Naboen stjal møkka mi med sekker om natta. I går blandet jeg raus dose gjær i haugen.
Du har vært med bøttene dine ved haugen min igjen, har du ikke? Det var ikke et spørsmål, men en konstatering.
Ragnhild, naboen tvers over gjerdet, løftet knapt et øyebryn. Hun sto midt i kjøkkenhagen sin, hvilte på en hakke, og så på meg som om hun var helt uskyldig anklaget.
Inger, ikke start nå igjen. Du har jo en hel ås av det der. Kan du ikke unne litt til naboen, en barndomsvenninne?
Dette er ikke bare «å unne», Ragnhild. Det kostet meg fem tusen kroner for lasset, pluss levering, jeg nikket mot den synlig minkende haugen bak garasjen. Og forresten, det er min eiendom.
Nei og nei, så gjerrig du er! Hun rullet med øynene. Hadde jo bare fylt to bøtter til agurkene. Jeg har knapt råd med den minstepensjonen, jeg kan ikke kjøpe lass som enkelte andre.
Hun visste nøyaktig hvilke strenger hun skulle spille på. Ragnhild hadde talent for å være offer; alltid noens skyld kommunen, været, solstormer, og selvsagt meg, fordi tomatene mine ble røde før hennes.
Jeg gikk inn igjen, kjent på sinnet som sved i brystet. Det handlet ikke om to bøtter, ikke om penger det var frekkheten, den tynne følelsen av at hun holdt meg for narr.
Hver natt rundt klokka to, hørte jeg rasling. Ikke «bare en bøtte». Naboen tok for seg: fylte store svarte sekker og slepte unna halvparten av vinterforsyningen, som om hun forberedte seg på beleiring.
Tor, mannen min, satt på kjøkkenet, gjespet, og løste kryssord.
Tok hun mer? ikke engang et blikk opp.
Ja. Og nå er det jeg som er gniten.
Sett ut en felle, du!
Og så forklar hvorfor naboen mangler ei tå? Dette må gå med list, ikke rå styrke.
Jeg tittet mot drivhuset hennes hele borettslagets misunnelse. Ragnhild elsket å skravle om «spesiell sort» og «grønne fingre». Ae, fingrene var lette, særlig i andres møkkahaug.
Hele natta lå jeg våken. Et sted bjeffet en hund, sirissene peip, og så: rasle, rasle spaden kneblet i våt kompost. Jeg hadde brukt timevis på å stelle den haugen, lagt over presenning og stelt som en baby og så kom hun og nappet med seg det som var mitt.
Neste morgen sto naboen på kne ved sine bedd.
God morgen, Inger! trillet hun. Ser ut som squashen din gulner, blitt sjuk?
Hun strålte på sporene så jeg at hun hadde vært ute med sekken nok en gang.
Morn, Ragnhild. Ikke vent deg mer.
Da jeg gikk forbi hyllen med hagekjemi i uthuset, lyste en stor pose tørrgjær mot meg. En idé tok form.
Ragnhild gjemte byttet sitt i grove byggegropsekker, knyttet igjen, og la de i drivhuset så det skulle «modne». Der var det varmt og fuktig: perfekte forhold for gjær.
Jeg blandet lunkent vann, resten av sukkeret i skapet og posen med tørrgjær. Det begynte å boble og lukte hjemmebrygg og rettferdighet.
Etter mørkningen snek jeg meg rundt. Jeg visste hvor hun smatt inn gjennom en glipe i nettingen. Akkurat dit helte jeg blandingen og rørte i toppen av haugen. Liker du å ta av andres? Her er litt ekstra, fra hjertet.
Tilbake i huset vasket jeg hendene nøye og la meg med følelsen av balanse.
Hva smiler du for? gjespet Tor søvnig.
Blir sikkert gode drømmer, svarte jeg, og trakk dyna over hodet.
Natta gikk stille ikke en eneste rasling. Kanskje hun jobbet ekstra lydløst.
Men morgenen begynte ikke med kaffe eller fuglekvitter. Et skrik fikk hele nabolaget til å våkne.
Tor og jeg hoppet opp. Jeg kastet på meg morgenkåpen og gikk ut på trappa. I lufta hang en sur duft og naboen sto som et fugleskremsel foran sitt nye drivhus av plast.
Hun var prikkete fra topp til tå; et syn som måtte oppleves. Jeg gikk til gjerdet og spilte uskyldig overrasket.
Ragnhild, hva i alle dager har skjedd? Har du fått lekkasje på vannrørene?
Hun snudde seg med et skrekkslagent blikk, ansiktet brunspraglete.
Det…det eksploderte! pep hun. Inger! Det…det lever!
Over gjerdet så jeg katastrofen: sekker med møkk hadde eksplodert inne i drivhuset. Hele innsiden var brun fra gulv til tak. Den strøkne raden med paprika så ut som etter bombenedslag.
Gjæren, som havnet i fuktig varme og lukkete sekker, ga full fest: Gass bygget seg opp, og til slutt sa fysikken stopp.
Sekkene ga etter innholdet sprutet ut. Nå kunne nabodama virkelig ikke skjule sporet etter sin aktivitet.
Hva var det som smalt? spurte jeg.
Se…Sekkene! Jeg skulle sjekke da smalt den ene, og så de andre etter! Inger, hva har du hatt oppi!?
Jeg? svarte jeg åpent. Ragnhild, det er min møkk på min tomt. Jeg tilsetter bare det kua lager.
Men hvordan det havnet i ditt drivhus, pent pakket i sekker, det er et spennende spørsmål.
Ragnhild sto der. Alt surret i hodet hennes. Sier hun min tilstår hun tyveri. Sier hun sin må hun rydde opp selv. Nå sto hun der, søkka både i møkk og skam.
Dette…dette er sabotasje! presset hun ut. Du prøvde forgifte meg!
Med naturlig gjødsel? Kanskje det er dårlig energi i ditt drivhus? Eller du har fått onde øyne? Du har jo selv sagt du har grønne fingre.
Tor kastet et blikk ut, fnyste i skjegget og forsvant for ikke å le høyt. Ragnhild grep hageslangen og spylte seg ren som om hun ville vaske bort hele den flaue hendelsen.
Vannet rant, men lukten satt i. Det var ikke bare såkalt hagearoma det var nederlagets duft.
Hele dagen gikk ryktene. Noen trodde på hjemmebrent-eksplosjon, andre på meteoritt. Ragnhild sa ingen ting bare vasket drivhuset i timesvis.
Hun måtte kaste ut alt og bytte jord konsentrasjonen ble for heftig, selv for de mest hardføre planter. Ingen kveldste på trappa på mange dager.
En uke senere bestilte jeg ny haug. Den ble tippet der som før. Da natta kom, ventet jeg lenge men ingenting. Ikke et knyst fra gjerdet, ikke et spadetak, ikke en eneste plastpose.
Gikk ut i hagen månen lyste over helt urørt haug.
Neste morgen snek Ragnhild seg forbi, dreide ansiktet vekk. Nå kjøpte hun gjødsel selv, pent pakket i butikkposer.
God dag, nabo! ropte jeg. Hvordan går det med paprikaplantene?
Hun stoppet, så på meg. Blikket var ikke skyldig bare lett skremt av kjemiens mysterier.
De vokser, svarte hun kort. Klarer meg fint uten din hjelp.
Supert! Oppskriften kjenner du jo nå, om du skulle trenge.
Hun freste lavt og forsvant. Jeg gikk inn og laget en god kopp svart kaffe.
Det var ingen skadefryd, ingen jubel. Bare en dyp ro ting var på plass igjen. Mitt var mitt, og ingen rørte det.
Grenser har ikke bare med gjerdets høyde å gjøre, men handler om tydelige erfaringer. Ikke rør andres, hvis du ikke er klar for konsekvensen.
Og tørrgjær? Det ligger det alltid i øverste hylle nå. Man vet aldri noen ganger kreves det en spesiell blanding for å lære å sette grenser.
