Far er ikke noe dårligere enn mor
Sitt andre ekteskap møtte Ingrid i en frivillighetsleir ved Jæren, hvor de reddet sjeldne fuglearter fra tjuvjegere. Hun hadde med seg sønnen sin, ti år gamle Stig.
Erik, en ivrig biolog med glød i blikket, var limet i hele prosjektet. Sammen med barndomsvennen sin arrangerte han helt spesielle turer både en lidenskap og en ekstra inntekt.
Etter tre dager skled Ingrid på våte svaberg og tråkket over ankelen. Da viste det seg at Erik ikke bare var entusiast, men også utdannet lege. Han bandasjerte foten, bar henne til teltet, og resten av uka var han hennes trofaste hjelper.
Mens Stig lykkelig hjalp forskerne, ble det klart for de voksne at det var noe mellom dem. Likevel holdt de avstand begge hadde dårlige erfaringer bak seg, og det var vanskelig å slippe seg løs til ungdommelig kjærlighet.
Etter ferien kastet Ingrid seg inn i arbeidet for å glemme det hun trodde bare var en sommerflørt. Erik trodde det samme, men etter to uker lette han allerede etter adressen hennes …
Et halvt år senere flyttet de sammen, og året etter giftet de seg.
Erik gikk helhjertet inn i farsrollen han hadde alltid ønsket seg barn, men aldri funnet tid mellom jobb og hobbyer. Stig vokste opp med mor og bestemor, og ble raskt knyttet til stefar og kalte ham snart «pappa». De kjøpte en stor leilighet med utsikt over en park og begynte å planlegge å få barn sammen. Ingrid hadde lenge drømt om en datter, og nå ønsket også Erik dette. De hadde allerede bestemt navn Malin. Alt virket perfekt.
Da tvillingene kom, forandret alt seg i tillegg til Malin fikk foreldrene også en sønn, Mads. Ingrid ble kastet ut i et kaos av bleier, grøt og våkenetter. Hennes mor hjalp så godt hun kunne med småbarna. For å forsørge den voksende familien, fikk Erik jobb i et stort farmasøytisk selskap. Det betydde mye reising og rapporter. Snart kjente han at han ikke lenger gledet seg til å komme hjem til en leilighet der barn skrek og en stresset kone ikke orket en samtale.
Han mente at forsørgeren burde ha sin frihet og god hvile. Ingrid var overbevist om at barn var et felles ansvar, og mannen måtte ta sin del av dagliglivet. Etter hvert havnet de i flere og flere diskusjoner, og avstanden mellom dem vokste. Nesten alle samtaler endte med uenigheter om roller i familien.
Barnehagen ble redningen. Barna var ikke fylt tre en gang før Ingrid begynte å jobbe som interiørdesigner igjen. Stig var verdens beste hjelper. Spenningene i familien roet seg. Men bare for en stund.
To år senere ble Erik forelsket. Denne gangen i en ny kollega, like engasjert og fri som han selv en gang var. Etter sidespranget Erik var alltid smertelig ærlig innrømmet han alt for Ingrid og ba om et samlivsbrudd.
Jeg skal hjelpe deg og barna, lover jeg. Vi finner sikkert en løsning på boligen til deg og barna i løpet av året. Men nå må du ta med deg barna og flytte hjem til din mor. Jeg ordner med skilsmissen.
Hva med leiligheten vi kjøpte sammen fordi vi ville ha stor familie? spurte Ingrid rolig.
Gjør det enkelt! Jeg foreslår en sivilisert løsning! utbrøt han.
Jeg må tenke litt, svarte Ingrid med samme ro.
En uke senere kom hennes beslutning:
Du har funnet en annen. Sånt skjer. Men barna er ikke bare mine, de er dine også. De blir våre for alltid, ikke sant? Jeg skal ikke dele leiligheten, selv om jeg kunne bo gjerne der med din nye kjæreste. Men vi deler på barna. Jeg tar med Stig og Malin. Mads blir hos deg.
Erik ble helt perpleks.
Er du gal? Jeg kan ikke oppdra barnehagebarn alene! Jeg jobber! Barn trenger mor!
Er det sant? Ingrid så overrasket på ham. Du har jo alltid snakket om hvor mye du vil ha barn og familie. Her har du det. Jeg jobber også, visste du ikke det? Du ønsker å starte nytt, men at jeg skal bli stående tilbake med tre barn? Nei, kjære, det går jeg ikke med på. Du får ta ansvar for minst én. Det er bare rettferdig.
Det ble bråk.
Erik smalt døren igjen og fortalte alt til venner, familie og kolleger. Alle var sjokkerte. De ringte Ingrid, tryglet, kritiserte og kalte avgjørelsen hennes kald og hjerteløs. Til og med hennes egen mor sa at hun aldri ville tilgi henne. Men Ingrid stod på sitt: «Hva gjør far dårligere enn mor? Han er jo glad i barna! Og dessuten, Mads er ikke lenger baby og er ganske selvstendig».
Presset og fortvilet gikk Erik motvillig med på ordningen. Hans egen mor kunne ikke passe barnet helsen hennes holdt ikke. Den nye kjæresten forsvant tre uker senere, da hun så hverdagen med et lite barn og skjønte at morsrollen ikke var noe for henne.
***
Det gikk tre måneder.
En kveld kom Ingrid for å hente Stig etter at han hadde vært på besøk. Erik åpnet døra. Leiligheten var ryddig, det luktet havregrøt, og Mads satt på gulvet og bygget med lego.
Erik så sliten, men rolig ut.
Kom inn, sa han lavt.
Stig løp for å pakke sakene sine, og de voksne ble stående på kjøkkenet.
Vet du, begynte Erik, blikket festet på gulvet de første ukene hata jeg deg. Jeg trodde det var den mest nådeløse hevnen. Men så lærte jeg faktisk Mads å kjenne. Han elsker tomater og appelsiner. Han er redd for støvsugeren. Elsker byggeklosser. Og så snuser han så morsomt når han sover. Får bare sove hvis jeg klør ham litt på ryggen.
Han så opp på henne.
Jeg har blitt faren hans. Ikke bare helgepappa, men en ordentlig hverdagsfar.
Ingrid lyttet taus.
Jeg skal ikke be om unnskyldning for det som skjedde. Men jeg er takknemlig for dette, Erik nikket mot sønnen. For oss to.
Jeg visste det, sa Ingrid til slutt.
Visste hva? At jeg ville klare det?
Selvfølgelig. Men det viktigste jeg tvilte aldri på at du virkelig kom til å bli glad i ham. Akkurat som du skulle. Vi har alltid vært så kompromissløse, du og jeg, Erik. I kjærlighet, i jobben, i foreldrerollen som du ser.
Så det var hevn likevel?
Ingrid smilte og sa på vei ut av kjøkkenet:
Nei. Det var min eneste mulighet til å se igjen den mannen jeg forelsket meg i og giftet meg med. Og jeg tror jeg klarte det.
Hun gikk, og etterlot ham i den stille leiligheten sammen med sønnen deres. For første gang på lenge forsto de begge: Selv om ekteskapet var over, hadde familien overlevd på sitt rare, vonde og merkelige vis.
