God kvinne.
« God kvinne. Hva skulle vi gjort uten henne?»
« Og du gir henne bare to tusen kroner i måneden.»
« Åse, vi har da skrevet leiligheten på henne.»
Knut reiste seg fra senga, skled inn i tøflene og tuslet mot naborommet. I skinnet fra nattlampen, med sørgmodige øyne, så han mot sin kone.
Han satte seg ved sengen, lyttet. Ser ut til at alt er bra.
Så reiste han seg, subbet sakte ut på kjøkkenet. Han åpnet en kartong kefir, gikk inn på badet en tur. Så forsvant han til sitt eget rom igjen.
La seg på senga. Klarte ikke sove.
Vi er nitti, både jeg og Åse. Hvor langt har livet dratt oss? Snart banker kanskje Gud på døra, og ingen er igjen her.
Døtrene, Ingrid døde før hun fylte seksti.
Ola finnes heller ikke lenger. Han levde som vinden tok ham… Barnebarnet, Siri, hun har bodd i Sverige i tjue år. Husker nesten ikke på oss lengre. Hun har vel store barn nå…
Uten å vite det, falt han i søvn.
Han våknet av en hånd på pannen:
Knut, går det bra? hvisket en stemme.
Han åpnet øynene. Over ham lente Åse seg bekymret.
Hva er det, Åse?
Du bare lå der, så helt stille.
Jeg er da stadig blant oss! Gå og legg deg igjen!
Det hørtes skranglende trinn. Klikk fra kjøkkenet.
Åse Helene drakk et glass vann, pusset tennene, og gikk tilbake til sitt soverom. La seg.
En dag våkner jeg vel, og så er han ikke her mer. Hva skal jeg gjøre da? Kanskje jeg går først.
Knut har allerede bestilt minnestund for oss. Hadde aldri trodd slikt kunne ordnes på forhånd. På den annen side hvem skulle ellers gjøre det?
Siri har glemt oss helt. Bare naboen Ingrid kommer innom. Hun har nøkkel til leiligheten vår. Han gir henne tusenlapper av pensjonen vår hun handler mat, ordner det lille vi trenger. Hva skal vi ellers bruke pengene til? Vi går jo ikke lenger opp og ned fra fjerde etasje.
Knut åpnet øynene. Solen kastet et blygt blikk inn gjennom vinduet. Han gikk ut på balkongen, så den grønne toppen av en rogn. Ansiktet myknet i et smil.
Da har vi i alle fall nådd sommeren!
Han gikk for å hente sin kone, som satt stille og tenkte.
Åse, nok dveling nå! Følg med, jeg vil vise deg noe.
Åh, helt uten krefter! sukket hun, men reiste seg sakte. Hva har du funnet på nå?
Kom da, kom!
Han støttet henne helt til balkongen.
Se, rogna er grønn! Og du som trodde vi ikke ville leve til sommeren. Se nå!
Jøss, det er sant! Og sola skinner.
De satte seg på benken på balkongen.
Husker du da jeg spurte om du ville bli med på kino? Den gangen på skolen. Rognene var grønne da også.
Slike ting glemmer man aldri. Hvor mange år har gått nå?
Syttifem, tenk!
De satt lenge, mintes ungdommen. Det er mye man glemmer på gamle dager, noen ganger til og med i går. Men ungdommen, den glemmer man ikke.
Du, nå har vi skravlet oss bort! Åse reiste seg. Vi har ikke spist engang.
Åse, lag en ordentlig te! Lei av all denne urtetrikken.
Det har vi ikke godt av.
Bare svak og en teskje sukker hver, da.
Knut Helgesen drakk denne tynne teen, skyllet ned en liten loffskive med ost, og husket på tiden da teen var sterk og søt til frokost. Da serverte Åse også boller eller lapper.
Naboen kom innom, smilte vennlig.
Hvordan står det til?
Hvordan tror du det står til med noen på nitti? lo Knut.
Spøker du, er alt vel! Skal jeg kjøpe noe til dere?
Ingrid, kjøp litt kjøtt! ba Knut.
Dere bør ikke ha det.
Kylling kan vi få.
Ok, jeg lager suppa til dere!
Naboen vasket opp, ryddet litt, og gikk så igjen.
Åse, bli med ut på balkongen, sa mannen. Sola varmer godt nå.
Ja, du har rett.
Senere kom naboen igjen, kikket ut til dem på balkongen.
Ville dere ut i solen, ja?
Godt her, sier jeg deg, Ingrid! lo Åse.
Venter, skal sette på grøt til dere. Og snart begynner jeg på suppa.
God kvinne, mumlet han etter henne. Hva skulle vi gjort uten henne?
Og du gir henne bare to tusen i måneden.
Åse, vi har da skrevet leiligheten på henne.
Det vet hun ikke.
De satt på balkongen frem til middag. Til middag var det kyllingsuppe, deilig med kjøttbiter og moste poteter.
Lagde alltid slik til Ingrid og Ola når de var små, mintes Åse.
Nå er det fremmede som lager til oss, sukket Knut.
Kanskje det er vår skjebne, Knut. Når vi ikke er mer, gråter ingen for oss.
Nå får det holde, Åse. Vi hviler litt!
De sier jo:
«Gammel og ung det er nesten det samme.»
Suppe, middagslur, litt frukt på deling.
Knut sov en stund, så sto han opp fikk ikke ro. Været skifter, eller? Han gikk ut på kjøkkenet, hvor to glass saft sto ferdig Ingrid hadde ordnet.
Han tok begge forsiktig, gikk inn til konas rom. Hun satt på sengen, stirret tankefullt ut.
Tenker du, Åse? smilte han. Kom, drikk litt saft!
Hun nippet til glasset.
Du får vel ikke sove du heller?
Det er noe med været.
Jeg føler meg ikke så bra i dag, sa Åse og ristet svakt på hodet. Det er ikke mye igjen av meg nå. Men få meg en ordentlig begravelse.
Åse, ikke si sånt. Hvordan skal jeg klare meg uten deg?
En av oss går jo først.
Nå får det være nok! Kom, vi går ut!
De satt der ute til kvelden. Ingrid kom med ostekaker. De spiste og så litt TV. De fikk ikke helt med seg de nye filmene lenger. Så de gamle komediene og tegnefilmer.
Denne kvelden så de bare én tegnefilm, før Åse reiste seg.
Nå tror jeg at jeg legger meg. Er trøtt.
Da gjør jeg det også.
Gi meg et skikkelig blikk først, sa Åse.
Hvorfor det?
Jeg vil bare se på deg.
De stirret lenge på hverandre. Minnene om ungdomsår smeltet gjennom lufta.
Kom, jeg følger deg til senga.
Åse tok armen hans, de gikk sakte.
Han la dynen om henne, gikk tilbake til sitt rom.
Tungt hjertet slo i brystet. Sov ikke.
Det føltes som han aldri hadde sovet, men klokken blinket: to på natten. Han reiste seg, gikk til Åses soverom.
Hun lå med åpne øyne:
Åse!
Han grep hånden hennes.
Åse, hva nå! Å-se!
Og plutselig fikk han heller ikke puste. Han haltet inn på sitt rom. Tok frem papirene han hadde gjort i stand, la dem på bordet.
Gikk tilbake til Åse. Stirret lenge på ansiktet hennes. Så la han seg ved siden av, lukket øynene.
Han så sin Åse, ung og vakker som for 75 år siden. Hun gikk mot et lys i det fjerne, og han løp etter, tok hånden hennes.
Neste morgen kom Ingrid inn. De lå side om side, med det samme stille smilet på leppene.
Naboen ringte ambulansen.
Legen ristet på hodet, nesten undrende:
De gikk sammen, begge to. De må ha elsket hverandre høyt…
De ble tatt med. Ingrid sank ned på stolen ved bordet. Der fikk hun øye på papirene og testamentet, skrevet i hennes navn.
Hun la hodet i armene og gråt…
Lik og legg igjen en kommentar!
