Nei! Ikke prøv å overtale meg, mamma! Jeg gjør det uansett!
Ingrid, hvorfor?! Forklar meg hvorfor du absolut må gjøre det her?
Fordi han kommer inn på rommet ett minutt før meg! Fordi jeg ikke klarer å se på meg selv i speilet! Fordi jeg aldri får til å leve et normalt liv! Verken mann eller barn! Herregud, mamma! Skjønner du virkelig ikke?! Ingrid brast i gråt og kastet hårbørsten etter trøtte Balder.
Putetrekket, som Balder klorte energisk mens de kranglet over hodet på ham, var sirlig brodert med Ingrids egne hender. Det var ment som gave til mormor, men en voldsom familiekrangel for lenge siden hadde delt den store familien i to, og gaven ble aldri gitt. De vakre rosene brodert på velur, prydet nå Ingrids egen pute, men ofte ble de herjet med av familiens uskikkelige firbente.
Katten hadde kommet til huset på grunn av nettopp Ingrid. Hun følte et ansvar for å oppdra det gjenstridige vesenet hun hadde reddet fra naboguttene. Ingen eier? Ingen til å forsvare? Men Ingrid, med sangpermen under armen, var slett ikke så skjør som hun kanskje så ut.
Pappas innflytelse hadde sørget for svart belte i karate og en hylle stappfull av pokaler hun irriterte seg grønn over å måtte støvtørke. Ingrid hatet å rydde, og støvet som samlet seg på trofeene var nok til å gjøre henne desperat. Mamma Andres syntes derimot trofeene var viktige for selvtilliten.
Sportsmedaljene kom godt med da hun fektet naboguttene ut av bakgården og reddet Balder da en puslete tynn skapning med naken hale. Men halen kom seg, og katten forvandlet seg til et pelskledd beist, fullstendig overbevist om at Ingrid tilhørte ham og at man nå kunne nyte livet og la verden ordnes av seg selv. Innimellom fikk hun lov å klø ham bak øret.
Den dagen Balder ble en del av familien, kom Ingrid hjem fra Musikkhøgskolen i dårlig humør. Forberedelsene til konkurransen gikk ikke som hun ville. Fingrene, som ellers danset over tangentene, nektet å lystre straks Erlend hennes medstudent kom inn i øvingssalen.
Erlend, som hun hadde kjent nesten hele livet, fra barneskole og gjennom kulturskolen, var plutselig forvandlet til noe ukjent og skremmende. I sommer hadde de ikke sett hverandre. Da han kom tilbake, ble Ingrid plutselig sjenert ved gjenforeningen. Da han la armen rundt henne mens han skravlet med de andre, stod hun musestille og sugde til seg all varme fra hånden hans. Tidligere ville hun bare geleidet ham ut med en dask, men nå ville hun bare fryse øyeblikket.
Da Erlend løp videre inn i salen, viftende med sammenkrøllete partiturer og erklærte sitt storstilte comeback, skjente Ingrid på seg selv. Hun var ingen liten jente lenger! Hvordan kunne hun tillate slike tanker? Men følelsen slapp aldri taket. Øynene lette alltid etter Erlend i rommet, og så snart han kastet et blikk tilbake, så hun ned og lot håret falle over ansiktet.
Det var som å være forelsket og syk samtidig. Noe i henne lengtet etter å fortelle ham alt, men tanken på det fikk hendene til å fryse og hjertet til å galoppere.
Hun kunne ikke dele det med noen. Selv ikke med mamma. Kanskje hun ville misforstå, kanskje ikke, men for Ingrid spilte det ingen rolle hun klarte det bare ikke.
Forholdet til moren, Andres, var komplisert. De elsket hverandre grenseløst, men de var like sta begge to. Noen ganger holdt de munn i dagevis etter et sammenstøt. Familietradisjonene krevde ro, ingen porselensknusing eller skriking bare stille dører og tung stillhet.
Kulturell utslettelse, kalte mormor Karen det.
Det var, med hennes ord, «fenomenal dumskap». Men tradisjonene var sterke og Ingrid underkastet seg dem. Før eller siden var det likevel hun som tok det første steget mot forsoning.
Andres elsket datteren sin mer enn alt, det visste Ingrid godt. Moren var villig til å gjøre hva som helst for at Ingrid skulle slippe lidelse. Det betydde også at livet hennes ble overvåket kun skole, hjem, noen helgeturer ut av byen. Ingrid hadde aldri vært på leir, aldri hatt vennskap utenom det kontrollerte. Andres valgte hennes venner fra sine egne bekjente. Det var barn av mammavenner, helt fremmede for Ingrid.
Særlig Solveig, som moret seg med å dikte kjipe kallenavn, og Sigve, som rev hodet av kosedyrene hennes første gang de møttes.
Han fortjente det! sa Sigve triumferende.
Synd barna ikke går overens det kunne vært så fint, sukket Sigves mor og smilte falskt.
Andres, ikke kvel jenta! Ropte mormor Karen. Hun må få bestemme selv! Hvis du tar vekk det nå, vil hun alltid føle seg ufullstendig!
Karen, ikke tull nå! Ingrid er bare et barn! Hun kan ikke velge selv. Jeg er ansvarlig, og da velger jeg.
Hvorfor Ingrid husket denne samtalen så godt, forsto hun ikke. Men når moren ble for innpåsliten, gjentok Ingrid alltid:
Jeg er ikke din eiendel, mamma!
Det gjorde Andres rasende.
Du må tenke selv!
Det gjør jeg!
Kontakt med mormor Karen tok slutt etter den store familiekrangelen. Hvem som hadde rett, orket Ingrid ikke tenke på.
Alle hadde sin skyld!
Både mormor, som etter å ha misforstått situasjonen, kjeftet på moren:
Tankene dine skulle vært opptatt av mer enn bare deg selv. Visste du at du var svak, burde du tatt mer hensyn! Andres, hva tenkte du på?
Og moren, som i måneder under svangerskapet hadde utslitt både Ingrid og faren med sine raserianfall og tårer.
Barnet forsvant etter et vanskelig svangerskap. Moren skyldte på hele verden, og bare Karen turte å si sannheten:
Andres, du trenger profesjonell hjelp. Hvorfor kom du ikke til meg? Om stoltheten var for sterk, har du fått betale for det. Jeg er også trist du berøvet meg barnebarnet mitt.
For mormor Karen kostet det henne dyrt; hun havnet med blodtrykk i høyden på legevakten. Andres tilga henne aldri.
Faren prøvde å få forsoning, men skjønte til slutt at to sta kvinner trengte tid for å kjøle seg ned.
Tiden gikk. Ingrid savnet kontakten med mormor, men våget ikke motsi Andres. Moren klamret seg til datteren, og fant styrken til å leve videre kun i Ingrid.
Hvorfor fikk dere aldri et nytt barn? Du ville jo ha en sønn? spurte Ingrid én gang. Andres så på henne med et blikk som kun betydde: ikke spør igjen. Utover det, var hun taus.
Mormor var den eneste Ingrid kunne betro den store hemmeligheten til, men hun var borte. Karen hadde solgt leiligheten, kjøpt et hus i Bergen og flyttet for familiens beste.
Faren besøkte mormor to ganger i året, og Andres godtok dette, men Ingrid fikk aldri bli med.
Jeg vil ikke at de skal sette deg opp mot meg!
Ingrid syntes ikke om dette, men hun prøvde å støtte harmonien i hjemmet.
I favorittboken oppbevarte hun et bilde av mormor og tok det frem når mamma ikke så. Fotografens blikk hadde frosset mormor slik at den store familiearven nesa til Bergene virket mindre enn i realiteten. Ingrid gråt hver gang hun så seg selv i speilet.
Nesa. Familiens stolthet. Fremragende og “skammelig vakker” slik sa mormor.
Ingrid beholdt ordet «fremragende». Noe vakkert så hun ikke.
Den er voldsom! sa Solveig, slett ikke venn lenger. Morsomt! Som Pinocchio! Inviterer nesa problemer når du kysser? Seriøst? Aldri kysset noen? Det er utrolig! På din alder uten kjæreste! Uff!
Hvordan Ingrid klarte å holde seg rolig forsto hun ikke. Hun hadde lyst til å rive halve Solveigs frisyre. Hvem var Solveig hun kom kun hjem fra utlandet av og til, mamma organiserte møte på siste minutt, mot Ingrids vilje.
Dere har jo ikke sett hverandre på årevis!
Og det kunne gått mange år til, mamma!
Slik skal det være, Ingrid! Det er viktig.
Hvorfor?
Fordi det er nødvendig for deg!
Ingrid takket slags for denne sammenkomsten, inni seg og med et helt reportoar av nordnorske gloser. Men avgjørelsen som modnet i henne denne kvelden, var hennes første skritt som virkelig voksen.
Jeg tar plastisk operasjon!
Nei! Andres stirret skrekkstruck på datteren. Jeg tillater det ikke! Hvorfor?
Det nytter ikke å stoppe meg, mamma. Pappa har gitt samtykke. Jeg har bestemt meg.
Du våger ikke hvisket moren så lavt at Ingrid knapt hørte.
Samtalen endte med tårer for dem begge og at Andres stengte seg inne på rommet sitt, frustrert og fortapt.
Men senere den natten kom en løsning, klar og enkel: Andres sprang til mannen og tryglet om mormors telefonnummer.
Neste dag fløy Ingrid til Bergen.
Andres fulgte henne til flyplassen og klemte henne tett:
Vi gjør mye dumt i livet, vesla. Mister ofte alt der vi kunne funnet så mye Ikke gjør mine feil! Og husk, jeg venter og elsker deg. Alltid! Selv om det ikke alltid virker sånn, vet du det jeg elsker deg høyere enn livet og verden selv.
Ingrid nikket, klemte moren og gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Mormor ventet. Det var det viktigste nå.
Karen møtte henne varmt. Først etter to dager klarte de å snakke rolig, uten tomme utbrudd.
Ingrid, hvorfor ble moren din plutselig så klok?
Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg vil skjære av meg nesa.
Sludder! Du er nydelig! Litt sminke gjør underverker, men du gløder jo uansett.
Mormor! Ikke du også. Jeg ligner jo en påskekylling!
Hvem har sagt sånt tøv?
Neida, bare gamle bekjente
Ingrids hals snørte seg da hun husket Solveigs velpleide negler og hår hun hadde aldri problemer med gutter. Alle flokket seg rundt henne. Mens Ingrid
De som snakker stygt om andres utseende er ikke folk. De er en glipp i systemet, vet du, sa Karen tørt. Det finnes ingen perfekte spesielt ikke kvinner! Kjenner du én som er fornøyd med alt, kan Guinness legge ned med en gang.
Kanskje jeg skal ta verdensrekord-forsøk? Største nesa på Vestlandet?
Vent litt! Karen reiste seg, gikk inn til naborommet og kom tilbake med en dypblå samisk fløyelsalbum.
Her!
Hva er det?
Bildene av alle som familiearven ikke stoppet fra å bli lykkelige! Se, dette er dine forfedre. Ikke alle, men mange. Noen ble borte under krigen og finnes kun i minnet vårt. Men se tipp-oldetante Gunnhild, hun smuglet datteren sin bort under Okkupasjonen. Hun rakk å gi smykkene til naboen, som gjemte den vesle jenta og senere ga henne alt tilbake, som et minne fra familien sin.
Se på Gunnhild! Hun ble kirurg, reddet utallige liv. Hun fikk spesialmaske, så nesa ikke var i veien. Her er hun, leende i bølgene med en vakker mann ved sin side.
Onkel Mikkel?
Ja! Ung, flott, elsket. De var lykkelige så lenge det varte.
Men han var jo alvorlig syk ?
Ja. De var sammen til det aller siste. Gunnhild gikk til og med fra jobben for å pleie ham. Da han døde, levde hun bare et halvt år til. Slik var kjærligheten deres.
Karen fortsatte imponert:
Og nesa den hørte til dem alle. Ingen klaget på den. Alle barn fikk sine liv, elsket og elsket tilbake. Ingen skam.
Så åpnet hun en utskåret treeske og ga Ingrid et par øredobber.
Disse lagde din tipp-oldefar til sin kone, Lill. Lilliene symboliserer familien vår og har gått fra datter til datter. Nå er de dine.
Ingrid klamret smykkene i hånden.
Ekte familiearv!
Akkurat som nesa di, vesla! Hvis jeg nå smeltet det gamle smykket om til noe moderne, uten sjel ville det vært rett? Ville du latt historien opphøre, fordi noen andre ikke vet å verdsette det de fikk?
Ingrid ristet på hodet. Det ville vært feil.
Så ikke si at Skaperen valgte feil for deg, min kjære. Alt i deg skal være slik det er. Nå fortell hvem som har satt tankene dine i kok. Hvem er han?
Hvordan visste du det, mormor? Ingrid rødmet som en fjortis.
Jeg har vært ung, jeg også, flirte Karen.
De snakket til langt på natt. Ingrid satte ord på alt og forlot samtalen lette. Nå var det endelig én person som visste alt.
Neste morgen pakket Karen koffert.
Hvor skal du?
Nå er det på tide å samle steinene igjen, Ingrid. Jeg har gjort mange feil. Nå må jeg møte moren din.
Bestemt, men mild, forlot hun rommet, mens Ingrid bestilte drosje til Flesland.
Senere, hjemme igjen med Balder på fanget, lyttet Ingrid til stemmene på kjøkkenet. Hun lengtet etter å gå inn og holde hånden til mormor og til mamma, men hun visste at hun ikke måtte bryte magien. Det første lille frøet av forsoning var sådd; det krøllete lykke-frøet de alle sammen trengte.
Et år senere: Andres reiste seg sakte fra stolen, støtte magen varsomt bort fra speilet, strøk forsiktig ørepynten i datterens øre, justerte sløret i bryllupsfrisyren hennes og spurte:
Klar?
Snart! Bare pudrer familiearven litt til, smilte Ingrid.
Hun kikket i speilet, tenkte på da hun spurte Erlend om utseendet hennes plaget ham.
Ikke i det hele tatt! Du er perfekt! Men hvorfor spør du?
Hans undring var ekte, og Ingrid blunket av glede.
Et lite smil, et blikk under lange vipper, samt to tynne armer rundt den bustete vinneren av en internasjonal musikkonkurranse.
Ingen grunn, elskling. Bare fordiBalder strakte seg dovent langs stueveggen og gløttet mot Ingrid, som om selv han forstod at noe stort var i ferd med å skje. Hun rørte ved øredobbene igjen, kjente de små lilliene kile huden. I det Andres åpnet døren til kirken, fylte duften av peoner og latter fra familie og venner rommet. Karen sendte et signatursmil fra første benk stolt, rørt, og nærmere sin datter og barnebarn enn på mange, mange år.
Ingrid tok et øyeblikk før hun gikk ut i lyset, holdt pusten og lot nesa lede an fremragende, akkurat som hun alltid hadde vært. Hun visste nå at arven fra generasjonene bak henne var mye mer enn hud og ben; det var styrke, kjærlighet, feiltrinn og tilgivelse. Alt satt som et usynlig sjal rundt henne, i latteren som steg opp under taket og i varmen fra dem hun elsket mest.
Da dørene åpnet seg helt, og hun fanget det første blikket fra Erlend foran alteret, skjønte Ingrid til slutt: Dette øyeblikket, med alt hun var og alt hun bar med seg, var akkurat det livet skulle være. Hun strålte hele veien frem.
