute på gaten sa han:
Jeg er glad vi jobber sammen.
Jeg også, svarte hun.
De gikk til hver sin T-bane.
