Familiefest åpent hus og grenseløs adgang
Følg og les flere artige historier:
Støtt kanalen
Typisk… Solveig løftet forsiktig et skår fra en blå-hvit Porsgrunn-vase og la det nølende i vinduskarmen, klarte liksom ikke helt å kaste det. Tante Lillian, unnskyld, mumlet hun ut i lufta.
Det luktet sjampo, champagne og av en eller annen grunn klementiner i leiligheten, selv om ingen hadde skrelt en eneste klementin kvelden før. Bak sofaen lå en plastkrans med glitter på teppet. I skuffen under salongbordet fant hun et silkesjal med teksten «Jentenes drømmekveld».
Og under radiatoren lå det en enslig rosa gummihanske med en sliten sløyfe den så ut som om den hadde prøvd å flykte fra gårsdagens fest, men ble hekta fast på veien.
Solveig, i en krøllete morgenkåpe med avflasset dusk på snora, gikk omkring i stua med søppelposen. Hvert steg hun tok knaste av sjokoladepapir.
I vinduskarmen sto et glass der en rubinrød flekk vin var tørket inn til bunnen. I vasen var det ikke blomster, men tre plast-sugerør med stjerne på toppen. På veggen hang en papirlenke med hjerter, hvorav ett var tydeligvis tygd på.
På kjøkkenet ventet neste arbeidslag.
Midt på bordet stod en halv bryllupskake-lignende bløtkake og så sørgmodig ut. Kremen hadde rent ut som en snømann i vårsola, og på toppen sto det skjeve lys formet som tallene «3» og «8», selv om det ikke engang var noen bursdag, bare en helt vanlig «jentekveld».
I vasken stod vinglass med leppestiftmerker og kulda dirrende i foten. Talerkenene var dekt av hummusrester som hadde blitt til sement. En kortstokk lå slengt på en stol, halvparten med bildesiden opp de så ut som de hadde rømt fra et mislykket spådomsritual…
***
Solveig plukket opp en kort uten å tenke, ruter konge så trøtt og litt hånlig tilbake på henne. Jenter hadde spådd seg til bryllup, utlandet og ny leilighet kvelden før, hviskende og fnisende med prosecco i hånda til alt gikk over i latter.
Hun bøyde seg for å plukke opp en glitterbit, og dro plutselig ut et mykt tøystykke under sofaen. Et fremmed blondestrømpebånd en suvenir etter dans på kjøkkenstolen. Solveig ristet smilende på hodet og trakk mot soverommet, der var det i det minste stille.
Der inne hersket det tilsynelatende orden. Altså hvis man ser bort fra tre puter på gulvet og dyna som lå som en enorm snegle. Hun rettet på sin egen pute og der, under den, lå det et sammenbrettet rosa notatark.
Hjertet sank bittelitt.
Var det enda en hilsen fra en «Arne fra baren» til en av Linneas venninner? Men håndskriften var velkjent store bokstaver, alle «o» sirlig tegnet som små baller. Klassisk Linnea.
«Du er den beste vertinnen i verden! Klem, Linnea.»
Solveig studerte utropstegnet; det så ut til å vakle. Hun smilte skjevt. «Beste vertinne» med knust tante-Lillian vase og glitter i dusjen, der hver eneste morgen omgjøres til fyrverkeri.
Hvor mange ganger har jeg lovet meg selv aldri mer mumlet hun, og sank ned på sengekanten.
***
Noe klissete laget lyd under foten.
Solveig trakk forskrekket av tøffelen der lå det en klementin. Helt uskadet, med glatt, blankt skall. Rundt lå en lapp, festet med strikk og tannpirker: «For at livet skal være søtt».
I går lo de av den toasten. Nå føltes klementinen nesten som en fornærmelse.
Telefonen vibrerte på nattbordet. På skjermen: «Linna (vår stormvind)».
Ja, selvsagt, sa Solveig til det tomme rommet, men svarte, etter å ha kremtet. Hallo.
Sooolllveig! det brølte og lo i røret som om festen bare hadde flyttet videre, ikke tatt slutt. Du er en gudinne! Jentene er i ekstase! Forresten, Sigrid-manikyrdama har ikke dratt ennå, vi mimrer hvordan du skremte «spøkelset i klesskapet»!
I bakgrunnen noe hoiet og ropte: «Si til Solveig at neste gang føder jeg ungen min hjemme hos henne!» og det brøt ut kaos av latter.
Takk, Solveig, sa Linnea lavere. Du altså. Hos deg er det liksom hjem.
Solveig stirret på klementinen i tøffelen.
Mm, sa hun. Hos meg er det visst hjem, ja
Greit, jeg skal ikke forstyrre! Slapp av, buffé-dronning! og samtalen ble kuttet.
***
Solveig tok av seg brillene, la dem ved siden av lappen fra Linnea. I garderobeskapets speil så hun en sliten femtiårig kvinne med nygrønne øyne og håret samlet i en rufsete dult, der én enslig glitterbit ubønnhørlig stakk ut. Hun sukket.
Så bablet mobilen igjen, denne gang med videosamtale. «Tone» datteren.
Solveig pustet tungt ut, strøk håret bakover glitret satt like fast.
Ja, jenta mi? Hun tok samtalen. På skjermen: Tone, bustete hår, kaffekopp i hånda.
Mamma! Tone myset. Aha. Jeg visste det. Enda mer glitter på katta?
På meg, rettet Solveig. Katten har vel gjemt seg etter gårsdagens kort-dans. Kanskje krøpet inn i undertøysskuffen igjen…
Og så fortalte hun.
Mamma, Tone lo, men ble plutselig alvorlig. Hører du selv? Katten har flyttet, Porsgrunnvasene går opp i limingen, klementiner i tøfler… Klarer du ikke si nei til Linnea, da?
Solveig kjente varmen og irritasjonen i Tones stemme som to pendler i takt.
Hun… du vet hun har det litt tøft, svarte Solveig på automatikk. Det vet du jo.
Men har ikke DU det litt tøft også? skar Tone mildt inn. Når slappet du sist av uten å være «vertskap»?
Solveig så på den rosa hansken under radiatoren, lappen fra Linnea, den tomme leiligheten proppfull av andres latter.
Jeg vet ikke, sa hun helt ærlig. Jeg har vel også gjemt meg under et eller annet møbel. Sammen med katta.
Tone lo stille.
Jeg er glad i deg, mamma. Tenk på det, da. Hvordan hadde det vært med bare deg og meg over en kopp te, helt uten korttriks og glitter?
Linjen frøs, så gikk det seg til. Et øyeblikks taushet hang mellom dem som en påminnelse.
Vi får se, svarte Solveig.
Men dette “Vi får se” lød plutselig som noe helt annet enn et høflig «selvfølgelig, Linnea». Det bar kanskje bud om noe nytt.
***
Første gang Linnea kom til Solveig «uten grunn», var en vårdag da våt snø fortsatt lå langs fortauet, men Solveigs vindu allerede var fullt av optimistiske grønne spirer.
Solveig, slipp inn! Jeg kommer med gode hensikter og… pai! Linneas stemme hørtes allerede før det ringte på døren.
Solveig åpnet, og Linnea dultet rett inn i entreen, duftende av vaniljeparfyme og kald luft med en diger form med gyllenbrun pai.
Hjemmelaget kålpai, akkurat som mormor lagde, husker du? Linnea snublet omtrent rett inn på kjøkkenet uten å ta av seg skoene. Herregud, så koselig du har det her! Glem interiørmagasinene, de kan bare gi seg!
Solveig gliste forlegent og rettet på skjerfet på knaggen to roms i tredje etasje i blokka var hennes stille stolthet. Alt i ton-i-ton, sofa med bestemorpledd, hvite kjøkkenfronter og vinduskarmer overbefolket av planter.
«Så koselig!» sa alltid gjestene. For Solveig betydde det alt.
Kom inn da, få av deg, hun tok imot paien. Oj, den er tung.
Som livet mitt, flirte Linnea, men øynene strålte. Du, Solveig… hør nå. Leiligheten min er knøttliten og naboen over borer. Kanskje vi kunne… bare ha noen små sammenkomster her? Altså, bare deg og meg og to av de morsomste venninnene mine. De er herlige, jeg lover!
Det stakk litt i Solveig av å høre «det er en skam å sitte alene».
Hun husket plutselig alle de kveldene hun strikket i sofaen med TVen surrende og Tone ute hos venner. Familiemedlemmene kom bare til høytidene.
Samling? spurte hun. Jaja, hvorfor ikke. Jeg har jo pai.
Linnea sperret opp øynene.
Du mener det? Jeg laget paien som bestikkelse, trodde jeg måtte tigge! Hun lo. Da blir det lørdag, “bare en prøve-jentekveld”.
Solveig satte paien i ovnen for å varme den litt. Lørdag føltes like fjern som et vagt løfte, men nå fikk det en slags form.
Greit, sa hun. Jeg fikser et eller annet.
Du, Solveig, du er gull! Linnea ga henne en klem man nesten måtte skjøte ribbeina etter. Ikke rart vi er nesten som søstre.
Ordet «nesten» hang i lufta, men Solveig svelget det sammen med smaken av fremtidig pai.
***
Også påske det året: selvsagt hos Solveig. Hvem foreslo det? Javisst, Linnea.
Det føles ordentlig ekte bare hos Solveig! Kunngjorde hun. Påskebrødene ser ut som katalog, eggene er perfekte. Og katten der ruler alt.
I virkeligheten var katten Tigergutt, en kraftig stripete frøken mer sikkerhetsvakt enn konge, men «ruler» klinger jo penest.
Linnea kom armert med tre venninner.
Solveig, vant til familiehøytider, ble helt satt ut da tre nye ansikter inntok entreen på én gang: ei rødhåret i knallgul regnfrakk, ei høy brunette i skinnjakke, ei lav latterbombe med bob.
Dette er Lena, Ingvild og Mari, sa Linnea. Og dette er den berømte Solveig, alltid god mat, alltid kos.
Solveig sendte rundt tøfler, tok jakker, telte i hodet stoler nok, påskebrød to, elleve egg, salater, sursild for respektens skyld.
Men alt gikk unna. Plutselig ringte Linnea midt i diskusjon om påskeglasur:
Oi! Katinka og Julie bor rett borti her. Jeg skriver til dem. Solveig, det går bra, ikke sant? De har med egne egg!
Solveig rakk ikke engang protestere, for ovnen pep. Da hun kom tilbake, smilte Linnea fornøyd:
De er her om en halvtime!
***
Etter det så det mer ut som vårmarked på kjøkkenet.
Diskusjoner om «hjemmebakt vs ekte gårdsliv» ble akutt: Lena viftet med en skje sjokoladeglasur så det landet i en bue midt på Solveigs hvite duk.
Ups! smilte Lena nervøst. Betyr ikke det ekstra penger?
Linnea lo seg skakk, andre fulgte. Solveig grep serviett, men flekken var der for å bli.
Vi får se på det som patina, sa hun.
Akkurat da så hun Linneas blikk varmt og takknemlig, som om Solveig hadde reddet mer enn en duk.
På kvelden var vinduskarmen stappet med fargerike egg, på veggen hang det papirkrans, under bordet lå andres sko. Linnea holdt glasset og ropte:
Jenter! Dette er offisielt ekte fest bare hos Solveig!
Alle klappet. Og Solveig, rød i toppen, kjente i brystet hvordan «ekte fest» traff noe dypt inni. Akkurat som om den lille, tyste stua hennes plutselig var blitt sentrum for noe viktig.
***
I oppveksten var alt motsatt. Da var det Linnea som hadde festen.
Linnea var alltid midtpunktet fargesprakende, høylytt, litt rampete. Alle barna samlet seg ved hennes inngang, der var det moteshow i mammas morgenkåpe og «hemmelige klubber» under trappa. Selv bestemødre kalte henne «vår lille skuespiller».
Solveig derimot diskret, presis, med hjemkomst til rett tid, aldri en bok med eseløre, og alltid nyvaskede sko.
Solveig, du er vår A4-er, sa tante Lillian, mammas søster og Linneas mor. Pass på Linnea litt, så hun holder seg for god til å slippe taket.
Som ungdom skilte de veier. Linnea var hjemme med historiene fra nattklubbene, Solveig tok handelsgym, så kveldsstudier og jobb i regnskap.
Etter flere år og et dødsfall tante Lillian fikk de først kontakt igjen i timesvis på kjøkkenet, med søt te mot sorgen.
Jeg føler mamma tok hjemmet med seg, sa Linnea, blikket godt plantet i tekoppen. Jeg forstår ikke hvordan alt dette funker uten henne.
Solveig, som var fire år lenger uten mor, svarte lavt:
Det funker bare annerledes. Ikke bedre, ikke verre. Bare… nytt.
Så ringtes de stadig først praktisk, så uten grunn.
Etter hvert dro Linnea Solveig inn i seg igjen, som en snurrende strøm suger et forsiktig høstblad.
Altså, skal vi virkelig være familie men leve parallelt? utbrøt hun. Ikke tale om! Jeg kommer til deg, du kommer til meg.
Men Solveig slet alltid med å dra ut. Alltid noe i veien jobb, Tone, bare tomt driv. Men Linnea kom oftere og oftere.
***
Etter hvert ble «hos Solveig» standardoppskrift.
Jentene, det er klart det er hos Solveig, Linnea scrollet i kalenderen mens hun snakket. Hos meg er kjøkkenet knøttliten bod, hos Solveig er det bloggmateriale!
Hvor feirer vi nyttår? spurte noen.
Hos Solveig! Der er det lyslenke og silde-salat like vakker som bløtkake.
Og påske? «Hos Solveig».
Maris bursdag? «Hos Solveig, kaken blir finest der».
«Bare et glass-rusle-treff»? «Hvor ellers, Solveig har alltid digg mat.»
Først ble Solveig stolt av å være i sentrum.
Hjemmet hennes ble et trekkplaster. Hun koste seg med å velge servietter, teste nye oppskrifter og høste skryt. Venninnene til Linnea gispet over service og ropte:
Solveig, det er jo som fra interiørblad her!
Men sakte ble det… tett. Plutselig dukket det opp gjester på eget initiativ.
Hei, Solveig! Lena her, vi var jo hos deg i går, husker du? Jeg og Ingvild tenkte å stikke innom, har nyheter. Også er Linnea i frisørsalongen, men DU er hjemme?
En gang, tredje dørklokkering på en uke, åpnet Solveig og der sto ei godt kjent kvinne.
Grete. Linneas barndomsvenninne, og Solveig husket altfor godt feiden for mange år siden. Grete hadde fornærmet henne foran alle, det var aldri blitt ryddet opp.
Hei, sa Grete og ordnet på håret. Linnea sa festen var her, jeg kom litt tidligere for å hjelpe…
Solveig hadde lyst til å si «Linnea må ha misforstått, jeg venter ingen», men hun slapp henne inn.
Kaffe? spurte hun.
Kjøkkenhåndkleet hennes var hardt sammenkrøllet.
***
Solveigs første lille opprør var nesten latterlig.
Vil du ødelegge festen for alle? Kjøp dårlig kjeks, sa hun til seg selv.
Vanligvis kjøpte hun sprø kransekaker i det lokale bakeriet. Nå ruslet hun forbi og plukket billigste pakke fra billigkjeden noe som alltid smulet før teen.
La dem skjønne at ikke alt hos Solveig er premium, tenkte hun og la kjeksene i skålen.
Ingen la merke til kjeksene. Venninnene lo og feiret med godt humør og saltmat. Noen hadde med ost, noen oliven. Linnea løsnet på blusen og insisterte på sine «tomater under teppet».
I løpet av kvelden hang Maria store plastperler på dørhåndtaket og glemte dem der. Neste morgen oppdaget Solveig det, og var i gang med å rydde vekk da døra gikk opp.
Solveig! Linnea stormet inn. Åh! La merke til perlene. Du har fest på dørklinka, også!
Solveig ville protestere det heter rot, ikke fest. Men Linneas iver var så ekte at hun bare sukket:
Festen…
Festen ville rett og slett ikke dra.
***
Spesielt minneverdig var jentekvelden Linnea kalte «spåaften».
Jenter, i kveld er det bare å se i framtida! annonserte hun i felleschatten, hvor hun i smug hadde lagt til Solveig. Solveig, du er oraklet! Hos deg hvisker selv vannkokeren…
Solveig så skeptisk på den kalkbelagte vannkokeren. Orakel?
En av gjestene, Lena, kom slepende med tarotkort, et digert stearinlys og et lite speil med kronglete ramme.
Dette er ikke bare samling, annonserte hun. Dette er spiritisme. Vi skal kontakte ånder!
Solveig fniste nervøst.
Lurer på om ånden av lapskaus skynder seg rundt i hjørnene her…
Ikke vær sånn! sukket Linnea. Det er bare en lek.
Lysene ble slukket, stearinlyset tent. Rommet fant et nytt skinn. Katten Tigergutt, vanligvis lojal til radiatoren, satte seg og stirret mot vinduet, bustete.
Lena la ut tarotkort, snudde speilet så alles ansikt reflektertes.
Nå spør vi universet, hvisket hun.
Solveig satt helt ytterst på sofaen, følte seg som bifigur på eget nachspiel. Hun så stearinlyset spille i ansiktene, mens hun tenkte at alle spørsmålene om kjærlighet og penger og reiser seilte forbi… henne.
Plutselig blinket lyset. Først én pære, så en til. Så: puff! og alt mørkt.
Oi, hvisket noen.
Et tegn! hveste Lena, og jentene hviiinte.
Solveig grep mobilen for å slå på lommelykten, akkurat da en svart skygge pilte mellom bena: Tigergutt kastet seg over gulvet og forsvant i klesskapet med døren dundrende igjen.
Helt klart et tegn, sa Solveig med hes stemme. Ånder, her er det fult!
Strømmen kom raskt tilbake noen i blokka hadde skrudd på sveiseren, sikringen røyk. Men Tigergutt kom ikke ut av klesskapet på et døgn Solveig hørte kun et lavt klor og sørgmodig mjau.
Vel ute, full av støv og indignasjon, strøk Solveig katten over ryggen og sa stille:
Da får vi vel gjemme oss sammen, du og jeg?
Katten bare frøste og la seg på kjøkkenet, sammen med en siste glemt glitterbit.
***
Solveig våget å gjøre det store først etter mange omganger foran mobilen.
Først satt hun foran skjermen, inn i nytt meldingsutkast, blinkende markør som en nervøs pekefinger.
Fingrene løp: «Linnea, neste gang tar du festen hjemme hos deg». Hun slettet.
Forsøk: «Linnea, jeg orker ikke mer…», «Linnea, la oss droppe selskap hjemme hos meg en stund», «Linnea, jeg er dritlei av gjester, helt ærlig».
Alt for pinglete eller for brutalt. Linneas: «Du forstår vel», «Du er så grei», «Du syns jo det er hyggelig» frøs løsnet i tankene hennes.
Dyp pust. Mobilen på bordet. Hun gikk bort til speilet. Lyspæra kastet rare skygger.
Hun tok opp hårbørsten, men i stedet kikket hun seg i øynene og sa til speilbildet:
Linnea, neste gang tar du festen hos deg.
Stemmen vred seg.
Ingen unnskyldninger, hørte hun Tones stemme i hodet. Du har lov.
Solveig strammet skuldrene som på premieren.
Linnea, sa hun igjen, jeg er glad for jentekvelder. Men jeg er utslitt av å ha fest hjemme. Neste gang din tur.
Selvsagt sklir det ut i en forklarende tone.
Ikke mer «men». Jeg er ikke byens klagemur.
Tilbake til mobilen, skrev langsomt:
«Linnea, jeg er virkelig utslitt. Neste fest: hos deg? Jeg trenger en pause.»
Fingeren vibrerte over «Send». I brystet snørte det seg frykt for å miste henne, for å såre, for: «Se der, du er visst alltid så kjedelig!»
Hun trykket send, og la fra seg mobilen.
Nå får jeg snakke med henne, mumlet hun.
Repeterte samtalen foran speilet:
Linnea, dette er mitt hjem, det er tungt når noen alltid bruker det…
Linnea, jeg er glad i deg, men jeg kan ikke være alles party-arena…
Linnea, vi må sette grenser.
Ordet «grenser» kom alltid ut så spinkelt, klumpen i halsen spratt opp. Hun så i speilet ikke en sint vertinne, men en kvinne som øvde på å si «nei» som om det var tysk setning nummer én.
Men et sted mellom tredje og femte forsøk fikk hun et nytt drag i blikket ikke sinne, ikke utmattelse, men stahet.
Ok, sa hun til morgenspeilet. Nå går vi til henne. Ikke hjem. Til henne.
***
Hun gikk uten å varsle Linnea.
«Kan hun komme til meg med pai og jenter, kan jeg komme som gjest.»
Leiligheten til Linnea i bygårdsstil høyt under taket, avskallet murpuss, postkasser med reklame. Hun hadde alltid hatt sans for gamle hus, men nå? Nå luktet det fukt og røyk.
Ingen heis. Solveig trippet opp somme, fikk ferten av billig romspray og dårlig suppe.
Linneas dør alltid lett å kjenne: skeiv plastkrans av laurbær og håndlaget treskilt hvor det sto «Her bor et under». Før morsomt, nå litt vemodig og barnslig.
Banket. Ingen bevegelse. Trykket på ringeklokken, den gikk så det hvinte. Etter en stund: romstering, så en hes stemme:
Hvem der?
Det er meg, Solveig. Solveig.
Lang lås, lyden av en dør som ikke vil åpne. Så sto Linnea der, døren halvåpen. Joggebukse, én ullsokk, den andre i hånden, håret mer dult enn hår, poser under øynene.
Solveig? Ekte overraskelse. Uten å si fra da?
Du pleier visst ikke å si fra hos meg heller? svarte Solveig rolig.
Linnea blunket, men flyttet seg likevel for at hun skulle komme inn.
Leiligheten slo henne like mye med tomhet som rot.
Ingen «velkommen-matte», ingen hylle for sko, bare en vasketralle lent mot veggen og noen ustelte sko. På gulvet tørket flekker av noe sølt.
Solveig gikk inn, hjertet krympet seg.
I rommet ett slitent grønt sofa, klær stablet som en bølge, flasker og bokser på gulvet, et revet magasincovers, en åpen PC på krakk og en askebeger som ropte om hjelp.
To kopper på gulvet: én opp-ned og innholdet stivnet til en mørk ring; den andre balanserte på kanten av matten, kaffe med gammelt sigarettmel på toppen.
«Fullkoppen kaffe», tenkte Solveig, som Tone kalt det når kaffe står til det blir viktigere saker å tenke på enn orden.
I vinduskarmen var det ikke planter som hjemme, men plastbeger, posen fra chips, og en halvt mumifisert sitron.
Det var ikke bare rotete. Det var alt rundt livet i oppløsning og ingen som orket bry seg.
***
Ikke se sånn da, sa Linnea skarpt, så blikket. Jeg har ikke ryddet etter… Alt.
Hva da? spurte Solveig lavt.
Mamma, jobben, hele… hun viftet mot flaskene. Etter livet, liksom.
På kjøkkenet så det ut som støvete loft; ett bord, en stol, en urgafflete kjøleskap full av avskallede magneter. Vasken med asjetter i lim, panna med gammel, grå potet. Søppelpose i hjørnet, men ingen hint om at den skulle kastes.
Skulle ringt deg, sa Linnea, satt på vann til te i en kjele som burde vært vasket forrige jul. Men… Ja. Hun trakk på skuldrene.
Solveig holdt veska inntil brystet, så for seg sin egen kjøkkenbenk, den hvite duken, smil, latter, det som kjentes som et parallelt univers. Med latter der, og stillhet med kaos her.
Hun skjønte nå hvorfor Linnea trengte Solveigs hjem. Et fristed, bare det eneste hun kunne ha. Verken hjemkomst eller pynt.
Kom du hit for noe spesielt, eller er det kontroll? spurte Linnea.
For begge deler, tror jeg, svarte Solveig.
***
Jeg trodde du var sint, Linnea sank sammen på stolen.
Hun glinset i øynene, men det var ikke latter det var tårer.
Det er jeg, sa Solveig oppriktig. Lei alle sammenkomster hos meg. Gårsdagens fest var dråpen.
Hun satt fra seg veska på bordet, uten å dytte unna bokser og poser.
Men jeg… hun kjente stemmen dirre, men tvang seg til å holde kontroll. Ville forstå.
Linnea gned av maskaraen.
Forstå hva?
Hvorfor du har det slik. Og hvorfor alt «hjem» skjer hos meg.
Linnea lo kort, sprøtt.
Fordi du har et ekte hjem, Solveig. Hos meg… bare kulisser.
Så revnet demningen.
Jeg føler ikke dette er hjemme ikke siden mamma døde. Veggene føles lånte. Tingene mine er her, men ikke hjemme. Forstår du?
Solveig ble stum. Hun husket de første månedene etter morens død; hvor alt kjentes fremmed inntil hun malte opp og kjøpte nye gardiner.
Og når jeg er hos deg… alt på plass, pleddet er brettet, koppen skinner, katten sover i karmen. Du kan alt, er kontroll. Livets vertinne.
Noen hikst, et anerkjennende blikk.
Det kjennes ikke ensomt og ikke farlig. Endelig et sted jeg kan puste.
Solveig kjente det klø i brystet; lag av medfølelse, forståelse, egne minner.
Og jeg… Linnea lo, trodde du var oppriktig glad i alt som var leven. Du er så flink til å stelle i stand.
Knutene hennes dirret.
Jeg trodde du elsket at huset var fullt. At du aldri følte deg alene. Jeg så ikke alt kaoset jeg dro med, ser det først nå.
Solveig nikket.
Så hjemmet mitt har bare blitt en forlengelse av ditt rot?
Linnea gravde hendene i ansiktet.
Jeg… er redd for å være alene, Solveig. Ordentlig redd. Om kveldene, når jeg sitter her, hører jeg mamma. Hun kritiserer, dirigerer, aldri fornøyd. Jeg skrur på musikken, kaller inn folk og løper til deg, for hos deg er det som før, da mamma levde.
Solveig satte seg rett overfor. Speiltalene hun hadde øvd på hendte med det.
Linnea, mykt, men bestemt nå. Jeg er veldig lei meg for at du har det ensomt. Og glad du føler deg trygg hos meg. Men…
Hun la hendene på bordet.
Jeg kan ikke alltid være puta du kan gjemme deg i.
Linnea så ned. Solveig pustet ut.
Vi må gjøre det annerledes.
***
Hvordan annerledes? Linnea snyter i servietten.
For eksempel, Solveig så seg rundt, ikke alle fester hos Solveig.
Hun sendte blikket bort på fullkopp-kaffen og søpla.
Vi må begynne her. Hjem skal ikke bare være et sted for moro. Det skal ikke gjøre deg flau for deg selv.
Linnea smilte skjevt.
Flau har jeg vært lenge.
Da begynner vi her, Solveig reiste seg. Hvis vi fortsetter drasse alt rotet til meg, forblir det likt her. Hos deg og meg, tungt for begge.
Hun lente seg mot stolen.
Vi tar det på omgang. En gang hver. Aldri hele bataljonen, kun små grupper. Og ikke hver uke. Maks en gang i måneden.
Du mener vi skal invitere til dette? Linnea pekte på rotet.
Jeg mener at vi må slutte å bruke mitt hjem alene til alt, sa Solveig. Og gjøre ditt hjem klart til det.
Så mildere:
Men vi starter smått. Ikke med folk. Med oss.
Linnea rynket på nesen.
Hvordan mener du det?
Solveig brettet opp ermene.
Vi skal ta søpla, vaske koppene, rydde, og steke pannekaker. Til to. Ikke jentegjeng. Ingen kort eller glitter. Bare oss to.
Pannekaker? Linnea hvinte, men det gamle glimtet var der. Jeg er best på lapper.
Da gjør vi lapper, samtykket Solveig.
***
Så begynte de.
Klønete først. Solveig fant en ren søppelpose, bandt den gamle og bar ut. Linnea, flau, plukket kopper. Solveig åpnet vann, fant svamp.
Jeg ble ikke født med strøken sofa, sa hun. Mamma lærte meg. Livet også. Du valgte bare en annen måte å takle det på.
Linnea var stille, men vasket koppene grundig.
Så duftet det stekekunst. Da Linnea endelig vendte om med lappene så Solveig henne som den jenta på gårdsplassen, hun som hadde moteshow. Men nå med sprekker i husets vegger og potetrester istedenfor mors kåpe.
Akkurat da satt de og tygde fersk lapp med syltetøy, da ringte det på døra.
Hvem nå? Linnea spratt opp.
Solveig så i dørspionen og smilte:
Bare oss.
Samme med Tone stående bak sekken og handleposen.
Jeg fulgte duften, unnskyldte hun. Skrev til deg mamma, men fikk ikke svar. Gikk innom.
Linnea lot seg rufse til i håret.
Kom inn, sa Solveig. Generalprøve på nytt konsept.
Tone scannet leiligheten, lappene, Linnea, mamma. Lite rart, litt godkjenning.
Oi, sa hun. Nå har tanten Linnea også fått glitter.
Hva for glitter? spurte Linnea.
Se i taklampa, humret Tone.
De kikket opp. Der blinket en sølvstjerne fra gårsdagens fest.
Solveig lo.
Nå har vi glitter begge to.
Så lenge det er avtalt glitter, la Tone til og blunket til moren.
Solveig kjente det brede seg noe storslått inni seg. Hun var fortsatt småirritert på Linnea, skeptisk til flere jentekvelder, men nå hadde hun et valg. Og Linnea også.
De satt sammen på det lille kjøkkenet, spiste lapper rett fra pannen og lo da Linnea hadde fått et melstrøk på kinnet.
Og i denne latteren var det ingen som utnyttet andres hjem. Dette var for første gang en liten, oppriktig feiring uten buffetdronninger og «verdens beste vertinne». Bare Solveig, Linnea og Tone.
