Ragnhild! lød en klar stemme i det lille kafélokalet, og venninnen, dryppende fra den skarpt røde regnkappen, sank tungt ned på stolen rett overfor. Unnskyld altså, køene i byen er helt grusomme. Har du bestilt noe?
Bare kaffe, svarte Solveig stille, forsøkte seg på et smil. Jeg venter på deg.
Ingrid kastet regnkappen over stolen, skannet Solveig med et blikk som kunne trenge gjennom fjell, og plystret lavt.
Kjære vene, Solveig, har du sett deg selv i speilet i det siste? Hva har du på deg? Grå genser, grå bukser… Har du gått inn i en depresjon, eller har du bare bestemt deg for å bli usynlig?
Det er bare behagelig, trakk Solveig på skuldrene. Jeg er femtito nå, Ingrid. Mote og farger får vente.
Ja, det skal jeg si deg, Ingrid vinket til servitøren og bestilte en cappuccino og et wienerbrød, elegant med én hånd. Og hvor er Vidar da? Sikkert på fisketur igjen?
Solveig nikket stille.
Dro fredag kveld. Tilbake til søndag til lunsj. Som alltid.
Som alltid, herme Ingrid og dro på det. Og du blir som alltid sittende hjemme alene? Ser på TV, stopper sokker? Når inviterte han deg sist ut på noe? Restaurant, teater, en kino til og med? Klarer du å huske det? Kom igjen, press hjernen litt!
Solveig kjente varmen stige i kinnene.
Vi… vi var på hytta i juli. Sammen.
På hytta! lo Ingrid, nesten så serviettene flagret. Ja, du holdt vel på i kjøkkenhagen mens han sloss med takrennen! For en romantikk. Hør her, vennskap… livet passerer. Vi er ikke unge lenger, men gamle er vi heller ikke. Du graver deg levende ned i denne grå hverdagen.
Ikke tull nå, svarte Solveig og smakte på kaffen. Den var besk. Vi har det fint sammen. Tjueåtte år. Det må jo bety noe?
Tjueåtte år med rutine, svarte Ingrid hardt. Vet du hva jeg ser? Du har blitt gjennomsiktig. For ham er du som et kjøleskap der, fungerer, ferdig med det. Når sa han sist noe hyggelig til deg? Når spurte han sist hvordan du har det?
Ordene satt fast, ingenting kom ut. Virkeligheten var at hver kveld gikk i taushet. Vidar leste på nett om fiskeutstyr, hun strikket eller så serier. Han spurte om middag iblant. Hun minnet ham på regninger iblant. Det var samtalen.
Sår jeg deg? Ingrid lente seg fram, øynene hennes skinte. Hør, jeg har truffet en fotograf Hallvard, heter han. En fascinerende fyr, kan snakke, kan lytte. Han åpner utstilling i galleriet i Bygdøy allé på lørdag. Bli med da vel! Kom deg ut, pust litt frisk luft.
Ingrid, jeg vet ikke om…
Ingen unnskyldninger, smatt Ingrid. Du trenger å komme deg ut av skallet ditt. Se folk, la folk se deg. Jeg hjelper deg med å pynte deg litt, du kommer til å merke forskjellen plutselig betyr du noe for noen igjen. Ikke bare for lekkasjer og husarbeid.
Solveig sukket mer i åndeløs resignasjon enn motvilje. Å diskutere med Ingrid var som å krangle med en orkan. Og innerst inne, kanskje tanken på å gå ut faktisk ikke var så ille. Huset var virkelig for stille.
***
Lørdag kveld stod Solveig foran speilet. Hun kjente seg ikke igjen. Ingrid hadde tatt med et dyp burgunderrødt kjole, ikke prangende, men elegant, med belte i livet. For første gang på månedsvis tok Solveig på seg litt sminke, la håret i rolige bølger.
Se der du! mumlet hun, måpte nesten over sitt eget speilbilde. Jeg trodde…
Du trodde du var blitt ei bestemor? smilte Ingrid fornøyd. Nei du, det er fremdeles liv i deg. Du har bare glemt det.
Galleriet lå i første etasje i et gammelt Oslo-hus smått og lunt, med hvite vegger og høyt under taket. På veggene: svart/hvitt-bilder av bakgårder, ansiktet til fremmede, forlatte stasjoner. Noen og tredve mennesker, alle pratet lavt og med vin i hånden.
Ingrid dro Solveig bort til en høy mann med grå striper i det mørke håret. Han hadde på svart polo og jeans.
Hallvard, min beste venninne Solveig, presenterte Ingrid. Solveig, dette er Hallvard, mannen bak bildene.
Han snudde seg, møtte blikket hennes grå øyne, varm smil, rynker i øyekroken. Han rakte hånden ut.
Hyggelig å møte deg. Håper du finner noe du liker.
Jeg… kan lite om foto, svarte Solveig nervøst, tok hånden. Den var tørr og varm.
Du trenger ikke å kunne noe, Hallvard smilte bredere. Bare føl. La meg vise deg favoritten min.
Han førte henne bort til et bilde i hjørnet. En gammel dame satt ved vinduet, lyset falt slik på ansiktet at rynker og drag fortalte en lang historie, mens øynene dype og triste så utover det usynlige.
Dette er naboen min, sa Hallvard lavt. Hun er åtti-tre. Jeg tok dette for halvannet år siden. Hun fortalte om krigen, om mannen hun mistet, om hvordan hun alene oppdro tre barn. Men det som slo meg hun hadde ingen medlidenhet. Kun en tyngde, en verdighet i blikket.
Solveig så på bildet, kjente hjertet knyte seg.
Hun er nydelig, hvisket hun.
Ja, svarte Hallvard. Skjønnhet er ikke bare ungdom og glatt hud. Ekte skjønnhet kommer av levd liv, smerte, og å forbli seg selv. Han så på henne lenge, vennlig. Du har det samme i øynene. Noe vemodig, noe tankefullt. Det er vakkert.
Solveig ble svar skyldig. Ingen hadde sittet slik og sett henne på mange år. Vidar så henne, men han så henne ikke. Denne vilt fremmede mannen hadde tørt å stirre rett inn.
Jeg… er bare sliten, tror jeg, mumlet hun.
Fra hva? spurte han, uten å presse, som om de var gamle kjente.
Killingen hun bar på, flommet ut.
Av at alt er likt. Hver dag lik for den forrige. Står opp, lager frokost, holder huset. Mannen på jobb, så på fisketur. Barna er voksne og ute av redet. Jeg sitter igjen og spør hvem jeg er nå? Hvor er hun som drømte om eventyr og noe mer?
Hun ble stille, skremt av sin egen ærlighet.
Ikke si unnskyld, sa Hallvard forsiktig, rørte lett ved albuen hennes. Det er modig å være ærlig. Jeg driver en klubb vi møtes ukentlig, diskuterer foto, litteratur, tar små turer sammen. Kom neste onsdag. Du vil like det.
Hun ville si nei. Ville si at hun hadde for mye hjemme, at hun ikke bare kunne
Greit, hørte hun seg selv si. Jeg kommer.
***
Vidar kom tilbake søndag, illeluktende av vatn og bål. Solveig møtte ham i døren.
Hvordan gikk det? Fikk du napp?
Et par abbor, svarte Vidar uten å se på henne, dumpet sekken på kjøkkenet. Gikk greit. Alt fint her?
Alt fint, sa hun, prøvde å møte blikket hans. Jeg var på utstilling med Ingrid.
Bra, svarte han, på vei mot kjøleskapet, på jakt etter leverpostei. Du trenger å komme deg mer ut. Ellers mugner du her hjemme.
Han sa det sløvt, allerede opptatt av sitt. En gnist av sinne flammet opp i Solveig.
Vidar, skal vi ikke gå ut sammen en gang? Middag, teater, kino?
Vidar så opp, lettere forundret.
Hvorfor det? Det koster penger. Jeg er sliten etter fisket. Kanskje en annen gang.
Alltid “en annen gang”. Solveig nikket og forlot kjøkkenet. På stua fant hun telefonen og skrev til Ingrid: «Gi meg adressen til fotoklubben. Jeg blir med onsdag.»
***
Klubben holdt til i en gammel kjeller, gjort om til et håndsydd nabolagsrom med sofaer og reoler, kaffemaskin og fotoapparat på småbordene. Rundt femten mennesker, de fleste over førti, femti. Hallvard møtte henne i døra.
Så bra at du kom, smilte han. Finn deg en plass.
Kvelden bare fløy. De diskuterte en fransk fotograf, leste litt Olav H. Hauge, smalltalket. Solveig var stille, men synes alt var ufattelig godt ingen som maste om husarbeid, ingen som bare så henne som hushjelp.
Senere fulgte Hallvard henne ut.
Likte du det her? spurte han lavt.
Veldig, innrømmet Solveig. Føles som en annen verden.
Og det er det også, smilte han. Jeg har tenkt på deg du virker faset ut av deg selv. Når gjorde du sist noe kun for din egen skyld?
Hun ble ordløs; kunne ikke huske.
Det er livets felle i middelalderen, fortsatte han. Alt du er, blir til for andre. Og så glemmer vi oss selv. Men vet du, det er aldri for sent å finne igjen det man er.
Hans ord var som lindrende balsam. Solveig kunne blitt stående der hele natten.
Du, sa han plutselig. La oss dra ut av byen til helga. Det finnes en vakker gammel herskapsgård i Østfold, lyset der er magisk om høsten og jeg vil fotografere. Du kan være med? Jeg lover, det blir bare hyggelig.
Hun stivnet. Lørdag. Vidar skulle uansett på fisketur som alltid ville hun vært alene.
Jeg vet ikke, mumlet hun. Det føles…
Feil? Han smilte med sorg i øynene. Solveig, alt jeg tilbyr er en dag på landet. Varm kaffe, fotografering, småprat. Du har lov til livet, ikke sant?
Ja kom det, så stille at bare den som virkelig hørte etter ville merke det.
Supert. Møtes ti på Majorstua. Ta med varm jakke.
Han vinket, forsvant i mørket. Solveig sto igjen hjertet hamret som om hun var atten.
***
Fredag pakket Vidar som vanlig til fisketuren.
Jeg drar til søndag, sa han, på vei ut. Ringer om det er noe.
Vidar, Solveig fulgte ham med øynene. Kanskje jeg skal bli med? På fisketuren?
Vidar virket overrasket.
Du liker da ikke fisking? Syntes det var kjedelig sist. Kaldt og masse mygg.
Vi kunne bare vært sammen, hvisket hun.
Men vi er jo sammen, Solveig, svarte han, rykket på skuldrene. Ta deg en rolig helg med Netflix.
Han kysset henne på kinnet før han dro. Solveig ble stående alene i gangen.
«Vi er sammen», ekkoet ordene inne i hodet. Men var de egentlig sammen?
Neste morgen stod hun tidlig opp, plukket jeans og varm genser, fant frem ytterjakka. Hun kikket seg i speilet rød i kinnene, levende i blikket. Hun så yngre ut, mer vågal.
«Det er bare en tur i naturen,» pep hun til seg selv. «Med en venn.»
Hallvard sto på Majorstua med to kopper kaffe.
God morgen, sa han, rakte henne den ene. Klar for eventyr?
De kjørte ut med Hallvards gamle Volvo, musikken svingte gjennom høyttalerne, samtalen gikk lett. Han delte historier fra reiser, hun lo, følte seg plutselig så fri.
Herskapsgården lå halvveis til ruin, men likevel vakker eldgamle søyler, løvjord, tjernet lå mørkt og stille. Hallvard fotograferte, Solveig plukket gule løv.
Stå der borte, ba han plutselig. Foran søylen. Ja, se ut i horisonten.
Han knipset noen bilder, viste henne skjermen.
Du er nydelig, sa han stille. Vemodet i øynene dine dypt og vakkert.
Hun så på bildet en fremmed kvinne, åpen, sårbar, fri. Kunne det virkelig være henne?
Senere satt de i det lokale kafeet over varme boller og te, samtalen ble mer personlig.
Har du vært gift lenge? spurte Hallvard.
Tjueåtte år, svarte hun.
Er du lykkelig?
Hun ble stille. Hva var lykke trygghet? Vanemønstre?
Jeg vet ikke, hvisket hun. Før føltes det slik. Nå … føler jeg meg bare borte.
Du savner lidenskapen, sa han lavt og tok hånden hennes i sin.
Og du fortjener å være lykkelig, Solveig. Ikke bare for andres skyld men også for din egen.
Blikket svevde mellom dem; Solveigs hjerte dunket vilt. Hun burde reist seg, gått… men gjorde det ikke.
***
Ukene som fulgte gikk i et eneste virvar. Solveig møtte Hallvard stadig oftere, i klubben, på utstillinger, i parker. Han ga henne det hun manglet hjemme: oppmerksomhet, komplimenter, samtaler fra hjerte til hjerte.
Vidar? Ingenting nytt. Jobbet, fisketurer, nyheter. Hun drev hushold, vasket tøy, laget mat. Samtalen kort, kun rutine.
Har du kjøpt rømme? spurte han.
Ja, svarte hun.
Supert. Hvor er sokkene mine?
I skuffen, som alltid.
Ferdig snakka.
Hallvard derimot spurte, lyttet, lo sammen med henne. Hun åpnet seg for ham som en blomst som endelig får sol.
Ingrid merket det med én gang.
Nå skinner du igjen, hvinte hun. Kjære deg, endelig! Det har du fortjent.
Men jeg er jo gift, mumlet Solveig.
Så? Vidar har ikke sett deg på årevis. Du fortjener glede, shrugged Ingrid.
Solveig lot ordene synke inn. Kanskje hun virkelig hadde rett. Hun hadde lov å leve.
Vinteren kom. Hallvard inviterte henne med på fotofestival i Fredrikstad. To hotellrom, bedyret han. Solveig hang seg på ordene som en livline. Til Vidar sa hun at hun skulle på storhandel med Ingrid.
Greit, svarte han, begravd bak avisa. Ikke bruk for mye penger.
Ingen spørsmål, ikke noe blikk.
I Fredrikstad bodde hun virkelig på eget rom. Dagen gikk til bilder, foredrag, kafeer. På kvelden vin og dype ord; Hallvard kikket på henne.
Du er spesiell. Det er noe rent over deg. Og så den sorgen, altså… jeg får lyst til å gjøre deg glad igjen.
Han tok hånden hennes.
Jeg haster ikke. Ville bare du skulle vite sannheten: Jeg bryr meg.
Da Solveig gikk til sitt rom og la seg, lå hun lenge våken.
«Jeg er gift. Jeg har Vidar. Jeg kan ikke.»
Men «Når kysset han deg sist bare fordi han vil? Når så han på deg med begjær?»
Hennes egne ord brant.
Om natten, hjerte i halsen, gikk hun over gangen og banket på Hallvards dør.
Han åpnet straks, som om han hadde ventet.
***
Morgenen kom med tung anger, ikke fordi hun hadde drukket, men fordi alt var forandret. Hun kledde seg lydløst, så Hallvard sove videre, gikk tilbake på eget rom, satte seg på senga og holdt hodet mellom hendene.
«Hva har jeg gjort? Hva i all verden har jeg gjort?»
Men Hallvard holdt henne i hånden under bilturen hjem, strøk håret hennes, sa milde ord. Hun kjente skammen vike for en skjør, skjult lykke.
«Jeg lever. For første gang på mange år jeg lever.»
Hjemme møtte Vidar henne med rutinespørsmål.
Fant du mye på salget?
Litt. Ingenting særlig.
Jeg er sulten. Hva blir det til middag?
Alt gikk tilbake til det gamle. Solveig var fortsatt Vidars hustru, handlet mat, strøk klær. Men hver kveld skrev hun med Hallvard, traff ham i smug, og han tok henne med ut i Oslos mørke, kjøpte bøker, leste dikt for henne.
Samtidig gikk hun fra å være usikker til å miste ord.
Du burde sjekke røret på hytta, sa Vidar.
Kanskje til våren.
Greit.
Stillheten vokste seig, tyngende, uutholdelig.
Ingrid gned seg i hendene.
Nå lever du! Ikke la deg forvitre i sumplandet.
Solveig prøvde å rettferdiggjøre det for seg selv. «Vidar skyver meg jo bort. Det er hans valg. Jeg har rett til å være lykkelig.»
Men om natten, når han pustet rolig ved siden av henne, kjente hun alt gå i stykker innvendig.
***
Desember kom med frost og snø. Hallvard og Solveig traff hverandre ukentlig. Han fikk leid en liten fotostudio, hun sa til Vidar at hun gikk på datakurs.
Vidar spurte aldri.
Hallvard var fantastisk så lenge hun ikke tenkte på at noen av ordene hans kanskje var sagt til flere. Kanskje var ikke hun den første eller den siste.
Men det var for sent å bremse. Berge kunne ikke gjenreises.
I midten av desember, på apoteket, kjøpte Solveig kaldmedisin til Vidar. Hun tok opp veska, ut falt en liten parfyme-eske gaven hun fikk av Hallvard uken før. «Nordlysdrøm», sto det. En søt, lavmælt duft.
Esken ble liggende.
Senere den kvelden kom Vidar hjem tidligere enn normalt. Hun sto på kjøkkenet da han la esken på bordet.
Er denne din? spurte han lavt.
Solveig stivnet, kjente hjertet hamre.
Jeg… ja, løy hun. Fant den på bakken.
På bakken, denne… til fem tusen kroner? Han åpnet esken og luktet. Jeg er ikke idiot, Solveig. Tror du jeg ikke merker at du har forandret deg? At du stadig er borte at blikket ditt er et annet?
Solveig rygget, møtte det blikket. Vidar, jeg…
Hvem er han? stemmen dirret.
Ingen… bare en bekjent. Vi…
Ikke lyv, han knep esken sammen i neven. Ikke. Du har vært utro, ikke sant?
Stille. Hun kunne se at noe slukket i øynene hans.
Ja, kom det til slutt. Ja, Vidar. Unnskyld. Jeg mente ikke…
Mente ikke, nei… et bittert smil. Vel, det ble slik. Skjønner.
Han snudde seg.
Vent, Vidar, ropte hun, løp etter ham. La oss snakke. Jeg kan forklare…
Forklare hva? Han snudde seg med slik smerte i blikket at Solveig trakk seg tilbake. At jeg er for lite oppmerksom? At det var min feil? Kanskje var det det, Solveig. Men jeg har aldri vært deg utro. Fordi jeg elsket deg. Elsker deg. Men du ødela alt.
Vidar, vær så snill, hun gråt. Ikke gå. La oss prøve å reparere dette.
Jeg klarer ikke å være her. Jeg drar til Steinar noen dager.
Han pakket sakene sine på femten minutter. Solveig sto i døråpningen, så ham pakke skjorter og sokker.
Vidar, hvisket hun. Ikke forlat meg.
Lot du være å forlate meg, kanskje? svarte han lavt.
Han gikk, uten å smelle igjen døra. Og stillheten etter ham var av en annen karakter. Det var tomhet.
***
Solveig vandret rastløst gjennom leiligheten. Ringte Vidar gjentatte ganger, ingen svar. Skrev: «Unnskyld. Kom hjem». Ingenting.
Hun ringte Hallvard.
Hallvard han vet alt. Han har dratt. Jeg orker ikke, hikstet hun.
Åh, Solveig… han hørtes medfølende ut. Kom til meg, jeg trøster deg.
Hun dro til studioet. Hun rant ut, gråt. Hallvard strøk henne over håret.
Det blir bedre, sa han. Ting kunne ikke vært som før. Nå kan du starte på nytt.
Nytt liv? ble hun. Hvordan da?
Du er fri nå. Kan reise, utfolde deg, leve for deg selv.
Og du? spurte hun spakt. Vil du være med?
Han dro vekk hånden. Altså… Solveig, jeg… jeg kan ikke tilby noe hjem eller fast forhold. Jeg lever for friheten, er alltid på farten. Jeg var ærlig med deg jeg trodde du bare trengte å kjenne på livet litt.
Solveig stirret på ham forsto plutselig alt. Alt var fine ord, et spill sikkert ikke første gang han trøstet en kvinne i oppløsning.
Så jeg var bare… et avbrekk? hun skalv.
Ikke slik! prøvde han, men hun trakk hånden vekk. Du betydde masse for meg. Men jeg kan ikke binde meg. Ville bare gi deg en smak av livet selv.
Hun reiste seg.
Du har gitt meg det, Hallvard. Og det knuste alt. Alt.
Hun gikk ut, snøføyke slo mot ansiktet sammen med tårene.
***
Hjemme var det svart, iskaldt. Solveig slo på lyset, sank sammen på sofaen. Tok etter mobilen, ringte Ingrid.
Ingrid, sa hun. Jeg trenger deg.
De møttes på «Margrethe Kafé», stedet der alt startet. Solveig fortalte, Ingrid drakk cappuccino.
Vel, nå har du fått følt litt, sa Ingrid liksom tørt. Ikke visnet altså.
Solveig måpte.
Ingrid, mener du det? Hele livet mitt er ødelagt, og du…
Du tok valget, Solveig. Jeg la deg bare opp til å våge mer.
Men du pushet meg, stemmen dirret av sinne. Du ville jeg skulle slippe alt.
Fordi han behandlet deg som luft. Kanskje han lærer nå? Det er sånt livet er ikke noe går etter oppskriften.
Solveig reiste seg.
Jeg har alltid trodd du var min nærmeste. Nå skjønner jeg at du var misunnelig. På min familie, min ro. Og du ønsket jeg skulle ha det like elendig som deg.
Nå overdriver du, Ingrid rullet med øynene.
Farvel, Ingrid, sa Solveig lavt.
***
En uke gikk. Vidar var fortsatt borte. Hun ringte, skrev, men han svarte bare: «Trenger tid.»
Hun satt alene i en altfor stor og kald leilighet, tellet minner som knuste i tausheten han som skrudde på kjøkkenkrana, kom med te når hun var syk, plantet epletre på hytta deres sammen. Hverdagsøyeblikk hun før syntes var trege som sirup, men nå ville hun gitt alt for å få tilbake.
Nyttårsaften klarte hun ikke mer, hun dro til Steinar der Vidar bodde.
Kan jeg få snakke med ham? Bare fem minutter? tryglet hun.
Steinar så ned, gikk inn. Vidar kom ut i gangen. Han så eldre ut, sliten.
Hva er det du vil? spurte han lavt.
Jeg har gjort en fryktelig feil. Alt jeg vil er at du kommer hjem, gir meg en sjanse til å gjøre det godt igjen. Hallvard han var bare et blaff. Du er mitt hjem.
Vidar var taus.
Kanskje med tid, svarte han til slutt. Kanskje ikke. Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å glemme.
Jeg vet knapt hvem jeg er mer, gråt Solveig. Jeg har ødelagt alt.
Lang pause. To mennesker nesten tre tiår sammen, men plutselig fremmede.
Jeg må gå, sa Vidar. Unnskyld.
Han lukket døra. Solveig ble stående i gangen, lyttet til fottrinnene forsvinne bak veggen.
Ute lavet snøen ned. Byen brant for nyttår, mennesker lo, gledet seg. Men Solveig gikk alene, tomheten i brystet var altoppslukende.
***
Nyttårsaften feiret hun alene. TV-en surrende, hun med et glass champagne. Ved midnatt hvisket hun:
For et nytt liv.
Så lo hun mørkt gjennom tårene. Hva slags liv var dette?
I januar ringte Ingrid.
Du må ut! Jeg har truffet en yogainstruktør klok, spennende mann, han kan virkelig få deg på beina! Skal jeg spleise dere?
Solveig holdt røret, svarte ikke.
Hører du meg? Ingrid insisterte.
Ja, svarte hun etter en lang stillhet.
Blir du med på kaféen, som før?
Solveig lukket øynene. Hun så for seg kaféen, Ingrid med stadig nye prosjekter, stadig nye «menn» som kanskje kunne bli redningen. Den onde sirkelen, evig gjentagelse.
Nei, Ingrid, svarte hun rolig. Jeg klarer bare ikke mer.
Hva mener du? Ingrid lød overrasket.
Jeg bare… orker ikke, visket Solveig. Unnskyld.
Hun la på.
Noen dager senere satt Solveig i «Margrethe Kafé». Alene. Med kaffe, blikket ut mot snøen og menneskene i regn og slaps.
Døra, et vindkast, og Ingrid kom inn. Så Solveig, satte seg overfor.
Ja men, der er du jo! Ingrid lo og snakket i ett kjør. Denne yogafyren altså, han er fantastisk, skal jeg…
Solveig stirret på henne. Fargede lepper, glitrende øyne, den evige driven. Men bak alt, så hun plutselig et slags tomrom. Hun selv bar det samme forskjellen var at hun sluttet å løpe fra det.
Hvorfor sier du ikke noe? Ingrid trakk seg frem. Du må ut, Solveig. Livet stopper ikke nå!
Solveig åpnet munnen, men ordene kom ikke. Tanker surret hvor mange ganger skulle hun tro lykken fantes hos andre? Hvor mange ganger skulle hun risikere alt for en illusjon? Kanskje hadde hun ødelagt noe som var ekte?
Hører du? Ingrid knipset foran ansiktet hennes.
Solveig så på henne, med blikk full av sorg og en ny, rå erkjennelse at alt hun lette etter lå i hennes egne valg, og at veien hjem kanskje ikke fantes lenger.
Jeg hører, sa hun til slutt.
Ingrid ventet. Solveig var stille.
Ute falt snøen tungt og lydløst mot bakken, og i denne stillheten hvilte alt tapet, angsten for ensomheten, vissheten om at noen valg ikke kan tas tilbake.
