Eldri, den gamle kone, tørket tårene som strømmet nedover de bleke, rynkete kinnene. Hun gestikulerte av og til, mumlet uforståelig, som et barn som prøver å snakke. Mannene som så på henne, ristet på hodet, og de omkringliggende kvinnene strevde med å forstå den gamle.
Siden morgengryet hadde Eldri løpt rundt i bygda, banket på dører og grått. Hun hadde alltid vært stille, og hun virket som om hun ikke helt hørte til i vår verden. Folk holdt seg unna henne, selv om ingen hadde gjort henne noe vondt. De forsto ikke hva som foregikk, så de sendte etter Frode. Han var en kjent drikker og festløve, den eneste som hadde nøkkel til Eldris hytte og ofte hjalp til med husarbeidet mot en middag og en flaske akevitt.
Endelig kom han, sliten og fortsatt litt beruset fra natten før, og krøp gjennom mengden som sto rundt Eldri. Den gamle kastet seg mot ham, mumlet og hulket, mens hun viftet med armene i fortvilelse. Bare han kunne tolke hennes rop. Da hun var ferdig, så Frode som en skyge, tok av seg lommekappen og så rett på de som ventet.
«Kom igjen, fortell!», ropte en i mengden.
«Synnøve er borte!», sa han og pekte på den syv år gamle barnebarnet til Eldri.
«Hva mener du? Når skjedde det?», spurte kvinnene i panikk.
«Hun sier at moren hennes tok henne bort i natt!», mumlet en mann med skjelvende stemme.
Et sus gikk gjennom forsamlingen. Kvinnene krysset fingrene, og mennene tente sigaretter med anspent hånd.
«Kan den døde virkelig ha tatt et barn?», spurte en av dem, uvitende om sannheten.
Alle i bygda husket at tre måneder tidligere hadde Gry, moren til Synnøve, druknet i myra. Gry var også fra fødselen stille. Hun hadde dratt med kvinnene for å plukke bær i sumpen, men ble fanget i gjørmen og klarte ikke å rope etter hjelp. Ingen hørte hennes stille klage, og Synnøve ble etterlatt som en foreldreløs belastning for Eldri. Det fantes ingen far; den døde moren hadde holdt farens identitet skjult. Ryktene gikk om at kanskje Jakob, en ung ugift arbeider som ofte var i huset, var faren. Men han nektet alt, og det ble bare stille.
Eldri brølte igjen, mens hun viftet med armene i fortvilelse.
«Hva sier hun?», hvisket de nysgjerrige kvinnene. «Frode?»
«Hun forteller om hvordan den døde hver natt kom til hytta. Eldri tente lys, hang kors over dører og vinduer for å holde ondskap borte. Men Gry holdt vakt, kikket inn gjennom vinduene og ropte på sin datter. En natt sto den bleke, livløse ånden ved vinduet i måneskinn, med øyne som ikke så, og lokket Synnøve. Eldri prøvde å jage den bort, men da hun så seg om, hadde den tatt Synnøve med seg i mørket», erklærte Frode mens han tørket svetten fra pannen. «Vi må lete!»
Mennene knirket med tennene og spredte seg, noen med gevær, andre med hunder, og selv Frode hastet hjem for å kle på seg og dra på jakt.
Snart delte de seg i grupper. Først undersøkte de gårdene, så gravplassen uten hell. Så måtte de gå inn i skogen, og videre til de forbannede myrene hvor Gry hadde forsvunnet. De tok en pause, tenkte på veien og satte kursen.
Ved skogkanten fant de små, barfotspor. Hundene bjeffet og løp inn i den dype skogbrynet. De svirret fra vei til vei, som om noen ledet dem på villspor.
Skumringen falt over tretoppen da jakthundene, tungpustet og jamende, falt til jorden. Hverken de eller eierne klarte å reise seg. De yngre og sterkere fortsatte mot myra.
Håpet ble svakere for hvert minutt som gikk.
Frode tråkket forsiktig, redd for å synke i gjørmen, men ble så oppslukt av jakten at han mistet de andre. Myra kjente han godt, så han fortsatte alene.
«Hvor er du, Synnøve?» mumlet han og så inn i det dunkle vannet.
Et par hundre meter unna hørtes en skarp skrik. En stor, sort ravn satt på en furu og stirret på ham med glitrende øyne.
«Kra! Kra!», ropte den.
Frodes hjerte slo hardere. Det noe i den skingrende kråken trakk ham frem. Han løp mot treet.
Ved den myke mosebunnen, ved roten av furu, lå et lite barn krøllet sammen.
«Synnøve!», hvisket han forsiktig.
Jenta åpnet øynene og så på ham.
«Leve!», jublet han.
Han rev av seg skjorten og la den over henne.
«Hvordan kom du deg her?», spurte han, fortsatt i sjokk.
Jenta, som også var stille som sin mor, svarte: «Jeg kom med mamma».
Han ristet på hodet, overrasket.
«Dette er et mirakel!», sa han og løftet henne i armene, klar til å forlate myra.
«Skriv noe til oss, jente», ba han.
«Moren min ble en myråndes kone. Hun skulle ta meg med inn i hjemmet sitt, men den gamle mannen stoppet henne», svarte hun.
«Hvem stoppet?», spurte Frode forvirret.
«Den eldre mannen en gammel skogsånd vi kaller Loke. Han skrek til moren: Du skal ikke ta ditt eget barn! Han ville at jeg skulle bli i livet, hjelpe både folk og skogen. Så han pustet en kald strøm i ansiktet mitt, og ordene strømmet som en bekk. Loke fortalte meg alt, så jeg vet alt nå».
«Hva vet du da?», spurte Frode.
«At trær kan snakke, og gress kan hviske. Jeg er din far, min kjære!», ropte jenta plutselig.
Frode stanset, satte henne forsiktig ned, satte seg på kne og så på hennes fregner.
«Sa dette den gamle ånden?», spurte han.
«Ja», nikket hun og la sine tynne armer rundt halsen hans.
Han omfavnet henne nølende.
«Er hun virkelig min?», tenkte han, mens hjertet hans hamret av nye følelser.
Han hadde vært med Gry én gang, men etter den natten hadde hun unngått ham, skjult ansiktet, og til slutt flyttet hun til en tante i en annen by, og kom tilbake med et barn.
«Det er ikke tilfeldig at folk pratet hun ligner på meg», konkluderte Frode.
Synnøve trakk hånden frem, åpnet en knyttneve og viste en rød bær på håndflaten.
«Spis!», sa hun. «Loke befalte!»
Frode tok bærerne og tygde.
«Sur», kommenterte han.
«Fra nå av skal du slutte å drikke», sa jenta og ledet ham hjem.
Frode smilte skjult. Kunne han virkelig klare seg uten sin kjære akevitt? Han trodde ikke på hennes ord, men han prøvde.
Han dro fra drikken, tok seg sammen, tok vare på Synnøve, oppdro henne og lærte henne visdom. Hun vokste opp som en vis kvinne, hjalp både folk og dyr, helbredet sykdommer og nektet aldri noen hjelp. Hun vandret ofte i skogen og myrene for å finne medisinske urter og bær, og kom alltid tilbake hel og uskadd, som om en beskytter voktet henne i disse fjellene.
Alénka: En reise gjennom hjertet av vårtidens drømmer
