Etter timen stakk legen min diskret en lapp ned i lommen min: «Stikk av fra familien din!». Samme kveld skjønte jeg at han nettopp hadde reddet livet mitt Men det som skjedde, sjokkerte absolutt alle Du skulle trodd jeg fant det på.
Legen min, gode gamle Halvard Skjelstad, hadde vært fastlegen min i en årrekke. Alltid rolig, alltid stødig, solid som en hovedstasjonsbygning i Trondheim. Ved siste time vinket han meg ut, men da vi tok farvel, romsterte han litt for lenge i frakkelommen. Plutselig merker jeg at han har sneket en sammenkrøllet papirlapp i kåpelommen min. Jeg må ha sett overrasket ut, for han la bare fingeren til leppene, ga meg et alvorlig blikk og slapp meg ut.
I korridoren åpnet jeg lappen, og kulden spredte seg i hele kroppen: «Gå fra familien din». Fire ord. Jeg ristet på hodet og fnyste måtte da være en slags barsk doktorhumor.
Da jeg kom hjem den kvelden, viste det seg at Halvard muligens hadde reddet livet mitt. Fortsatt visste jeg ikke hvor rett han skulle få.
Livet mitt hadde vært forutsigbart og tamt etter Arvids død hadde alt kretset rundt sønnen min, Eirik. For et år siden brakte han sin forlovede Marit inn i leiligheten, og jeg tok henne til hjertet med det samme. De giftet seg og ble værende i min trofaste tre-roms på Frogner. «Mamma, vi kan da ikke slippe deg alene! Du er vår skatt», sukket Eirik, og jeg smeltet hver gang.
Jeg lot meg selv inn og ble angrepet av duften av fersk bakst fra kjøkkenet. Min svigerdatter hadde selvsagt bakt min elskede eplekake. «Mamma, du er hjemme!» kvitret Marit og strøk ut av kjøkkenet. «Var alt greit hos Halvard?». Hun så virkelig bekymret ut, så jeg bagatelliserte lappen: «Alt fint, Marit. Litt svingende blodtrykk, han ga meg noen nye tabletter».
«Da er det bra!» smilte hun. «Eirik og jeg har laget en ekstra god urtete til deg den styrker hjertet». Hun geleidet meg inn i stuen. Eirik kom tuslende ut. «Hei mamma! Hvordan står det til? Vi har funnet noen helt spesielle vitaminer, en kollega kjenner apotekeren. Du må ta med teen hver kveld!», forklarte han, og overleverte et glass med lyse tabletter. Jeg ble nesten rørt til tårer. Så mye omsorg hvem kan klage på det?
Jeg la merke til at oppmerksomheten deres iblant ble kvalmende. Ofte satte jeg det på kontoen for overivrig kjærlighet, men likevel, det føltes klamt.
Kvelden forløp som vanlig. De pushet på med kake, te, og «vitaminer». Jeg var sliten og gikk til rommet mitt i titiden. Da jeg akkurat hadde lagt meg, listet Marit seg inn. Hun hadde et fat med en stor, hvit pille uten noen markering og røykende urte-te. «Mamma, du må ikke glemme vitaminene dine. Så sover du godt i natt», hvisket hun søtt.
Hun så på mens jeg tok pillen, men jeg lurte den i lommen, og nippet knapt til teen. «Tusen takk, kjære».
Da hun gikk, åpnet jeg hånden: en kritthvit pille, anonym, fristet ikke. Jeg tenkte at den får ligge, og rullet den under den gamle kommoden. Lite ante jeg hvor viktig det skulle vise seg å være.
Utpå natten vekket et merkelig pip meg. Under kommoden fant jeg familiens hamster, lille Pusur, i dårlig forfatning. Ikke så energisk som vanlig han sprellet svakt og pep ynkelig. Han hadde alltid en nese for matrester. Ved siden av ham lå den samme hvite pillen eller det som var igjen av den. Jeg skjønte alt med ett. Dette var ikke noen vitamin.
Det gikk plutselig opp for meg: Halvard hadde skjønt det. Han hadde turt å si fra. Og nå stod jeg der, med den lille pelskroppen i armene, tårene sprutende og adrenalinet pumpende. Hvis jeg hadde tatt pillen Marit så ivrig tilbød meg Skjebnen til Pusur kunne vært min.
Jeg pakket hamsteren inn i et lommetørkle, la ham forsiktig i klesskapet, og begynte å pakke en bag. Papirer, penger, klær, glasset med «vitaminer» og teen bevis, rett og slett. Rundt i leiligheten var det stille kun lyden av klokken i stua. Jeg snek meg til ytterdøren, låste meg ut og smøg ut i Oslos nattemørke.
Følelsen av frihet var ikke stor mest panikk. Bare ett sted å gå: Halvard Skjelstad i tredje etasje på den gamle blokka på Grünerløkka. Jeg gikk så fort jeg kunne, kastet blikk over skulderen, redd for at Marit eller Eirik skulle komme etter meg.
Hos Halvard ringte jeg på, skjelvende av både kulde og nerver. «Hvem?» sa stemmen hans på dørtelefonen. «Det er meg. Du må slippe meg inn jeg skjønner alt nå».
Noen sekunder, så åpnet døren. Han slapp meg inn, satte meg på en kjøkkenstol og la hendene rolig på bordet. «Fortell», sa han rolig.
Jeg la glasset og pillen på bordet. «Dette fikk jeg… Og Pusur han spiste en og» Klarte nesten ikke å snakke.
Halvard så på pillen, dro frem et lite analysekit og mumlet: «Jeg hadde mistanke om noe muffens fra de siste blodprøvene dine. Stadige spor av rare stoffer. Men dette». Resultatet kom fort. «Dette er en kraftig nevroleptikum det kan være dødelig for en eldre dame».
Det snørte seg i halsen. Barna mine? Marit og Eirik? Hvorfor?
Halvard tørket brillene. «Svaret får du nok snart. Nå blir du her. Du skal være trygg, og dette skal vi ordne.» Med ett kom en fæl blanding av sinne og sårhet. Men nå skulle jeg i alle fall overleve.
Epilog
Et halvt år senere falt brikkene på plass med ganske solide rystelser. Etterforskningen tok måneder. Eirik og Marit nektet alt. «Bare vitaminer!» forsikret de. «Urte-te for roens skyld!», og at Pusurs død var en tragisk ulykke. Laboratoriet hadde derimot ingen sans for eventyrfortelling: de fant nevroleptika i pillene og sterke beroligende midler også i teen.
Eirik knakk på andre avhør. Han gråt og tilstod at alt var Marits idé. Hun overtalte ham til at det var «det rette»; jeg var jo gammel, de trengte leiligheten, og farmasøyten var en bekjent. Han forsikret at han ikke torde si nei. Marit stod på sitt: «Hun innbilder seg alt». Men bevisene var solide. Hun ble dømt for drapsforsøk, Eirik fikk betinget for medvirkning.
Nå bor jeg i Bergen i en solfylt to-roms som Halvard hjalp meg å ordne. Hver morgen går jeg tur langs bryggen. Jeg strikker skjerf for å selge på torget, og deltar i pensjonistlaget der lærer jeg å spille bridge. Livet er stille, men jeg sover godt for første gang på årtier.
Av og til tenker jeg på Eirik, og kjenner en sorg som ikke lenger stikker, men verker. For den sønnen jeg hadde, fins ikke mer han forsvant med skyldfølelsen den natten. Jeg har ikke tilgitt. Men jeg hater heller ikke. Jeg vet bare at familien vår var borte lenge før den natten.
En liten hylle i stua har bilde av Pusur og en plysjhamster kjøpt til minne en bær eller et nøtt legges der hver kveld. Han reddet livet mitt, det vet jeg nå.
Halvard? Han stikker stadig innom en gang i måneden sjekker blodtrykk, kommer med fersk avis og en bok som «absolutt» må leses. Neste gang sa han: «Noen ganger er jobben vår å se mer enn bare symptomer.» Jeg nikket og smilte. Ja, for livet fortsetter selv etter svik. Noen ganger er trygghet det første steget mot en ny frihet.
