«Den forbannede» gamle huset
Nå er vi framme! Ut med dere! sjåføren bremsa lastebilen utenfor et skjevt, grått gjerde og slo av motoren.
Kari vekte varsomt lille Anja, som slumret så trygt mot skulderen hennes.
Jenta mi, vi er framme nå. Åpne øynene dine.
Den trøtte Anja gned seg i øynene og kikket nysgjerrig rundt, som om hun prøvde å forstå hvorfor noe føltes litt som om alt var malt i dus, blågrønn skygge.
Mamma, er det her vi skal bo nå?
Ja, kjære. Kom, vi må tømme bilen og titte litt på huset.
Kari hoppet ned fra lastebilen og løftet lett Anja ned. Bak lastebilen dukket Mads opp, som hadde kjørt etter dem i sin egen bil.
Går det bra?
Ja. Hvor er nøklene?
Her, den tidligere ektemannen rakte henne knippet med nøkler. Papirene på huset ligger på kjøkkenbordet. Jeg kommer og henter Anja på lørdag, som vi blei enige om.
Ok.
Jeg hjelper deg å bære inn tingene, men så må jeg dra. Har masse å gjøre.
Kari nikket. Det knøt seg inni magen hennes, men hun visste at det ikke var noen vei tilbake. Livet går videre! Og aller helst uten tårer.
Fem år hadde de bodd sammen, hun og Mads. For bare en måned siden hadde hun funnet ut at Mads hadde en annen ikke bare en tilfeldig affære, men alt var veldig alvorlig der. Ny familie, nye planer…
Det var som om hele virkeligheten brått hadde flytt over i en annen farge. Hun gikk rundt i en slags døs. Hva nå? Hvordan leve videre? Tanker gikk ikke lenger å samle ihop. I går hadde hun alt på plass et godt hjem, stabile rutiner, en mann hun stolte på. I dag ingenting. Alt var borte. Troen på folk, den var også borte. Når den nærmeste bare går sin vei, sånn uten å se seg tilbake, hva kan man da forvente av andre? De kranglet aldri, alt hadde vært stille og rolig. Kanskje det var derfor hun ikke hadde merket noe. Nyheten hadde ikke bare slått pusten ut av henne den hadde slukket henne helt.
Kari fortsatte på autopilot. Hun passet på Anja, lagde mat, ryddet, jobbet men hun klarte ikke å samle seg og tenke en eneste tanke framover.
Leiligheten de hadde bodd i, tilhørte Mads foreldre. Selv hadde Kari bare sin gamle tante Ingrid, i nabobyen eneste slektningen. Hun kunne ikke dra dit ofte, så hun hadde skaffet en nabo til å handle og hjelpe tante Ingrid med alt. Leiligheten hun hadde arvet, leide hun ut, og inntektene delte hun mellom seg og tanten. Hun hadde mange ganger forsøkt å lokke tanten til å flytte til en mindre leilighet, men Ingrid nektet.
Da Mads bekreftet alt, hadde han vært helt sikker på at det ikke kom til å bli noe drama. Kari var ikke av typen til å skrike og slå i bordet. Han visste at hun kom til å lukke seg inn i seg selv. Da det ikke lenger gikk å skjule, tok han praten etter at Anja hadde sovnet.
Jeg vet du vet. Jeg gidder ikke å unnskylde meg. Det bare ble sånn. Vi har en datter. Vi må tenke på henne. Hva tenker du nå?
Jeg vet ikke… Kari satt med begge hender rundt koppene og stirret i bordet.
Inni henne raste det en storm. Spørsmål flakset rundt og gjorde det vanskelig å puste. Men utenpå var hun rolig hun ville ikke at han skulle vite hva som bodde i henne. Sviket kvelte henne. Likevel, han hadde rett: hun måtte tenke på Anja nå.
Kanskje vi må si opp leieforholdet?
Nei, det trengs ikke. Det er min skyld. Jeg har snakket med foreldrene, og… Kari, hva om du og Anja flytter til mamma sitt gamle hus i nabobyen? Du vet jo, huset hun arvet av foreldrene sine, ikke nytt, men solid og varmt. Jevnlig vedlikeholdt. Og så bor tanten din i gata ved siden av, eller? Mamma vil skrive over huset på deg og Anja. Hva sier du?
Er det «avskjeds-penger»? Kari lo tørt, men tenkte seg om.
Kanskje det var et bra alternativ. Hun ville ikke gå rundt i byen og risikere å møte Mads og den nye dama alt rundt henne stinket av tap. Parken utenfor huset minnet om gode stunder som aldri mer ville komme.
Men nå måtte hun se framover. Spesielt for Anja.
Hun tapte ikke mye. Stedet var lite, men det var skole, helsestasjon og viktigst av alt, tanten hennes. Anja var fortsatt så liten, hun trengte øyne på seg. Mads kom ikke til å stille opp slik som før. Hun måtte finne jobb…
Kari nikket besluttsomt:
Jeg er med på det.
Fint! Mads reiste seg. I morgen ringer mamma. Notaren og alt det der. Jeg drar nå.
I døra stanset han på terskelen et øyeblikk, og sa lavt uten å se på henne:
Tilgi meg. Jeg ville ikke det skulle bli sånn.
Kari svarte ikke. Hun nikket bare stumt, lukket døra bak ham, se sank ned langs veggen og bet seg hardt i genserermet så Anja ikke hørte ulene hennes.
Det var ikke gråt, det var ul. Hun kom plutselig til å tenke på en dokumentar om ulver hun så som barn. Nå følte hun seg som en såret ulvetispe, ikke et menneske.
Hun hulket lenge, men da det var over, føltes det som om sinnet forlot henne med tårene. Bare et svidd hull lå igjen inni sjelen. En eneste tanke flakset rundt der: hun måtte finne noe godt å fylle hulrommet med ellers ville hun være fastlåst i denne bunnløse avgrunnen for alltid.
Ukene som fulgte, besto kun av praktiske gjøremål omkring flyttinga hun tvang seg gjennom dem uten å tenke.
Så stod hun der, utenfor det som nå var hennes nye hjem. Gjerdene lente seg i alle retninger rundt en hage som hadde slukt hele huset. Mellom trærnes skygge så hun såvidt et hjørne av taket og litt av verandaen.
Anja nappet henne i jakka:
Mamma! Kom!
De gikk inn gjennom porten, forbi et gammelt epletre, og der stod huset.
Eller nei merkelig, tenkte Kari huset stod. Slitt, men solid, med et lite loft, moderne i sin tid, og en veranda prydet med fargede glassbiter. I den dunkle høsthagen ropte huset etter å bli fotografert. Kari fant kameraet, knipset noen bilder, og forstod plutselig at hun likte det her likedan alt arbeidet som lå foran. Det var akkurat dette hun trengte nå.
Anja blei stående med åpen munn og fingeren i munnen. Kari dro varsomt i duskene på luen hennes:
Ta fingeren ut av munnen, lille venn! Synes du huset ser spennende ut?
Maaaamma, det er så fint!
Sant det! Skal vi gå inn og finne ut hvor du skal sove?
Ja, fort! Kom!
De gikk inn. En romslig gang, dører til kjøkkenet og rommene. Kari vandret rundt for å se hvor ting kunne plasseres.
Huset var lite. Kjøkken, to små rom nede og ett på loftet, og en stue med et stort, rundt bord dekket av en heklet duk over en gammel lampe. Det var fuktig, hadde ikke vært fyrt på lenge. Men likevel følte Kari at det var varmt og trivelig.
Kari! Vi er ferdige og jeg har betalt flyttefolkene, Mads kikket inn i stua. Kom, jeg viser deg hvordan du slår på ovnen og varmtvannsberederen.
Han viste henne fort hvordan alt fungerte, tok farvel og dro.
Kari gikk ut på kjøkkenet. Hun satte vann til te og fant fram mat fra sekken, så de kunne få i seg noe. Mens gryta varmet opp, tok hun fram en kasse med rengjøringsmidler.
Kjøkkenet var lite, men intimt. To store vinduer vendte ut mot hagen. Ved ene vinduet stod et bord Kari gikk i gang med å vaske. Anja satt i en stol, dinglet med beina og betraktet skap og fargerik lampe.
Brått smalt det i vinduet. Anja skvatt, Kari også, og da hun så opp, så hun en stor rød pus på vindusbrettet.
God dag, pustet Kari ut. Mener du å skremme oss sånn? Se, Anja, for et prakteksemplar!
Katten glodde på Kari uforstyrrelig.
Hva stirrer du på? Vil du ha litt mat, kanskje? Kom inn da, så skal jeg finne noe til deg.
Pusen hoppet vekk.
Vi har da i hvert fall invitert deg, humret Kari. Anja, vask hendene, nå skal vi spise.
I det Kari snudde seg, gispet hun: på dørterskelen satt katten.
Hvordan kom du inn?! Jeg har låst døra!
Katten sa ingenting. Den var ikke redd, og møtte blikket hennes så mildt at Kari bare måtte smile.
Hun tok litt kokt kylling, delte det opp, la det på en gammel asjett.
Kom og forsyne deg!
Katten struttet selvsikkert bort til maten og begynte å spise stille og nennsomt.
Kari sjekket dørene igjen. Alle var låst. Men så så hun i gangen et lite hull nederst i døra en gammel katteåpning.
Aha! Gjesten visste akkurat hvordan man kom seg inn!
Da Kari kom tilbake på kjøkkenet, satt Anja på gulvet og fortalte ny-komlingen lange historier. Katten hørte etter. Kari lo for første gang på lenge:
For noen samtalepartnere!
Anja og katten snudde seg samtidig, og Kari syntes nesten pusen trakk på skuldrene, akkurat slik som datteren alt var mulig i denne drømmeaktige stemningen.
Det banket på døra. Kari advarte Anja:
Bli her! og gikk og åpnet.
Hei! Jeg er nabokjerringa, Petra. Kall meg bare tante Petra. Se her! hun rakte over et glass nysilt melk. Fra min egen geit! Drikk og kos dere!
Takk! Kari ble litt satt ut, men husket manerer. Jeg er Kari. Hyggelig! Å, så varmt det er! Tusen takk! hun tok imot melken og inviterte Petra inn.
Petra nølte ikke.
Kari satte melken på kjøkkenbenken, og Anja spratt av stolen:
Hei! Jeg heter Anja.
Hei, Anja! Jeg er tante Petra.
Koselig! Men vet du hvem denne katten er?
Å ja, det er min røver, han! Han heter Kasper. Hvis han spiser for mye, kjør ham ut han får mer enn nok hjemme. Han må ikke bli for lat, da slutter han å fange mus.
Har vi mus? Anja var forferdet.
Ja, det har vi alle. Særlig om høsten. Så…
Mamma, vi MÅ ha Kasper! Vi må!
Kari smilte.
La oss se, vennen. Tante Petra, kjenner du noen som kan hjelpe med hagerydding og slike ting? Jeg klarer det ikke alene.
Javisst! Gå til Einar, tre hus bortenfor han er hendig og tar ikke mye betalt!
Tusen takk! Har du lyst på en kopp te? Vi har så vitt kommet, men jeg har både sjokolade og kjeks.
Ja takk, gliste Petra.
De drakk te, Petra fortalte om stedet og folkene. Så spurte hun:
Si meg, Kari, hvordan havnet dere her i det huset?
Arvet det, svarte Kari og svelget en klump. Ville ikke fortelle mer.
Vet du, det huset har stått låst og tomt i tjue år, nesten. Gamle folk husker at det er et uheldig hus.
Hva mener du? Er det spøkelser her, eller?
Nei da, men du skjønner, folk har aldri bodd lenge der. Litt sykdom, litt ulykke, litt sorger de flyttet igjen. Bygd for lenge siden av en rik skipsreder til forloveden sin. Hun ble syk og døde etter knapt et år. Siden det har det vært slik. Ingen trives lenge. Huset er nesten hundre år.
Kari rørte tenksomt i koppen.
Ja, ja… Vi får se da! Jeg og Anja lar oss ikke skremme! Dette skal bli vårt hjem!
Måneder gikk.
Kari ble kjent, kjøpte nye gardiner, renset hagen, fikk råd fra Einar. Anja begynte i barnehagen. Kari leverte bilder i lokalavisa og tok fotooppdrag, spesielt i konfirmasjoner og bryllup. Fotografering var blitt jobben hennes.
Sakte men sikkert fikk hun ryddet opp i huset og i livet; hun følte ro hver gang hun kom ut på verandaen med en grønn kopp te.
Hun tok også hånd om tante Ingrid, og hver kveld tok hun og Anja en sving oppom henne etter barnehagen. Kjelve forandret seg hun hadde funnet hjem.
Mads kom ofte på besøk, hadde kontakt med datteren, og Kari vendte seg til at ting var som de var. Ingen grunn til å dvele med vonde tanker. Tante Ingrid ga gode råd:
Ikke hold på sorg og nag, Kari! Blir bare mørkt i sjela av det. Vær mamman Anja trenger hun ser alt og husker alt! Hva vil du hun skal tenke om deg i ettertid?
Kari nikket stille.
Hun ble kjent med nabolaget, både unge og gamle. Tante Maja lærte henne å bake brød Anja elsket det, og sluttet å protestere mot melk med fersk skorpe.
En dag kom gamle Johan for å hilse på med en bøtte jordbær på størrelse med små pærer.
Engelsk sort, sa han stolt. Når du blir varm i trøya, skal jeg lære deg å dyrke slike selv!
Da hagen var ryddig, satt Kari ofte ute på verandaen og drakk kaffe. I et hjørne stod en gyngestol Anjas favoritt og røde Kasper stjal seg lange hvilestunder der. Myser la katten igjen på trappa som takk for sitt matabonnement.
Én nabo likte Kari ikke Zina, som stadig sladret og maste. Kari forsøkte å styre unna.
Hvordan skal jeg slippe unna henne? klaget hun til Petra.
Du får ikke gjort noe! La henne være, ellers sladrer hun bare mer. Jeg holder henne unna ved å slippe inn kattene mine hun er allergisk.
Kari vurderte å skaffe hund…
Men Zina ga seg ikke, hun kom med sitt prat som en evig foss. Kari serverte te og humret inni seg, mens Zina pratet ut i lufta uten at noen egentlig hørte etter.
Merkelig nok, begynte det å skje rare ting med Zina. Første gang rev hun av seg skjørtet sitt på et spiker i trappa. Kari kunne sverge på at det ikke var noen spiker der! Andre gang satte hun seg utenfor stolen.
Kanskje det var huset, kanskje noe annet, men Zina begynte etter hvert å holde seg unna.
En morgen da Kari klippet busker ved porten, hørte hun Zina sladre til Petra om huset:
Alene? Med barn? Det må da være en mann her! Huset, stedet… alle vet det er et uheldig sted! Hvorfor skjer det ikke noe med henne?
Det handler om mennesket, ikke huset, Zina. Kari ER et godt menneske!
Kari trakk seg smilende tilbake.
Mamma! Anja sto på trappa.
Her er jeg, har du vasket deg?
Ikke ennå! Se!
Kari snudde seg dit Anja pekte. Inn fra hagen kom Kasper, og i munnen bar han en liten, rød kattunge. Han la den varsomt i Karis åpne hånd.
Takk, Kasper! Skal vi ha den, sier du?
Katten malte, snudde og tuslet over til Petra. Jobben hans var gjort.
Hva skal vi kalle den, Anja?
Kasper!
Kari løftet nøye kattungen opp:
Da ønsker vi deg velkommen, Kasper Kaspersen! Nå er det frokost!
Anja lo, sparket opp døra til verandaen, og hele huset duftet varmt og trygt.
