Henger på slep
Åh, Ingrid, men hun har jo med seg på lasset! Eller er det liksom greit for deg? Randi lente seg over gjerdet med et skjevt glis og så på naboen. Kunne du ikke funnet en bedre en? Du er jo ikke akkurat hverken blind eller halt, og sønnen din er en fin kar. Det vrimler av jenter her, og likevel har han funnet henne!
Ingrid sukket. Hun ville ikke erkjenne for seg selv at hun slett ikke jublet over sønnens valg. Så å høre dette fra erkerivalen sin, var ekstra surt.
Barna er en fryd, Randi! Skjønner du? Hva er det som er så galt med henne? Hun er ung, pen, ikke vanskelig av seg, og skikkelig ordentlig det vet jeg! Og at hun har barn… Ja, og hva så? Hun fikk ham i ekteskap, ikke som en villstyring. Og at hun ble enke i den alderen, det er jo ingen av oss som har livstids garanti. Vi oppdrar ham, og da får jeg vel en barnebarn til. Så spar på skraflinga!
Ingrid trakk leppene sammen og veivet bort nabokatten, som iherdig prøvde å smyge seg over mot hennes hage.
Den har fått det for seg! Den har røvet med seg tre kyllinger allerede, Randi! Hold styr på det beistet ditt, ellers slipper jeg løs Balder, og da skal det jamre seg etterpå.
Nå ja, skremmer du kanskje meg? Randi dyttet den digre stripete katten lenger bort fra gjerdet. Vi får se hvem som jager hvem. Jeg stenger beistet inne, han jaget mine kyllinger i fjor også. Hadde det ikke vært for at han er så flink til å ta mus, hadde han forsvunnet for lenge siden. Hva skal man gjøre med instinktene?
Han får passe på instinkt hjemme!
Du, Ingrid! Jeg glemte helt syltetøyglassene! Syltetøyet er sikkert ferdig nå.
Du står her og skravler, mens noen faktisk lager det syltetøyet?
Ja, det er Grethe. Hun kom i går for å hjelpe til på åkeren.
Er hun ikke høygravid snart?
Nettopp derfor, Ingrid! All jobben i hagen til meg, og hun lager syltetøy. Hun klarer ikke sitte i ro. Ikke bare er hun svigerdatter, hun er gull!
Jaha, roser bak ryggen, men jager rundt ellers?
For ordens skyld! Randi gliste igjen. Ta lærdom når du blir svigermor du også. Er du for snill, klatrer de på skuldrene og dingler med beina!
Dette skal jeg finne ut av! Ingrid veivet med armen. Skal du ha glass, eller klarer du deg? Jeg har mer enn nok å gjøre!
Da hun hadde jaget ut Randi, tok Ingrid fatt på deigen. I morgen skulle sønnen komme hjem, og med seg hadde han nye kjæresten. Svikerdatter… Ingrid stoppet opp med hendene i deigen og lot blikket gli ut vinduet. Hva i all verden skal dette bli til?
Hun hadde knapt sett Nina, ikke annet enn et glimt eller to på butikken i nabobygda. Ingen verdens ting spesielt ved henne. Ei jente som ei jente. Blond, store øyne, og høy nok til å matche Erik. Men jente og jente hun hadde jo allerede vært gift, med barn. En gutt. Han måtte vel være rundt tre nå. Livet hadde ikke akkurat bydd Nina på de beste kortene. Foreldreløs tidlig, oppvokst hos besteforeldre. Rakk akkurat å glede seg over oldebarnet før mannen til Nina døde i ulykke. Tre år gammel enke hvem skulle ikke synes synd på henne? Vel, Ingrid foretrakk i så fall å synes synd på henne på litt avstand. Hjertet raste for sønnen etter at faren døde, var Erik alt Ingrid hadde igjen. Hun både gledet og gruet seg over at han fremdeles bodde hjemme. En voksen mann burde få seg familie men han drøyde. Når hun spurte, bare lo han det bort og sa han ventet på den store kjærligheten. Og nå, plutselig, sa han den var her. Nina.
Ingrid raste straks til søsteren for å finne ut mer. Men Inger skar gjennom:
Hva er det som får deg til å flagre som en hysterisk høne?
Jeg vil bare vite alt om henne. Hva skjer når han tar henne hit?
Han tar henne med, joda, men ikke så lenge.
Hva mener du? Ingrid var paff.
Har ikke Erik sagt at jeg har skrevet over bestefars hus til ham? Forfallet skulle tilsi riving, men tomta er stor. Så de bygger kanskje nytt.
Tankevirksomheten løp løpsk for Ingrid. Skal sønnen flytte ut? Det er jo bare et steinkast til nabobygda og bussen går, men det er ikke det samme å ha ham gå inn døra hver dag og hjelpe til. I en annen bygd er alt annerledes.
Hva blir du sur for nå? Ikke fornøyd? Inger roet seg og satte seg med søsteren. Du må slippe, Ingrid. Erik er voksen. Han må få sitt hjem og sin familie.
Joda, du har rett. Men… Jeg er så redd. Hva om det ikke går? Om alt går galt? Og så barnet…
Nå skal du høre: Jeg kjenner mange jenter her, men ingen kunne jeg anbefalt sånn som Nina.
Akkurat det skremmer meg. Hun er for perfekt.
Du er vanskelig, altså! Om hun var dårlig, ville du vært fornøyd? Ingrid, skjerp deg! Det viktigste er at de får det godt, og at du ikke gjør en tabbe og mister sønnen din.
Hva slags tabbe? Ingrid gispet.
Tar du henne ikke inn, mister du sønnen. Jeg har sett hvordan han ser på Nina. Det der er forelskelse det.
Den natta vred Ingrid seg med søvnen i mot, med en knute i brystet som bare ble verre. Hun hadde ikke peiling på hvorfor den var der, men den ville altså ikke slippe taket.
Hun ristet ut hendene og gikk tilbake til baksten. Det viktigste nå var å sørge for at svigerdatteren ikke følte seg uvelkommen. Inger hadde rett. Sønnen måtte ikke merke motviljen. Det får gå seg til. Enn så lenge opp og gå!
Små, snertne boller la seg pent på fatet. Ingrid sukket og tenkte på hvor glad mannen ble for slike små, ett-tygg-bakst.
Solsikkefrø, ikke sant! Du blir aldri mett! Så gode!
Han pleide å kysse henne på hånden mens hun trakk til seg fingrene og lo. Åh, som hun savnet Arne! Han ville visst hva hun skulle gjøre. Og roet henne ned.
Natta gikk søvnløs. Ingrid vred seg i sengen snart måtte morgenen komme…
***
Nina sto bak Erik, og våget ikke møte blikket til svigermor. Lille Sivert roterte på armen og gransket den nye plassen. Så mye spennende! Der, en svær hund i kjetting men den bjeffer ikke, rart, for farmor Gerds bjeffet alltid. Og der en katt lusker av sted med halen i været! Sivert trakk mot døra.
Sitt pent nå, Sivert.
Slipp ham ut, får han springe litt. Jeg låser Balder inne og her er det ikke farlig. Du ser ham hele tiden. Ingrid så grundig på Nina.
For hva slags jente var dette, egentlig? Tynn, nesten spøkelsesblek. Men hvordan en så sped mamma kunne ha en så lubben pode det måtte man vel beundre. Noe rørte seg innvendig hos Ingrid og presset bort uroen. Sivert, sluppet løs, stabbet stødig bortover gårdsplassen og stoppet foran Ingrid, så opp på henne med granskende blikk.
Hvor gikk pusen?
Hvilken pus? Ingrid myknet. Jeg har da ingen katt. Hvor så du den?
Sivert pekte mot trappa og Ingrid gispet.
Etter! Om han sniker seg i hønsegården i dag også, er det kaputt!
Sivert pilte etter byens merkelige dame og sammen fanget de katten rett foran kyllingene.
Fy flate! Kom deg ut! Ingrid dro seg av tøffelen og dundret den mot katten.
Da hun så Sivert le, klarte hun ikke la være å smile. Fin gutt! Kvikk og snill. Hun tok opp en kylling og viste ham men han turte såvidt å klappe den.
Den er så liten!
Sivert ble lokket tilbake og snart satt han på fanget hennes og gumlet boller. Nina torde kaste et forsiktig blikk på Erik, og Ingrid smilte:
Flott gutt du har, Nina! Kjapp i replikken og spiser som en hest. Drømmen for enhver bestemor.
Da Nina utrolig nok lettet på skuldrene, stusset Ingrid over hvor utrygg hun fortsatt virket. Alt hun fryktet for, barns ve og vel. Hun er altså en god mor, det kunne Ingrid si. Hun kjente at uroen krøp vekk, selv om den ikke var borte. Men pusten gikk lettere.
Erik jibbet om bryllup, Nina stirret i fatet. Da Erik gikk ut et øyeblikk, spurte Ingrid:
Hvorfor sier du aldri noe, da? Ingrid strøk håret til Sivert og dyttet alt nærmere fatet med kirsebær. Spis, min venn. Det er søtt.
Hva skal jeg si? Jeg sa til Erik at jeg ikke ville ha bråkete bryllup. Vi kunne jo bare giftet oss stille, uten hele sirkuset.
Men han lytter ikke?
Nei. Han sier det er uhøflig. Hele slekta forventer bryllup. Det går ikke å svikte alle.
Han har vel kanskje rett i det. Men du må også få sagt ditt. Hvorfor vil du ikke ha bryllup?
Nina hevet øynene, veide ordene, så sa hun:
Jeg er redd. Lykken trives best i stillhet. Første bryllupet var med stor ståhei, og hvordan gikk det
Ikke vær så sikker, Nina. Jeg vet du har vært gjennom sorg, men ser du hvis han elsket deg, ville han ønsket du ble glad igjen og fant lykken. Det er ikke oss forunt å vite hvem som får glede, hvem som får sorg. Men man får ta det man får. Takknemlig eller på annet vis. Men rømme fra skjebnen det er det ingen som klarer.
Var så redd
For hva da?
At du skulle dømme meg.
For hva for noe?
For å skulle gifte meg med Erik. Han kunne fått hvem som helst, det vet jeg. Men så var det meg han valgte
Sivert fikk mauren i kroppen på Ingrids fang, og hun satte ham ned på gulvet.
Hvem er du, da? Øyne like grå som morens gransket Ingrid.
Jeg er bestemoren din nå, Sivert. Du skal kalle meg farmor Ingrid.
Ok! Sivert nikket alvorlig.
Bryllup ble det på Eriks vis. Familien fikk snakke så mye de orket, men når de så Ingrid skarpt trekke sammen leppene, stilnet praten fort.
Nina og Erik bodde nesten ett år hos Ingrid. Allergiknuten var glemt for lengst. Ingrid så hvor god Nina var mot Erik, og forsto at hun måtte slippe taket i engstelsen. Ikke lett å gjøre, men hun prøvde. Og Nina var mester i å avvæpne kvasse stikk fra Ingrid svarte aldri surt, prøvde isteden alltid å glatte ut.
Hvorfor sier du aldri hva du mener da, Nina? Gråt, og fortell Erik! Da ville kanskje Ingrid slappe av, sa Randi, mens hun veivet kua gjennom grinda.
Så vi alle skulle krangle, du? Mor, sønn og svigerdatter der har du familiedrama! Nina smilte ironisk.
Stolte jenta! Ikke bra for deg det, Nina.
Det er det ja, å styre seg selv og høre mindre på velmente råd, svarte Nina og gikk inn.
Og Randi satte i gang med en ny bygdesladder.
Et år etter bryllupet sto huset ferdig, og Nina og Erik flyttet. Gårdsarbeid og småttfolk. Tiden gikk, eller rettere sagt forsvant. Nina merket det var et eller annet som ikke stemte, og stakk til lege:
Hva mener du, gravid? Nina stirret sjokkert.
Hvorfor er du så overrasket? Er det ikke ønsket?
Jo, selvsagt! Det er bare Det gikk jo ikke slik sist. Sivert gikk jo som en drøm.
Ja, en del plager, men vi skal passe godt på både deg og baby.
Ingrid sto på døra samme ettermiddag for å hjelpe med Sivert. Nina åpnet og rykket tilbake.
Hva er det? Ingrid så spørrende på henne.
Nei, det var ingenting, Nina stirret på det skarpe uttrykket i Ingrids ansikt mens hun la ut lekebiler på stuebordet til Sivert.
Takk, farmor Ingrid! Sivert trykket på en ny liten traktor.
Bare hyggelig, gutten min! Men, Nina hvorfor ble du nesten skremt da du så meg?
Ingrid så undrende tilbake. Randi hadde nok klart å få henne urolig allerede før avreise.
Ja, så da! Ikke nok med at hun kom med på lasset, nå er hun både syk og venter enda et stakkars barn? Er det ikke tid til å stoppe galskapen?
Hva feiler det deg, Randi? Hadde mora di bare holdt deg borte fra folk som barn, så hadde folk fått fred. Hva har Nina gjort deg?
Tror du jeg bryr meg? Randi trakk seg unna mens hun så på Ingrids mørke blikk. Joda, slapp av. Bare tulla. Får håpe alt ordner seg!
Ingrid snudde på hælen og gikk med tunge skritt mot bussen, forsøkte å roe seg uten å lykkes. Nina merket selvsagt at noe var galt.
Det er ikke din skyld, Nina. Jeg er bare… tvikjæftig i dag. Det var to sure damer på bussen, og det smittet visst.
Nina ristet på hodet og smilte. Svigermor kunne ikke lyve så betyr det i hvert fall ikke henne.
Nå må du bli ferdig med pakking, da. Skal jeg hjelpe?
Jeg har fikset det meste. Helt ærlig jeg har ikke lyst til sykehuset.
Ingrid rynket pannen:
Men Nina, du må! For babyens skyld. Og om du er bekymret for Sivert da skal du vite at jeg slipper ham ikke av syne alt blir bra!
Erik kjørte Nina til sykehuset, og dagene gikk sakte mens de ventet. Uker passerte, legene nikket fornøyd.
Ikke lenge igjen, og du kan dra hjem men ta det helt med ro. Har du hjelp hjemme?
Selvfølgelig. Svigermor bor hos oss nå.
Svigermor, ja? Er det nå alltid bra, da?
Dere også? Nina lo. Min svigermor er fantastisk! Ikke en sånn fra vitsene.
Det er det ikke ofte jeg hører, det skal sies.
Nina gledet seg til å dra hjem. Ingrid løp da rundt og lette etter Sivert panisk.
Sivert hadde forsvunnet en tidlig morgen. Vanligvis trofast, nå var han bare plutselig borte fra hagen. Ingrid kastet et blikk mot sandkassen borte. Hun tørket hendene på forkleet, gikk ut med hjertet i halsen. Porten stod vidåpen, ingen gutt. Hvor lenge siden så hun ham? To minutter?
Han hadde hørt bråk på utsiden, løpt for å se. To større gutter ertet en svart-hvit valp med tau. Sivert fór ut porten.
Slipp han løs! Han har vondt! Sivert dro i porten til den åpnet seg.
Guttas svar var bare latter. De sparket til valpen, Sivert løp mellom dem og forsøkte å forsvare den. Han merket ikke før han var med langt bort.
Plutselig, etter en voksen dames rop, slapp de alt og stakk. Sivert sto igjen alene, litt for langt hjemmefra, og skjønte det først nå han var bortkommen. Men mamma hadde lært: Stå i ro da finner de deg.
Han satte seg på en benk utenfor et gjerdet, pusen i fanget, og ventet. Bestemor finner meg, eller mamma.
Hjemme sjekket Erik porten vidåpen. Han tok med seg kona inn, la henne til sengs.
Slapp av, jeg leter etter Sivert. Med mor. Ikke stress.
Han fant Ingrid på jakt fortvilet.
Sivert! gispet hun.
Hva med Sivert? Erik stivnet.
Han er forsvunnet! Han gikk ut og bare…
Slapp av, forklar alt.
Jeg har lett overalt! Han kan da ikke ha gått langt!
Hvem vet. Du sjekker nærområdet igjen, jeg tar lengre tur. Ikke si noe til Nina, hun må ikke stresse!
Sivert fant Erik en time senere, sovende med valpen i armene. Bikkja bjeffet men bare av glede.
Flott vakthund, det! Erik klappet begge to. Du blir sterk, sønn!
Pappa Jeg satt stille akkurat som du sa.
Flink du! Da fant jeg deg. Og hvem har du fått med hjem?
Han ligner på Balder, men er tykk. Tar vi ham med?
Så klart. Et hjem uten hund er ikke noe hjem! Nå får vi se om du oppdrar ulvehund!
Med hund og gutt på slep, hastet de hjem. Ingrid sto på et gatehjørne, håret til alle kanter. Da hun fikk gutten i armene, gråt hun av lettelse.
Du skremte vettet av meg, gutten min!
Skal aldri gjøre det igjen, farmor!
Ingrid tørket tårene bort og tenkte: Hvem sa han ikke var min? Atter en gang, skitt au for hva Randi måtte mene!
Nina fikk ikke høre om eventyret før senere. Sivert holdt tyst, han skjønte at mamma trengte ro. De lo sammen som en våt hund og gutt ble vasket og klemte hverandre om kapp.
Jeg savna deg!
Og jeg deg!
Lillesøster kom på dagen. Ei bitteliten, skrikerunge Galina, oppkalt etter farmor. Ingrid strålte av glede og reiste til nabobygda hver gang hun fikk sjansen. Hun fryktet Nina aldri ville tilgi henne for Sivert, men Nina sa:
Han kunne stukket av med meg også. Ikke ta det på deg. For ham er alt levende hellig.
Et godt barn, det der.
Ingrid kom aldri med ubedte råd, men var tilstede der to frie hender trengtes. Og Nina, takknemlig, hvisket:
Takk, mamma!
Når Sivert spratt i armene på henne, eller Nina lo og ga henne babyen, visste Ingrid dette er riktig. Dette er livet.
Skal du til barnebarna igjen? Randi hang over gjerdet mens Ingrid låste huset. Skjemmer du dem vel bort?
Til barnebarna, Randi. Jeg har to!
Bare én er din.
Nei, to, Randi. Begge mine. Både barnebarn og bonusbarnebarn. Du skjønner neppe, men vil du høre en hemmelighet?
Overrask meg nå.
Kjærlighet, Randi, det er noe som må gå begge veier. Om man vil ha kjærlighet, må man gi. Jeg har min del fra barn og barnebarn. Hva med deg?
Tja, jeg har respekt!
Ikke dumt, men jeg foretrekker kjærlighet. Eller hva? Ingrid blunket og løp til bussen. Hun måtte rekke barnebarna!
