Prisen for hovmod
Ingrid, kan jeg låne noen av tingene dine? spurte Maren bedende idet hun steg inn i den lune leiligheten til storesøsteren sin.
Blikket hennes hang igjen i den brede gangen med designmøbler, store speil i fine rammer og den lille puffen ved døra alt så ut som et hjem i et interiørmagasin. En velkjent, men likevel bitter misunnelse stakk i brystet: Ingrid hadde alltid alt på stell.
Ingrid kom til syne i døråpningen til stua, målte Maren opp og ned med blikket sitt. Til hverdags gikk Ingrid i mykt, kostbart ulltøy, og hun hadde en uanstrengt eleganse Maren hadde ønsket seg bestandig.
Hva er det egentlig som står på? sa Ingrid rolig, mens hun lente seg mot dørkarmen.
Maren strøk ubevisst over den småslitte kåpen sin fortsatt pen, men langt fra moteriktig. Hun unngikk å se på det store maleriet på veggen, ordenssansen i rommet og lukten av nymalt kaffe som fylte kjøkkenet.
Det er vel ikke så viktig mumlet hun, mens hun prøvde å samle seg.
Ingrid ga henne et blikk som sa at tomme ord ville hun ikke ha. Maren trakk pusten dypt, og alt kom ut på én gang:
Det er klassejubileum på lørdag. Jeg bare må dra. Og jeg må se perfekt ut, skjønner du? Jeg vil at alle skal tro livet mitt er som hentet ut av et eventyr.
Men hvorfor? spurte Ingrid, idet hun snudde seg. Hvorfor streve for å imponere folk du nesten aldri snakker med lenger du bor jo i en helt annen fylke!
Maren dro hånden gjennom håret. Hun kjente på et sterkt ønske om selv å ha et sånt kjøkken, med barløsning, innebygde hvitevarer og stilige pendellamper. Å kunne begynne dagen med ro, god kaffe og harmonisk interiør ikke stress og ståk.
Du skjønner det ikke! utbrøt hun. Det handler om hvordan jeg framstår. Jeg vil de skal se at jeg fikk det til. At ingen tror jeg at jeg mislyktes.
Hun måtte ta seg i det for hun visste at blikket var fylt av misunnelse. Men Ingrid la knapt merke til det eller overså det med overlegg.
Har du virkelig tenkt å late som du er noen du ikke er? spurte Ingrid mildt mens hun satte seg. Tror du oppriktig at det kommer til å gjøre inntrykk?
Det er ikke det, ristet Maren på hodet. Jeg vil bare de skal tro at jeg har nådd alle målene mine!
Greit, sukket Ingrid til slutt. Vi kan se hva jeg har, men du må love at det er første og siste gang du fører folk bak lyset. Det er jo slett ikke rett.
Du forstår ingenting!
Så fortalte Maren…
~~~~~~~~~~
Den gangen, på skolen, var Maren virkelig en stjerne alle visste det. Guttene flokket seg rundt henne i gangene, og lærerne myknet når de så hennes tankefulle trekk og det litt sørgmodige blikket. Foreldrene hennes visste knapt hvor hardt de skulle prøve å si nei for alt Maren trengte var et lite sukk, så fikk hun viljen sin.
Hun var vant med å få det akkurat slik hun ville ha det. Hadde hun sett seg ut de nyeste joggeskoene som nettopp hadde kommet til byen, sto de på rommet hennes dagen etter. Hvis det startet en kjekk ny gutt i klassen, gikk det knapt en uke før han fulgte henne hjem. Det ble en lek hvor langt hun kunne dra det, hvor mange ønsker hun kunne få oppfylt, hvor mange regler hun kunne trosse.
«Fordi jeg kan», sa hun ofte til seg selv. Det ble som et skjold en unnskyldning for alt hun gjorde. Om venninna hennes begynte å henge med en gutt hun likte, nølte aldri Maren med å blande seg inn og som regel fikk hun det som hun ville.
Etter hvert trakk gamle venninner seg unna. En sluttet å invitere med ut, en annen fant nye å gå sammen med. Men Maren brydde seg ikke særlig det var alltid noen rundt henne som ville ha godkjenning, alltid noen som gjorde alt for å være i hennes nærmeste sirkel. Var de ikke med på leken, var de simpelthen ikke verdige, tenkte hun.
På avslutningsballet følte hun seg virkelig som dronningen i sitt eget rike. Gymsalen var pyntet med norske flagg og glitter, og klassekameratene kretset rundt henne, hungret etter et smil eller et ord. Hun var midtpunktet akkurat slik hun alltid hadde vært.
All beruselsen av oppmerksomhet, makten over det lille universet gjorde henne freidig. Da samtalene dreide inn på minner fra skoletida, begynte Maren å ramse opp skarpe kommentarer om jentene. Hun husket gamle småting, dro ut gamle sår, la på noen sarkastiske bemerkninger om utseende eller manerer. De andre så forlegne ut, men Maren lystret etter reaksjonene kunne hun få dem til å forsvare seg?
Mitt liv kommer til å bli fantastisk! proklamerte Maren overmodig, blikket flakket over jentene. Stemmen var høy, sikker, som om hun allerede var trygt framme i det livet hun beskrev.
Hun nøt oppmerksomheten et øyeblikk før hun fortsatte, enda ivrigere:
Jeg ser det for meg; rik ektemann, et stort hus, tjenere Kanskje et firma, men jeg har ikke tenkt å arbeide! Alt vil ordne seg for meg, skjønner dere? Penger, luksus, oppmerksomhet det blir mitt.
Øynene glitret, og munnen svingte i et selvsikkert smil. Hun malte bilder av lysekroner, fine biler og kvelder på de flotteste restaurantene.
Og dere får noe helt annet! sa hun plutselig og vendte seg mot en av jentene den stille, flinke piken som alltid satt på første rad.
Hun krympet seg under Marens blikk, men Maren var ustoppelig:
Du blir sikkert folkeskolelærer, eller jobber på nærbutikken. Fordi du er en grå mus! Mannen din blir nok en sliten fabrikkarbeider, kommer hjem midt på natta og slår deg når han har drukket!
Hun øste ut spådommer og slemme kommentarer en etter en. Noen spådde hun et liv i trange blokkleiligheter, andre et evig slit med barn og null karriere. Hvert nytt angrep kom med stikk om utseende eller evner.
Jentene så ned, noen presset fram et smil. Men luften dirret av spenning Marens ord brant, selv om hun lot som det var bare på tull.
Hun lo av de nervøse ansiktene deres, likte følelsen av å regjere. Guttene rundt henne lo med, av lojalitet eller redsel for å falle utenfor.
Maren sugde inn all anerkjennelsen. Hun følte seg uovervinnelig som om hun kunne skape andres skjebner med tungen alene.
Etter videregående søkte hun seg til et universitet i nabofylket ikke fordi fagene fristet, men fordi det virket fornuftig. Det var mer status, og langt flere sjanser for å møte en vellykket mann; rike studenter, unge gründere og ambisiøse lederemner gikk i de samme kretser. I tillegg hadde hun arvet en leilighet etter bestemor, så hun slapp å bo i kollektiv og følte seg foran konkurrentene.
Den første tiden gikk slik hun hadde sett for seg. Maren innredet leiligheten stilig, fant seg fort nye venner og var ofte ute på byen. Alle la merke til henne; hun var en av de pene, alltid velstelt, sosial og vittig.
Men så begynte studiene, og hverdagen var langt tøffere enn forventet. Forelesningene krevde konsentrasjon, seminarene krevde forberedelse og eksamen krevde arbeid. Maren var vant til å få ting uten særlig innsats, men nå gikk det ikke lenger. Hun skulket, utsatte oppgaver og håpet at sjarm og overflatekunnskap ville dra henne gjennom.
Allerede første eksamen ble et sjokk. Hun strøk på nesten alle fag. Lærerne, tolerante i starten, mistet fort tålmodigheten: Få opp farten, ellers må du slutte. Marens selvtillit begynte å slå sprekker.
Hun merket at barndommen virkelig var over. Mange av medstudentene hennes var både penere, flinkere og mer målrettede. Flere jobbet ved siden av og bygget seg erfaring og kontakter. Hun selv levde på gamle forstillinger om hvor spesiell hun var.
Men istedenfor å ta grep og begynne å jobbe for studiene, bestemte Maren seg for å satse alt på å finne mann. Mens jeg ennå har utseende, tenkte hun og regnet ut hvor lenge hun kunne holde på imaget før ingen la merke til henne lenger.
Hun gikk stadig oftere ut, sa ja til eldre beilere, og gjorde alt for å være attraktiv. Samtalene hennes dreide oftere og oftere om familie og hvor godt det hadde vært å finne en stabil mann. Jo mer desperat hun ble, jo raskere forsvant de hun datet ut av hennes liv.
Men så dukket det opp en med potensiale.
Denne utvalgte Henrik hadde bakgrunn fra en velstående familie i Oslo. Foreldrene eide luksusboliger på Frogner, drev private klinikker, og bevegde seg kun blant samfunnets toppskikt. Han var enearving, utdannet i utlandet, jobbet i familiens bedrift og hadde alt på stell.
Henrik var ikke spesielt kjekk: litt lav, rund i ansiktet og gikk ofte lutrygget. Men Maren brydde seg ikke for hvilken verdi har en flott gutt uten posisjon? Med ham får jeg alt: status, økonomisk frihet, et stort hjem, resonnerte hun. I tankene så hun seg selv som vertinne i et hvitmalt herskapshus, reiste til Syden og deltok på selskaper.
Hun la planen: først tilfeldigvis støte på ham der han pleide å gå på kafe eller treningsstudio. Så vise seg fra sin beste side glitrende smil, morsomme kommentarer, kunnskapsrike spørsmål.
Sakte, men sikkert fikk hun kontakt med Henrik. De begynte å gå på kafé sammen, spise middag ute. Hun viste at han var interessert og skrudde til leken nevnte hvor viktig familie var, verdien av ekte kjærlighet.
Men én ting hadde hun ikke tenkt på for Henriks familie betydde bakgrunn og slekt alt. Hans foreldre hadde planlagt hans liv, ønsket seg riktig svigerdatter med slekt og status.
Da Henrik først nevnte Maren for moren, løftet hun et bryn:
Og hvem er hun? Hva gjør familien hennes?
Hun studerer. Foreldrene er vanlige folk fra et annet fylke.
Vanlige? moren rynket på nesa. Du forstår vel at familien vår er koblinger, omdømme, tradisjon. Vil du at folk skal si Sønnen til klinikkeierne giftet seg med ei jentunge uten slekt eller bakgrunn?
Henrik protesterte forsiktig:
Men hun er smart og spennende…
Det finnes mange smarte, avbrøt moren. Vi vil ha noen som passer inn!
Maren, uvitende om samtalene, planla bryllupet i hodet. En dag ringte Henrik og ba møte henne for en viktig samtale.
Henrik var alvorlig. Han tok seg god tid før han sa:
Foreldrene mine De vil ikke ha oss sammen. De sier vi lever i to forskjellige verdener.
Maren kjente at alt raste, men tvang fram et smil:
Betyr det noe? Vi bestemmer selv!
For dem, sukket Henrik, betyr det alt. De har allerede funnet en ektefelle for meg. Jeg tør ikke gå mot familien. Beklager.
Maren ble sittende lenge etterpå, stirrende ned i kaffekoppen. Hun gråt ikke, men følte seg avkledd og sint.
Hvorfor? Jeg gjorde alt riktig! raste hun inni seg. Hvorfor kan jeg ikke bare være han der barnet da hadde han aldri gått sin vei!
Så ble det verre: Maren hørte rykter om seg selv i de rette kretser. Noen hadde sagt hun jagde rike menn og brukte folk. Ryktet gikk på rekordtid.
Nå hørte hun folk småprate og sky blikk når hun gikk på byen. Menn som hadde vist interesse før holdt avstand. En hun kjente igjen på en kafé gikk bare forbi og hilste ikke engang.
Hun så prøvde å overse det, men visste sannheten: I de kretsene var ryktet hennes ødelagt.
Hjem til bygda kunne hun ikke reise det ville bety å innrømme nederlaget. I telefonsamtalene med mor og far holdt hun på løgnen: Hun beskrev studieframgang, beskrev en flott jobb og en kjæreste av beste sort.
Foreldrene hennes strålte av stolthet og skrøt videre. Maren så for seg ansiktene deres, og kunne ikke bære tanken på å skuffe dem.
Bare Ingrid visste sannheten. Hun fant ut alt da hun uventet stakk innom.
Du må komme hjem her i byen har du ingen sjanse, sa Ingrid alvorlig. Prøv i det minste å være ærlig med mor og far.
Maren strammet seg opp, tørket tårene og svarte bestemt:
Aldri! Jeg skal kjempe til siste slutt, jeg får det til!
Hun trodde virkelig på det en stund. Hun gikk på stadig nye dater, lette etter veier inn i samfunnselskapet. Men tiden gikk, og drømmene forsvant. Menn med penger så gjennom løgnene, og ingen ville ha henne på de vilkårene hun krevde.
Bestemors arv pengene hun hadde latt stå på konto forsvant gradvis. Først virket det ikke så ille, men summene krympet. Hun droppet kafébesøk, handlet billig klær, sa opp treningsabonnementet. Men regningene for husleie og strøm, mat og mobil, stoppet ikke.
En morgen, etter å ha telt de siste kronene, skjønte hun: Nå måtte hun finne en vanlig jobb. Hun så for seg muligheter, men uten papir på utdanning og erfaring ble hun kastet ut av hvert intervju.
Det endte med at den gamle skolens dronning tok jobb som kassadame på Kiwi. De første ukene var verst. Bak disken følte hun blikkene fra kundene; noen hvisket at hun så for bra ut til den jobben. Hun smilte tvungent, scannet varer og sa Ha en fin dag! mens hun visste at dette var innmari langt unna det hun hadde drømt om.
~~~~~~~~~~
I går fikk jeg invitasjon til klassejubileet! Maren avsluttet historien sin med mørke øyne. Jeg må bare møte opp, skjønner du? Ellers vil alle tro jeg hadde det elendig og ikke turte vise meg!
Ingrid la fra seg teskjeen og så lenge på henne.
Har du tenkt på at noen kanskje vet hvordan det egentlig går, og bare vil le av deg nå? spurte hun forsiktig. De har ikke glemt det som skjedde på skoleballet, vet du.
Maren trakk seg med et blaff av sinne.
Tullprat! snøftet hun og slo ut med hånden. Jeg skjuler meg godt. Ingen vet sikkert noe. Jeg må bare komme, vise hvem som bestemmer!
Ingrid lente seg tilbake og trommet fingeren mot koppen. Hun forsto hvor dette bar men sa ingenting. Maren hadde alltid gjort som hun ville, og tok selv regninga.
Greit, sa hun til slutt. Hvis du vil gå, så gjør det. Men vær forberedt på at alt kan skje.
Hva da? spurte Maren hardt. Alt blir perfekt. Jeg finner den vakreste kjolen, fikser håret… Ingen merker at noe skulle være galt.
Bare si fra om du trenger hjelp med antrekk eller sminke. Jeg hjelper deg.
Maren pustet lettet ut.
Tusen takk. Det betyr masse. Jeg vil bare at alt skal se perfekt ut så ingen merker at livet mitt vel, ikke er som jeg sa.
**********************
Maren stormet ut fra restauranten med tårene rennende nedover kinnet. Vinden slo mot det røde ansiktet, men bena bar henne vekk fra bygget der hun nettopp hadde prøvd å spille rollen alle visste hun ikke hadde.
«Ingrid hadde rett! Jeg burde aldri ha kommet» svirret det i hodet.
Begynnelsen hadde gått som planlagt. Hun gikk rolig inn, med det riktige smilet og små tegn på travelhet, så old classmates skulle tro hun var viktig og vellykket. Hun fabulerte om en rik ektemann, stort hus på Holmenkollen og reiser til Syden. Løgnen fløt, og hun la ikke merke til at folk vekslet blikk eller at smilet deres var falsk.
Hun var dronning helt til en stemme lød fra salen:
Jeg så Maren her forleden og livet hennes ligner ikke på det hun skryter av nå.
Stillhet. Alle snudde seg. Maren prøvde å smile, men klarte ikke.
Ja, faktisk, smøg en tidligere klassevenninne, og tok frem mobilen. Jeg har bilder.
Det gikk fort. På storskjerm dukket bilder fra Marens egentlige liv opp: der hun satt bak kassen på Kiwi, smilte stivt, plukket varer fra nedsatt-hylla. Der hun gikk av bussen med handlenett, eller slet seg inn i en slitt høyblokk.
Noen lo. Først lavt, så høyere. «Var det dette huset på Bygdøy du snakket om, Maren?» gliste en. En annen ropte: «Og den businessmannen jobber han også på Kiwi, eller hva?»
Maren ble stående, lam, med brennende kinn og vaklende knær. Så fantes det ikke noe galt med å jobbe på butikk men for sekunder siden hadde hun skrytt på seg et luksusliv hun nesten hadde begynt å tro på. Nå traff bildene som slag.
Hun ventet ikke sprang mot døra. Hun hørte ikke hva som ble ropt, så ikke hvem som forsøkte å stanse henne. Bare kulda og de varme tårene var igjen mens hun løp ut i den blå kvelden, mot nærmeste benk.
Hun ramlet inn i en mann, nesten mistet balansen.
Går det bra med deg? spurte han, ekte bekymret.
Hun så opp. Vanlig mann, enkel vinterjakke, handlenett i hånda. Men medfølende øyne.
Nei, hvisket hun hest. Forloveden min forlot meg rett før bryllupet
Det var tydelig ingen ting lærte hun av livet.
