Den siste ønsket
«Nei, jeg kommer ikke hjem igjen» sukket Eirik tungt, mens smerten vred kroppen hans. «Og Ingrid ser jeg aldri mer. Jeg hadde jo tenkt å fri til henne. Jeg rakk det aldri Hvorfor måtte nettopp dette skje meg?»
Ikke vær så redd, smilte sykepleieren milt da hun så hvor blek den unge mannen var idet han ankom med ambulansen. Dette ordner seg, skal du se.
Jeg tviler hvisket Eirik.
Så ble han liggende, taus og med skrekk i blikket, mens han ble gjort klar for operasjon.
*****
Eirik hadde aldri vært særlig begeistret for sykehus.
Siden han var liten gutt på Lillehammer, hadde han fryktet både nåler og hvite frakker verken leger eller sykepleiere hadde for vane å si unnskyld etter blodprøver og vaksiner som satte spor i både kropp og sjel.
«Nei, nå må du ikke være så pysete, Eirik!» smilte sykepleieren mens hun stakk ham i fingeren. «Du skal jo straks begynne på skolen, og da kan du ikke gråte sånn!»
Men Eirik gråt likevel. Prøvde å vri seg løs, hulket, og skammet seg egentlig ikke. Det var ikke skam det var smerte og urettferdighet.
På vei hjem fra helsestasjonen stotret han alltid det samme til moren: at han aldri, aldri skulle sette sine ben på et legekontor igjen.
«Jeg dør heller!» erklærte han bestemt.
Kjære deg! svarte moren, med en tålmodighet som bare mødre har. Legene vil jo bare hjelpe oss så vi holder oss friske. Det er ikke farlig.
«Ja, men la dem stikke seg selv, da!»
Det kan vel tenkes du nå skjønner hvordan det føltes for Eirik da han senere ble dratt – nærmest i sjokktilstand inn til tannlegen og fikk trukket ut en tann? Han hylte så det kunne høres fra gata, selv gjennom doble vinduer i vinterkulda.
Ikke rare minner, akkurat.
Siden den gang har Eirik gjort sitt ytterste for å holde avstand til alt som hadde med helsevesen å gjøre.
Men lykken varer sjelden evig, og skjebnen ville det slik at Eirik til slutt likevel havnet på Gjøvik sykehus med akutt blindtarmbetennelse.
Smertene knakk ham, og Ingrid som Eirik egentlig samme kveld skulle ut på restaurant med hadde ikke annet valg enn å ringe 113.
Det går over, stønnet Eirik.
Hører du ikke hvor ille det er? Det kan godt være blindtarmen, akkurat som jeg fikk. Vi må av gårde nå!
Så havnet Eirik altså, nærmest mot sin vilje, på Akuttmottaket. Du kan jo forestille deg hvordan han følte det…
Bare tanken på at kirurgen snart skulle «rote rundt inni ham» gjorde ham uvel. Da to dystre portører trillet forbi med en taus båre og en pasient med et blekt laken over seg, ble Eirik grepet av ytterste håpløshet.
«Dette er slutten» tenkte han med panikk i kroppen. «Ingrid får jeg aldri se igjen. Jeg som bare ville fri. Men rakk det ikke… Var dette alt?»
Ikke mist motet, smilte sykepleieren varm til ham. Dette er en enkel operasjon, og du kom i god tid. Hadde du ventet, kunne det blitt alvorlig.
Det viste seg å stemme. Operasjonen gikk etter planen uten komplikasjoner og for første gang på mange år hadde Eirik faktisk ingenting å klage på etter et sykehusbesøk.
De la ham i narkose da han våknet var alt det skumle overstått. Han fikk en enkel seng på en tosengsrom, og så sov han en dyp, god søvn gjennom hele natten, bare avbrutt når infusjonen skulle byttes.
Neste morgen…
…våknet Eirik av lyden av en eldre mann på naborommet. Eirik irriterte seg straks: «Nei, nå begynner han nok om livet sitt Det orker jeg ikke!»
Han hadde ikke lyst til å prate med noen. Ville bare ha ro. Der på sykehuset, den morgenen, sendte han bare en melding til Ingrid om at alt var bra. Så la han mobilen under hodeputen og ble liggende og tenke på hvorfor han i det hele tatt måtte havne her akkurat nå.
I over et år hadde han og Ingrid vært samboere. Han hadde ordnet bord på en trivelig restaurant, snakket med musikerne om å spille Ingrids yndlingsvise, og servitøren skulle overraske med dessert og en liten eske med en ring.
Alt skulle bli så fint…
Men i stedet lå han i en sykehusseng vis-á-vis en fremmed, gammel mann.
Men til Eiriks overraskelse var ikke denne pensjonisten masete han nikket god morgen, og snakket ellers mest for seg selv mens han prøvde å ringe noen. I flere timer forsøkte han å ringe, helt til det gamle telefonbatteriet ga opp.
Laderen hadde han visst glemt og ingen på personalet hadde en slik gammel kontakt liggende.
Da tårene plutselig trillet sakte nedover kinnet på den eldre mannen, fikk Eirik dårlig samvittighet. Det måtte jo være noe alvorlig og her lå han og irriterte seg!
Etter noen minutter satte Eirik seg opp på sengekanten og spurte forsiktig om alt sto bra til.
Klarer ikke ringe sønnen min, svarte den gamle lavmælt.
Vet ikke sønnen din at du er på sykehus? undret Eirik.
Jo, de ringte ham her fra sykehuset da jeg ble lagt inn. Men han vil lære meg en lekse. Vi kranglet for et halvt år siden, like før jeg fylte sytti. Han ville ha meg inn på eldrehjem, så han kunne selge huset mitt det ville ikke jeg. Ikke mest for huset.
Så fortalte den gamle om hvordan han hadde havnet på sykehus med hjerteflimmer. Legene hadde stabilisert det, men han måtte opereres om to dager.
Men jeg tviler på at jeg når så langt, smålo han trist.
Tullprat! Sa Eirik bestemt. Legene holder deg på beina! Jeg ble selv operert i går, og er nå oppe og hopper.
Den gamle humret bare, men påpekte ikke forskjellen på blindtarm og hjerte.
Jeg har bare en hund tilbake, fortsatte han plutselig. Bamse. Han er alene ute. Jeg vil så gjerne at sønnen min tar seg av ham om jeg ikke klarer meg. Naboene har nok med sine dyr, og nye eiere må han få. Ikke gratis, selvsagt sønnen min arver jo huset uansett. Alt rettferdig. Men han nekter å ta telefonen til og med da sykepleieren ringte sa han nei. Sånn er han, min sønn.
Ja ja… mumlet Eirik tankefullt.
Er bare så redd for Bamse. Hvem bryr seg om ham? Hvordan skal han klare seg?
«Merkelig fyr», tenkte Eirik først. Operasjon om to dager, og alt han er opptatt av er en hund?
Men da han fikk høre om hvordan Bamse dukket opp i gamlingens liv, forandret han oppfatning.
Jeg fant ham på min egen bursdag for et halvt år siden, fortalte den gamle. Sønnen min gratulerte ikke engang, og jeg har ikke flere slektninger. Kona, Gud ha henne, døde for fem år siden. Men kvelden før så jeg henne i drømme, gående med en hund i bånd. Hun smilte. Hunden ville til meg. Og dagen etter, mens jeg handlet, satt det en stakkars hund fastbundet til et rekkverk. Jeg spurte rundt, men eieren kom aldri. Da regnet det, og var kaldt. Så jeg bare måtte ta ham med meg. Jeg tenker jo det var min kones gave til meg.
Ja, hvem vet, nikket Eirik.
I uker etterpå lette jeg etter eieren, men ingen meldte seg. Og jeg er glad for det. Bamse er blitt mer enn bare en hund. Han er meningen med livet mitt nå.
Den kvelden lå Eirik og tenkte lenge på hunden og på den gamle mannen som sønnen aldri ringte tilbake til. Hvor kan du være så hard?
Han drømte senere om Bamse: en liten, forlatt hund, vandrende ensom i en gate med triste øyne, lette han forgjeves.
Eirik selv fulgte etter. Han ante ikke hvorfor, han bare følte at han måtte.
Så våknet han brått av at den gamle gispet etter luft, holdt seg til brystet og hørtes ut som han var på vei ut av denne verden.
Skal jeg ringe etter sykepleier? ropte Eirik og løp bort.
Nei, vent Kan du ikke heller ringe sønnen min, Sindre? Nummeret står på lappen der på nattbordet. Si han bør komme om han kan jeg vil si farvel. Og klarer han ikke, så må han love å ta Bamse. Jeg kjenner det nå: jeg ser ikke hunden min mer. Men jeg vil dø i fred om jeg bare vet at han får det godt.
Eirik nølte, men grep telefonen med skjelvende fingre og tastet nummeret, skrevne med stor, litt krokete håndskrift.
Hallo, det er Sindre? Hei, jeg er Eirik deler rom med faren din på sykehuset
Eirik innså plutselig at han egentlig aldri hadde fått med seg navnet på romkameraten. De hadde jo snakket om alt mulig en hel dag!
Hans Arnesen heter jeg… hvisket den gamle.
Jeg ringer om Hans Arnesen, sa Eirik. Han har fått det dårligere. Han håper du kan komme.
Er han på vei ut? spurte Sindre tørt. Er han fortsatt på Gjøvik sykehus, der var det vel?
Ja, rom 314, tredje etasje.
Eirik ga også gateadressen, la mobilen på senga og skjøt ut i gangen etter nattsykepleieren. Hun satt halvt sovende ved vaktbordet.
Etter noen anstrengte forklaringer løp han tilbake.
Hvordan går det, Hans? Nå henter hun legen vår. Hold ut, vær så snill. Sønnen din lovet å prøve å komme. Hører du, Hans? Ikke lukk øynene nå…
Hjertet til Hans Arnesen sluttet å slå før legen rakk frem til sengen. Legen bekreftet dødsfallet kort og kontant, og omtrent tjue minutter senere kom portørene og trillet Hans kropp ut fra rommet samme type scene Eirik hadde sett noen døgn tidligere.
*****
Faren din døde nærmest i armene mine, sa Eirik lavt da Sindre kom neste dag.
Det er vel like greit, svarte Sindre knapt. Det er bedre slik. Hadde han blitt pleietrengende, hadde jeg aldri hatt tid. Jeg har både familie og arbeid… Godt det gikk fort.
Hans Arnesen ba innstendig om at du skulle ta vare på Bamse, hunden hans, la Eirik til.
Åja, den bikkja, ja. Skal tenke på det. Men, altså jeg trenger ikke noen hund. Det var jo den alene han ikke ville inn på eldrehjem for. Prøvde forklare han at han ville få bedre stell der men hørte han? Nei…
Det var det aller siste din far bad deg om, sa Eirik alvorlig. Nå får du også huset hans. Kan du ikke bare vise ham den respekten?
Sindre så uleselig på Eirik, svarte ikke. Han tok farens gamle mobil og lappen med nummeret fra nattbordet og gikk uten så mye som et farvel. Bare en hard lukking av døra.
Eirik ble liggende og stirre i taket. Han syntes så synd på gamle Hans Arnesen. Sytti år, riktignok men noen lever jo til de blir hundre. Han kunne levd lenger, om ikke skjebnen hadde ville det annerledes. Underlig er det, hvordan godlynte mennesker ofte får en ensom slutt og hvordan en god hund blir stående alene tilbake.
«Tviler på om Sindre skjønner ansvaret,» tenkte Eirik dystert. «Han selger sikkert huset og overlater Bamse til seg selv. Kanskje naboene gir ham mat… eller kanskje ikke.»
Samme natt drømte Eirik om Hans Arnesen som gikk gatelangs i Gjøvik og ropte etter Bamse. Men hunden var borte, og tårene rant ned ansiktet hans.
Eirik, som aldri lot følelsene vise ikke siden han som gutt lovet seg selv å aldri gråte mer vek brått våken med hjertebank.
Etter hjemkomsten var han stadig fraværende, i dype tanker. Ingrid la fort merke til det.
Går det bra, Eirik?
Ja, det går fint grubler bare litt.
Kan jeg få vite hvorfor?
Det var en gammel mann på rommet mitt. Han fikk aldri operasjonen. Nå er det bare en hund igjen etter ham.
Har han ingen familie?
Bare sønnen. Men de hadde ikke kontakt. Gamle Hans ringte og ringte, men aldri svar. Da Sindre endelig dukket opp, var faren borte. Og det var bare huset han ville snakke om. Spurte meg om hvor fort det kunne selges. Og nå tenker jeg kun på hunden. Jeg har ikke sett ham men det skjærer i hjertet.
Da drar vi og ser etter ham, sa Ingrid bestemt. Om han enda venter, tar vi ham med oss hjem.
Mener du det? Er du ikke imot hund i leiligheten?
Nei da. Tenk så koselig med en firbeint venn!
Du er fantastisk, lo Eirik forsiktig. Men hvordan skal vi finne adressen?
La meg ta meg av det. Vi kjøper litt god sjokolade og en pose kaffe til resepsjonisten på veien…
En pose kaffe og litt melkesjokolade åpnet faktisk dører resepsjonisten i skranken syntes egentlig ikke hun fikk fortelle slikt, men da hun forsto hvorfor Ingrid og Eirik spurte, smelte hun raskt ned adressen til Hans Arnesens hus på en lapp, før hun nikket dem ut.
En liten kjøretur senere sto de foran et lite, rødmalt trehus utenfor Gjøvik sentrum. De gikk langsmed et hvitmalt gjerde, men ingen hund var å se.
Fra nabohuset kom en eldre kvinne i rød strømpebukse og slåbrok.
Har dere rotet dere bort? spurte hun vennlig. Det huset der har stått tomt siden forrige uke.
Jeg vet det, svarte Eirik. Jeg delte rom med Hans på sykehuset. Han døde mens jeg var der.
Nei og nei. Så leit! Han var et godt menneske. Sønn hans gjorde knapt noe som helst ordnet ikke engang skikkelige begravelse, men snakker allerede om å pusse opp huset for salg.
Ja, det stemmer… Forresten, har du sett Bamse? Hunden hans? Han sørget slik for ham mens han var syk.
Å Bamse, ja. Han satte seg ned ved porten her og ventet, dag etter dag. Så mot veien, håpet Hans skulle komme hjem igjen. Men han kom aldri. Den natten Hans døde, hylte Bamse til daggry. Og han har vært desperat siden. Sønnene hans kom hit og ropte og jagde ham bort. Kjørte ham vekk, jeg vet ikke hvor. Mulig til noen han kjenner? Han har aldri vært glad i dyr, Sindre. Skjønner ikke hvordan en slik sønn kommer fra et slikt menneske som Hans…
Har du bilde av Bamse?
Javisst, på mobilen min! Han var så søt, liten og brun.
Kvinnen viste dem et bilde av en gløgg, liten buhund.
For en vakker buhund, smilte Ingrid.
Vet du hvor Sindre tok ham?
Han påsto han skulle finne nytt hjem for ham. Men jeg tviler. Han hadde det travelt med å bli kvitt Bamse. Det er en tragedie.
Eirik og Ingrid takket pent og kjørte bort begge tause og med tunge hjerter. De bebreidet seg selv for ikke å ha kommet tidligere.
De søkte i gatene omkring, spurte de få menneskene de møtte om de hadde sett en liten, forkommen buhund, men fikk ikke napp.
Eirik ringte Sindre flere ganger, men ble raskt blokkert.
Vi får håpe det går bra med Bamse, sa Ingrid stille. Bedre å håpe enn å frykte det verste
Og så grep selvsagt skjebnen inn på ny.
Trafikken inn mot sentrum sto, så Ingrid svingte ut på en grusvei for å unngå kø. Da, etter noen kilometer, senket hun farten og pekte mot veikanten.
Der satt en hund, med halen mellom beina, akkurat slik kvinnen hadde vist dem på bildet.
Det er jo Bamse! utbrøt Eirik og løp ut.
Ingrid og Eirik nærmet seg rolig.
Bamse! ropte Eirik lavt.
Hunden skvatt, snudde seg og gjenkjente straks tryggheten. Forsiktig, men med håp i blikket, kom han nærmere. Eirik satte seg på huk, strakte hånden forsiktig frem.
Bamse snuste og det var som om han kjente lukten av Hans Arnesen, klebet til Eiriks hender og klær etter dagene på rommet sammen.
Bamse logret, la hodet i Eiriks hånd og snek seg tettere inn mot ham.
Plutselig kjente Eirik varme tårer presse seg frem. Ingrid tørket sine egne og så på Eirik, som børstet hånden over pelsen én gang, to ganger, om og om igjen. Bamse tok imot, tillitsfull og trengte trøst.
Kort etter satt de alle tre i bilen hjemover, endelig rolige.
Eirik og Ingrid gledet seg over at de hadde tatt omveien de hadde fått med seg en venn for livet.
Bamse var oppriktig glad, og lot det ikke være tvil om at han følte seg sett og ønsket. Hos dem fikk han et hjem, omsorg og hender som duftet av trygghet. Akkurat nok for en hund.
*****
Takk og lov at vi fant Bamse, sukket Eirik da de satte seg ned i sofaen hjemme. Om jeg noen gang treffer Sindre igjen, tenker jeg å si ham noen sannhetens ord.
Han får som fortjent, svarte Ingrid stille. Vi har gjort det rette, Bamse er trygg. La Sindre finne ut av ting selv en dag er det for sent å si unnskyld.
Du har nok rett, smilte Eirik mot Bamse, som allerede lå sammenkrøllet og sov tungt på pleddet. Drømte, det var tydelig.
Og Eirik tenkte for seg selv… Han visste godt hvem Bamse besøkte i drømmen.
«Hils Hans Arnesen!» mumlet han stille, listet seg bort til skapet og fant frem en liten fløyelseske.
Endelig, samme kveld, fridde Eirik til Ingrid.
Kanskje ikke akkurat etter planen ikke på restaurant, uten musikk og dessert men akkurat like riktig der og da.
For noen anledninger de må tas når de kommer.
Og Ingrid sa ja uten å nøle.
Slik endte denne historien, og et ensomt hjerte fikk ro i vinterlandet.
