Jeg er ikke her
Har du kjøpt denne tullete greia igjen? Gunnar plasserte posen på kjøkkenbordet så noe inni klirret. Jeg har sagt det før: ingen flere «Velur». Det er dyrt og helt unødvendig.
Inger Karlsen sto ved vinduet og så ut i bakgården. Der jaget nabojenta, kanskje sju år gammel, duer som fløy opp i en sky, samlet seg, og landet på asfalten som om ingenting hadde skjedd. Inger betraktet dem, og kom ikke på sist hun hadde kjøpt noe bare for seg selv. Uten grunn, bare fordi hun hadde lyst.
Det er en håndkrem, Gunnar. Tre hundre og nitti kroner.
Tre hundre og nitti er akkurat tre hundre og nitti. Har du sluttet å regne, eller hva?
Hun svarte ikke. Hun snudde seg, tok ut posen, fant frem en liten krukke med gyllen lokk og satte den i vinduskarmen ved siden av pelargonien. Den hadde ikke blomstret på lenge. Inger hadde tenkt at det sikkert var noe galt, men aldri fått somlet seg til å finne ut hvorfor.
Inger. Jeg snakker til deg.
Jeg hører deg, Gunnar.
Hun gikk ut på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet, funderte på hva hun skulle lage til middag. Hun hørte de tunge skrittene hans bak seg, så døren til kontoret smalt igjen. Hun trakk pusten ut.
Hun var femtiåtte år. Bodde i Stavanger, i en treroms leilighet på Byhaugen, gift med Gunnar Magnussen i tjueni år. De hadde en voksen sønn, Espen, som bodde i Trondheim og ringte på søndager, med noen søndager av og til. De hadde hytte ute på Jæren, en bil som bare Gunnar brukte, og jobben hennes på det lokale biblioteket, hvor Inger hadde vært overbibliotekar i atten år.
Livet var der. Ingen kunne ta fra henne det.
Hun fant frem kyllingfileten, la den på fjøla, fant frem kniven. Nabojenta var gått, duene hadde spredt seg. Bakgården var tom, grå, med tistler som presset seg opp gjennom sprekkene i asfalten.
Inger merket at hun sto med kniven i hånden, men ikke kuttet. Hun bare sto.
Hun la fra seg kniven, gikk til vinduet, åpnet kremen. Lukten var mild, et hint av blomster. Hun smurte litt på håndbaken, gned det inn. Huden tok imot, som om noen holdt hånden hennes et lite øyeblikk.
Inger skrudde lokket på og gikk for å skjære opp kyllingen.
Kvelden gikk som vanlig. Gunnar spiste i stillhet, så på nyhetene, la seg. Inger satt lenge på kjøkkenet med en kopp te som var blitt kald for lenge siden, og bladde tankeløst i et gammelt hagetidsskrift.
Neste morgen kom hun til biblioteket og fant Lise Nygaard mellom tidsskriftshyllene, gråtende.
Lise, hva har skjedd?
Lise var tre år eldre enn Inger, hadde jobbet på biblioteket lengst, kjente plasseringen på alle bøkene. Inger hadde aldri sett henne gråte.
Det er ingenting, Lise tørket vekk tårene og fant frem lommetørkleet. Beklager. Bare noe personlig.
Fortell hvis du vil.
Det er ikke noe særlig å fortelle. Lise snytte seg. Dattera mi ringte i går. Hun sa, mamma, du har blitt gammeldags. Sa det rett ut. Gammeldags.
Hvordan da?
Jeg ga henne råd om hvordan hun kunne snakke med mannen sin, på min måte, sånn som jeg mener er menneskelig. Hun svarte at mine råd var fra forrige århundre, at jeg ikke forstår hvordan folk er nå. Lise ristet lett på hode og la på plass en bunke blader. Kanskje hun har rett.
Nei, det har hun ikke, sa Inger.
Hvordan vet du det?
Inger fant ikke noe svar. De sto ved siden av hverandre i en stillhet som luktet papir og gammelt tre før de gikk til hver sin avdeling.
Etter lunsj gikk Inger ut. Det var frisk april, kaldt men solrik, hun satte seg på en benk i parken ved siden av og lukket øynene. Det oransje lyste gjennom øyelokkene. Hun tenkte på Lise, på Lises datter og ordet «gammeldags».
Så tenkte hun på seg selv.
Inger Karlsen, født Jensen, kom til verden i Stavanger i 1966. Hun tok lærerutdanning ved universitetet, norsk og litteratur. Giftet seg sent, etter datidens målestokk 29 år gammel. Gunnar var ingeniør, alvorlig, virket solid. Ett år senere kom Espen. Inger gikk ut i permisjon, kom tilbake deltid, hentet moren hjem da henne ble syk, før hun igjen jobbet fulltid. Livet gikk sin gang. Forsiktig, uten store utslag.
Et sted underveis var noe blitt borte, noe hun ikke kunne sette navn på. Hun visste det var der. Og hadde vært borte lenge.
Hun åpnet øynene. Overfor benken sto et plommetre i blomst, hvite knopper, uvirkelig skjøre. Inger tenkte at hun ikke hadde tegnet på mange, mange år. På universitetet tegnet hun. Bare for seg selv, med pastellkritt. Senere ble det aldri tid, og så glemte hun det.
Hun tok opp mobilen og ringte sønnen. Espen svarte på tredje ring, stemmen hans avslørte at han var opptatt.
Mamma, hei. Alt bra?
Bra. Ville bare høre stemmen din.
Jeg er midt i et møte nå, kan jeg ringe deg senere i kveld?
Selvfølgelig. Ring meg.
Han ringte ikke. Også det var blitt vanlig.
Inger gikk tilbake til biblioteket, jobbet til seks, kjøpte brød på veien hjem, og tenkte mens hun gikk at hun har tråkket akkurat samme strekningen i atten år, hver eneste hverdag kjente hver stein, hver sving.
Hjemme var Gunnar allerede der. Satt med PC-en, leste noe. Hun tok av seg yttertøyet, gikk ut på kjøkkenet.
Skal du ha kveldsmat?
Senere.
Hun satte på vann, tok ut suppen fra kjøleskapet. Mens den varmet, kikket hun på håndkremen i vinduskarmen. Krukken var liten, fin. Gunnar hadde muligens rett. Tre hundre og nitti kroner. Hvorfor det?
Men lukten… den var god.
Hun lot krukken bli stående.
To uker gikk. Ingenting ekstraordinært skjedde, dagene forløp i sitt faste mønster. Så dukket Silje opp på biblioteket.
Inger registrerte henne umiddelbart. En kvinne på omtrent førtifem, med et kirsebærrødt frakk, kort hår, rank holdning. Hun gikk til skranken og sa hun gjerne ville låne bøker om psykologi, og kanskje også noe om akvarell.
Akvarell? gjentok Inger.
Ja, jeg holdt på litt da jeg var barn. Tenkte å prøve igjen.
Inger skrev ut lånekortet, viste henne hyllene. Silje beveget seg sikkert mellom reolene, tok ut bøker, bladde raskt, satte inn igjen, tok noen med seg. Inger betraktet henne i sidesynet og merket at det var noe spesielt med denne kvinnen. En slags ro og styrke. Hun hadde ikke behov for å tilhøre noen, hun var seg selv nok.
Etter en halvtime kom Silje bort med to bøker og spurte:
Leser du selv noe av dette?
Hun nikket mot psykologi-hyllen.
Av og til.
Har du jobbet her lenge?
Atten år.
Silje så undersøkende på henne. Ikke vurderende, men lyttende.
Det er lenge, sa hun til slutt.
Ja.
Liker du det?
Inger nølte litt. Spørsmålet var enkelt, men svaret… ikke like enkelt.
Jeg liker bøkene. Menneskene også. Jeg er blitt vant til stedet.
Vant, gjentok Silje, smakte på ordet. Skjønner.
Hun tok bøkene og gikk.
Neste uke kom Silje tilbake, leverte en bok, spurte om mer akvarell-litteratur. Inger fant en tynn bok med flotte illustrasjoner, foreslo den. Silje takket ja, og spurte brått:
Har du lyst til å prøve?
Hva mener du?
Tegne. Jeg går på et lite akvarellkurs på lørdager. Vi er bare en liten gruppe, avslappet stemning. Du kunne jo kommet?
Inger hadde nesten bestemt seg for å si nei. Munnen var åpen, men så sa hun:
Hvor da?
Silje skrev adressen på en lapp. Kunstrom «Lyset», Bankgata 14, lørdag klokken elleve.
Hele kvelden så Inger på lappen hun hadde puttet i forkleet, så la hun den i vinduskarmen ved siden av kremen. Gunnar spurte ikke. For ham handlet hennes verden stort sett om økonomi og praktisk drift.
Fredag kveld nevnte hun under middagen:
I morgen går jeg på et kurs. Tegning.
Gunnar så opp fra maten.
Hvor hen?
Bankgata. Akvarell. En venninne fra biblioteket.
Og hvor mye koster det?
Jeg har ikke spurt ennå.
Jaja. Bare gå, om du ikke har annet å gjøre.
Inger så på ham. Han så ikke tilbake, bare spiste. Han sa alltid sånne ting, «om du ikke har noe bedre å gjøre», «hva skal det være godt for», «hva koster det»…
Greit, sa hun. Jeg går.
Neste morgen stod hun opp åtte, vasket seg, tok på grå genser og mørkeblå bukse. Hun så seg i speilet, for første gang på lenge ordentlig. Ikke bare i forbifarten, men virkelig så. Ansiktet var ikke ungt, men ikke stygt. Gråblå øyne, våkne. Håret var blitt grått, men fortsatt tykt. Hun la en hånd på det, forsøkte å sette det opp på en annen måte. Så åpnet hun kremen, smurte inn hendene, litt på halsen.
Hun gikk ut døra klokken ni, i god tid.
Kunstrom «Lyset» lå i andre etasje i et gammelt hvitmalt hus, med store vinduer og lyse treplanker i gulvet. Inger gikk opp trappen og banket på.
Silje var allerede der. Og fire andre kvinner, i ulike aldre, og en mann rundt femti, kraftig, rutete skjorte. De satt rundt et langt bord, foran hvert satt glass med vann og ark.
Inger! Silje vinket. Hyggelig at du kom!
Inger satte seg ved siden av. Lederen, en ung kunstner ved navn Åse, forklarte at de denne dagen skulle male en syrin-kvist. Inger løftet penselen, og hånden skalv. Ikke av nervøsitet, bare uvant.
Ikke tenk på resultatet, sa Åse. Tenk på vann og farger. Ingenting annet.
Inger trakk penselen over arket syrenlilla spredte seg ut i det våte papiret, blandet seg med blått. Hun prøvde igjen, og igjen. Fargen gikk ikke alltid dit hun ville, men det var fascinerende i seg selv. Ved siden av henne rynket Silje pannen konsentrert. Mannen i rutete skjorte brukte en bitteliten pensel og så stadig mer misfornøyd ut.
Etter en time betraktet Inger sitt ark. Det lignet ikke en syrin-kvist. Men det var noe levende der noe hun selv hadde laget.
Nydelig, sa kvinnen på andre siden av bordet, hun het Gerd.
Det synes jeg ikke, sa Inger usikkert.
Men jeg synes det. Det er stemning i det.
Inger så på arket igjen. Kanskje det.
Etterpå foreslo Silje en kaffe på hjørnet. Inger ble med. De satte seg ved vinduet, bestilte kaffe, og Silje spurte rett ut:
Likte du det?
Ja. Det var uventet.
Det kunne jeg se på deg. Du har det blikket iblant. Som om du ser noe, men ikke tør se rett på.
Inger svarte ikke. Etter en stund spurte hun:
Har du bodd lenge i Stavanger?
Bare tre år. Kom fra Bergen etter skilsmissen.
Det må ha vært vanskelig?
Først. Så ble det bedre. Så ble det interessant.
Interessant?
Ja. Det å leve alene. Jeg visste ikke mye om meg selv. Hun smilte åpent. Er du gift?
Tjue ni år.
Er det bra?
Inger rørte i kaffen hun ikke trengte å røre.
Det kommer an på dagen.
Silje nikket, og lot det bli med det. Hennes empati lå der i at hun ikke presset.
Hjemme igjen så Gunnar på fotball, spurte ikke hvordan det hadde gått. Inger varmet suppe, spiste alene, satte bildet med syrin-kvisten opp på kjøkkenveggen ved siden av pelargonien.
Pelargonien så ut til å være mer levende enn forrige uke. Inger myste. En liten rød knopp hadde dukket opp. Den hadde hun ikke lagt merke til før.
Neste lørdag gikk hun på kurs igjen, og igjen. Silje kom hver gang, og snart pratet de alltid etterpå først en halvtime, så lengre. Inger fortalte om biblioteket, bøkene, menneskene. Silje om sitt bokholder-jobb i et byggefirma, om Bergen, om datteren som bodde der og lærte engelsk.
En dag spurte Inger:
Føler du deg aldri ensom her?
Av og til. Men det er en annen ensomhet, ikke som før.
Hvordan da?
Silje la hendene i fanget.
Før var jeg sammen med noen, men følte meg likevel alene. Den følelsen… det er den verste ensomheten. Nå er jeg alene, men ikke ensom. Skjønner du?
Det gjorde Inger. Hun sa det ikke høyt, men et indre isflak begynte å sprekke opp, sakte, men uunngåelig.
I mai skulle biblioteket ha et arrangement for bydelen. Leder, Marit, samlet de ansatte.
Noen idéer?
Stillhet. Inger var også stille, men noe rørte seg inni henne.
Hva med noe om kvinner? sa hun.
Blikkene vendte seg mot henne.
Kvinner hvordan da? spurte Marit.
Om livene deres. Ikke litterært, men ekte historier. Kvinner i bydelen, forskjellige aldre, forteller om hva som har skjedd, hva som har endret seg. Hverdagslig, ikke svulstig. De kan vise frem noe de lager tegninger, strikking, keramikk…
Rommet var stille.
Uvanlig, sa Marit.
Men levende.
Noen som kan ta ansvaret?
Jeg, sa Inger. Hun ble selv litt overrasket over hvor bestemt hun hørtes ut.
Marit så granskende på henne.
Ok, Inger. Da prøver vi.
Først ringte hun Silje. Silje lo.
Jeg er med. Spør Gerd, hun lager keramikkfigurer.
Gerd var seksti, pensjonert, laget små fugler i keramikk og solgte på markeder noen ganger. Inger ringte Gerd sa ja med en gang, bare hun slapp å prate så lenge.
Inger satte sammen programmet, satt oppe om kveldene når Gunnar var på kontoret. Det var en ny følelse: ikke bare å vedlikeholde, men å skape.
En kveld kom Gunnar ut på kjøkkenet:
Hva skriver du?
Arbeid. Forberedelser til arrangementet.
Bibliotekting igjen.
Ja.
Han helte opp et glass vann.
Du har alltid noe på gang for tiden.
Er det feil?
Han trakk på skuldrene.
Middagen var kald i dag.
Beklager. Jeg var opptatt.
Han gikk. Inger så etter ham. Han nevnte alltid kald mat, aldri at hun så friskere ut, eller at hun var gladere. Bare middag.
Kvinnekvelden ble satt til tredje lørdag i juni. Hun fikk med fire kvinner, blant annet Silje og Gerd. Femte ble Vibeke, pensjonert geograf, som skrev dikt. Sjette, Åse fra akvarellkurset, den yngste.
Inger laget plakater, sendte inn til bydelsavisen, var redd ingen kom. Men det gjorde de over tretti stykker, fleste kvinner, i ulik alder. Hun åpnet kvelden kort, ønsket velkommen, ga ordet til Gerd.
Gerd fortalte om overgangen til pensjonistliv om å føle seg overflødig, før hun fant keramikk. «Jeg oppdaget at jeg har hender ennå,» sa hun. Folk lo vennlig.
Silje fortalte om å begynne alt på nytt i førtiårene. «Jeg var redd, men det var ikke det nye jeg fryktet, men det velkjente,» sa hun. Inger bestemte seg for å huske de ordene.
Vibeke leste to dikt. Stemmen skalv, men stabiliserte seg. Publikum klappet.
Etterpå hjalp Inger og Lise til med rydding.
Du er flink med folk, Inger. Alltid vært det, men aldri innrømmet det selv, sa Lise.
Inger la et glemt skjerf på knaggen og tenkte at Lise nok hadde rett, og at det var både godt og litt vondt. Hvorfor hadde det tatt atten år?
Hjemme sov Gunnar allerede. Inger stelte seg stille, gikk på kjøkkenet og drakk et glass vann. På vinduskarmen sto kremen og akvarellen. Pelargonien blomstret skarpere, rødere enn noen gang.
Hun smurte kremen langsomt inn, så på pelargonien og tenkte på Silje. «Redd for det vante, ikke det nye.»
Morgenen etter spurte Gunnar:
Hvordan gikk det i går?
Veldig bra. Det kom mange folk.
Fikk du spist noe?
Vi hadde te.
Te er ikke mat. Han kikket i mobilen.
Inger tok koppen og gikk ut på balkongen. Tidlig morgen, tom bakgård, det luktet friskt, våt bjørk. Hun sto der og tenkte at Gunnar viste omsorg på sitt vis, slik han alltid hadde. I nesten tretti år hadde hun latt formen forveksles med innholdet uten å merke da innholdet forsvant, eller kanskje aldri helt var der.
Hun visste ikke svaret. Hun begynte så smått å se rett på det.
I juli ringte Espen ikke på en søndag, men midt i uka. Uvanlig.
Mamma, hvordan har du det?
Fint, vennen. Har det skjedd noe?
Nei da! Det er bare… Silje har funnet meg på Facebook, skrev at du arrangerte kvinnearrangementer, at det var kjempefint. Det hadde jeg ikke fått med meg.
Du spurte jo aldri.
Stillhet.
Mamma, unnskyld. Det burde jeg gjort. Fortell.
Og Inger fortalte: Om kurset, om Gerd og fuglene, om Vibeke og diktene, om alle som kom. Espen hørte på uten å avbryte.
Du er rå, mamma. Vet du det?
Takk.
Har du gjort sånt lenge?
Nei. Første gang.
Skulle ønske du begynte tidligere.
Det skulle jeg også.
Lenge sto hun og så ut vinduet etter telefonen. Bakgården badet i juli-sol, to gutter sparket fotball.
I august kom Espen på besøk i fire dager. Han lignet faren fysisk, men hadde arvet noe mer lyttende fra henne. Han hadde med mat, satt med ved bordet og lyttet til alt hun hadde på hjertet.
En morgen, da Gunnar var på hytta, sa Espen:
Du har forandret deg.
Hvordan da?
Vanskelig å forklare. Det er som om du… har blitt mer.
Det gir mening.
Er du glad?
Inger holdt koppen tett.
Ja. Men det er litt skremmende.
Hvorfor det?
Når man ser seg selv tydeligere, ser man alt annet tydeligere også. Det er ikke alltid så lett.
Espen nikket.
Ser pappa det?
Han merker den kalde middagen, svarte Inger med et skeivt smil. Beklager. Det var slemt å si.
Kanskje ærlig? sa Espen rolig. Har dere snakket om det du trenger?
Inger så ut august sol og gult gress.
Jeg er ikke god på sånt, svarte hun stille.
Prøv.
Espen dro. Inger redde opp gjestesengen og tenkte på «prøv». I tjue ni år hadde hun ikke prøvd med å si det viktigste rett ut bare tingene rundt. Fordi det føltes tryggere. Fordi Gunnar hadde blikket som stoppet slike samtaler.
I september kom Marit og fortalte at kommunen ønsket å utvide kvinneprosjektet og at Inger burde være ansvarlig.
Det gir mer arbeid, men vi kan se på lønna, sa hun.
Jeg sier ja.
Marit smilte forsiktig.
Du har forandret deg i sommer. Til det bedre.
Inger så på lesesalen, på reolene, bordene, vinduene med sol inn. Atten år. Og nå, først nå, følte hun at stedet var hennes, ikke bare noe hun befant seg i.
Hjemme merket Gunnar at hun stadig var senere hjemme, at hun dro tidlig lørdager, at hun hadde fått venner han aldri hadde møtt.
Hvem er denne Silje da?
Venninnen min.
Når fikk du deg venninne?
Siden februar. Møttes i biblioteket.
Og så møtes dere hver uke?
Nesten.
Gunnar så på henne. Det lå noe nytt i blikket hans ikke ergerelse, men forvirring. Inger skjønte at hun aldri før hadde sett ham slik.
Jeg forbyr deg ikke noe, sa han nølende. Det er bare uvant.
Hva da?
At du har så mye på gang.
Inger satte seg overfor. For første gang på år så hun på ham nesten som på en fremmed.
Gunnar, er du glad for at jeg gjør mer enn bare husarbeid og jobb?
Han tenkte seg om.
Jeg vet ikke. Kanskje.
Kanskje?
Jeg sier jo det føles bare rart. Du var jo alltid her. Nå er du overalt.
Jeg har ikke reist, jeg er her.
Du er her, men annerledes.
Gunnar satt med ryggen til, skuldrene hadde sunket med årene. Han var seksti én. Hun hadde ikke sett ham eldes, før nå.
Når snakket vi sist, om noe annet enn middag eller bil? spurte hun.
Men vi snakker jo?
Om hva da?
Han svarte ikke. Så ut av vinduet.
Nettopp, sa Inger.
November kom med kulde og det store arrangementet. Inger forberedte alt, Silje hjalp, de møttes flere ganger i uka, enten på en kafé, på biblioteket, eller bare en spasertur langs Byfjorden.
En ettermiddag, på stien mellom de gamle sjøhusene, sa Inger:
Jeg skjønner ikke hvordan jeg levde før.
Du levde, svarte Silje.
Men det føltes som om jeg bodde langt inne i meg selv. Hvorfor gjorde jeg det?
Det handler ikke om hvorfor, men om at det bare ble sånn.
Men det kan være annerledes.
Selvsagt. Silje stoppet, så på fjorden; mørkeblå, vinterlig vakker. Men annerledes starter når det starter. Ikke før.
Jeg er femtiåtte.
Ja vel?
Det er sent.
Mener du det? Du er ikke mer enn du er. Jeg kjenner folk på trettifem, allerede ferdige med seg selv lever som museumsgjenstander. Men du, du begynner nå. Synes ikke det er for sent. Jeg tror det er riktig tid.
Inger fulgte blikket mot en slepebåt langt ute.
Jeg maler hver uke. Allerede ni måneder nå.
Jeg vet.
Og i dag skrev jeg teksten til arrangementet, min egen tekst. Ikke mal for innledning.
Jeg har lest den.
Den er bra.
Den er levende. Det er bedre enn bare bra.
Arrangementet i november kom. Over sytti mennesker. Lekre bilder og dikt. Inger åpnet kvelden, leste sin tekst. Hun snakket om hvordan alle kvinner bærer på sitt eget og at det aldri er for sent å se, eller å begynne. Hun snakket ikke belærende, men som én som hadde erfart alt sammen selv nysgjerrig, ydmyk.
En eldre kvinne, ført av datteren, kom bort etterpå. Hun het Borghild og var åtti-tre.
Kjære deg, snakket du om meg?
Jeg snakket om alle.
Neida. Du snakket om akkurat meg. Jeg broderte før, men gav meg. Men i dag tenkte jeg, kanskje skal jeg prøve igjen. Skjønner du hvor rart det er? Åtti-tre år!
Det er ikke rart.
Er du sikker?
Ja.
Borghild ble ført vekk av datteren sakte, men ikke tomhendt, men løftet.
Desember gikk stille. Inger ledet nå selv en liten lesesirkel, hver onsdag, seks-syv faste, mange gode diskusjoner.
Hjemme var det spent. Gunnar var stille, lukket seg mer. Inger sluttet å vente på at han skulle ta initiativ. En kveld gikk hun inn til ham.
Gunnar, jeg må prate med deg.
Ja vel.
Ikke sånn, hun satte seg ved stolen hans. Ordentlig.
Han la fra seg boka.
Hva gjelder det?
Ingenting har hendt. Men jeg vil si noe jeg aldri har sagt. Eller aldri turt si før.
Han var spent.
Jeg har levd lenge som om jeg nesten ikke finnes. Gått på jobb, kokt supper, gjort alt som skal til. Men på innsiden var jeg nesten borte. Og jeg vet det er mye min egen skyld, jeg tillot det. Men også fordi vi var sånn, sammen.
Gunnar så på hendene sine.
Vil du skilles?
Jeg vet ikke. Jeg vet bare at vi må prate. Snakke skikkelig. Jeg trenger at du ser meg. Ikke bare maten, ikke klærne. Meg.
Stillhet. Snøen falt utenfor vinduet.
Jeg kan ikke sånt, Inger, sa han lavt. Jeg har aldri lært.
Jeg vet. Jeg anklager deg ikke. Jeg bare vil prøve. Og vil vite om du vil det også.
Han svarte ikke med en gang. Så ut. Så på henne.
Du har forandret deg mye i år.
Ja.
Jeg forstår deg ikke alltid.
Jeg vet.
Men jeg vil ikke at du skal… forsvinne. Hverken fra huset… eller fra meg.
Hun så på ham rusten, forvirret, eldre enn før.
Da prøver vi, sa hun. Jeg lover ikke det blir lett. Men la oss prøve.
Januar kom, med klar luft og stormende hav. Inger gikk på biblioteket, ledet grupper, malte lørdager. Flere arbeider, noen hos Silje, noen hengte hun på kjøkkenet. Pelargonien blomstret enda mer, hun hadde endelig funnet ut hva den trengte; større potte.
Silje dukket opp sjeldnere, problemer på jobb, men de vek ikke fra kontakten.
En kveld ringte Silje.
Alt fint? spurte Inger.
Faktisk mer enn fint. Stemmen glad. Jeg har fått tilbud om jobb i Bergen. Gode penger, datteren er der. Jeg vurderer det.
Inger var stille.
Vil du reise tilbake?
Jeg vet ikke. Du, Inger… si hva du mener.
Jeg tror du har bestemt deg, du må bare si det høyt for deg selv først.
Stillhet, ikke lenge.
Ja. Kanskje.
Hva er du redd for?
At jeg savner dere. Lesesirkelen, Gerd, deg.
Vi forsvinner ikke.
Bergen er langt fra Stavanger.
Silje. Husker du hva du sa? Høsten, på brygga.
Hva da?
«Forandring skjer når den skjer.»
Silje lo varmt.
Jeg var klok da.
Du er det ennå.
Inger… kan jeg spørre deg noe, helt ærlig?
Ja.
Er du lykkelig?
Inger så på pelargonien, kremkrukken, bildene, og den tomme boken.
Jeg har blitt meg selv, svarte hun. Det betyr mest.
Er det svaret?
Ja.
Da gleder jeg meg for deg.
Og jeg for deg.
Hva gjør du hvis jeg reiser?
Inger så på den tomme siden i boken.
Jeg fortsetter, svarte hun.
Gjennom livet, enten man er fem eller femtiåtte, finnes det alltid flere muligheter til å begynne på nytt. Det gjelder bare å tørre å se seg selv, og våge å ta imot forandringen når den banker på.
