«Den forbannede» gamle huset
Fremme! Alle ut! Sjåføren stoppet lastebilen utenfor et gammelt, skjevt tregjerde og slo av motoren.
Ingvild ristet mildt i Aase, som søtt sov med hodet på mammas skulder.
Vennen, vi er framme. Kom, åpne øynene.
Søvnige Aase gned seg i øynene med knyttneven og stirret spent ut på huset.
Mamma, skal vi bo her nå?
Ja, kjære. Kom, vi må få ut tingene våre og se oss litt om.
Ingvild hoppet ned fra det høye trinnet med datteren på armen. Bak lastebilen kom Erlend ut, han hadde kjørt bak i egen bil.
Går det greit?
Ja. Hvor er nøklene?
Her, den eksmannen rakte henne et knippe nøkler. Jeg la papirene på huset på bordet. Du finner dem. Kommer og henter Aase på lørdag, som vi avtalte.
Greit.
Jeg hjelper med tingene og drar så. Har litt å ordne.
Ingvild nikket. Det gjorde fortsatt vondt, men hun visste at hun måtte komme seg videre. Ikke vits å dvele.
Hun og Erlend hadde vært sammen i fem år. For bare en måned siden hadde hun funnet ut at han hadde funnet seg en annen ikke bare en elskerinne, men det var alvor der, og han ville ha familie…
En fortumlet følelse la seg over henne den dagen. Alt rundt hadde blitt grått og trist, og tankene gikk i ring. Hvordan skulle hun leve videre? Hva nå? Allerede dagen før hadde hun hatt trygghet rundt seg mann, hjem, trygg base. Nå var alt revet vekk. Til og med troen på folk. Om den nærmeste kan svikte så lett, hva da med resten?
Det traff henne hardt. Hun fortsatte å ta seg av Aase, lage mat, rydde, jobbe men fremtiden klarte hun ikke se for seg. Hun følte seg tom. Huset de bodde i tilhørte Erlends foreldre.
Ingvild selv hadde bare en gammel tante Oline i nabobyen. Den eneste slektningen. Hun besøkte henne så ofte hun kunne, men hadde etter hvert ansatt en nabo som hjalp med matvarer og medisiner. Ingvilds egne foreldre bodde i en leilighet hun nå leide ut, og leieinntekten ble fordelt på Ingvild og på tanten hennes. Flere ganger hadde hun foreslått for Tante Oline å flytte nærmere, men den gamle dama ville ikke.
Erlend visste at det ikke ble noe drama. Da «velmenende» folk fortalte Ingvild alt om affæren, kom han hjem, og etter at Aase sovnet, satt de seg på kjøkkenet.
Du vet jo sikkert alt nå. Jeg skal ikke bortforklare. Sånn har det blitt. Vi må bare ordne oss best mulig for Aase. Hva tenker du videre?
Aner ikke Ingvild holdt rundt kaffekoppen, blikket festet til bordet.
Inni henne raste spørsmålene. «Hvorfor?», «Hvordan kunne du?», men hun viste ingenting utad. Vel verdt å tenke over, men hun ville ikke at Erlend skulle se hvor såret hun var. Men hun visste, han hadde rett: Aase måtte skjermes.
Kanskje vi må si opp avtalen med leietakeren.
Ikke nødvendig, det er min feil, svarte Erlend. Jeg har snakket med foreldrene mine. Hva med å flytte til huset i Hamar? Du vet, mors gamle hus, det står ledig. Ikke nytt, men solid og varmt. Og tante Oline bor visst i nabolaget, ikke sant? Mamma vil overføre huset til deg og Aase. Hva synes du?
Erstatning..? Ingvild trakk litt på smilebåndet, men tenkte gjennom det.
Det var jo kanskje best slik. Hun orket ikke møte på Erlend med sin nye, og alt som var kjent gjorde bare vondt nå. Her var det tross alt skole, helsestasjon alt nært for Aase. Og Oline. At Erlend kom til å være like mye til stede, trodde hun ikke.
Ingvild nikket.
Greit. Jeg er med på det.
Da gjør vi det sånn, Erlend reiste seg. Du og mamma går til advokaten i morgen, hun ringer deg. Jeg drar nå.
Idet han gikk ut døra, så han ikke på henne og mumlet:
Unnskyld! Jeg mente ikke at det skulle ende slik.
Ingvild svarte ikke. Låste døra, gled langs veggen og gråt lydløst, så ikke Aase skulle våkne.
Det var som å ule. En gang hadde hun sett en naturfilm om ulver, og nå følte hun seg mer som en skadet ulvetispe enn som kvinne.
Tårene rant lenge, helt til hun følte hele sinnet forsvant med saltvannet. Hullet i sjelen som sto igjen, måtte fylles ellers ble det for mørkt.
De neste ukene klarte hun så vidt å tenke på annet enn å komme seg gjennom flyttingen.
Og snart sto de ved det gamle, sigende gjerde foran det nye huset. En overgrodd hage skjulte nesten huset helt, bare en flik av tak og veranda syntes mellom trærne.
Aase dro henne i hånden:
Mamma, skal vi gå inn eller?!
De gikk opp stien, og runda treet. Huset lå der: litt skakt, men solid, med en liten ark og stor, koselig veranda og fargerike blyglassvinduer. Ingvild fant fram kameraet og tok noen bilder dette kunne faktisk bli et hjem. Kanskje alt arbeidet som ventet akkurat var det hun trengte.
Aase sto bredmunnet:
Mamma, det er kjempefint!
Ja, men la oss se inne, snuppa! Hvor skal du sove, tro?
De gikk inn: gang, kjøkken, små rom, og en stor stue med rundt bord, overhengt av en heklet lampe. Det var kaldt og rått, her hadde det nok ikke vært fyr på lenge, men Ingvild følte seg allikevel varm og rolig.
Ingvild! Vi har fått ut alt og jeg har gjort opp med flyttefolkene, Erlend stakk hodet inn. Kom, jeg viser hvordan ovnen funker.
Han forklarte, tok farvel og dro.
Ingvild satte på tevann, fant fram mat til Aase og begynte å tørke av kjøkkenbordet. Kjøkkenet var lite, men koselig, med utsikt mot hagen. Aase dingla med beina og tittet på skap og fargeriket skjerm over bordet.
Plutselig smalt det i vinduet. Aase hylte, og Ingvild kikket opp. Der satt en diger, rødbrun katt med grønne øyne.
God dag, din luring, må du skremme oss slik? Ingvild pustet lettet ut. Se, Aase, for en majestet!
Katten stirret kaldt. Ingvild lo:
Kom inn da, så skal du få noe å spise.
Katten forsvant fra vinduet. Hun ristet på hodet og ropte:
Aase, få vasket hendene, nå blir det mat!
Men da hun snudde seg, satt katten på dørmatten.
Hvordan kom du inn? Døra var da lukket?
Han satt der rolig, stirret med gule øyne. Ingvild smilte, brøt av litt kylling til ham og la det på et gammelt fat.
Senere så hun en liten katteluke under ytterdøra. Se der ja, katten visste veien inn.
Aase satt på gulvet foran katten og snakket lavt. Katten satt rolig og lyttet, og Ingvild lo en sjelden latter:
For en samtale!
Aase og katten snudde seg mot henne samtidig, som om de delte en hemmelighet.
Det banket på døra. Ingvild ba Aase bli og gikk for å åpne.
God dag, jeg heter Ragnhild, men si Tante Ragna naboen! Her, ta en liter melk fra geita mi! Drikk og kos dere!
Ingvild lo og tok imot glasskrukka, fortsatt varm.
Tusen takk! Vil du ikke komme inn?
Tante Ragna nølte ikke, men kom med. Aase presenterte seg, og spurte straks:
Vet du hvem katten er?
Selvsagt! Det er min Lurifax. Pass deg, han elsker å stikke innom folk, men han har mat hjemme og bør ikke skjemmes for mye bort, ellers slutter han å fange mus!
Er det mus her? Aase måpte.
Ja, og det er det overalt i gamle hus, spesielt om høsten.
Mamma, vi må ha katt! Egen katt!
Ja, la oss se på det, sa Ingvild. Er det noen i nabolaget som kan hjelpe meg litt? Jeg må renske hagen og fikse litt ting, trenger arbeidsfolk.
Ja, ja! Snakk med Per-Olav, han bor tre hus bortenfor, grønn port. Dyktig kar, tar det meste for en rimelig penge.
Tusen takk! Skal jeg by på te? Vi har litt kjeks og sjokolade her. Det er ikke mye, men…
Vil gjerne ha te, smilte Tante Ragna.
De satt med varm te og hun fortalte om folkene her, om familien sin og byen generelt. Så spurte hun plutselig:
Hvordan havnet dere i dette huset?
Arv, svarte Ingvild, og skjulte sine følelser. Hun ville ikke dele detaljene.
Du vet kanskje, huset har stått tomt i over tjue år. Unge kjenner det ikke, men de eldste vet at dette huset ikke har hatt noen lykke. De fleste har flyttet ut igjen etter bare kort tid sykdom, ulykker, aldri noe glede. Han som bygde det, gammel handelsmann, mista kona si allerede første året her. Huset er snart hundre år, pusset opp mange ganger, men ingen blir her.
Ingvild så tankefullt på teskjeen.
Jaja, vi får se hvordan det går! Vi er da ikke lettskremte, vet du, Aase?
Noen måneder gikk. Ingvild fikk livet i orden. Aase trivdes i barnehagen, og Ingvild jobbet på det lokale fotostudio og fotograferte i brylluper og andre feiringer. Endelig ble hobbyen til jobb. Hun hadde tatt fotokurs og småjobbet mens gravid.
Med hjelp fra Per-Olav fikk hun orden på både hus og hage. De oppdaget mange frukttrær og bærbusker mat rett fra hagen! Sammen fikset de tak, veranda og trapp. Huset «våknet» til nytt liv. Når hun satt på trappen om morgenen med te i hånden, følte Ingvild at dette virkelig var hjemme.
Hun tok også mer ansvar for Tante Oline, og hver dag etter barnehagen gikk hun og Aase innom henne. Beslutningen om å flytte hit hadde vært rett.
Erlend kom ofte og besøkte Aase, og det hjalp på. Ingvild lærte å ikke dvele ved fortiden; ingen av dem var perfekte. Det viktigste var at Aase følte seg elsket både mamma og pappa, om så ikke under samme tak.
Tante Oline trøstet henne:
Du må slippe det som tynger, Ingvild! Ikke bær små sorger for lenge, de blir til slutt tunge byrder. Tenk heller på alt godt dere har hatt. Du har ei flott jente! Det er hun som teller. Sinne skader bare din egen sjel. Se framover barnet ditt vil lære fra deg.
Ingvild nikket og tok rådene til seg.
Hun ble kjent med flere naboer. Unge kom innom med barn, så Aase fikk venner, og eldre naboer slo også av en prat. Tante Maja lengre nede i gata lærte Ingvild å bake brød, og Aase sluttet raskt å protestere mot melk når hun fikk fersk brødskalk til.
Hun ble også venn med gamle Olav, som en dag sto på trappa med en diger skål jordbær.
Det heter Brita, dette bæret. Vil du prøve å dyrke, skal jeg vise deg!
Etter at Per-Olav hadde hjulpet med å pusse opp verandaen, satt Ingvild opp et stort bord med farget glass, vasket gulvet blankt og satte ut en gyngestol som Aase elsket. Nesten hver kveld satt Aase krøllet sammen med Lurifax, som selv mente han bodde to steder.
Ikke alt var idyll. Hun mislikte en nabo Toril som var eldre og stadig krokete i ordene sine. Ikke bare var hun fortrolig med sladder, men hun stoppet aldri. Først skjønte ikke Ingvild det, men etter hvert la hun merke til mønsteret alle visste alt, bare Toril visste mer.
Ragna, hvordan kan man stoppe henne? Hun tømmer seg for rykter.
Du får ikke gjort noe, Ingvild, svarte Tante Ragna. Lar du være å ta henne inn, sprer hun bare ennå mer stygt om deg. Hun har pollenallergi jeg holder katter. Da holder hun seg unna!
Kanskje jeg burde anskaffe katt eller hund selv…
Toril forstått etter hvert at Ingvild var for høflig til å be henne dra, så hun fortsatte å komme.
Men merkelig nok hver gang Toril besøkte, skjedde det noe. Første gang rev hun opp det nye skjørtet sitt på en spiker som aldri hadde vært der før. Neste gang havnet hun på gulvet, enda stolen sto solid.
Enten det, eller at hun fant bedre publikum, Toril kom stadig sjeldnere.
En dag, mens Ingvild klippet busker, hørte hun Toril snakke med Ragna:
Du, hun bor her alene? Umulig! Huset så velstelt. Sikkert en kar som sniker seg inn, ellers hadde vi sett noe…
Slutt med det, Toril! Du vet Per-Olav bare hjelpte henne. Og huset… alle vet at det har vært ulykkeshus. Men hun trives jo! Folk trekkes til henne, ikke til deg.
Fordi det ikke er plassen, men menneskene, som skaper hjem! Ingvild er et godt menneske.
Ingvild trakk seg tilbake og smilte. Sånn var folk.
Mamma! Hvor er du? Aase sto i døra.
Her! Har du vasket deg?
Se her!
Langs stien fra hagen kom Lurifax, slepende på en rød kattunge. Han slapp den i hendene på Ingvild, som tok imot.
Tusen takk, Lurifax! Mener du virkelig det?
Katten murret fornøyd, og gikk mot Ragnas hus igjen. Oppdrag utført.
Hva skal vi kalle den? spurte Aase.
Kanskje Lurifax Junior?
Ingvild hevet kattungen til øyenhøyde.
Velkommen skal du være!
Kom, vi skal ha frokost! lo Aase og åpnet døra inn og varm luft strømmet ut fra kjøkkenet.
Livet hadde tatt en uventet vending. Det gamle huset som alle hevdet var ulykkesforfulgt hadde endret alt. Men kanskje nettopp fordi de ikke ga opp, fant de sin ro og glede akkurat her. Slik er det ofte: det er ikke huset eller fortida som former oss, men hvordan vi velger å leve og hvem vi velger å være for andre. Det er menneskene og vennligheten vi viser som gjør et hjem til et godt sted å høre til.
