Det var en gang en eldre kvinne som hadde en liten hund. Sønnen hennes ga henne en svært kostbar og bitteliten hund, virkelig mikroskopisk. Etter hjerteinfarktet mammaen hans hadde gjennomgått, ville han muntre henne opp og vende tankene hennes bort fra sorgen. Og det hjalp!
Den gamle damen ja, for det var faktisk en gammel dame begynte å komme seg. Hun ble bedre for hver dag. Hun gikk spaserturer med sin lille Tiril, enten i et tynt, lyst bånd, eller bar henne i en egen veske over skulderen. Tiril kalte hun henne, fordi hun var så liten, som en liten dråpe regn. En usedvanlig kjærlig og snill hund, alltid leken og lydig.
En dag tok den gamle damen med seg Tiril ut på tur, da en bil stanset ved fortauet. En ung mann og en jente satt i bilen og sa hvor skjønn Tiril var, spurte høflig om de fikk klappe henne. Den gamle damen ville egentlig ikke la fremmede ta på hunden sin, men det føltes feil å si nei. Hun løftet Tiril opp mot bilvinduet, og straks grep jenta hunden gutten trykket gassen i bånn, og bilen forsvant bortover gaten i en fart.
Den gamle damen løp etter så godt hun kunne, hikstet og gråt. Hun snublet, falt hardt i asfalten, slo seg og besvimte. Nabokona så henne og ringte straks legevakten, som raskt tok henne til Ullevål sykehus.
Da sønnen hennes kom på besøk, lå hun stille og svak med blå lepper, og hvisket nesten uhørlig navnet til hunden sin. Gamle tårer trillet nedover kinnene hennes, og hun hvisket igjen og igjen: «Tiril»
Sønnen, vet dere, klarte å finne de unge menneskene. Naboene hadde husket bilnummeret og visste hvem de unge besøkte i det området. Sønnen tok kontakt med venner, venner med uniform og stjerner på skuldrene. De fant fort ut hvor bileieren bodde. Et ganske praktfullt hus, en av de flotte villaene på Vinderen, bilen en skinnende, ny Mercedes.
Sønnen dro dit. Han fikk døren opp til slutt, hvordan spiller ingen rolle. Og der der fant han Tiril. Hun var syk og elendig, hadde ikke spist eller drukket siden hun ble tatt fra matmoren, bare hulket og pep, og til slutt ble hun stille, bare små ynkelige stønn og hulk kunne høres.
Uansett, sønnen fikk med seg Tiril hjem. Detaljene spiller ingen rolle, men hjem kom hun. Tyvene var allerede lei henne; de hadde håpet hun skulle være morsom og gøyal, men fikk en syk og ulykkelig liten skapning som bare forstyrret og lagde søl.
Den gamle damen kom seg, heldigvis. Og det gjorde Tiril også. Nå går de tur sammen igjen, men alltid med varsomhet og trygg avstand til fremmede. Ser Tiril noe ukjent komme, hopper hun straks ned i vesken. Alt endte godt til slutt.
Jeg tenker ofte på det: Man skal ikke stjele andres lykke. Ikke den kjærligheten som kanskje er selve livsgrunnlaget for en annen. Noen har bare dette ene: en nær venn, en gammel bil, hagen med bærbusker, eller et førsteplass-diplom fra en betydningsløs konkurranse.
Det er denne bittelille gleden som holder et menneske oppe. Ikke ta det fra noen, ikke for moro skyld, ikke for nysgjerrighet. Stjålet lykke gir aldri glede, uansett hvor liten den er.
Det er faktisk mulig å knuse et menneske for noe mikroskopisk, men for ham var det alt. Sier de ikke at sjelen er bare et par gram tung? Men i den ligger hele vårt liv.
